Per Olaf Lundteigen (Sp): « Mener statsråden det er grunnlag for senket rente, og vil han i så tilfelle ta et initiativ overfor Norges Bank med dette siktemål? »

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Retningslinjene for penge- og valutapolitikken er trukket opp gjennom forskriften om kronens kursordning av 6. mai 1994. Der heter det at pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronekursen målt mot europeiske valutaer. I den nærmere omtalen av opplegget for pengepolitikken i revidert nasjonalbudsjett 1994 heter det videre blant annet at rentenivået må tilpasses slik at en unngår vedvarende og omfattende intervensjoner. Det er altså slik at utgangspunktet for de operasjoner Norges Bank foretar i pengemarkedet, og som påvirker renten, er at kronekursen skal holdes stabil. Det heter i nasjonalbudsjettet 1996:

Innenfor de rammene valutaforskriften setter for utformingen av pengepolitikken, bør pengepolitikken bidra til å sikre en fortsatt lav prisstigning og en stabil økonomisk utvikling.

I salderingsproposisjonen for 1996 heter det at pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen vil bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. Videre heter det:

I en situasjon med en sterk krone og en markert konjunkturoppgang kan det være hensiktsmessig at Norges Bank i en viss utstrekning netto kjøper valuta ut over det som følger av oppbyggingen av petroleumsfondet.

Kronekursen er holdt på et stabilt nivå den siste tiden, i samsvar med valutaforskriften. Dette er i seg selv en indikasjon på at Norges Bank ikke har lagt opp til en spesielt stram pengepolitikk innenfor de rammene valutaforskriften setter. Da ville en ha observert en sterkere krone. Det kan også vises til at Norges Bank måtte støttekjøpe kroner for over 8 milliarder kr i løpet av desember for å holde kursen stabil. Intervensjoner i et slikt omfang kan ikke vedvare over tid. En høyere rentedifferanse har derfor vært nødvendig for å holde kronekursen stabil uten store støttekjøp. Dette er i tråd med de retningslinjer som gjelder for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.

Etter nyttår har Norges Bank kjøpt valuta. Dette har blant annet sammenheng med oppbyggingen av oljefondet. Det er lagt til grunn at de fordringene på utlandet som fondet skal bestå av ved utgangen av året, skal bygges opp gjennom året. Med de anslag vi i dag har for budsjettoverskudd og avsetning til oljefondet i 1996, vil dette tilsvare valutakjøp på i gjennomsnitt 1 milliard kr pr. måned gjennom 1996.

Utviklingen i de kortsiktige rentene er i stor grad bestemt av Norges Banks opptreden i pengemarkedet. Utviklingen rundt årsskiftet kan også ha sammenheng med bedrifters årsoppgjørsdisposisjoner som har påvirket markedet, og både de kortsiktige og de langsiktige rentene har falt noe den siste tiden.

De langsiktige rentene gjenspeiler blant annet markedsaktørenes forventninger om framtidige rente- og inflasjonsforhold. Det er derfor vanskeligere å henføre utviklingen i disse rentene til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. I hovedsak har de langsiktige rentene i Norge fulgt rentenedgangen i andre europeiske land gjennom det siste året.

Jeg har omtalt de retningslinjene for pengepolitikken som ble trukket opp i salderingsproposisjonen, og som Norges Bank vil følge. Utviklingen i norske renter framover vil avhenge dels av hva som skjer med internasjonale renter. I tillegg vil utviklingen i den innenlandske økonomien, herunder pris- og kostnadsutviklingen og gjennomføringen av budsjettopplegget for 1996, ha betydning for det norske rentenivået. Dersom vi lykkes i å videreføre en stabil utvikling i norsk økonomi, uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart, vil norske renter kunne komme til å falle videre.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg takker for svaret. Jeg forstår det slik at den situasjonen vi er i i dag - den pris- og kostnadsveksten og det rentenivået som er i forhold til folks situasjon - ikke er spesiell i den forstand at det er noe spesielt behov for rentenedsettelse. Det er et standpunkt som har full forståelse i Senterpartiet.

Det som imidlertid er det interessante, er at under dagens økonomiske forhold kunne det markedsøkonomisk logiske være å la renta, det som på fagspråket kalles pengemarkedsrenta, få et lavere nivå. Det kan synes kunstig at Norge med en for tiden sterk økonomisk stilling har høyere rente enn Tyskland. Men det skjer ikke noen rentenedsettelse. Og hvorfor det? Ideen om at det finnes økonomiske sannheter er etter Senterpartiets syn feil. At renter og valutakurspolitikk skal fristilles fra folkevalgte organers innflytelse, blir derfor galt. I henhold til Grunnlovens maktfordelingsprinsipp er også dette resonnementet dekkende.

Det som da er mitt spørsmål, er: Mener finansministeren at Norges Banks beslutning om ikke å sette ned renta er i samsvar med det lavere rentenivå som kommer til syne i nivået for den langsiktige obligasjonsrenta?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: For å få den nødvendige helhet i denne diskusjonen tror jeg det er viktig å være klar over at Norge og store deler av resten av Europa befinner seg i to forskjellige situasjoner. I resten av Europa har den økonomiske veksten stagnert, arbeidsledigheten har økt, samtidig som toneangivende land, som f.eks. Tyskland, sliter med store budsjettunderskudd. I en slik situasjon, hvor inflasjonen fortsatt er lav ute i Europa, kan det nok synes naturlig at en bruker pengepolitikken, dvs. renten, for å stimulere økonomien noe. Det kan også forklare at en har fått en noe sterkere nedgang i rentene i Europa den siste tiden og dermed også, i hvert fall fram til for om lag 14 dager siden, en økende margin mellom tyske og norske renter med hensyn til de kortsiktige rentene.

Nå har vi sett at i løpet av den siste tida har de kortsiktige rentene falt i Norge, og marginen mellom f.eks. tyske renter, ecu-renten og den norske renten er redusert betydelig. Jeg tror det er riktig, for å understreke det til slutt, at utviklingen i økonomien nok mer gjenspeiles av utviklingen i de langsiktige rentene. Her er det betydelig mindre forskjeller, og Norge har en positiv renteforskjell - eller en negativ renteforskjell for å si det slik - i forhold til ecu-renten når det gjelder de langsiktige rentene.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg er enig i at det er to forskjellige situasjoner. Men spørsmålet gikk på samsvaret mellom de langsiktige og de kortsiktige rentene. Det er en rentedifferanse mellom norsk og tysk pengemarkedsrente på 1,5 %. Den er fastlagt i Norge av Norges Bank. Når det gjelder den langsiktige obligasjonsrenten, er differansen mellom Norge og Tyskland på anslagsvis 0,5 %. Det er interessant at det her er en forskjell, og det kan tyde på at det er folkevalgte organer som har innflytelse på pengemarkedsrenten. Mitt spørsmål er da om statsråden er enig i Arbeiderbladets lederartikkel den 10. februar hvor det sies konkret at « Renten bør settes ned », og om det er en korrekt beskrivelse av den politiske situasjonen som rår i forhold til rentefastsettelsen hos Norges Bank i dag.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Som jeg sa i sted, er det slik at de langsiktige rentene nok er de som gjenspeiler forventningene om utviklingen i norsk økonomi framover. Det er riktig som representanten Lundteigen påpeker, at her er det en mindre differanse f.eks. mot tyske renter enn det er mot de kortsiktige rentene.

Det som er mitt poeng, er at hvis vi klarer å videreføre en stabil utvikling i norsk økonomi, klarer å holde pris- og kostnadsveksten under kontroll, så vil vi nok også se en stadig krympende differanse på de kortsiktige rentene i Norge.

For øvrig er det slik at i henhold til den valutaforskriften - som er fastlagt av departementet og som jeg refererte til, stod i revidert nasjonalbudsjett for 1994 - har Norges Bank oppfylt sin oppgave ved å holde kronekursen stabil. Og det er ingen aktuell problemstilling for finansministeren å instruere Norges Bank til å sette ned renten.