Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil få lov til å stille justisministeren følgende spørsmål:

Drapet på Bouchikhi på Lillehammer 21. juli 1973 sjokkerte hele nasjonen. Det har i ettertid vært reist flere spørsmål i forhold til hvordan norske myndigheter kan hjelpe de etterlatte, blant annet gjennom billighetserstatning og fri rettshjelp. Det fremgår nå at Bouchikhis sønn har fått avslag på søknaden om fri rettshjelp.

Kan statsråden redegjøre for status i saken og hvilke muligheter norske myndigheter har for å bidra?

Statsråd Grete Faremo: Da denne saken har stor offentlig interesse, ber jeg om tillatelse til å gå noe utover den tillatte taletid.

Presidenten: Med Stortinget sitt samtykke vil presidenten imøtekomme eit slikt ønske.

Statsråd Grete Faremo: Takk!

Drapet på Ahmed Bouchikhi i 1973 rystet en hel nasjon. Saken vakte også internasjonal oppsikt. Fem personer med tilknytning til israelsk etterretningsvesen ble domfelt for medvirkning til drap ved Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974.

Ved behandlingen av anken over straffeutmålingen uttalte Høyesterett bl.a.:

Aksjonen må ses som utslag av en krigføring mellom fremmede makter, at beslutningen om å ta livet av Bouchikhi ble fattet uten de domfeltes deltakelse, og at de har vært underordnet i en gruppe med disiplin av militært tilsnitt.

Høyesterett uttalte videre at « det må gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium ».

Dette var selvsagt fullt ut i samsvar med holdningen til norske myndigheter for øvrig og i tråd med oppfatningen til den norske befolkning.

For ordens skyld finner jeg grunn til å understreke at norsk rettsvesen ikke var i tvil om tilknytningen til Israel. Dette fremgår klart av tiltalebeslutningen, som også omfatter overtredelse av straffeloven § 91 a ved at de tiltalte hemmelig og/eller ved ulovlige midler søkte å samle opplysninger til fordel for den israelske stat. Jeg viser også til at lagmannsretten la til grunn at det måtte ha vært israelsk etterretningsvesen som stod bak operasjonen og at lagmannsretten anså dette bekreftet « av måten enkelte av de tiltalte ble engasjert på, og av at andre av de tiltalte hadde annen tilknytning til etterretningsvesenet ».

Israelske myndigheter har imidlertid aldri erkjent ansvar for Lillehammer-drapet.

Norske myndigheter har ved flere anledninger tatt opp saken med Israel med sikte på å få en avklaring av ansvarsforholdet. Som kjent er det bare et drøyt år siden statsminister Gro Harlem Brundtland tok opp saken med statsminister Rabin under besøket i Oslo i forbindelse med fredsprisutdelingen. Statsminister Rabin svarte i brev av 26. februar 1995 at det hadde vært alle israelske regjeringers politikk ikke å kommentere rapporter om aksjoner som ble knyttet til Mossad. Rabin gjorde det klart at det også var hans regjerings politikk.

Også etter dette har norske myndigheter tatt opp saken. Så sent som i går tok utenriksminister Godal saken opp med utenriksminister Barak under et møte i Paris. Videre har Stortingets utenrikskomite opplyst at den vil benytte anledningen til å ta opp saken under sitt besøk i Israel i disse dager. Det er Regjeringens oppfatning at Israel bør erkjenne ansvar og gjøre opp for seg. Saken vil derfor bli fulgt opp i tiden som kommer.

På bakgrunn av den tid som er gått og den usikkerhet som råder om Israels standpunkt når det gjelder erstatning til de etterlatte, blir det et eget spørsmål hvorledes norske myndigheter kan bistå de etterlatte. Bouchikhi etterlot seg som kjent en ektefelle og en datter som ble født kort etter drapet. I tillegg hadde han en sønn fra et tidligere forhold.

Bouchikhis sønn - Jamal Terje Rutgersen - søkte om erstatning under Stortingets billighetserstatningsordning i 1982. Søknaden ble avslått av Billighetserstatningsutvalget i 1983. Avslaget ble begrunnet med at det ikke ble ansett å foreligge noe økonomisk tap. Det ble heller ikke funnet grunnlag for erstatning for tort og svie.

Bouchikhis enke og datter søkte om billighetserstatning i 1995. Billighetserstatningsutvalget vedtok nylig å bevilge søkerne henholdsvis 150.000 kr og 100.000 kr. Etter klage fra søkernes advokat over beløpenes størrelse er saken nå på vanlig måte brakt inn for Stortinget i St.prp.nr.28 (1995-1996). Hvor stor billighetserstatningen bør være, beror selvsagt i utpreget grad på skjønn. Det er nå opp til Stortinget å avgjøre hvor stort beløp Bouchikhis enke og datter bør få av den norske stat.

Bouchikhis sønn har offentlig uttalt at han ikke ønsker å søke om billighetserstatning nå. I april 1995 søkte han imidlertid om å få et ubegrenset antall timer fritt rettsråd. Søknaden ble bl.a. begrunnet med at han ville undersøke og klarlegge de nærmere omstendigheter omkring drapet på faren og forberede en eventuell erstatningssak mot staten Israel. I søknaden heter det at sønnen ønsker at eventuelt andre involverte enn de som ble dømt, får sin straff. Søkeren framholdt bl.a. at selv om dette i utgangspunktet er påtalemyndighetens oppgave å besørge, « har man fått det inntrykk at påtalemyndigheten ikke akter å foreta seg ytterligere i saken ». Søkeren mente derfor at det kunne være nødvendig at han eventuelt tilrettela påtalemyndighetens videre behandling av straffesaken.

Søknaden ble avslått av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Etter klage fra Rutgersen stadfestet Justisdepartementet fylkesmannens vedtak. I avslaget vises det til at de økonomiske vilkår for innvilgelse av fritt rettsråd ikke er til stede. Saken dreier seg imidlertid ikke bare om om det bør dispenseres fra inntektsgrensen. Helt uavhengig av inntektens størrelse er det ikke i samsvar med rettshjelpsloven å gi ubegrenset fritt rettsråd til alle de formål Rutgersen spesifiserte i sin søknad.

Lillehammer-saken er spesiell. Saken har vært gjenstand for bred oppmerksomhet i norsk presse både i løpet av de siste uker og ved tidligere anledninger.

Til tross for en omfattende etterforskning og til tross for fellende dom for fem personer som medvirket ved den straffbare handling, vet vi neppe alt om aksjonen. Dette synes å ha gitt grobunn for en rekke spekulasjoner, bl.a. om norske myndigheters rolle. Det er fra enkelte hold fremsatt særdeles alvorlige beskyldninger eller insinuasjoner om at de norske hemmelige tjenester og navngitte nordmenn på en eller annen måte var involvert i aksjonen.

Som følge av dette besluttet påtalemyndigheten i forrige uke å igangsette etterforskning i saken. Vi må nå forutsette at de personer som påstår å sitte inne med nye opplysninger av betydning for saken, straks videreformidler disse til påtalemyndigheten.

Hvorvidt Lund-kommisjonen har gransket saken, og eventuelt hvordan dette behandles i kommisjonens rapport, vil vi få svar på om kort tid. Lund-kommisjonen har hatt tilgang til samtlige dokumenter uavhengig både av gradering og hos hvilke offentlige instanser dokumentene befinner seg.

For noen måneder siden tok jeg initiativ til et arbeid med å avgradere dokumentene i saken. Dette arbeidet er nå i det alt vesentlige på det nærmeste avsluttet. Det skal her utvises meroffentlighet i størst mulig utstrekning.

Samtlige dokumenter i straffesaken er avgradert. De etterlatte og deres advokater har fått innsyn i straffesaksdokumentene. Spørsmål om innsyn hører for øvrig inn under Riksadvokaten, og avgjøres etter reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at selv om de etterlatte er enige om at Israel bør gjøre opp for seg, har de ulike oppfatninger av hvilken strategi som bør velges, og hvilken bistand fra norske myndigheter som er den beste. Uavhengig av dette kan jeg forsikre at Regjeringen både via politiske og diplomatiske kanaler fortsatt vil arbeide med sikte på å få til en løsning som innebærer at Israel gjør opp for seg.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker for et særdeles fyldig og opplysende svar, særlig til et spørretimespørsmålsvar å være.

Det er godt å få bekreftet fra justisministeren at norske myndigheter har brukt og vil bruke sine muligheter til å bistå de etterlatte. Jeg syns også det er betryggende å høre at hovedanliggendet for de norske myndighetene gjennom årene etter at dette skjedde, har vært å få Israel til å erkjenne ansvaret for ugjerningen, et ansvar som den norske stat altså klart har gitt uttrykk for er staten Israels helt siden 1973.

Heldigvis kan norske myndigheter bidra også på et helt annet plan enn å gi økonomisk støtte, nemlig gjennom politisk og diplomatisk press og ved at påtalemyndigheten og politiet gjør sin oppgave, og det er nettopp på dette planet norske myndigheter har muligheter til virkelig å bidra. Og her har jeg et tilleggsspørsmål til justisministeren. Hun sa at påtalemyndigheten gjorde en omfattende og grundig jobb i 1973. Vi vet at man nå tar til med etterforskning igjen. Men hva har skjedd i de 22 årene imellom fra påtalemyndighetens side?

Statsråd Grete Faremo: Som spørreren bemerket, er dette en sak som fant sted i 1973, og det er altså hele 22 år siden. Derfor er det vanskelig for meg i løpet av den korte tiden jeg har til rådighet, å gjøre rede for hvilke vurderinger som er gjort i den norske påtalemyndigheten underveis.

Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at denne saken også har hatt oppmerksomhet i denne sal i perioden. Blant annet fikk daværende statsråd Else Bugge Fougner i 1990 et spørsmål i spørretimen om påtalemyndigheten ville gjenoppta etterforskningen. Hun svarte da bl.a.:

Jeg viser for ordens skyld til at jeg som justisminister ikke kan overprøve Riksadvokatens avgjørelser på dette punkt

som på det tidspunktet hadde avvist å ta opp igjen saken knyttet til konkrete opplysninger i sin tid om Mike Harari. Men hun - som jeg -

legger til grunn at hvis det kommer frem nye opplysninger av betydning for saken, vil ganske sikkert Riksadvokaten vurdere disse

Konkret er det det som i disse dager har skjedd, og påtalemyndigheten har altså varslet at man vil gjenoppta etterforskningen.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker også for det svaret, men vil gjerne ha en utdyping i forhold til hemmeligholdet som har vært av dokumentene i denne saken.

Det er heldigvis en veldig spesiell sak for et land som Norge, og for så vidt også veldig spesiell i verdenssammenheng. Den er mystisk, ukjent og stor for de fleste av oss. Det gir grobunn både for spekulasjoner, myter og ulike påstander i saken. Det er derfor klart at åpenhet omkring dokumentene i saken også vil føre til en avmystifisering av hele saken. Jeg er derfor glad for at samtlige av straffesaksdokumentene nå er avgradert, og jeg synes det er et godt initiativ statsråden tok for noen måneder siden i forhold til å avgradere så mye som mulig av dokumentene i departementene. Jeg regner med at resultatet av det vil bli avgradering i en meget stor grad. Kan statsråden bekrefte det? Kan hun også si noe om denne type avgraderinger og vurderinger rundt mer offentlighet burde ha vært gjort på et tidligere tidspunkt, og om mer ennå kan gjøres?

Statsråd Grete Faremo: Allerede i 1993 ble det gjennomført et større generelt arbeid for ned- og - hvis mulig - avgradering av en rekke dokumenter knyttet til både denne og andre saker i Justisdepartementets arkiver. Det gjaldt også arkivene i Overvåkingssentralen. Hvis vi rekapitulerer kort, husker vi også at vi i kjølvannet av det måtte gi stoppordre til en del av den sanering som bl.a. også skulle gjøres i tilknytning til det arbeidet, i og med at Lund-kommisjonen tok opp sitt arbeid.

Mitt utgangspunkt er å gi innsyn i alt det går an å gi innsyn i hva gjelder dokumenter som er utstedt av Justisdepartementet. Vi har også bedt andre etater gå gjennom sine dokumenter i denne saken, slik at det i løpet av særdeles kort tid vil være en meget stor bunke dokumenter som det blir gitt anledning til å gå gjennom også fra offentlighetens side.