Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

Direktoratet for naturforvaltning handler som om dyrevernloven er opphevet for husdyr som går på beite i utmark der det er store rovdyr.

Mener statsråden at dyrevernloven gjelder, og hva vil statsråden gjøre for at dyrevern får sin rettmessige plass i slike saker?

Statsråd Dag Terje Andersen: Dyrevernlovens bestemmelser er først og fremst rettet mot menneskers forhold til, omgang med og stell og behandling av dyr. Dyrevernloven gjelder spesielt i de situasjoner hvor dyr er i menneskers varetekt. Ansvaret for dyrene påhviler til enhver tid dyreeier. Dyrevernloven gjelder derfor også for husdyr som går på beite, enten dette er i inn- eller utmark.

Det er imidlertid praktisk umulig for eierne å ha full oversikt over dyrene i utmark til enhver tid.

I 1995 gikk det tapt ca 124.000 sauer og lam på utmarksbeite. Av disse ble ca 20.000 erstattet som tapt på grunn av fredede rovdyr.

Målsettingen om å sikre levedyktige bestander av de store rovdyrartene skaper konflikter i forhold til husdyrhold i visse områder. Det har medført både et økende behov for å etablere et større spekter av tiltak for å hindre skader på husdyr og nye tiltak når det gjelder forvaltningen av rovdyrene. Disse tiltakene vil også inkludere de dyrevernmessige sidene av konflikten.

I en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra landbruks- og miljøvernmyndighetene er dyrevern et av de temaene som berøres. I rapporten blir det bl.a. anbefalt i større grad å sette i verk tiltak som skiller rovdyr og beitedyr i hele eller deler av beitesesongen, og å føre en sterkere differensiering av forvaltningen mellom rovdyrartene og innenfor og utenfor kjerneområdene. Dette er fulgt opp i St.prp.nr.72 (1995-1996) om jordbruksoppgjøret og i tildelingsbrev for midler til forebyggende tiltak til fylkesmennene.

Dyrevernaspektet vil også få sin naturlige plass i den nye stortingsmeldingen om forvaltning av rovdyr, som er under utarbeidelse. Stortinget vil derfor, når meldingen legges fram, få anledning til å drøfte konflikten mellom rovdyr og bufe på beite i sin fulle bredde.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, men i stor grad gikk statsråden utenom det som var hovedpoenget. Jeg har lyst til å følge opp det. Det er bl.a. sendt et brev fra Statens dyrehelsetilsyn til Landbruksdepartementet av 22. september 1996 angående forholdene på dette området. Der refereres det til et brev fra Direktoratet for naturforvaltning, hvor det sies:

Dyrevernloven gjelder selvsagt ikke i det direkte forhold mellom dyreartene, mellom beitende bufe og rovdyr. Videre er viltlevende dyr eierløse og de er heller ikke i noens besittelse. Loven gjelder utvilsomt for de dyreeiere som sender sine dyr inn i rovdyrområder.

Dette sitatet kan jo tolkes slik at det er dyreeier som blir lovbryter hvis han sender dyrene sine inn i områder hvor det er rovdyr. Det er det Statens dyrehelsetilsyn ønsker å få en ny vurdering av fra Landbruksdepartementet, og jeg vil stille spørsmålet: Ønsker statsråden å få til en slik avklaring, slik at det er dyrevernloven som gjelder i alle områder, også der hvor det er rovdyr?

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg konstaterer at representanten Lundteigen og jeg for så vidt har den samme forståelsen av målgruppen for loven.

For min del har jeg registrert at noen har antydet muligheten av at de som er husdyreiere og slipper sine dyr i rovdyrområder, kunne anmeldes med hjemmel i dyrevernloven. Hvis det er den måten å tenke på som er utgangspunktet for representantens spørsmål, vil jeg si jeg ikke hører til dem som mener at det ville være noen god løsning.

Det var også det jeg mente å si med mitt første svar. Til tross for at det altså går tapt 124.000 dyr på beite i året, kan vi knappest si at eierne av dyrene til enhver tid burde og kunne hatt oversikt over hvert enkelt dyr på beitet. Det er altså mitt utgangspunkt.

Det har vært en avklaring også politisk i forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte som går på at det skal være mulig å drive med dyrehold og aktiv utnyttelse av utmarksressurser også i områder der vi har et ansvar for de store rovdyra.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg takker for svaret, hvor det går fram at dyreeier ikke er lovbryter når en sender dyra sine inn i områder hvor det kan være rovdyr. Jeg vil da følge opp med § 2 i dyrevernloven, hvor det heter:

Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.

Jeg forstår statsråden sånn at dyrevernloven også gjelder her, og at det at dyr pines sammen med rovdyr, etter statsrådens syn er like alvorlig som når dyr pines under andre forhold, f.eks. i forbindelse med beite på innmark og i bygninger.

Statsråd Dag Terje Andersen: Denne statsråden vil foretrekke å få anledning til selv å formulere sine konklusjoner.

Når det blir referert til § 2 i loven, der det riktig ble sagt bl.a. at man skal ta hensyn til dyrs naturlige instinkt, syns jeg det blir inkonsekvent å antyde at rovdyr nær sagt med denne loven i hånd kan - jeg holdt på å si - straffes, eller at det på annen måte kan brukes som argumentasjon for regulering i forhold til dyrevernloven. For det er nå engang rovdyrs vis at de nettopp fanger og spiser andre dyr.

Jeg vil heller ikke - selvfølgelig - forutsi eventuelle diskusjoner på rettslig grunnlag om bruk av loven. Men jeg mener for min del at vi må finne andre innfallsvinkler for å løse og leve med de konfliktområder som dukker opp når vi både skal oppfylle Bern-konvensjonens krav om å ta vare på rovdyr, og sørge for at det er grunnlag for god drift i distriktene også når det gjelder husdyrhold, og at vi må finne annet grunnlag for det videre arbeid enn dyrevernloven alene i hvert fall.