Erling Folkvord (RV): Det er et spørsmål om ny flyktningpolitikk:

Ifølge referat i Aftenposten 5. desember 1996 er departementet nå i ferd med å innføre en ny praksis i Vest-Europa ved å trekke tilbake asylstatusen til politiske flyktninger. I dette tilfelle er det en kosovoalbaner som skal kastes ut. Justisministeren har tidligere uttalt at hun ikke vil innføre store endringer i norsk flyktningpolitikk.

Hva er bakgrunnen for at Norge nå likevel vil framstå som « foregangsland » på denne måten?

Statsråd Anne Holt: Jeg kan bekrefte at justisministeren ikke vil innføre store endringer i norsk flyktningpolitikk. Hvis så skulle skje, måtte det skje innenfor rammer gitt av dette hus, da det er Stortinget som legger hovedlinjene for norsk flyktningpolitikk. Det noe ironiserende spørsmålet kunne friste til ironisering også fra min side, men jeg skal la det ligge.

Både etter den tidligere fremmedloven og etter utlendingsloven er det gitt bestemmelser om når flyktningstatus kan tilbakekalles. De norske tilbakekallsreglene bygger på reglene i flyktningkonvensjonen artikkel 1 C om opphør av flyktningstatus. Hjemmelen om tilbakekall av flyktningstatus etter flyktningkonvensjonens opphørsregler har vært brukt i en rekke tilfeller, både før og etter den någjeldende utlendingslovens ikrafttreden.

Når en utlending har fått status som flyktning i Norge, blir vedkommendes flyktningstatus ikke vurdert på nytt av utlendingsmyndighetene, med mindre utlendingen selv gjennom egne handlinger forårsaker dette. Den praksis som føres, er at tilbakekall kan vurderes når vedkommende erverver sitt hjemlands pass eller reiser til hjemlandet - det ligger i sakens natur at hvis det er ufarlig, er ikke vilkårene for asyl lenger til stede - og dessuten hvis det oppdages at personen har gitt vesentlige uriktige opplysninger, altså ført norske myndigheter bak lyset når asyl skulle vurderes, eller hvis vedkommende er idømt straff som etter utlendingsloven kan danne grunnlag for utvisning.

I den saken som er referert i Aftenposten, og som også representanten Folkvord refererer til i sitt spørsmål, var det idømt straff som aktualiserte vurderingen av om vedkommende var omfattet av Flyktningkonvensjonens opphørsbestemmelser. Opphørsbestemmelsene ligger altså i Flyktningkonvensjonen selv. Det er ikke noe vi nordmenn har funnet på.

Dette innebærer ikke at det etableres en ny praksis, verken i Norge eller i Vest-Europa. Det er imidlertid første gang Flyktningkonvensjonens opphørsbestemmelser eventuelt anvendes overfor en kosovoalbaner som tidligere er gitt asyl i Norge.

For øvrig finner jeg grunn til å understreke at det i den aktuelle saken ikke er truffet endelig vedtak om utvisning. Saken ligger fortsatt til behandling.

Erling Folkvord (RV): Eg oppfatta at justisministeren stadfester at saka er eineståande i Noreg. Den er også eineståande i Vest-Europa.

Det er slik at Justisdepartementet i saksdokumenta argumenterer med ei lovendring i demokraten Milosevic sitt parlament i Beograd, mens FNs høgkommisær i brev til departementet av 5. januar 1996 skriv at det verkar « nokså overraskende at de norske myndighetene er opptatt av en tilsynelatende legalistisk tilnærming framfor å se på virkeligheten i området ».

Kva er årsaka til at justisministeren kan prosedere på ei lovendring i Milosevic sitt parlament - av alle parlament i Europa - i staden for å sjå på den verkelegheita som møter den kosovoalbanske sivilbefolkninga som er utsett for trakassering frå myndigheiter og andre serbiske grupperingar?

Statsråd Anne Holt: Jeg prosederer ikke på grunnlag av noen som helst enkeltuttalelse.

Det som er gjort i saken, er at den er blitt behandlet i henhold til de konvensjoner vi har forpliktet oss på, med de rettigheter og plikter som deri ligger. Og jeg finner grunn til å understreke, som jeg gjorde avslutningsvis i mitt svar: Denne saken er ikke avgjort, og jeg finner det påfallende at man utviser et slikt engasjement for en sak som ligger til behandling, og der svaret dermed ikke er gitt.

Erling Folkvord (RV): Eg oppfattar at det i det svaret ligg ei opning for at Justisdepartementet skiftar standpunkt før siste ordet er sagt.

Men poenget er at Justisdepartementet i saksdokumenta prosederer på ei endring i straffelova i Milosevic sin republikk, og til og med argumenterer med at det i Kosovo nå finst fleire parti. Som vi veit, er dei som ikkje er Milosevic-lojale, sterkt forfølgde. Det er overraskande at ein legg vekt på ei legalistisk tilnærming når Høgkommisæren står på at det er dei faktiske forholda i landet som skal vere avgjerande. Dette handlar om eit menneske som har budd i Noreg i elleve år. Innser ikkje justisministeren at her er det berre ein ting å gjere for å berge menneskeleg anstendigheit, og det er å snu raskt?