Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

Nedleggelse av grendeskoler og postkontorer, høyere bensinpriser, tvangssammenslåinger av kommuner m.m. oppleves av mange som en trussel mot distriktene.

Står Regjeringen fortsatt fast på målsettingen om desentralisert bosetting i hele landet?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Representanten Bondevik viser i sitt spørsmål til saker som hører inn under flere departementer, men som alle berører ulike sider ved distriktspolitikken, som jo er kommunalministerens parlamentariske ansvarsområde. Jeg vil likevel besvare dette brede spørsmålet på vegne av Regjeringen. Kommunalministeren vil i sin årlige distrikts- og regionalpolitiske redegjørelse senere i vår gå nærmere gjennom Regjeringens politikk på dette området.

En av bærebjelkene i Regjeringens politikk er å sikre likeverdige levekår i alle deler av landet og på den måten bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Disse målene er nedfelt i regionalmeldingen, i Regjeringens langtidsprogram og i Arbeiderpartiets program. Disse målene står fast.

Forskning og statistikk viser at vi har lykkes godt. Gjennomgående har folk i distriktene i dag like gode levekår som folk i sentrale strøk. Dette er resultatet av en langvarig og målrettet innsats.

Flytting fra distriktene til tettsteder og byer har i mange tiår vært et trekk ved samfunnsutviklingen i alle vestlige land. I Norge har vi bremset denne flyttestrømmen gjennom en aktiv distriktspolitikk, til beste både for distriktene og byene. På 1980-tallet gikk folketallet ned i flere distriktsfylker. På 1990-tallet har det vært en mer balansert utvikling. Fra 1990 til 1993 økte folketallet i alle landets fylker.

Utgangspunktet for vår politikk er at by og land er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor har debatten om hvem som bidrar mest til verdiskapingen, liten verdi. Offentlig politikk overfor distriktsregioner og byer må ses i sammenheng med de utviklingsmuligheter og behov som de ulike regionene har.

Regjeringen vil stimulere den positive utviklingen ved fortsatt å legge vekt på de distriktspolitiske hensyn innenfor ulike områder som kommuneøkonomi, helse, utdanning, samferdsel, fiske og landbruk. For eksempel er ressursbruken pr. elev i skolen økt sterkt, ikke minst i distriktene. Og det er fortsatt nødvendig å utvikle næringslivet i distriktene.

Overfor landbruket har Regjeringen ført en politikk med klar distriktsprofil, med prioritering av produksjonsformer i områder der landbruket betyr mye for sysselsetting og bosetting. Samtidig er det satset betydelig på næringsutvikling i tilknytning til landbruket. Dette er en politikk Regjeringen vil føre videre. Denne politikken har ikke minst gitt kvinner bredere jobbmuligheter.

Jeg forstår godt at mange blir urolige når postkontoret legges ned. Det avgjørende er likevel at folk og bedrifter sikres et godt og likeverdig tilbud av posttjenester til lave priser og med god service. Der et postkontor ikke kan dekke dette, skal tilbudet gis gjennom landpostbud eller i kombinasjoner mellom butikker og postkontorer, noe som også kan redde mange nærbutikker. Et landpostbud kan ofte gi minst like god service som et postkontor som er åpent noen få timer om dagen.

Det offentlige tjenestetilbudet må hele tiden utvikles i takt med nye behov. Dette gjelder spesielt de tjenestene som er utsatt for konkurranse, slik tilfellet er med Postverket og Televerket. Hvis vi forsøker å tviholde på gamle modeller, undergraver vi ikke minst deres muligheter til å sikre likeverdige tjenester i hele landet. Det er distriktene som har tjent mest på billigere teletjenester. Distriktene rammes også hvis Postverket ikke får anledning til å møte den konkurransen de nå får, særlig i de større byene.

Representanten Bondevik viser til bensinprisene. La meg da minne om at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti står sammen om høye bensinpriser av miljøhensyn og fordi vi trenger inntektene for å nå viktige mål. Regjeringen vil vurdere nærmere ordningen med fraktutjevningstilskudd for bensin. Men når mange nå reagerer på bensinprisene, er det nok mer fordi de synes bensinen er blitt dyr enn på grunn av endringen i ordningen med selve fraktutjevningstilskuddet, som i verste fall slår ut med 13 øre pr. liter.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker statsministeren for svaret. Jeg oppfatter det slik at de mål for distriktspolitikken som blant annet var nedfelt i den siste stortingsmelding og innstilling om regionalpolitikken, står fast. Men det har blitt en betydelig uro utover i distriktene om dette er tilfellet, blant annet på grunn av utspill fra Regjeringen. Noen av disse sakene er mindre viktige, andre er realiteter. Det har jo Regjeringen selv også erkjent ved å varsle en revurdering av spørsmålet om fraktutjevning for bensin. Det er riktig at også vi går inn for relativt høye bensinpriser bla. av miljøhensyn, men det er de økte forskjellene i pris mellom distrikt og by som oppleves som urettferdig - at bensinen er dyrest der en kanskje har mest behov for bilen, og billigst der en har andre alternativer.

Men så til et konkret spørsmål. Statlige bedrifter som post og tele har fått en noe friere stilling de senere år. Men poenget er: Når vi fortsatt ønsker dem som statlige, er det vel fordi vi vil ha en viss politisk styring over denne viktige infrastrukturen over hele landet. Vil Regjeringen benytte seg av muligheten for politisk styring med slike viktige infrastrukturbedrifter?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Det fremgår jo tydelig av de meldinger som er framlagt fra Regjeringens side, og den behandling som disse har fått i Stortinget, at det er et vesentlig poeng at vi har politisk og statlig styring over disse viktige bedriftene for norsk infrastruktur. De retningslinjene som er gitt, at det skal gis et kvalitativt høyverdig tilbud til lavest mulig priser, men samtidig slik at det er rettigheter til tjenestene over hele landet, er jo noe av det poenget som regjering og storting, så vidt jeg har skjønt, har stått sammen om.

Jeg har lyst til å vise hva denne politikken, som det har vært flertall for i denne sal, har gått ut på. Vi har for eksempel når det gjelder telefonen, den situasjonen at et tellerskritt som kostet l kr for fem år siden, nå koster 73 øre. Denne utviklingen i seg selv har gitt besparelser for næringslivet på 4 milliarder kr og for forbrukerne på 2 milliarder. Og det er klart at når en telefonsamtale Oslo-Hammerfest kostet 22 kr i 1990 og under en tredjedel i 1995, 7 kr og 30 øre, betyr det aller mest for en bedrift som ligger i Hammerfest.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Ved siden av de omfattende planer om nedleggelser av postkontor som vi dessverre ser, og som jeg ikke har sett at Regjeringen har protestert mot, tok jeg i spørsmålet også opp utviklingen med en ganske omfattende nedleggelse av grendeskoler i Distrikts-Norge. Og det har dessverre med utformingen av inntektssystemet å gjøre, som virker slik at det rammer kommuner med desentralisert skolestruktur. Jeg vil legge inn en oppfordring også til Regjeringens sjef om at en når inntektssystemet nå er til revisjon, vil se spesielt på skolekriterier.

Og så et siste spørsmål, som også var tatt opp i spørsmålsstillingen i dag. Kommunalminister Berge har jo antydet at en i framtida kan gå til kommunesammenslutninger uten en forutgående folkeavstemning i de berørte kommuner. Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Er det en vedtatt politikk fra Regjeringens side at en i framtida kan tenke seg kommunesammenslåinger, uten at folk i de berørte kommunene i det hele tatt blir spurt gjennom en lokal folkeavstemning?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Når det gjelder skolestrukturen og kommuneøkonomien, er det klart at dette henger sammen, og derfor har vi ved de løpende justeringene av inntektssystemet også hatt denne problemstillingen inne i behandlingen i regjering og storting. Det er klart at det vil det også i neste omgang bli lagt vekt på. Men jeg har sett tall her over nedleggelser av skoler i året 1993/94, og en del av de nedleggelsene tror jeg ingen av oss kunne ha gått mot. Det gjelder blant annet så små skoler at barn som går i sjette klasse for eksempel, ikke har en eneste jevnaldrende. Det blir pedagogisk sett og sosialt sett et problem. Det er ikke slik at jo mindre skole, jo bedre for alle barna. Vi må alle ta ansvar, og det er mange hensyn å ta her.

Når det så gjelder kommunesammenslåinger, er det slik at kommuneinndelingsloven bestemmer at Stortinget har siste ordet i inndelingssaker. Det er Regjeringens syn - og vi må fremheve det - at det ikke er slik at kommunene alene gjennom folkeavstemning avgjør det spørsmålet. Slik har det ikke vært før, og slik vil det selvfølgelig ikke bli framover. Men det er ikke noe nytt synspunkt at det til slutt er Stortinget som avgjør slike spørsmål, og Regjeringen har ingen annen holdning enn det.