Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

Skattedirektoratet innførte i oktober 1994 fritak for investeringsavgift på hogstmaskin i skogbruket ved å anta at bruk av hogstmaskin må anses som fabrikkmessig produksjon av tømmer. Avgjørelsen fikk også tilbakevirkende kraft i 3 år.

Hvilke samfunnsøkonomiske argumenter forsvarer en avgiftsmessig subsidiering av denne driftsform framfor manuell hogst?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Dette spørsmålet viser bredden i hva en finansminister må være opptatt av.

Etter gjeldende regelverk skal en avgiftspliktig næringsdrivende svare investeringsavgift ved anskaffelse av driftsmidler i den utstrekning den næringsdrivende har fradragsrett for merverdiavgift.

I henhold til Stortingets årlige avgiftsvedtak er egne driftsmidler som brukes til fabrikkmessig vareproduksjon unntatt fra plikten til å svare investeringsavgift.

Skattedirektoratet har foretatt en ordinær fortolkning av begrepet « fabrikkmessig vareproduksjon », og funnet at skogsentreprenørvirksomhet med hogstmaskin som feller, kvister og kapper trær, i et konkret tilfelle var omfattet av fritaket for investeringsavgift.

Skogsentreprenøren hadde således ifølge Skattedirektoratets forståelse feilaktig innbetalt investeringsavgift, og dette har på ordinær måte medført at avgiftsmyndighetene har korrigert avgiftsoppgjøret innenfor den alminnelige foreldelsesfrist på fordringer som er tre år. I motsetning til merverdiavgiften, som er relativt unntaksfri, gjelder en hel rekke unntak fra plikten til å svare investeringsavgift.

Ved siden av fritaket knyttet til fabrikkmessig vareproduksjon, er det blant annet investeringsavgiftsfritak for arbeid på bygninger og faste anlegg i Finnmark og Nord-Troms, anskaffelse, reparasjon, vedlikehold m.v. av lastebiler, samt fritak for en rekke driftsmidler til bruk i primærnæringene, blant annet for oppføring av bygninger og anlegg samt en del arbeidsytelser med nær tilknytning til næringene.

Uten å ha gått inn i vurderingen av de samfunnsmessige konsekvenser av driftsformer basert på hogstmaskiner kontra manuell hogst, vil jeg vise til at tolkningen av gjeldende regelverk, som i dette tilfellet er fastsatt i Stortingets årlige avgiftsvedtak, fører til juridiske avgrensninger som ikke nødvendigvis gir samfunnsmessig optimale løsninger i ethvert tilfelle. Dette kan i enkelte tilfelle gi en vridning i retning av mer kapitalintensiv produksjon framfor økt bruk av arbeidskraft. Lavere rentenivå kan gi den samme vridningseffekten. Det viser at dette er et sammensatt og vanskelig problemfelt.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg lyttet med interesse til det. Det kunne tyde på at statsråden ikke har lest spørsmålet på forhånd, for mitt spørsmål var hvilke samfunnsøkonomiske argumenter han så for at en her skulle premiere en driftsform framfor en annen. Det vi vet, er at det er en veldig sterk konkurranse i dag mellom de ulike driftsformer i skogbruket. Endringen fører til at de som driver med skogbrukets skurtreskere, for å si det populært, her vil få en avgiftslette på anslagsvis 200000 kr - i en situasjon hvor det er en knallhard konkurranse.

Jeg har lyst til å gjenta spørsmålet og utfordre statsråden på om han ikke vil omgjøre vedtaket og samtidig frita de driftsmidler som trengs ved manuell hogst, fra investeringsavgift. Dette for å realisere det standpunkt at avgiftssystemet, som er et usedvanlig viktig spørsmål, legges om med sikte på økt bruk av manuell arbeidskraft - ikke det motsatte.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Det jeg refererte til, og som må være utgangspunket for Skattedirektoratets konkrete vurdering i en sak som denne, er de rammer som gis ved Stortingets avgiftsvedtak de enkelte år. Dersom det er et ønske å gå i restriktiv retning, må det gjenspeiles gjennom de føringer som blir lagt i avgiftsvedtaket.

Når det gjelder de mer skogbrukspolitiske sider ved dette spørsmålet, kan vi nok fort komme inn i en diskusjon om hensiktsmessigheten av at det for eksempel gjennom avgiftssystemet stimuleres til en bestemt bruksform framfor andre bruksformer. Men det føler jeg er et diskusjonstema som kanskje ligger noe utenfor finansministerens anliggende og mer på Landbruksdepartementet og landbruksministerens bord.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Det vi drøfter i dag, er investeringsavgiften og Skattedirektoratets praksis, og så langt jeg vet, er det finansministerens ansvarsområde.

Ut fra det siste som finansministeren nå sa, har jeg lyst til å stille spørsmål om statsråden vil ta initiativ til å endre forskrift nr. 81, som heter Forskrift om delvis fritak for investeringsavgift på driftsmidler, industri og bergverk, slik at en snur om på det unntak som er i dag - hvor fabrikkmessig vareproduksjon blir unntatt for investeringsavgift - og isteden får et unntak for investeringsavgift for ikke-fabrikkmessig vareproduksjon. Derved blir forskriften tidsmessig - vi vet at forskriften er fra 1979, da det var andre forhold med full sysselsetting og en annen situasjon - i forhold til vår tids største utfordring, nemlig full sysselsetting.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Et problem med investeringsavgiften er at den allerede i dag er uthulet gjennom en lang rekke fritaksordninger. Det taler i retning av at en burde trappe ned investeringsavgiften, noe som Regjeringen foreslo overfor Stortinget så sent som i forbindelse med salderingsproposisjonen, uten at det fikk tilslutning i Stortinget.

En annen diskusjon som jeg føler er viktig, er forholdet mellom beskatningen av miljø og beskatningen av arbeidskraft. Dette spørsmålet vurderes som kjent i en bredt oppnevnt skattekommisjon for såkalte grønne skatter. Men jeg har forståelse for den problemstillingen som representanten Lundteigen reiser, også ut fra min valgkrets. Som kjent er det Hedmark, som er landets største skogfylke, og hvor forholdet mellom hogstmaskiner på den ene siden og flere skogsarbeidere på den annen side er en meget aktuell problemstilling som ofte kommer opp i politiske fora.