Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Det finnes eksempler på asylsøkere som Norge har returnert til andre land med henvisning til førsteasyllandsprinsippet, men vedkommende har blitt returnert videre fra land til land.

Er justisministeren fornøyd med den norske praksisen på dette området, og ser hun noen mulige tiltak for å sikre asylsøkere behandling av sin asylsøknad i det første landet vedkommende søker asyl?

Statsråd Anne Holt: Av utlendingsloven § 15 første ledd fremgår at utlending ikke må sendes

til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område

FNs flyktningkonvensjon har en tilsvarende bestemmelse i art. 33, som lyder:

Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.

Av dette følger at et land kan returnere en flyktning til det første landet vedkommende flyktet til, dersom han der får behandlet sin asylsøknad og ikke står i fare for å bli returnert til et område der han/hun kan frykte forfølgelse. Det er dette som omtales som førsteasyllandsprinsippet.

Alle land som har ratifisert denne konvensjonen, er bundet av den. Norske myndigheter legger til grunn at myndighetene i europeiske land det er naturlig for Norge å sammenlikne seg med, fører en praksis som ikke er i strid med disse konvensjonsforpliktelsene. Vi har faktisk ikke erfaring for at noen som er sendt ut fra Norge i medhold av dette førsteasyllandsprinsippet, er sendt videre til land der vedkommende har blitt utsatt for forfølgelse.

EU-landenes asylkonvensjon, Dublin-konvensjonen, har til formål å sikre felles prosedyrer for hvilket land som har plikt til å behandle en asylsøknad. Regelverket der bygger også på førsteasyllandsprinsippet og klargjør hvilket land som skal regnes som det første asyllandet, slik at en asylsøker ikke blir denne kasteballen mellom flere land som ikke vil ta ansvar, som representanten Tømmerås var inne på. Avtalen gir landene rett, men ikke plikt til å avvise en asylsøker dersom vedkommende har fått avslag i et annet land. Dette innebærer at et land kan velge å behandle en asylsøknad selv om man ikke er ansvarlig for det etter konvensjonen. Hvert land innvilger asyl eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i henhold til sine egne nasjonale regler og internasjonale forpliktelser det er bundet av.

Dublin-konvensjonen trer ventelig i kraft i 1997. Ikrafttredelsen åpner for forhandlinger om en parallellkonvensjon som ikke-EU-land kan tiltre. Den konvensjonen stadfester en praksis som Norge allerede i stor grad følger når det gjelder førsteasyllandsregelen, og Norge har derfor uttrykt interesse for forhandlinger om en parallellkonvensjon. Det skal også nevnes at Dublin-konvensjonens regler er identiske med reglene i Schengen-konvensjonens kapittel 7, art. 28-38.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil takke for svaret fra justisministeren. Det er et beroligende svar i forhold til de saker som i den senere tid har vært reist i media. Jeg går ut fra at svaret betyr at justisministeren kan bekrefte at norske myndigheter, med henvisning til førsteasyllandsprinsippet ikke returnerer asylsøkere til land hvor det er grunn til å frykte for asylsøkerens rettssikkerhet eller hvor det er grunn til å frykte at kravene i FNs flyktningkonvensjon ikke fullt ut blir oppfylt.

Jeg går også ut fra at norske myndigheter vurderer hva konsekvensen av en avvisning og retur kan bli, og ikke bare automatisk foretar slik retur der det er mulig.

Noe av bakgrunnen for spørsmålet dreier seg om en asylsøker som ble returnert til Tyskland og deretter til Hellas. Å bli en kasteball mellom flere land før søknaden behandles, er svært uheldig. Jeg er glad for at internasjonale avtaler snart vil gjøre slutt på en slik praksis. Jeg går også ut fra at det likevel vil være mulig å fremme en søknad i Norge, selv etter avslag i et annet land.

Statsråd Anne Holt: Ja, jeg kan bekrefte at Norge returnerer asylsøkere utelukkende til land som har undertegnet FNs flyktningkonvensjon, med de forpliktelser som det innebærer.

Dessuten - det kan jeg også bekrefte - foretas det en individuell vurdering av den enkelte sak.