Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille følgende spørsmål til handelsministeren:

Hva slags militært utstyr har Norge eksportert til De forente arabiske emiratene siden 1989, og er slik eksport i tråd med retningslinjene for norsk våpeneksport og Stortingets signaler fra 1990?

Statsråd Grete Knudsen: Siden 1989 har Utenriksdepartementet innvilget én lisens for eksport, i 1993, av våpen og ammunisjon til De forente arabiske emiratene til en verdi av 4 395 498 NOK under kapittel 93 i Tolltariffen. Lisensen ble gitt på grunnlag av de reviderte retningslinjene av 28. februar 1992, etter en grundig vurdering av de ulike sider av spørsmålet, herunder de sikkerhetspolitiske forhold i mottakerlandet og i området. Jeg kan opplyse at det dreier seg om 1.500 stk. panservernraketter av typen M72, med tilhørende øvingsutstyr. I tillegg til ovennevnte lisens for våpen har Utenriksdepartementet i den aktuelle perioden innvilget 11 lisenser for eksport av kommunikasjonsutstyr til De forente arabiske emiratene. Dette er utstyr som kan brukes både for sivile og militære formål.

Regjeringens politikk vedrørende eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, er basert på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og Regjeringens retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell samt teknologi og tjenester for militære formål. Disse retningslinjene ble revidert og offentliggjort i 1992.

Jeg ønsker å presisere at eksportlisensen for levering av M72 til Emiratene ble grundig vurdert og funnet å være innenfor Stortingets retningslinjer. Situasjonen etter avslutningen av Golf-krigen var dessuten slik at landene i området var svært opptatt av egen fremtidig sikkerhet og forsvarsevne.

Det var utbredt vilje blant de land som hadde deltatt i FN-koalisjonen mot Irak, til å støtte de land som hadde sluttet opp om koalisjonens krigsinnsats. Leveransen av M72 i 1993 må etter mitt syn ses i en slik sammenheng, samtidig som det også kan nevnes at leveransen var et særlig tilfelle, idet fremtidige leveranser til De forente arabiske emiratene av M72 ville komme fra andre land i Alliansen som var i ferd med å opprette egen produksjonslinje for dette våpenet.

Stortingets drøfting av spørsmålet om våpeneksport til Golf-området i 1990 var foranlediget av Iraks invasjon og okkupasjon av nabostaten Kuwait. Et av de spørsmål som ble drøftet i Stortingets debatt den 24. september 1990, var en eventuell delleveranse fra Norge til europeisk samproduserte Sidewinder-raketter til De forente arabiske emiratene. Regjeringen Syse besluttet etter debatten ikke å gi tillatelse for norske delleveranser til Sidewinder-raketter til Emiratene.

Erik Solheim (SV): Jeg vil takke statsråden for svaret, som jeg finner forholdsvis oppsiktsvekkende.

Norge har altså eksportert høyst operativt militært utstyr til et land i et meget ustabilt område, og man må kunne si et område hvor krig truer. Denne eksporten begrunnes med at mange vestlige land eksporterte våpen til De forente arabiske emiratene etter krigen med Irak. Husk da på at det nettopp var de samme landene som proppet Saddam Hussein full av våpen før invasjonen i Kuwait. Det var de samme landene som inntil tre dager før invasjonen fortalte Saddam Hussein at det ikke var så veldig farlig hva Irak ville gjøre. Det mest oppsiktsvekkende - og det går også mitt tilleggsspørsmål på - er at Regjeringen fant grunn til å gjøre om på det den samme regjerings statsminister så tydelig hadde sagt i Stortinget. Hun sa i debatten:

Det er f.eks. ingen gitt å ha rimelig sikkerhet for hvor og for hvilket formål våpen i dette området vil være i bruk om ett eller flere år fra nå.

Hvorfor fant ikke Regjeringen det rimelig å orientere Stortinget om at man så eklatant brøt med det statsministeren selv hadde sagt i Stortinget bare to år tidligere?

Statsråd Grete Knudsen: Først vil jeg understreke veldig sterkt at alle lisenser for eksport blir undergitt en meget grundig vurdering og i hvert enkelt tilfelle.

Det som var forholdet slik jeg leser debatten i 1990 her i Stortinget, var at regjeringen Syse ønsket å gjøre et unntak fra de gjeldende retningslinjene av 1959. Stortingets flertall vurderte det slik at det var en utvidelse, slik at - igjen - regjeringen Harlem Brundtland fremdeles holder seg til våre gjeldende retningslinjer, ikke noen utvidelse, og har derfor ikke på noe tidspunkt eller på noen måte forandret mening fra den gang.

Erik Solheim (SV): Jeg må takke statsråden for svaret, som dessverre skjærer på siden av det som er selve poenget.

Det kan nok være at regjeringen Syse oppfattet det slik i 1990, men Arbeiderpartiet oppfattet det definitivt ikke slik i 1990. Det brede flertallet i Stortinget bestod den gang av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV og var anført i denne debatten nettopp av Gro Harlem Brundtland. Gro Harlem Brundtland, som altså senere ble statsminister, gjentok og gjentok i denne debatten at dette ikke var en tidsbestemt vurdering, at den ikke var foranlediget direkte av Iraks invasjon i Kuwait, men nettopp av motvilje mot å sende våpen inn i et ustabilt område, og det var et varig premiss som var lagt.

Og spørsmålet blir igjen: Hvordan skal Stortinget kunne forholde seg til slike ting når Regjeringen, så vidt jeg vet, verken kommer tilbake til den utvidede utenrikskomite eller til Stortinget i plenum, altså på ingen måte har orientert Stortinget om at det som var flertallets brede mening i 1990, senere er satt til side?

Statsråd Grete Knudsen: Regjeringen forholder seg til retningslinjer av 1959. Det som diskusjonen dreide seg om i 1990, var å få et unntak fra våre retningslinjer, og det ble tolket som en liberalisering. Det ønsket ikke Arbeiderpartiet den gang, det ønsker heller ikke regjeringen Harlem Brundtland i dag. Vi holder oss til et meget strengt regelverk og vurderer det individuelt, den gang som nå.