Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

I de nye obligatoriske lærebøkene for 2. klasse i allmennfaglig studieretning, er halvparten av innholdet skrevet på bokmål og halvparten på nynorsk.

Hvordan forklarer statsråden dette?

Statsråd Gudmund Hernes: La meg innledningsvis peke på en liten misforståelse i representanten Hernæs' spørsmål. Spørsmålet kan gi inntrykk av at alle lærebøker på studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag har et innhold som delvis er skrevet på nynorsk og delvis på bokmål. De faktiske forhold er følgende:

Under budsjettbehandlingen i desember i fjor vedtok Stortinget å utvide forsøket med fellesspråklige lærebøker til også å gjelde enkelte fag innen studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag for perioden 1995 til 1997. Fram til nå har det vært gjennomført et forsøk med fellesspråklige utgaver av lærebøker til små yrkesfag, dvs. fag med mindre enn 300 elever.

Jeg har tatt initiativ til at forsøket skal utvides til også å gjelde lærebøker til det felles allmenne faget « samfunnslære », som er obligatorisk for alle elever i videregående opplæring, og lærebøkene til studieretningsfaget « sosialfag » på videregående kurs, barne- og ungdomsarbeid. Forsøket har derfor et betydelig mindre omfang enn det representanten Hernæs antyder.

Min bakgrunn for nå å utvide forsøket er at jeg ønsker å få fram et større forskningsmessig grunnlag for å vurdere bruken av slike lærebøker for lærere og elever. Særlig er jeg opptatt av å vurdere dette i forhold til elevenes læring. Fellesspråklige utgaver vil dessuten kunne bidra til en viss kostnadsreduksjon ved produksjon av lærebøker, som departementet hvert år avsetter betydelige beløp til.

De fellesspråklige lærebøkene skal på forhånd sikres en grundig språklig bearbeiding fra forlagenes side. Jeg legger vekt på at det i den delen av læreboka som skrives på nynorsk, ikke brukes sjeldne språkformer og kunstig fagterminologi. Videre skal det legges vekt på å bruke en god fagterminologi. Dessuten skal den fellesspråklige læreboka utstyres med kortfattede lister - en på bokmål og en på nynorsk - der de sentrale fagtermene i boka er omsatt til den andre språkformen.

Forsøket evalueres ved Universitetet i Trondheim, som i samarbeid med Nasjonalt læremiddelsenter skal stå for utforming og gjennomføring av forskningsprosjektet. Som ledd i evalueringsarbeidet vil et bredt utvalg av lærere og elever bli invitert til å uttale seg om ordningen.

Med dette som utgangspunkt ønsker jeg på et noe senere tidspunkt å ta stilling til hva som videre skal skje med de fellesspråklige lærebøkene i videregående opplæring.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne takke statsråden for svaret og først si at spørsmålet selvsagt gjaldt kun de lærebøkene hvor dette var aktuelt og ikke de andre.

Her er det mange ting man kunne si. Jeg er klar over at det er en forsøksordning, og at den skal evalueres etter utløpet av perioden i 1997. Men allerede nå får i hvert fall vi ganske mange og ganske sterke reaksjoner både fra lærere og elever. Det er en side saken som jeg gjerne vil spørre om statsråden har vurdert. Det er en kjent sak at motstanden mot den andre språket i skolen - det kan innrømmes at det særlig gjelder nynorsk i bokmålsklasser - er ganske stor. Er ikke statsråden redd for at ved å « smugle » det andre morsmålet inn i halvparten av lærebøkene, kan man være med på å utdype denne motviljen mot det andre språket, særlig mot nynorsken.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg ser ikke bort fra at det kan vekke slike reaksjoner, men det minner meg litt om fjernsynets første periode i Norge. Da hadde man en serie som het Krutrøyk, og da var det noen som gjorde gjeldende at det umulig kunne være riktig at cowboyer uttalte seg i tekster på nynorsk. Det jeg ellers registrerer, er at den aldersgruppen det her er tale om - de som går i videregående opplæring - også er store brukere av f.eks. Sportsrevyen, og jeg har ikke inntrykk av at de har problemer med å høre på de journalister som bruker begge målformer, eller en annen målform enn deres egen.

Nå er det dessuten slik at elever i den norske skole skal bli fortrolig med begge målformer. Om de da har en lærebok ved siden av norskboken hvor de også blir kjent med begge målformer, kan tvert imot være gunstig. Men det er altså slike virkninger som vi ønsker å få undersøkt gjennom den oppfølging som skal skje fra forskernes side. Det er ellers slik at man svært ofte i første runde kan få en motstand som avtar etter hvert som man har blitt vant til de nye former.

Bjørn Hernæs (H): Det ser ut til at spørsmålet utvides etter hvert. Jeg synes både Sportsrevyen og Krutrøyk er relativt dårlige eksempler, fordi det dreier seg om muntlige former, og der er vi nesten alle, tror jeg, enige om at vi skal beherske begge målformene. Men jeg er litt overrasket - hvis jeg nå oppfatter statsråden riktig - at prinsippet om at vi skal gjøres kjent med begge målformene skal brukes som begrunnelse for at man skal ha lærebøker med begge språkene i. Jeg trodde at opplæringen i hovedsak skulle være med atskilte lærebøker. Selv om jeg er klar over at vi også må ta budsjettmessige hensyn i denne sammenheng, er det i hvert fall fra vår side fortsatt slik at hovedregelen må være at det skal være bøker på henholdsvis bokmål og nynorsk, og at det ikke skal være et fremtidig mål å få bare en lærebok med et språkmiks gjennom hele undervisningen. Jeg vil gjerne be statsråden bekrefte at dette fortsatt er hovedmålet når det gjelder lærebøker på det nivået i skolen som vi snakker om.

Statsråd Gudmund Hernes: Hovedregelen er at man har lærebøker på begge målformer, og denne hovedregelen følges. Det er altså i ett av fagene - i et fag som på VK I bare har to timer av en samlet undervisning - man har innført en lærebok som har begge målformer. I tillegg til de små fagene jeg nevnte, er det også et forsøk på linjen for helse- og sosialfag. Nå er det ikke bare slik at man skal vite at det eksisterer mer enn én målform i Norge. Elevene skal gjennom norskopplæringen få en fortrolighet med begge målformer. Siden vi også nevnte Krutrøyk og det ble gjort gjeldende at det var en muntlig form, vil jeg minne om at det er undertitlene som må leses på fjernsynet som elevene ikke har så store problemer med, hvis de ellers er interessert i stoffet.