Ola T Lånke (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

Personer som arbeider i hel- og døgnkontinuerlig turnusarbeid i kvinnedominerte yrker har fortsatt 2 timer lengre arbeidsuke enn personer i helkontinuerlig skiftarbeid i mannsdominerte yrker.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne skjevheten?

Statsråd Gunnar Berge: Arbeidsmiljøloven § 46 inneholder regler om den alminnelige arbeidstids lengde. For døgnkontinuerlig og sammenlignbart turnusarbeid er den ytre ramme 38 timer pr. uke, mens den for kontinuerlig skiftarbeid er 36 timer pr. uke. I gjeldende tariffavtaler, bl.a. i helsesektoren, er rammen for helkontinuerlig skift 33,6 timer pr. uke og 35,5 timer for døgnkontinuerlig turnusarbeid.

Arbeidsmiljølovutvalget vurderte i sin innstilling, NOU 1992:20, om lovens skille burde oppheves slik at arbeidstiden for dem som arbeider døgnkontinuerlig skift ble redusert til 36 timer, slik den er for helkontinuerlige skiftordninger. Utvalget omtaler undersøkelser som viser at det vanskelig kan påvises at døgnkontinuerlige og helkontinuerlige skiftordninger gir særlig ulik belastning. Utvalget ønsket imidlertid ikke å foreslå en slik endring på grunn av de store samfunnsmessig økonomiske konsekvensene dette antas å medføre. Utvalget mente dessuten at dette er et område som bør kunne reguleres gjennom tariffavtale. På samme grunnlag fremmet ikke Kommunal- og arbeidsdepartementet endringsforslag på dette punktet i Ot.prp.nr.50 (1993-1994) om endringer i arbeidsmiljøloven.

Jeg viser også til at kommunalkomiteens flertall i Innst.O.nr.2 (1994-1995) heller ikke gikk inn for å endre arbeidsmiljøloven på dette punktet. Komiteens flertall - alle unntatt medlemmene fra Høyre - bad om at Kommunal- og arbeidsdepartementet i samarbeid med partene i arbeidslivet skulle se på virkningene av de ulike turnusordningene for deretter å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer.

Jeg vil selvfølgelig følge opp denne anmodningen fra kommunalkomiteen.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er riktig, som det ble vist til, at kommunalkomiteen på initiativ fra Kristelig Folkeparti tok opp dette spørsmålet i forbindelse med revisjon av arbeidsmiljøloven høsten 1994 - uten å foreslå endringer på det daværende tidspunkt. Men vi påpekte nettopp, som også statsråden refererte til, at det ikke var noen forskjell på skiftarbeid og turnusarbeid, og heller ikke noen påviselig forskjell mellom døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid når det gjelder belastning. Da består den største forskjellen i at mens helkontinuerlig skiftarbeid brukes på mannsdominerte arbeidsplasser, spesielt i industrien, brukes døgnkontinuerlig turnusarbeid på arbeidsplasser der det overveiende er kvinner som arbeider, spesielt i helsesektoren. Og vi vet jo at nettopp i helsesektoren er det store arbeidstakergrupper som slutter i turnusarbeid på grunn av at de har belastningsskader og er utslitte.

Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er derfor: Har statsråden noen forklaring på hvorfor det er kvinnearbeidsplassene som skal ha den lengste arbeidstiden?

Statsråd Gunnar Berge: Rent formelt er det slik at loven her ikke skiller mellom kvinner og menn. Men representanten Ola T Lånke har selvfølgelig rett i at med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har i dette landet, kan dette virke kjønnsdiskriminerende - og det er et problem i forbindelse med disse arbeidstidsbestemmelsene i loven. Derfor vil jeg presisere at jeg selvfølgelig akter å følge opp den anmodning som kom fra et flertall i kommunalkomiteen i forbindelse med behandlingen av arbeidsmiljøloven, og det vil jeg gjøre bl.a. ved å ta kontakt med partene i arbeidslivet like over sommerferien for å diskutere hvordan vi på en praktisk måte kan drøfte disse spørsmålene og føre denne saken videre.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg er glad for at han sier at han nå vil følge opp dette forholdsvis raskt, og slik at organisasjonene i arbeidslivet blir med i en drøfting av hvordan man kan løse dette spørsmålet. I den forbindelse kunne jeg tenke meg å stille følgende tilleggsspørsmål: Kan statsråden skissere en fremdriftsplan for hvordan dette videre kan bearbeides her i Stortinget, med bakgrunn i de vedtak som foreligger?

Når det gjelder tariffavtalene, vil jeg bare nevne at det er riktig, som det er sagt, at det er disse avtalene som regulerer dette - men det er loven som setter sperre, og som det hele tiden blir vist til når man tar opp dette spørsmålet. Derfor tror jeg at en lovendring her er nødvendig. Kan da statsråden tenke seg å komme tilbake med forslag om en lovendring?

Statsråd Gunnar Berge: Jeg vil ikke binde meg til noen bestemt eller konkret framdriftsplan i denne saken utover det som jeg har sagt allerede, nemlig at jeg umiddelbart over sommerferien vil ta kontakt med partene for å drøfte hvordan vi rent praktisk kan følge opp dette arbeidet.

For øvrig er det et poeng - i hvert fall synes jeg det - at partene, som jo var representert i Arbeidsmiljølovutvalget, ikke fant å ville ta dette opp av hensyn til de økonomiske konsekvensene. Sjøl om det er mye urettferdighet - kanskje urimelighet - som kan påvises i norsk arbeidsliv, må en også ha med seg den økonomiske siden. Og når partene går så langt at de tar hensyn til dette, bør selvfølgelig også Regjeringen og Kommunal- og arbeidsdepartementet skjele til de økonomiske konsekvensene. For øvrig kommer vi tilbake til denne saken når vi har hatt denne runden med partene.