Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

I brev til helseministeren datert 6. september 1994 bad jeg om at helseministeren måtte bidra til at steriliseringsarkivene (gjelder omstreifere) ble åpnet for seriøs forskning, blant annet for å få de faktiske forhold omkring dette på bordet. Da jeg ennå ikke har fått noe svar, vil jeg stille følgende spørsmål:

Har helseministeren gjort noe i denne saken?

Jeg må legge til at siden spørsmålet ble levert, har jeg fått et skriftlig svar. Men det har altså kommet etter mange purringer, og kom to dager før spørretimen.

Statsråd Werner Christie: Det er riktig som representanten Sortåsløkken sier, at han i forrige uke fikk et brev der jeg redegjorde for det arbeidsuhellet som har medført at han dessverre ikke har fått svar på sitt brev tidligere - helt i strid med våre intensjoner og ønsker.

Fra 1930-årene og frem til ny steriliseringslov i 1977 ble alle beslutninger om steriliseringer fattet av et sentralt organ, og alle saker ble arkivført sentralt.

Dette arkivet ble så overlatt til Riksarkivet for oppbevaring. Arkivets omfang er svært stort - det representerer ca. 50 hyllemeter - og bare et svært lite mindretall av sakene omfatter omstreifere. Den helt overveiende del av arkivet gjelder alminnelige kvinner og menn som selv søkte om sterilisering av helt vanlige årsaker. Sakene som angår omstreifere, er ikke merket på noen spesiell måte. Det vil derfor medføre et betydelig arbeid å finne fram til disse, samtidig som arkivet inneholder meget sensitive opplysninger om et stort antall personer.

For et par år siden søkte en forsker og en hovedfagsstudent om adgang til arkivet. Riksarkivet avslo, og Kulturdepartementet opprettholdt dette vedtaket som klageinstans på grunn av de tungtveiende personvernhensynene disse sakene representerer.

Riksarkivet har etter samtale med oss nå foreslått en ny mulig metode som går ut på at Riksarkivets egne medarbeidere selv plukker ut de få sakene som angår omstreifere, og overlater disse sakene til en seriøs forsker. På denne måten kan personvernhensynene ivaretas overfor alle andre personer som arkivet omfatter. Riksarkivet måtte i så fall få dekket de kostnadene dette innebærer på grunn av det betydelige merarbeidet.

Sosial- og helsedepartementet har høsten 1994 bedt Norges forskningsråd om å planlegge og iverksette en bred undersøkelse av samfunnets behandling av omstreifere, herunder inngår også steriliseringspraksis. Vi ønsker at Forskningsrådet som uavhengig instans skal stå mest mulig fritt i forhold til Sosial- og helsedepartementet i dette opplegget og i gjennomføringen av undersøkelsen, og har dermed ikke ønsket å legge føringer fra departementets side.

Men når forslaget til dette opplegget foreligger, vil jeg kunne anbefale at det gis mulighet for å benytte steriliseringsarkivet, for eksempel på den måten som jeg tidligere har nevnt.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker for svaret. For ordens skyld: Dette skriftlige svaret kom for to dager siden til mitt kontor og ikke forrige uke.

Flere tusen tilhører omstreiferne, taterne. Dette er altså ei av våre minoritetsgrupper. Det som har skjedd med denne gruppa, er utilgivelig: Sterilisering av rasehygieniske årsaker, de er blitt fratatt barn, som ble sendt på fosterhjem, osv. Dette er en mørk flekk på samfunnets samvittighet, og det kan aldri gjøres godt igjen. Men det minste vi kan gjøre, er å sørge for at de nå kan få vite den hele og fulle sannhet om hva som skjedde, blant annet ved å åpne steriliseringsarkivene for seriøs forskning eller via personer med fullmakter. Folk må kunne få innsyn i egne dokumenter, og de forskere som skal være med, må være uavhengige, og de må ha forskerkompetanse. Så min oppfordring til statsråden er: Dette kan vi ikke vente noe særlig lenger med, dette må vi kunne sette i verk så fort det formelle er i orden.

Statsråd Werner Christie: Jeg vil gjerne bekrefte at jeg er helt enig med representanten Sortåsløkken i de synspunkter han gav uttrykk for i sitt tilleggsspørsmål. Vi har da også allerede i fjor høst, som det fremgikk av mitt første svar, tatt skritt for å sørge for at en seriøs og uavhengig forskningsinstans kommer inn og bidrar til å belyse « den hele og fulle sannhet », som Sortåsløkken karakteriserer det, om omstreifernes kår. Jeg er helt enig i at den historie vi aner omkring disse menneskenes situasjon, særlig i tidligere tider, ikke på noen måte er en rettsstat og en velferdsstat verdig. Det er et sterkt behov for å få dokumentert hva som egentlig har skjedd, og steriliseringspraksisen er en del av dette. Det er å håpe at vi gjennom dette kan få bekreftet de foreløpige opplysninger vi har fått fra Riksarkivet, som tyder på at omstreiferne ble sterilisert bare på grunnlag av skriftlig begjæring fra vedkommende selv eller fra deres lovlig oppnevnte verge, men det vil, som sagt, den endelige forskningsrapporten bekrefte eller avkrefte.

Magnar Sortåsløkken (SV): Det som er viktig for meg, er at det nå blir gjort noe konkret i denne saken. I september i fjor, da jeg sendte brevet til helseministeren, var det samtidig en debatt både i avisene og også i en av TV-kanalene om dette temaet. Der satt det representanter fra blant annet regjeringspartiet, og det var også folk fra departementet i panelet som klart gav uttrykk for at dette faktisk ikke burde være noe problem - her må vi nå sette i gang.

Nå har det gått ganske mange måneder siden da, og jeg føler at det av det svaret statsråden gav, fortsatt er litt diffust hva dette egentlig ender opp med. Så min oppfordring er at vi bør kunne sette i gang, vi har ikke noe særlig mer tid å miste, for vi mener at den gruppen vi her snakker om, har et krav på å kunne få innsyn i disse spørsmålene.

Statsråd Werner Christie: Igjen er jeg enig med representanten Sortåsløkken i hovedtrekkene. Det som imidlertid har skjedd, er at vi nettopp har satt i gang planleggingen av et slikt forsøksprosjekt og har gitt tydelige signaler om at midler vil bli stilt til disposisjon. Skal imidlertid et slikt forskningsprosjekt tilfredsstille de krav som Sortåsløkken også med rette stiller til et slikt prosjekt, må det planlegges godt, for det er et svært felt det dreier seg om, den totale livssituasjon til en gruppe mennesker som ikke er lett å identifisere, og det er vanskelig å utvikle metoder for å kunne belegge og dokumentere på en skikkelig måte.

Det andre er at utover det å stille penger til disposisjon og anmode om at et uavhengig organ ser på dette, så har ikke Sosialdepartementet med vilje, av habilitetsgrunner, ønsket å blande seg direkte opp i utformingen av prosjektet og gjennomføringen av det, fordi blant annet Sosialdepartementets forhold til dette vil være en av de tingene som skal inn i prosjektet, og som det skal settes søkelys på.