Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille sosialministeren følgende spørsmål:

En undersøkelse ved Universitetet i Trondheim viser at hele 30 pst. av de som får avslag på søknad om uførepensjon, blir enten forsørget av familien eller mottar sosialhjelp. Dette er i hovedsak kvinner.

Vil statsråden foreslå endringer i de innstramminger flertallet på Stortinget har vedtatt når det gjelder rett til uførepensjon?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Den nevnte undersøkelsen ved Universitetet i Trondheim er et ledd i en omfattende evaluering som departementet har satt i gang for å følge opp personer som får avslag på søknad om uførepensjon. Resultatene vil bli nærmere omtalt i velferdsmeldingen senere i vår.

Det positive i de foreløpige resultater er at 20 pst. av dem som får avslag, likevel fortsetter i arbeid og 25 pst. er under attføring etter en viss tid.

Om lag 10 pst. får sosialhjelp for kortere eller lengre tid. Dette er vårt viktige sosiale sikkerhetsnett for personer som ikke har ytelser til livsopphold på annen måte. Tatt i betraktning at om lag 5-6 pst. av den voksne befolkningen mottar økonomisk sosialhjelp, er kanskje ikke dette overraskende.

Videre ser det ut til at om lag 20 pst., særlig kvinner, blir forsørget av familie etter avslag. Tatt i betraktning at den generelle yrkesfrekvens for kvinner er ca. 65 pst., er kanskje heller ikke dette så overraskende.

De fleste avslag på søknad om uførepensjon begrunnes med at søkeren ikke har en sykdom som medfører minst 50 pst. varig nedsatt arbeidsevne. Mange kvinner med muskel- og skjelettlidelser faller nettopp i denne gruppen. De er ikke syke nok til å få uførepensjon, men har problemer og symptomer som gjør det vanskelig å være i arbeid. Her er det først og fremst behandling og rehabilitering som må til, helst før man kommer så langt som til å søke uførepensjon. Både gjennom bedriftene, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten satses det nå sterkere på bedre oppfølging når det gjelder rehabilitering og attføring. Dette gir også positive resultater.

Når det gjelder spørsmålet om eventuelle endringer i regelverket, har jeg dette til vurdering.

Trygderetten har nylig avsagt en kjennelse som berører problemstillingen. Trygderetten kom her til at en middelaldrende kvinne med fibromyalgi var 60 pst. ufør, mens trygdeetaten tidligere hadde avslått med den begrunnelse at hun hadde fibromyalgi i en slik moderat grad at hun ikke ble ansett som minst 50 pst. varig ufør.

Etter min oppfatning er det ikke aktuelt å anke denne saken, men det er skapt en uklar rettstilstand. Blant annet er Trygderetten kritisk til enkelte forskriftsbestemmelser.

Så snart som mulig vil jeg følge opp Trygderettens kjennelse med et lovforslag hvor vilkårene for uførepensjon fullt ut blir regulert i loven.

Noen direkte liberalisering vil jeg neppe foreslå, men jeg vurderer å utelate særbehandling av lidelser « uten objektive funn » og kravet til « bred medisinsk enighet » i disse tilfellene, slik forskriftene i dag tilsier. Dette vil gjøre det lettere for enkelte kvinner å få uførepensjon. På den annen side vil jeg presisere at varig sykdom fortsatt må være en årsak til uførheten.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker statsråden for et grundig svar og ser fram til at Stortinget i forbindelse med velferdsmeldingen får seg forelagt det man har av resultater når det gjelder evaluering av endringene i trygderettighetene. Dette har vært en gjennomgangssak, for da innstrammingene i trygdereglene ble gjennomført, var det bare SV som stilte spørsmålstegn ved hva virkningen av dette ville være. Det kunne egentlig ikke stortingsflertallet eller Regjeringen svare på - det var før den nåværende sosialministerens tid - men man tok likevel sjansen. Det viser seg i ettertid at det er en gruppe som har fått avslag og som har betalt en svært høy pris for at man på den annen side, ved å følge opp folk som kanskje tidligere ville fått for tidlig uførepensjon, har oppnådd positive virkninger, nemlig at folk har kommet i jobb. Det betyr altså at det er tusenvis av kvinner som har betalt regningen for dette.

Jeg har for så vidt ikke noe oppfølgingsspørsmål til sosialministeren, for hun har varslet at disse sakene blir lagt fram for Stortinget til nærmere evaluering - også et forslag til lovendring vil komme til Stortinget - og da kan diskusjonen om virkningen for disse komme.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som jeg sa i mitt første svar, bebuder jeg altså et forslag til lovendring ikke minst knyttet opp mot den kjennelsen som foreligger fra Trygderetten. Jeg er for så vidt enig med Trygderetten i at viktige vilkår for uførepensjon bør fremgå direkte av loven. Dette jobber vi allerede med i departementet i utkastet til forenklet folketrygdlov. Og jeg vurderer nå, etter Trygderettens kjennelse, om det også kan være hensiktsmessig å forskuttere denne endringen, slik at lovforslaget kan komme i den samleproposisjonen som vi fremmer ved månedsskiftet mars/april. Men som jeg har sagt: Hele problemstillingen rundt dette skal også grundig belyses i velferdsmeldingen.

Kristin Halvorsen (SV): Som jeg tidligere har sagt, vil Stortinget ganske snart ha muligheten til å komme tilbake til de grenseoppgangene som går på dette, og problemstillingene som går på det at mange, og særlig kvinner, har mistet rettigheter, og at det har vært prisen å betale for å innføre endringer i trygdesystemet og rettighetene der uten at man hadde oversikt over hvilke konsekvenser det ville ha.

Jeg har lyst til å stille sosialministeren et lite spørsmål: Beklager hun at det først og fremst er kvinner som nå har gått runde etter runde i trygdesystemet med diagnoser som har falt utenfor etter innstrammingene, og som har mistet betydelige rettigheter? Er det en situasjon som ministeren vil la seg føre inn i i framtidige diskusjoner, at man foreslår innstramminger i trygdeordninger uten å ha oversikt over hvem og hvor mange det er som mister rettigheter og kommer i fryktelig vanskelige situasjoner?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg er ganske overbevist om at stortingsflertallet som vedtok endringen i bestemmelsene angående uførepensjonering og innstrammingen i de medisinske vilkårene, var seg helt bevisst at det skulle få konsekvenser. Jeg antok sågar at det skulle få en konsekvens i form av minst 10 pst. reduksjon i tilgang på nye uførepensjonerte da Stortinget gjorde denne innstrammingen. Det må derfor heller ikke bli fremstilt slik i ettertid at ingen forutså at det måtte få konsekvenser når man gjorde innstramminger.

Og så til spørsmålet om hvordan disse konsekvensene faktisk fordeler seg. Jeg tror ikke det har vært Stortingets intensjon i forhold til ordningen rundt uførepensjonering at det på noen måte skulle gjøre porten smalere for kvinner enn for andre. Jeg vil også si det slik - jeg har sagt det mange andre ganger og sier det gjerne igjen - at jeg er overbevist om at det ikke er noen enkel livssituasjon å være i når man skal gjennom en rehabilitering, et attføringsopplegg, en yrkesrettet attføring osv. for å forsøke i samspill med en arbeidsgiver og med myndighetene å gjenvinne arbeidsevnen. Men jeg holder fast ved at det er viktig at veien til uførepensjon heller ikke blir for kort, for da skaper vi også vanskelige situasjoner for mange mennesker.

Presidenten: Dette var det siste spørsmålet i spørjetimen i dag.