Ellen Chr Christiansen (uavh):

Helseplan for Oslo ble oversendt departementet til godkjenning 25. mai 1994 - den er fremdeles ikke ferdigbehandlet av departementet. I tillegg er det problemer med å få fylkeslegen i Oslo og Akershus til å godkjenne flere institusjoner for psykiatri som bystyret har vedtatt åpnet før helseplanen er godkjent.

Vil helseministeren sørge for at helseplanen for Oslo umiddelbart blir behandlet og godkjent?

Statsråd Werner Christie: Arbeidet med godkjenningen av Oslos helseplan har dessverre tatt litt for lang tid, bl.a. fordi departementet har funnet det riktig å innhente faglige synspunkter fra Statens Helsetilsyn og Fylkeslegen i Oslo til planens innhold. Departementet vil vurdere planen i forhold til de gjeldende helsepolitiske retningslinjer. I dette inngår bl.a. samarbeid mellom somatiske sykehus, en desentralisert utbygging av psykiatrien og mer vekt på samarbeid med kommunehelsetjenesten.

Fremstillingen av det psykiske helsevernet er en omfattende del av helseplanen for Oslo og dekker en del kompliserte problemstillinger. Jeg vil i denne sammenhengen vise til St.meld.nr.50 (1993-1994), der det er understreket at Regjeringen ikke legger opp til ytterligere reduksjon i antall behandlingsplasser på våre psykiatriske sykehus eller avdelinger. Sosialkomiteen har som kjent gitt dette temaet stor oppmerksomhet i sin innstilling til denne meldingen nylig. Dette er viktige signaler om de premisser som må ligge til grunn ved vurderingen av planer for psykiatri både i Oslo og andre steder i landet, særlig sett i forhold til at Oslo nå planlegger en nedbygging og overføring av funksjoner og plasser ved Dikemark til institusjoner i Oslo.

Dokumentene som er nevnt ovenfor, vil sammen med Helsetilsynets uttalelse og uttalelsen fra Fylkeslegen i Oslo være helt sentrale som grunnlag for den vurdering av planen som nå pågår i departementet.

Helsetilsynet har imidlertid tatt initiativ til at søknader om godkjenning av institusjoner for psykiatri blir undergitt rask og effektiv saksbehandling, selv om helseplanen foreløpig ikke er ferdig behandlet i departementet.

Jeg vil også sørge for at sluttbehandlingen av helseplanen gis høyeste prioritet i departementet, og regner med at godkjenning med eventuelle merknader vil bli gitt ved kongelig resolusjon innen utgangen av juni, umiddelbart etter at planen er ferdigbehandlet hos oss.

Ellen Chr Christiansen (uavh): Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er jo hyggelig om vi iallfall innen utgangen av juni kan få et svar.

Når det gjelder prioritering av psykiatri, er det så vidt jeg kjenner til, en enstemmig oppfatning i Oslo bystyre at psykiatri er viktig å prioritere. I den sammenheng har det altså fra mai og juni 1994 ligget inne søknader til fylkeslegen om godkjenning for tre psykiatriske poliklinikker og to distriktspsykiatriske sentre, som jeg tror ville styrke psykiatrien i Oslo - søknader som det ikke var kommet svar på ved påsketider i år. Det sier seg selv at hvis en kommune eller et fylke skal kunne prioritere psykiatri og avsette midler til dette på sitt budsjett og må vente opp til ett år for å få godkjenning av statlige myndigheter, her ved fylkeslegen, er det et problem for fylkene å tro at staten egentlig tar psykiatri på alvor.

Jeg vil gjerne få lov til å spørre helseministeren om han kunne tenke seg at det ble innført frister for svar også fra statlige myndigheter, f.eks. fylkeslegen, iallfall rådgivende frister, for hvor snart slike søknader fra fylkene om godkjenning skal behandles.

Statsråd Werner Christie: Jeg er enig i at dette har tatt noe for lang tid, men det må også ses i relasjon til de sammenhenger denne godkjennelsen skal foregå innenfor. Hvis man godkjenner enkeltinstitusjoner hvis plansammenheng senere ikke blir godkjent, er det like meningsløst som å vente for lenge på å få en godkjenning. Dette må ses i en helhetlig sammenheng.

Når det gjelder frister generelt, har forvaltningsloven de nødvendige bestemmelser. Jeg er enig i at disse bør anvendes, og de gjelder selvfølgelig fullt ut også for statlige etater, herunder fylkeslegen. Jeg vil som sagt påse at det ikke nå skjer noen unødig forsinkelse i denne saken, verken fra vårt eget departement eller fylkeslegens side.

Ellen Chr Christiansen (uavh): Jeg vil igjen få takke helseministeren for svaret. Jeg er selvsagt helt enig med helseministeren i at det er dumt å godkjenne institusjoner hvis man senere ikke skal kunne la dem bli anvendt i den sammenheng de er tenkt. Men når det gjelder flere av disse institusjonene, bl.a. de psykiatriske poliklinikkene, har staten tidligere i år bevilget 2 mill. kr til Oslo kommune i statlige omstillingsmidler for å gjennomføre flere av de overfor nevnte tiltakene, og jeg kan vanskelig se hvorfor staten bevilger disse pengene hvis man ikke har til hensikt at tiltakene skal gjennomføres. Jeg ville tro at når det gjelder disse tiltakene, må departementet ha hatt en viss oppfatning om at det er riktige tiltak. Jeg vil gjerne ha en bekreftelse på at disse 2 mill. kr som er bevilget til Oslo kommune, er bevilget ut fra at de tiltakene de er bevilget til, også skal gjennomføres.

Ellers har jeg også lyst til å bemerke at når det gjelder det helseministeren var inne på tidligere om nedleggelse av Dikemark, ble det vedtatt i 1987, uten at det den gang ble tatt til orde mot dette fra statlig hold, og det har vært et ledd i Oslos psykiatriplan siden 1987. Synes ikke helseministeren at det er litt sent hvis staten skal gripe inn åtte år etter at vedtak er fattet?

Statsråd Werner Christie: Staten har ingen sterke oppfatninger om hvor psykiatrien skal foregå, og således er det i prinsippet ingen innvendinger til at man eventuelt velger å nedlegge Dikemark. Poenget må være at ikke det samlede psykiatriske tilbudet bygges ned, og det er i den forbindelse man må vurdere min merknad i den sammenheng.

Når det gjelder omstillingsmidler til psykiatri, er de bevilget til formålet og ikke til helt spesifikke enkeltinstitusjoner. At det er bevilget penger til omstillingstiltak eller til en sektor, til en virksomhet, kan ikke forhindre at også den enkelte institusjon må godkjennes, når nå lovene engang er laget slik de er på dette området. Men vi bør sørge for at det blir sammenheng mellom disse tingene, og dermed at de godkjenninger som kan gis nå, skal bli gitt. Det har jeg som sagt villet påse skal skje snarest mulig.

Presidenten: Tida for føremiddagsmøtet er snart over. Presidenten vil føreslå at møtet held fram til kartet for i dag er ferdigbehandla. - Det blir rekna som vedteke.

Presidenten vil òg oppmode dei spørjarane som no står att, om å medverke til at forlenginga av møtet blir så kort som mogleg.