Jørgen Holte (Sp): Eg vil stille følgjande spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

I rundskriv av 22. desember 1994 orienterer departementet Direktoratet for Brann- og Eksplosjonsvern og dei aktuelle kommunane om endra ordning for tildeling av tresifra varslingsnummer for brann og ulukke. Brevet har eit innhald som klart tolkar seg bort frå Stortinget sitt vedtak av 24. oktober 1994.

Vil statsråden syte for at vedtaket blir gjort kjent for både Direktoratet og dei aktuelle kommunane, og kvifor gjer statsråden nye forsøk på å omgå Stortinget sitt vedtak?

Statsråd Gunnar Berge: Departementet har, som representanten Jørgen Holte sjøl legger til grunn, orientert Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern om Stortingets vedtak av 24. oktober 1994. Direktoratet bes her om å legge Stortingets vedtak og forutsetninger til grunn for behandling av søknader om tildeling av nødnummer 110.

I løpet av denne uken vil direktoratet tilskrive alle de kommuner som nå har søkt om tildeling av nødnummer 110, og informere dem om vedtakene og oppfølgningen av disse.

Jeg forutsetter at Stortinget er opptatt av at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern nå må foreta en faglig vurdering av søknadene, slik at vi fortsatt får en sikkerhetsmessig forsvarlig varslingsordning for landet. Jeg har lagt dette til grunn for den videre oppfølging av disse sakene.

Jørgen Holte (Sp): Det burde sjølvsagt vore unødvendig å stille slike spørsmål i Stortinget. Når spørsmålet likevel kjem, er det statsråden sitt eige departement som er skuld i det gjennom det rundskrivet som er sendt den 22. desember 1994, som skulle orientere Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern om Stortinget sitt vedtak av 24. oktober 1994.

Saka har ei historie tilbake frå april 1992 då Stortinget avgav ei innstilling til St.meld.nr.15 (1991-1992). Og innstillinga gav klart uttrykk for at ein bør søkje ei mest mogleg frivillig løysing i spørsmål om å godkjenne varslingssentralar, og ikkje gjere vedtak på tvers av lokale, grunngjevne omsyn. Spora skremmer. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har i etterkant lagt opp til ein praksis stikk i strid med Stortinget sitt ynske, utan at departementet den gongen reagerte. Derfor kom eg under interpellasjonen den 24. oktober med to klare forslag til vedtak, som fleirtalet i Stortinget i ei realitetsvotering stilte seg bak. Eg er klar over at departementet mislikte dette vedtaket, og ein har ikkje riktig greidd å skjule det. Denne utakta får vere departementet og statsråden sitt problem. Men dette brevet som gjekk ut, refererte heller ikkje til stortingsvedtaket, og det er opplagt mitt inntrykk at ein i dette brevet gjer forsøk på å tolke seg bort frå Stortingets vedtak og kallar denne tolkinga ei langt meir forsvarleg vurdering enn den vurderinga Stortinget gjorde då det tok att saka.

No har vi ho her i Stortinget for tredje gong, og eg vil gjerne ha statsråden sitt klare svar på om ein vil syte for at vedtaket blir gjort kjent, og at ein aktivt vil syte for at Stortinget sin vilje blir sett igjennom.

Statsråd Gunnar Berge: For det første: Det er ingen tvil om at direktoratet er gjort kjent med Stortingets vedtak. Så vidt jeg husker, var de til stede i Stortinget under interpellasjonsdebatten og registrerte de vedtak som ble gjort, og hørte også på selve debatten. I tillegg har de selvfølgelig fått dette oversendt fra departementet.

Representanten Jørgen Holte har selv i interpellasjonsdebatten lagt til grunn at han godtar hovedrammene for hvordan nødmeldeordningen er lagt opp. Han har imidlertid kritisert at det er gjort for få unntak fra hovedregelen, dvs. at ikke så mange lokale sentraler som har ønsket det, er blitt tildelt nødnummer 110. Skulle alle kommuner som søker om nødnummer 110, få dette, ville unntaket bli hovedregelen, og jeg legger til grunn at det ikke har vært Stortingets intensjon.

Stortinget har videre bedt om at lokale vaktsentraler som fungerer godt, eller som ligger i et område med høy ulykkesrisiko, skal bli godkjent og tildelt nødnummer 110. I det ligger at de lokale sentraler som ønsker nødnummer 110, i hvert tilfelle må vurderes av fagmyndighetene. Ved å godkjenne en sentral må myndighetene også kunne innestå for at avgjørelsen er tatt på bakgrunn av en sikkerhetsmessig vurdering, og jeg går ut fra at dette er i samsvar med Stortingets vilje.

Jørgen Holte (Sp): Eg takkar statsråden for svaret. Men eg synest det er lagt opp til ei merkeleg behandling frå departementet si side når statsråden forventar at dei departementet skal orientere, burde ha vore her i salen og lytta til dei vedtaka som blei gjorde. Saka er at i det brevet som har gått frå Kommunal- og arbeidsdepartementet den 22. desember, er det ikkje referert til Stortingets vedtak. Det er ikkje gjort kjent i dei breva som eg har fått frå departementet, at departementet har gjort Stortingets vedtak kjent for Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, heller ikkje for dei aktuelle kommunane. Det er derfor dette spørsmålet no kjem, og eg gjentar på nytt: Vil statsråden etter det som no har skjedd, syte for at både Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og dei kommunane det gjeld, får kjennskap til Stortinget sitt vedtak?

Statsråd Gunnar Berge: For å ta det siste først: Jeg sa i mitt første svar at disse kommunene blir gjort kjent med Stortingets vedtak, så det kan jeg garantere blir gjort.

Så tror jeg at representanten Holte kanskje misforstod meg litt, når han hadde oppfattet meg dit hen at jeg forutsatte at direktoratet var til stede og hørte på debatten. Ifølge mine opplysninger var de til stede. Det var bare å konstatere at de var til stede og hørte hele debatten. Jeg må si - jeg skal ikke bruke for sterke ord, men jeg vil i hvert fall antyde - at det hadde vært henimot tjenesteforsømmelse hvis de ikke hadde vært til stede under et slikt interpellasjonsordskifte, og det var de altså, men i tillegg har de også, selv om det ikke framgår av dette skrivet, fått oversendt både vedtaket og debatten fra Stortinget.