Inga Kvalbukt (Sp): Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

For å få kontroll med scrapie-sykdommen, er det viktig at alle nye mistenkte tilfeller av sykdommen så raskt som mulig blir rapportert til veterinær og mottiltak igangsatt. I denne sammenheng er det nødvendig å ha sikkerhet for at skrapesykebesetninger ikke kommer økonomisk skadelidende ut.

Kan landbruksministeren forsikre om at disse hensyn er godt nok ivaretatt?

Statsråd Dag Terje Andersen: Skrapesjuke hos sau og geit er en meldepliktig sjukdom. Både veterinærer og eiere har derfor plikt til å melde om mistenkelige tilfeller så snart slike dukker opp. Vaktsomheten mot denne sjukdommen er blitt betydelig økt både hos saueeierne, veterinærene og offentlige myndigheter. Jeg mener derfor at behovet for effektive varslingsrutiner er tilstrekkelig ivaretatt.

Det fins foreløpig ikke gode metoder for å avdekke smitte før den bryter ut i sjukdom. Dette arbeides det intenst med både i Norge og i utlandet, og ekspertene har tro på at det vil skje et gjennombrudd på denne fronten, selv om ingen tør si noe om når det vil skje. Landbruksdepartementets faglige miljøer er i ferd med å bygge ut et overvåkings- og kontrollprogram som bl.a. går ut på å intensivere overvåking i besetningene og en omfattende taking av prøver av sauehjerner i slakteriene. Siktemålet med det er å kunne oppdage sjukdommen på et tidligere tidspunkt.

De tiltak som settes inn, og de erstatninger som gis når det er konstatert sjukdom eller det er mistanke om sjukdom, avhenger av hvilken kategori besetningene eller dyrene defineres inn i.

Dersom diagnosen skrapesjuke blir stilt, vil hele besetningen bli pålagt avlivet og destruert. Senere blir det gitt pålegg om nødvendige tiltak for å fjerne smittestoffet i husdyrmiljøet etter en plan utarbeidet av distriktsveterinæren. Husdyrloven pålegger staten å erstatte de tap som brukerne får i et slikt tilfelle. De gjennomsnittlige erstatninger så langt har vært noe i overkant av 1 mill. kr for hvert bruk. Størrelsen blir fastsatt ved lensmannsskjønn, og det synes erfaringsvis å gi en tilfredsstillende erstatning.

Etter gjennomført sanering må husdyrrommene stå tomme i minst to år før det tillates satt inn nye dyr. Erstatning etter sjukdommen omfatter ikke produksjonstap. For delvis å kompensere for det, opprettholder brukerne produksjonstilleggene etter jordbruksavtalen inntil normal produksjon kan gjenopptas.

Når det gjelder de såkalte kontaktbesetningene, skilles det mellom besetningene etter hvilken grad de har hatt kontakt med besetninger, og hvor det er påvist sjukdom. Der denne kontakten har vært spesielt nær, vil det bli satt inn tiltak og gitt erstatning etter samme kriterier som jeg nevnte tidligere.

Der kontakten har vært mindre direkte og ikke gir grunnlag for konkret mistanke om sjukdom, er det aktuelt å gi pålegg om visse restriksjoner på forflytning og beitebruk eller om andre tiltak.

Vi er nå i ferd med å utvikle et nytt overvåkings- og kontrollprogram som vil øke sjansene for å oppdage sjukdom og redusere risikoen for smitte fra besetning til besetning ved at unødvendig kontakt mellom besetningene forebygges. Det programmet utarbeides i nær kontakt med alle aktuelle organisasjoner og fagmiljøer. På bakgrunn av økt innsikt i sjukdommens karakter og internasjonalt samarbeid er det mulig å utvikle et nytt program som er mer spesifikt og mer presist rettet mot de mest kritiske faktorene for smittespredning. Det vil gi grunnlag for en mer effektiv sjukdomsbekjempelse, samtidig som det vil begrense både brukernes og det offentliges utgifter.

Skrapesjukdommens karakter, med lang inkubasjonstid og ingen mulighet til å påvise smitte på et tidlig tidspunkt, gjør at tidsperspektivet i bekjempelse av skrapesjuke er langsiktig. Den styrkede overvåkingen vil kunne føre til at vi avdekker nye sjukdomstilfeller.

Alt i alt mener jeg vi så langt har maktet å begrense tapene for brukerne på en tilfredsstillende måte. Det vil vi fortsette med, men det er likevel klart at skal vi lykkes i å få bukt med denne sjukdommen, må alle parter være med på å dra lasset, hver på sin måte.

Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg kan langt på vei være enig med ham i at vi har lagt opp effektive varslingsrutiner og har styrket overvåkinga ved det prosjektet som nå er satt i gang, at alle sauebruk skal få besøk av veterinær i løpet av året. Men likevel tror jeg det mangler en viktig forutsetning for at dette skal fungere annet enn på papiret, og det er at de økonomiske hensyn er godt nok ivaretatt.

I min egen kommune er det to bruk som nå er pålagt slakting. Det ene har 185 vinterfôrede sauer. Sauenæringa er den eneste leveveien. De er heltidsbruk. De har nå ved brev fra sentralforvaltninga i Statens dyrehelsetilsyn fått beskjed om - som også statsråden sa i sitt svar - at produksjonstap ikke erstattes etter husdyrloven.

Og jeg spør statsråden: Tolkes regelverket riktig av Dyrehelsetilsynet når det gjelder dette?

Statsråd Dag Terje Andersen: Som jeg sa i mitt første svar, er det riktig. Men det betyr ikke at det ikke følger økonomi med, i tillegg til de rent direkte erstatninger som går på hvert enkelt dyr, og som går på de tiltak som er nødvendige å sette inn på bruket, altså de kostnadene en har ved å desinfisere osv. Som jeg sa, har gjennomsnittsutbetalingen der vært over 1 mill. kr pr. bruk. Jeg tør påstå at det bærer bud om ganske kraftige tiltak, både tiltak i forhold til sjukdommen og økonomiske tiltak i forhold til husdyrholderen. Erstatningen blir som jeg sa, foretatt ved lensmannsskjønn, men vi ligger på et gjennomsnittsbeløp på 2.300 kr for sau og 1.400 pr. lam, og dermed vil erstatningen ved en så stor bruksenhet selvfølgelig følge av antall sauer som må slaktes og destrueres. Når det gjelder den type bruk som her blir omtalt, er det bruk der det direkte er påvist skrapesjukdom, og der tør jeg påstå virkemidlene er både sterke og økonomisk gode.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker statsråden også for dette svaret, men jeg var ikke helt enig i hans avsluttende bemerkning.

Scrapie er en meget alvorlig småfesykdom som vi har en stor samfunnsmessig interesse av å få kontroll med og å få utryddet. Men skal overvåkingsprogrammet virke, må det også være høy grad av motivasjon både hos den enkelte bonde og hos den enkelte veterinær for å være på vakt overfor mistenkelige tilfeller. Nettopp det at en vet at en kan gå mot økonomisk ruin, høyner jo ikke akkurat motivasjonen.

Det er en viss forskjell - viser det seg - mellom tilfellene og praksisen hos bønder på Helgeland og på Sør-Vestlandet. På Sør-Vestlandet har det vært vanlig å ha egen husdyrforsikring. Det har ikke vært vanlig på Helgeland, og nå får bønder som ønsker å tegne egen husdyrforsikring, nei hos forsikringsselskapene fordi scrapie er påvist i området.

Vil statsråden nå ta initiativ til å endre husdyrloven og regelverket på dette området slik at produksjonstap dekkes?

Statsråd Dag Terje Andersen: Det er vanskelig å kommentere en direkte korrespondanse i de to tilfellene som ble nevnt fra Nordland. Det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre. Jeg må forholde meg til det generelle regelverket, og det er selvfølgelig slik at regelverket skal tolkes likt fra offentlige myndigheters side.

Det er for øvrig fra mitt ståsted vanskelig å kommentere private næringsdrivendes praksis med å forsikre seg mot mulige ulykker. Det som er mitt utgangspunkt, er at regelverket i husdyrloven gir klar beskjed om at det skal tas ansvar fra statens side for å kompensere det økonomiske tapet. Jeg har beskrevet hvordan det blir gjort. I de aller fleste tilfeller oppnås det enighet etter lensmannens skjønn, i noen tilfeller blir det rettslig prøvelse av enigheten i ettertid, men det oppnås altså i all hovedsak enighet. Jeg forutsetter at vi i framtiden skal klare å finner en løsning når det gjelder de nevnte tilfeller i Nordland, men vil ikke signalisere endring av lovverket for å få det til.

Presidenten: Spørsmål 14 er besvart tidligere.