Erna Solberg (H): Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

Sosialdepartementet vedtok endringer i regelverket om uføretrygd 2. januar 1996 som følger opp finanskomiteens merknader i Innst.O.nr.72 (1994-1995).

Hvorfor er ikke disse reglene gitt tilbakevirkende kraft?

Statsråd Hill-Marta Solberg: For å få rett til uførepensjon kreves at ervervsmulighetene er nedsatt med minst 50 % sammenlignet med mulighetene før uførheten. Ved sammenligningen tas det hensyn til all inntekt av arbeid og virksomhet.

Ved lovendring av 1992 ble begrepet ervervsinntekt knyttet direkte til pensjonsgivende inntekt og personinntekt etter skatteloven. Tilpassingen tok sikte på å redusere uføregraden for næringsdrivende m.fl. som til tross for sykdom og nedsatt arbeidsevne opprettholdt stort sett samme inntekt som før sykdommen. Endringen ble begrunnet med likhetshensyn til lønnstakere hvor det tas hensyn til all lønnsinntekt ved fastsettelse av uføregraden.

Formålet med endringen var dessuten en administrativ forenkling med henblikk på trygdeetatens inntektskontroll, blant annet for uførepensjonister. Så vel for ligningsetaten som for trygdeetaten er det vanskelig å skille ut eventuell inntektsnedgang som er sykdomsrelatert, for næringsdrivende og aktive aksjonærer som i større eller mindre grad fortsetter i virksomheten.

Aktive aksjonærer med to 2/3 eierandel i selskapet får etter skattereformen tilordnet personinntekt og dermed pensjonsgivende inntekt selv om overskuddet blir stående i selskapet på samme måte som for næringsdrivende. Det er imidlertid den forskjell at næringsdrivende får inntekten fastsatt som pensjonsgivende inntekt i opptjeningsåret, mens aksjonærer får den året etter.

Som kjent har det vært en del misnøye med dette. Det samme gjelder andre former for pensjonsgivende inntekt som ilignes etter avsluttet aktivitet, blant annet sluttvederlag og avhending av driftsmidler m.m. ved opphør av virksomhet.

Ved forskriftsendring av 2. januar i år ble det derfor gitt en unntaksbestemmelse om at det ved fastsettelse av uføregraden ikke lenger skal tas hensyn til pensjonsgivende inntekt som er etterslep fra helt avsluttet aktivitet. Unntaksbestemmelsen ble gitt virkning også for etterslepsinntekt som blir lagt til grunn for ligningen for 1995, og som er tjent opp i 1994.

Departementet finner det vanskelig å gi endringen tilbakevirkning utover dette, da det ville innebære gjennomgang av et stort antall saker for å finne fram til de aktuelle.

Jeg viser til at både lov og forskrifter i årene 1992-95 har hatt klare bestemmelser om at det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt, med direkte henvisning til bestemmelsene i skatteloven om personinntekt. Det er således ikke snakk om noen mistolkning av regelverket fra trygdeetatens side, men at det nå er innført en rimelig unntaksregel fra et noe « firkantet » regelverk.

Tilbakevirkning som tilsier gjennomgang og revurdering av et stort antall uføresaker, vil lett kunne føre til forskjellsbehandling ved at man ikke finner fram til alle. Unntaksbestemmelsen gjelder som nevnt flere former for pensjonsgivende inntekt enn etterslepsinntekt for tidligere aktive aksjonærer.

Erna Solberg (H): Spørsmålet har sin bakgrunn i et forhold som ble avdekket under finanskomiteens arbeid med evaluering av delingsmodellen, hvor det ble klart for oss - og det gjelder da det store flertallet av alle partier på Stortinget - at det at man teoretisk beregner en personinntekt i delingsmodellen, får en del urimelige utslag for personer som enten blir overført på delvis uføretrygd, eller som går over på alderstrygd i perioden mellom 67 og 70 år. De opplever å få avkuttet sin trygdeinntekt på grunn av den beregnede personinntekten til tross for at dette er penger som ikke utbetales, dette er ikke penger man kan betale sine daglige utgifter med, men altså inntekt beregnet etter et teoretisk beregnet system og som det skal betales skatt av. Derfor blir det opplevd som urimelig at dette skulle virke på den måten.

Derfor har ikke trygdeetaten gjort noen feil, det er vi som politikere som ikke har hatt oversikten over alle konsekvensene. Vi synes derfor det ville vært rimelig at departementet nå fulgte opp dette ved å gi reglene tilbakevirkende kraft, og jeg vil be statsråden svare på følgende spørsmål: Er det mulig å ikke foreta en innkreving av dem som nå ikke har betalt for de tidligere årene, slik at man iallfall kan gi mulighet for at folk kan kreve å få slippe å betale når man endrer reglene i ettertid?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er riktig som representanten Solberg påpeker, at det ikke er skjedd feiltolkning i forhold til regelverket, men dette er en konsekvens av bestemmelser som er gjort av Stortinget. Etter at Stortinget gjorde lovendringen, har selvfølgelig en rekke av dem som er blitt uførepensjonert og har vært tidligere næringsdrivende, fått sin uførepensjon i samsvar med de nye reglene. Etter at kontroll ble iverksatt i 1994, avdekket man at det var gjort en del feil.

Problemet med å gi en tilbakevirkning helt til 1992 er, som jeg har vært inne på, at det ville innebære en omfattende gjennomgang uten at man satt med sikkerhet for at man faktisk ikke foretok forskjellsbehandling. Derfor har vår vurdering fra departementets side landet på at å gå tilbake til opptjeningsåret 1994, altså ligningsåret 1995, var det lengste vi kunne gå for samtidig å være viss på at vi opprettholdt rettferdighet i dette og ikke foretok forskjellsbehandling.

Så vil jeg si at for dem som har fått feilaktig utbetaling, er det gitt lempelige avtaler om tilbakebetaling. Skulle man ettergi dette, ville man jo igjen etablere en urettferdighet i forhold til dem som har fått uførepensjon i samsvar med regelverket.

Erna Solberg (H): Stortinget har oppdaget en sideeffekt av en lovendring som er gjort, som vi kanskje ikke var klar over på forhånd. Stortinget har da altså også oppdaget at reglene man har håndtert i tre år, kanskje var feil og ikke burde vært brukt på den måten. Da synes jeg at det blir litt urimelig hvis Stortinget skal si at det er så vanskelig å gjøre opp for tidligere bo, folk får leve med det, fordi vi har et likhetsprinsipp vi skal legge til grunn nå. Jeg synes på mange måter at når vi som politikere, i kraft av å være storting eller regjering, lager regler som vi ikke har den totale oversikten over eller ser konsekvensene av, bør vi kanskje også skjønne at for at folk skal respektere de avgjørelser vi tar, må vi når vi først går tilbake på disse reglene, gå tilbake på dem fra tidspunktet da de ble innført. Det dreier seg altså stort sett om tre år med tilbakevirkning i denne sammenhengen.

Jeg vil be statsråden tenke gjennom dette på nytt, for ellers blir vi nødt til å ta denne saken opp igjen i Stortinget for å sikre at vi får en håndheving som er i tråd med det som folk kan respektere våre egne vedtak for. Jeg vil derfor oppfordre om at man går gjennom disse reglene på nytt igjen og gjør de endringer som medfører at dette får tilbakevirkende kraft.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg vil bare først understreke at de forskriftsendringer som er foretatt, har bidratt til en annen håndtering av dette, slik at vi forhåpentligvis ikke framover også skal dra med oss den typen uheldige virkninger som den vi har sett av regelverket fra 1992.

Til representanten Solberg vil jeg si at jeg selvfølgelig skal ta med meg oppfordringen om igjen å vurdere om det er mulig å gå lenger tilbake uten at vi da etablerer en form for forskjellsbehandling, som jeg synes det også er meget vanskelig for myndighetene å stå for - men jeg understreker at dette faktisk er vurdert.