Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

En rekke personer med asyl eller opphold på humanitært grunnlag som har reist hjem til Chile med repatrieringsstøtte, har kommet tilbake til Norge. Begrunnelsen er blant annet at det er vanskelig å skaffe arbeid i Chile. Undersøkelser viser at ledigheten blant chilenere er omtrent like stor i de to land.

Mener statsråden det er fornuftig å belaste det norske samfunn ved å tillate dette?

Statsråd Gunnar Berge: Retten til gjeninnreise for tilbakevendte flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag følger alminnelige utlendingsrettslige bestemmelser. Det vil i praksis si at tilbakevendte som har hatt oppholdstillatelse og tre års sammenhengende botid i Norge, kan oppholde seg i utlandet, inkludert sitt eget hjemland, i inntil to år før bosettingstillatelsen bortfaller. Gjeldende utlendingslov er fra den 24. juni 1988.

Muligheten til gjeninnreise til Norge ble vurdert da gjeldende tilbakevendingsprogram ble utformet i 1990. En kom da fram til at det ville virke mot sin hensikt å lukke denne muligheten. Å bevare en åpning for retur til Norge er med på å gjøre beslutningen om å vende tilbake til hjemlandet lettere for den enkelte, og er derfor i tråd med vårt formål om å legge forholdene til rette for tilbakevending.

Tilbakevending forutsettes å være et varig anliggende, men allikevel hender det at tidligere tilbakevendte flyktninger gjeninnreiser til Norge. Ved gjeninnreise er det adgang til å kreve hele eller deler av den offentlige støtte tilbakebetalt. Dette er spesielt aktuelt dersom det er åpenbart at støtten er brukt til andre formål enn et seriøst forsøk på integrering i hjemlandet. I et begrenset antall tilfeller har Utlendingsdirektoratet krevd støtten tilbakebetalt.

FNs høykommissær for flyktninger, som har erfaring med tilbakevending fra ulike land og verdensdeler og høyst ulike flyktningsituasjoner, legger til grunn at 9-10 pst. gjeninnreise er vanlig ved tilbakevending. Siden representanten Hedstrøm nevner chilenerne spesielt, vil jeg understreke at i overkant av 650 chilenere har vendt tilbake fra Norge til sitt hjemland i løpet av de siste fire årene, og at dette prosentvis er et høyere tall enn for for eksempel Danmark og Sverige. Når det gjelder antallet gjeninnreiste, har vi ingen indikatorer på at mer enn 10 pst. av denne gruppen er tilbake i Norge.

Det kan være mange grunner til at tilbakevendte flyktninger ikke klarer tilpasningen i hjemlandet etter mange år i landflyktighet. I chilenernes tilfelle viser undersøkelser at den problematiske situasjonen på arbeidsmarkedet kompliserer tilpasningsprosessen og gjør at de økonomisk sett ikke klarer seg i hjemlandet. Undersøkelsene viser også at problemene på arbeidsmarkedet ikke bare skyldes ledighetsprosenten, men at det faktisk også kan være et hinder å ha en flyktningbakgrunn når en søker arbeid i Chile. Chilenere som gjeninnreiser til Norge på grunn av problemer med å få arbeid i hjemlandet, kommer ikke nødvendigvis tilbake til et liv i lediggang her. En nokså fersk undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at chilenerne er blant de flyktninggruppene som skårer høyest når det gjelder sysselsetting i Norge.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Ifølge det såkalte Chile-programmet som statsråden var inne på, har vel 650 av de 6000 chilenerne bosatt i Norge reist hjem basert på frivillighet. I en undersøkelse utført av chilenske forskere slås det fast at det først og fremst er materielle problemer som gjør at mange chilenere som har fått repatrieringsstøtte, etter en tid i sitt hjemland vender tilbake til Norge.

Frykten for politiske represalier har vist seg å være sterkt overdrevet nå når Chile er blitt et demokratisk styrt land. Det som er sannheten, er at de aller fleste av dem er økonomiske flyktninger som kommer til landet kun for å søke velferd. Og Norge kan ikke løse all verdens nød og elendighet. Bare repatrieringsstøtten til chilenerne har vært en utgift for skattebetalerne på nærmere 100 millioner kr, mens ingen har oversikt over hvor mye trygdeapparatet belastes og har vært belastet.

Mener ikke statsråden at en tilbakevending bør være en selvsagt og naturlig del av politikken når det er trygt å vende hjem? Og vil han arbeide for å erstatte den frivillige repatrieringen med en tvungen ordning?

Statsråd Gunnar Berge: Jeg er helt enig i at tilbakevending skal være det målet som en arbeider mot. Det er det prinsippet som er nedfelt i den flyktningmelding som nå ligger til behandling i kommunalkomiteen, og jeg går ut fra at dette er spørsmål som en kommer tilbake til.

I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om flyktninger som har hatt et lengre opphold i Norge, og hvor repatrieringen skjer på frivillig grunnlag. Jeg tror det er klokt, også i forhold til det målet at en ønsker repatriering for flest mulig, at en har en åpning for tilbakevending til Norge hvis det skulle vise seg at de forutsetninger som både myndighetene og den enkelte flyktning har bygd på, ikke slår til. Jeg tror at det da er mye lettere å motivere folk til å reise tilbake, og jeg tror en samlet sett får et bedre totalresultat enn om en ikke hadde den åpningen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

De rapportene jeg bygger på, som kommer fra planavdelingen i Oslo, viser at chilenerne er en av de folkegruppene som har størst ledighet, i hvert fall innenfor Oslos grenser, der 40 pst. av alle asylsøkere og flyktninger finnes i Norge.

Jeg er enig i at Norge bør gi repatrieringsstøtte når det gjelder asylsøkere og flyktninger generelt. Det gjør at utgiftene totalt sett blir langt lavere enn om mange av dem, langt de fleste, får belaste våre trygde- og sosialordninger kanskje gjennom et langt liv. Men støtten bør bedre tilpasses leveomkostningene. Hittil har alle som vender tilbake - så vidt jeg vet - fått samme støtten enten de repatrieres til et lavkost- eller høykostland. Mener ikke statsråden det bør innføres ordninger som gir større rettferdighet, som tilpasses leveomkostningene i den enkeltes hjemland?

Statsråd Gunnar Berge: Jeg må ta et lite forbehold om jeg kanskje misforstod tilleggsspørsmålet. Når det gjelder repatrieringsstøtten, må den selvfølgelig tilpasses forholdene i vedkommendes hjemland, og det må legges en konkret vurdering til grunn i det enkelte tilfellet.

For øvrig har jeg behov for å distansere meg litt i forhold til Øystein Hedstrøms fremstilling av flyktninger som mennesker som nærmest utelukkende skulle ligge det norske samfunn til byrde. Det er selvfølgelig ikke situasjonen. Det er veldig mange flyktninger som har bosatt seg fast i Norge, som gjør en aldeles fremragende innsats og bidrar til den samlede verdiskaping og dermed til vår samlede velferd. Men det er enkelte - og kanskje særlig i en overgangsperiode - som selvfølgelig har problemer på arbeidsmarkedet, og de problemene er vi opptatt av å takle så godt som mulig. Men det er selvfølgelig et viktig element i norsk flyktningpolitikk at man skal prøve å få til vellykkede repatrieringsordninger. Det er det som er nedfelt, som jeg nevnte, i flyktningmeldingen.