Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

Det har i lengre tid pågått en debatt om sikkerhetssituasjonen for de ansatte når fengselspersonalet er alene på vakt.

Hvordan vurderer statsråden en slik situasjon, og hva kan hun bidra med for å bedre forholdene?

Statsråd Grete Faremo: Justisdepartementet har ansvaret for at ansatte i fengselsvesenet ikke blir utsatt for unødig fare i sin arbeidssituasjon. Det er nå for første gang foretatt en undersøkelse om omfanget av trusler og vold mot tjenestemenn. Tallmaterialet fra undersøkelsen er ikke ferdig bearbeidet, men det foreløpige bildet tyder ikke på at det generelle sikkerhetsnivået er for lavt. En slik kartlegging vil fortsette, nettopp for å utvikle et best mulig grunnlag for å vurdere forhold rundt de ansattes sikkerhet.

I noen få enheter i fengselsvesenet er det vurdert som forsvarlig med en tjenestemann alene på nattevakt. Dette dreier seg om åpne enheter hvor de sikkerhetsmessige forhold er nøye vurdert og de innsatte er håndplukket nettopp ut fra en slik vurdering.

Også i andre anstalter er det situasjoner hvor tjenestemenn er alene med en gruppe innsatte, f.eks. under arbeid eller i fellesskap. Sikkerheten i slike situasjoner vurderes konkret. Det er viktig å huske på at anstaltene og de ansatte i dag er utstyrt med stasjonære eller bærbare overfallsalarmer.

Det er den lokale fengselsledelse som har de beste forutsetninger for å vurdere hva som skal til for å lage et tilstrekkelig sikkerhetsnivå i ulike tjenestlige situasjoner.

Departementet har ansvaret for det totale bemanningsnivået i fengselsetaten. Når vi ser på det statistiske materialet over veksten i fangebefolkningen i forhold til veksten i tjenestemannsstyrken på sikkerhetssiden, er det klart at det ikke finner sted noen svekking av sikkerheten.

Jeg vil illustrere dette med følgende tall: Fra 1989 til i dag har vi hatt en økning i fangebefolkningen på 21,3 %, mens vi har hatt en stillingstilvekst på fengselsbetjentsiden på 56,3 %. Dette skyldes delvis at det ble tilført 200 stillinger i 1989, men selv fra 1990 til i dag har stillingstilveksten for fengselsbetjenter vært på 29,1 %, med den samme økningen i fangebefolkningen som fra 1989.

En vesentlig del av sikkerheten i norske fengsler i dag består i at tjenestemennene oppholder seg mest mulig sammen med de innsatte for derved å kunne avverge krisesituasjoner og voldsepisoder. De vil også kunne fange opp signaler hvis slike situasjoner skulle være under planlegging. Og det er lagt stor vekt på å oppøve kunnskaper om dette under den toårige etatsutdannelsen.

Fengselstjenestemennene er en yrkesgruppe som pr. definisjon har visse risikofaktorer i sin arbeidshverdag. De kan føle seg trygge på at Justisdepartementet er løpende opptatt av hvordan sikkerheten kan ivaretas på best mulig måte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Hun er opptatt av ansvaret for de ansatte, sier hun. Allikevel er det i moderne tid minst fire ansatte i norske fengsler som har mistet livet etter angrep fra fanger. Langt flere har fått alvorlige skader og varige men, både fysisk og psykisk. Det kommer også et økende antall meldinger med trusler om vold mot fengselsbetjenter. Generelt har vi fått en utvikling mot et tøffere miljø. De innsatte har en mer alvorlig bakgrunn, og samtidig er en del mer ressurssterke rent intellektuelt. I mange anstalter er det ikke langt mellom episoder hvor fengselsbetjenter møter trusler om juling eller munnhuggeri - ja volden er i ferd med å bli et stort problem.

Statsråden mener det generelle sikkerhetsnivået ikke er for lavt, men allikevel ble det i 1994 innrapportert 70 tilfeller der domfelte kom med alvorlige drapstrusler eller gikk fysisk løs på de ansatte. I denne situasjonen er tjenestemenn fortsatt alene på vakt, noe som helt klart kan bidra (prssidenten klubber) til å redusere sikkerheten.

Vil statsråden vurdere strakstiltak, eller vil det komme noe i statsbudsjettet som styrker (presidenten klubber) fengselsvesenet på dette området?

Presidenten: Presidenten vil igjen påpeke den begrensete taletid som er knyttet til tilleggsspørsmålene.

Statsråd Grete Faremo: Jeg føler det ikke naturlig å gå inn i diskusjoner om 1996-budsjettet. Jeg vil heller ikke tiltre de generelle uttalelsene som representanten Hedstrøm her kom med, men bare gjenta at vi er løpende opptatt av de sikkerhetsmessige sidene av de ansattes situasjon i norske fengsler, og understreke at bare i løpet av de siste årene har det i tillegg til bemanningsmessig styrking også blitt tildelt tjenestemennene - som jeg sa - både bærbart og stasjonært sikkerhetsutstyr. Men ikke minst er det utviklet rutiner rundt arbeidsinnholdet for den enkelte ansatte som også innebærer større sikkerhet i anstalten gjennom såkalte positive tiltak.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Selv om det har skjedd en styrking etter statsrådens oppfatning, har det i flere år vært påpekt fra Norsk Fengselstjenestemannsforbund at sikkerheten ikke er god nok, verken når det gjelder bemanning, alarmer eller sikkerhetstiltak rent generelt. Frustrasjon, forbitrelse, frykt og bekymring kan føre til psykosomatiske sykdommer som medfører fravær på jobben eller ubalanse både på jobb og i hjemmet. Samfunnskostnadene kan fort bli like store som det som spares inn ved å la tjenestemenn gå alene på vakt.

Har ikke statsråden et ansvar for å sikre akseptable arbeidsforhold?

Gunnar Breimo: hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Grete Faremo: Ansatte i norsk kriminalomsorg har et viktig og vanskelig yrke. Fra Justisdepartementets side er vi ikke minst opptatt av, sammen med tjenestemannsorganisasjonene, å gå gjennom hvilke tiltak som løpende kan introduseres for å gjøre jobben så meningsfylt og sikker som mulig. Og som jeg nevnte i mitt svar, er det gjennomført tiltak av ulike slag de senere årene, alle positive for ansattes arbeidssituasjon, og det vil selvsagt også være slik at vi i tiden framover løpende vurderer dette. Men jeg føler at den beskrivelsen som ble gitt, ikke er dekkende for den generelle situasjonen i kriminalomsorgen. At det kan være enkelttilfeller som kan ha ulik bakgrunn - neppe bare knyttet til arbeidssituasjonen - er nok ikke til å unngå verken i kriminalomsorgen eller andre steder.