Erling Folkvord (RV): Eg skal da få lov til å lese opp spørsmålet. Eg må seie til den forandringa som presidenten refererte, at viss saka nå har kome til rette vedkomande, har vi kome langt på veg. Spørsmålet lyder:

I Vågan har beboere ved en eldreinstitusjon blitt umyndiggjort etter summarisk « saksbehandling » i strid med formelle regler fastsatt av statsråden. Når regler og gamles verdighet kan krenkes slik, skyldes det trolig det synet på gamle mennesker som er rådende hos landets øverste ledere.

Hva gjorde statsråden » - det var da ein annan statsråd - « for å forhindre slik umyndiggjøring etter hun ble skriftlig varslet i 1993?

Statsråd Gudmund Hernes: Før jeg besvarer spørsmålet, vil jeg peke på at det er en setning som jeg finner litt underlig, nemlig følgende:

skyldes det trolig det synet på gamle mennesker som er rådende hos landets øverste ledere.

Jeg skulle gjerne vite av representanten hvem det er han tenker på. Er det statsrådene, er det statssekretærene, er det stortingsrepresentantene, eller hvem er det han inkluderer i denne gruppen, og hvilket syn er det han her tillegger disse « landets øverste ledere », som han kaller dem?

Ellers går jeg ut fra at representanten Folkvord sikter til saken ved Marithaugen sykehjem i Kabelvåg, tidligere Vågan helseheim, som var gjenstand for medienes oppmerksomhet, bl.a. ved oppslag i Dagbladet 8. og 9. januar i år. Eldreombudet tok opp denne saken med daværende sosialminister Grete Knudsen i 1993. Departementet vurderte da saken slik at den ikke skyldtes svakheter ved gjeldende regelverk.

I saken ved Marithaugen sykehjem har politiet konkludert med at intet straffbart forhold er bevist, men man antyder at regnskapsrutinene ved sykehjemmet har vært mangelfulle.

Generelt gjelder dette institusjoners adgang til å disponere pasienters kontantytelser fra folketrygden. Denne adgangen er regulert i kommunehelsetjenesteloven og folketrygdloven med tilhørende forskrifter. Institusjonens ledelse kan innen visse rammer disponere pasientens folketrygdytelser dersom beboeren selv ikke er i stand til å gjøre det. Forskriftene fastsetter også en plikt for institusjonen til å føre regnskap med bruken av pasientmidlene, og en plikt til revisjon av regnskaper som er ført.

Dessverre kan man aldri gardere seg fullt ut mot rettsstridige og klanderverdige handlinger, uansett hvor godt et regelverk er utformet. En viktig rettssikkerhetsgaranti ligger i pasientenes klageadgang og i det offentliges tilsynsansvar.

Det er viktig at reglene om disponering av kontantytelser er utformet på en slik måte at faren for misbruk er liten. Departementet har igangsatt et arbeid for å se nærmere på disponeringsforskriftene. Målet er å harmonisere de någjeldende forskrifter om institusjoners disponeringsadgang. I denne forbindelse vil departementet vurdere hensiktsmessigheten i reglenes utforming. Departementet vil også se på forholdet til vergemålslovgivningen. Det er helt på det rene at hensynet til eldre menneskers rettssikkerhet vil være avgjørende for utformingen av reglene om institusjoners adgang til å beslutte at kontantytelsene skal disponeres av institusjonen.

Erling Folkvord(RV): Eg må takke for eit svar som eg ikkje synest gjekk så mykje inn på kva som vart gjort for å hindre slik umyndiggjering. Mitt inntrykk er at ansvarsfråskriving og bortforklaring må vere ein del av leiaropplæringa på mange nivå i norsk stats- og kommuneleiing. Til eksempel har helse- og sosialsjefen i Vågan sagt til Nordlands Framtid:

Fortsatt skjer det glipper. Årsaken til det er at det finnes mennesker i systemet.

Problemet er omvendt etter mitt syn, nemleg at det heilt på toppen av systemet sit personar som for lenge sidan har gløymt at heile poenget med eldreinstitusjonen er at dei skal vere der for dei menneska som lever der.

Ein av dei pårørande ved Marithaugen har spurt i eit lesarinnlegg i Lofotposten:

Er det slik at vi i dagens samfunn mangler den klokskap og kjærlighet som er nødvendig for å gi eldre en verdig alderdom?

Eg vil stille statsråden spørsmålet om han er einig i at det er det som er problemet - også når det gjeld ulike statsrådars manglande oppfølging av eldreombod Sonja Bjørkly sitt brev av 29. november 1993.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg registrerte at representanten ikke gjentok sine mer ulne antydninger i den første spørsmålsformulering.

Når det gjelder spørsmålet om det er for lite kjærlighet og omsorg, tror jeg nok at kjærlighet og omsorg er noe de aller fleste kan se både ønskeligheten av og behovet for.

Når det gjelder departementets innsats her, er det klart at det er ikke noe en kan pålegge. Det departementet kan gjøre, er å utforme regler som er så sikre at pasienter ikke risikerer at det skjer glipper eller at deres interesser ikke blir ordentlig ivaretatt av dem som er satt til å ivareta deres interesser. Det er dette vi tidligere har søkt å utforme regler for, og det er dette vi ved den nåværende gjennomgang også skal forsøke å skape en ytterligere trygghet for, slik at eldre på institusjon skal være sikre på at deres midler blir behørig ivaretatt.

Erling Folkvord(RV): Mi oppfatning er at gjeldande forskrifter viser at skiftande statsrådar og deira medhjelparar på høgste nivå har eit syn på gamle menneske som tilseier at gamle menneske ikkje har krav på rettstryggleik dersom dei bur i institusjon. Helsepersonell si hjelparrolle kan ikkje blandast saman med rolla som formyndar. Ein lege har ingen særlege kvalifikasjonar som gjer han skikka til å ta den juridiske avgjerda om å ta frå ein gamal person retten til å rå over eigne pengar. Til og med Bodø-politiet seier at dei ikkje kan vurdere rutinane for handtering av kontante midlar, rekneskapsføring, oppbevaring av bilag m.v. Dei seier også at dei veit ikkje eingong kven som skal ha ansvaret. Politiinspektør Aaserød seier at ansvaret for gode rutinar truleg ligg til kommunerevisjonen i Vågan kommune, og alternativt har fylkeslegen i Nordland som tilsynsstyresmakt også ansvaret for dette.

Spørsmål til statsråden: Ved den gjennomgangen av forskriftene som nå skal skje, vil han da sørgje for at det blir eit glasklart skilje mellom det juridiske og økonomiske formyndaransvaret og helsepersonellet si hjelparrolle, slik at dei to oppgåvene ikkje lenger blir blanda saman?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg kan ikke unnlate å peke på at representanten her nok går inn i grenselandet for det parlamentariske når han innledningsvis gir uttrykk for at statsråder og deres medhjelpere har et syn på eldre som innebærer at de ikke har krav på rettssikkerhet hvis de bor i institusjon. Jeg anser dette for å være en relativt grov insinuasjon, og det er vel da først og fremst en sak for Presidentskapet.

Det som er formålet med departementets gjennomgang, er at det skal være klare ansvarslinjer, og at det også skal være en klar plikt til oppfølging både når det gjelder bokføring, når det gjelder revisjon og når det gjelder eventuell annen ettergang for å sikre nettopp at de eldres rettssikkerhet blir ivaretatt.