Dag C Weberg (H): Da skal jeg få rette følgende spørsmål til helseministeren:

Etter folketrygdloven § 5A-8 og § 5A-3 skal det ytes stønad til hjelpemidler som anses nødvendig og er hensiktsmessig for å klare dagliglivets situasjoner slik at personer med fysiske lidelser skal kunne beholde sin yrkesaktivitet fremfor sykeleie.

Kan lovens bestemmelser utelukke trygderefusjon fra lokale trygdekontorer for produkter som er utprøvd og dokumentert til hjelp for søkere som ikke faller inn under Rikstrygdeverkets indekssystem?

Statsråd Werner Christie: Innledningsvis vil jeg presisere at stønad til et hjelpemiddel bare dekkes når en person har en vesentlig og varig innskrenket funksjonsevne og hjelpemidlet er nødvendig og hensiktsmessig for at den funksjonshemmede skal kunne klare å løse praktiske problemer i dagliglivet, eller at vedkommende skal kunne bli forpleiet i hjemmet ved hjelp av dette. Hjelpemidler som er et ledd i den medisinske behandlingen, dekkes bare i unntakstilfeller av folketrygden. Ifølge loven fastsetter departementet nærmere forskrifter om stønad til slike hjelpemidler.

Etter denne forskriften skal Rikstrygdeverket fastsette de generelle bestemmelsene om pris- og leveringsbetingelser og inngår så sentrale pris- og leveringsavtaler for et produkt eller en produktgruppe. De hjelpemidler det skal prisforhandles om, må oppfylle visse krav i henhold til den nordiske kravspesifikasjon for de hjelpemiddelgrupper som denne omfatter.

Hovedregelen er at innkjøp av hjelpemidler skal skje i henhold til disse avtalene dersom det finnes avtale for vedkommende produkt eller produktgruppe.

Rikstrygdeverket kan utelukke produktet fra en produktgruppe gjennom pris- og leveringsavtalene. Grunnen til utelukkelse er som oftest at produktet ikke fyller kravene til kvalitet ved testing av hjelpemidlet, eller at det finnes likeverdige hjelpemidler til en lavere pris.

Rikstrygdeverket kan imidlertid unntaksvis gi adgang til enkeltinnkjøp utenfor de inngåtte avtalene i helt spesielle tilfeller der det på grunn av den trygdedes behov ikke er mulig å benytte hjelpemidler innenfor den produktgruppe som det er forhandlet om. Slike søknader skal særskilt begrunnes og avgjøres av Rikstrygdeverket.

Hjelpemiddelsentralen kan også føre forhandlinger om pris- og leveringsavtaler for et produkt eller en produktgruppe som Rikstrygdeverket ikke har inngått avtaler om. Slike produkter kan også kjøpes inn enkeltvis.

Dag C Weberg (H): Jeg takker statsråden for svaret. Det var for så vidt en grei gjennomgang av dagens regelverk.

Jeg må få lov å føye til at når dette spørsmålet er stilt, er det fordi det regelverk som helseministeren refererer til, har gitt noe ulik vurdering ved de søknader som har kommet. Mitt tilleggsspørsmål er om helseministeren vil informere sosialministeren, som han i dag svarer for, bl.a. med henvisning til det materialet som jeg har hatt gleden av å overlate, og be ham se på om regelverket kan endres eller mykes opp, slik at hjelpemidler som åpenbart ut fra medisinske kriterier og tekniske standarder tjener pasientens funksjoner - i de tilfeller hvor slike foreligger - i større grad kan bli tilgjengelig for de mange ryggpasienter som vil kunne få hjelp ved dette.

Statsråd Werner Christie: Den medisinske utvikling medfører at Rikstrygdeverkets bestemmelser, som på mange områder er svært detaljerte for å sikre behovsdekning og samtidig likeverdig og fornuftig bruk av offentlige midler, svært ofte vil måtte justeres og av og til også vil få et lite etterslep i forhold til en reell behovsvurdering av nye typer hjelpemidler. Jeg vil selvfølgelig ta opp denne saken og se om det her kan være noe ved regelverket som kan forbedres.

På den annen side vil jeg også gjøre oppmerksom på at regelverket selvfølgelig er til for å dekke pasientenes reelle behov og ikke for å sikre omsetning av bestemte hjelpemidler. Når det gjelder pasientenes behov, er disse også som kjent svært forskjellige, og vi må gå ut fra at det i denne saken også er forskjeller mellom pasientene som kan bidra til de forskjeller som det kan synes å være mellom distrikter eller trygdekontor.

Dag C Weberg (H): Det er helt korrekt som helseministeren bemerket, at blant de mange ulike typer av fysiske plager er det også ulike behov for behandlingsmetoder. Men det er i denne sammenheng interessant at vi til enhver tid i Norge har ca 10.000 pasienter med rygglidelser som er sykepermittert. Det er ut fra det som foreligger av materiale - som også er bakgrunnen for spørsmålet i dag - dokumentert at dette hjelpemidlet er til god hjelp for en del pasienter, og det er grunn til å tro at det vil kunne være til god hjelp for mange, mange andre.

Jeg vet at helseministeren tidligere har pekt på de interessante sider som ligger i den verdiskaping det er å utvikle godt norsk materiell for å hjelpe pasienter, så jeg håper at han også vil ta det med i vurderingen når han senere skal konferere med sosialministeren om hvordan dette regelverket skal tilpasses de forandringer som han selv pekte på.

Statsråd Werner Christie: Jeg har lyst til å bekrefte representanten Webergs påpekning av rygglidelsenes store utbredelse og de kostnader de påfører samfunnet, i likhet med det sosialkomiteen for øvrig har gjort under sin behandling av helsemeldingen. Ikke minst på dette området er det antagelig store besparelser å hente, først og fremst i lidelse for pasientene, men kanskje også når det gjelder utbetalinger til sykemelding og uførhet, utbetalinger som ikke er nødvendige hvis man får gode og tilstrekkelige hjelpemidler. Det hjelpemiddelet som er bakgrunnen for uttalelsen og spørsmålet - slik jeg har forstått det - bygger på et sunt og enkelt prinsipp, som klart vil være av interesse for pasientene. Det må være utgangspunktet ved vurderingen av denne saken. Men dersom det i tillegg kan falle sammen med interessene til norske industriforetak, vil det selvfølgelig i seg selv også være interessant.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandla.