Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

Ambulansepersonell over hele landet har reagert på at myndighetene mener det er galt, med henvisning til brudd på taushetsplikten, når det kalles på politi og brannvesen ved utrykning. Det betyr at ambulansepersonalet først må rykke ut til ulykken uten assistanse og deretter be om tillatelse til å varsle politi- og brannvesen fra alle involverte i ulykken. En slik fremgangsmåte kan bety tap av menneskeliv.

Vil statsråden gi retningslinjer som kan bedre forholdene?

Statsråd Werner Christie: Den beskrivelse av helsevesenets muligheter til å samarbeide med andre nødetater som er referert i spørsmålet til stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, gir heldigvis ikke et korrekt bilde av virkeligheten. Det medfører ikke riktighet at ambulansepersonell ved melding om ulykke med personskade først må rykke ut til ulykken uten assistanse og deretter be om tillatelse til å varsle politi og brannvesen fra alle involverte i ulykken. Det skulle jo også bli underlig, da disse svært ofte ikke er i en tilstand som tillater det.

Ved ulykker med personskade vil både helsetjenesten og andre nødetater bli varslet etter behov. Dette er noe av poenget bak nødsentralideen. Taushetsplikten er ikke til hinder for dette dersom formålet er å hjelpe den eller de personer som er kommet til skade. Ved melding om ulykker over nødtelefonnummer 113 vil det helsepersonell som mottar meldingen, vurdere om det kan være behov for assistanse fra brannvesen eller politi på ulykkesstedet. Dersom slik assistanse anses nødvendig, vil varsling selvfølgelig skje umiddelbart via direkte telefonlinjer til brann- og politistasjoner. Ved varsling vil det bli opplyst om behovet for assistanse, f.eks. ved drukning, røykutvikling, brannfare, fastklemte personer osv. Dette er selvfølgelig ikke i strid

med taushetsplikten. Men det vil ikke bli gitt opplysninger om personlige eller medisinske forhold som kan være i strid med taushetsplikten. Det er da heller ikke nødvendig for å skaffe den nødvendige assistanse i første omgang.

Taushetsplikten hindrer på ingen måte helsepersonell i å kommunisere slike opplysninger, forutsatt at det ikke er grunn til å tro at den skadde ikke ville ha gitt samtykke dersom han/hun hadde blitt spurt, da hensikten med nødhjelpen nettopp er å ivareta pasientens interesser, og i den sammenheng har man anledning til å gi opplysninger til dem som skal bistå i arbeidet med å hjelpe pasienten. Informasjon vil dessuten i alvorlige og vanskelige situasjoner kunne kommuniseres til annet hjelpepersonell under henvisning også til nødrettsbetraktninger. Når det gjelder å redde liv, vil den såkalte nødrett være overordnet bestemmelsene om taushetsplikt.

Statens helsetilsyn har nedsatt en arbeidsgruppe som nå gjennomgår den informasjonen som er gitt. Det tas sikte på å gi en veileder bl.a. med sikte på å orientere helsepersonell om hvordan taushetsplikten skal praktiseres, i tillegg til den korrespondanse som har vært i denne saken for øvrig.