Morten Lund (Sp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

Nye skattebestemmelser og praktiseringa av disse oppleves som urettferdig og som en trussel mot små drosjeløyve. Dette gjelder i særlig grad påplussing av inntekt for privat bruk av drosjebilen.

Hva gjøres for å få en mer rettferdig beskatning slik at disse viktige servicetilbud ikke forsvinner i mange små bygder?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Først vil jeg si meg helt enig med representanten Lund i at det er viktig at gode transporttjenester finnes i det som kalles grissgrendte strøk og i små bygder - der tror jeg ikke det er noen uenighet.

I dag er det ingen særregler for beskatning av såkalte små drosjeløyver. Beskatning av privat bruk av yrkesbil er regulert i skatteloven § 44 første ledd bokstav a tredje ledd, jf. § 42 c og tilhørende forskrifter. I hovedsak gjaldt disse reglene fra 1987 og er altså ikke helt nye.

Når en næringsdrivende skattlegges for antatt privatkjøring med firmabil, skjer det teknisk på den måten at det ellers fulle fradrag for bilutgifter i næringen reduseres gjennom et tilbakeføringsbeløp. Beregningen av dette beløpet er sjablonmessig, på samme måte som for lønnstakeres inntektstillegg når disse har privatbruk av arbeidsgivers bil. Tilbakeføringsbeløpet vil ikke avhenge av omsetning eller inntjening i næringen. Men det er lagt inn et tak på det aktuelle beløpet. Dette taket sikrer at den næringsdrivende beholder minst halvparten av årets bilkostnader som fradragsberettiget. Eller sagt på en annen måte: Skattyteren skattlegges ikke for større privatfordel enn maksimalt halvparten av bilholdskostnadene for den aktuelle bil. Jo lavere totalkostnaden er i året - på grunn av begrenset næringskjøring og/eller liten privatkjøring, eller på grunn av særlig økonomisk kjøring - desto lavere blir også det maksimale beløpet som blir ført tilbake. Dette gjør at bilbeskatningen blir litt lempeligere for næringsdrivende, herunder drosjeeiere, enn for lønnstakere.

Etter mitt syn kan det ikke anses urimelig at privatkjøring for eksempel med egen drosjebil slår ut i en viss beskatning, slik som for andre næringsdrivende som har firmabil. Dersom bilen ikke brukes til privatkjøring, noe som er et bevisspørsmål, skal beskatning ikke skje.

For den næringsdrivende har også beregningen av personinntektsdelen av næringsinntekten fra virksomheten og selskapet betydning for det totale skatteansvaret. Reglene om deling er generelle for alle næringsdrivende, og det er således heller ikke her noen særregler for drosjenæringen eller noe skille mellom store og små foretak innen næringen.

Da delingsmodellen ble innført i 1992, ble det forutsatt at virkningene skulle evalueres. Det er et hovedmål med skattereformen å skape enklere og mer oversiktlige skatteregler med større likebehandling av ulike skattytere, slik at særordninger i størst mulig grad unngås. Ved uønskede eller urimelige virkninger av de innførte regler vil en selvsagt søke å avhjelpe disse i nødvendig grad. Evalueringen av delingsmodellen ligger nå i Stortinget, og det er i den odelstingsproposisjonen som ligger til grunn for den, ikke avdekket noe behov for å foreslå særregler vedrørende beskatning av drosjenæringen.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret, og jeg konstaterer at virkeligheten nok av og til er så vanskelig at det kan trenges særregler. Det klages i hvert fall fra mange hold over at fordelene av privat bruk av drosjen settes altfor høyt av likningskontoret, og at kravet til bevis er meget strengt i klagesaker. I noen tilfeller blir beskatningen slik at skatten utgjør langt over halvparten av netto næringsinntekt. Norges Taxiforbund forteller om svært varierende praksis mellom likningskontorene, men at situasjonen har blitt noe bedre og særlig ved de større kontorene. Jeg regner med at også de større kontorene følger loven.

Jeg synes det er urimelig å regne det som privatkjøring når drosjen tas med hjem fra drosjesentralen om kvelden. En familie jeg kjenner, har tre biler - en privat, en drosje og en reservedrosje. De fordelsbeskattes for 60000 kr, og den eneste privatkjøring med drosjene er mellom drosjesentralen og hjemmet 12 km unna. I dette tilfellet ville det lønne det seg for dem å leie drosje hjem. Dette er mer snakk om praksis enn om noe nytt lovverk, tror jeg.

Jeg spør statsråden nok en gang: Finnes det noen mulighet for statsråden til å påvirke slik at det blir en praksis ved likningskontorene som er mer i samsvar med den som er ved de store kontorene i dag?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Denne saken er - kall det gjerne - en gjenganger i den forstand at det var mye diskusjon om den i hvert fall så vidt jeg husker, i forrige stortingsperiode. Det var også noe av begrunnelsen for at en kom fram til en regel om at dersom en gjennom kontakt med det lokale ligningskontor kunne få til en ordning som gikk på at en for eksempel låste inn drosjebilen når en var ferdig med drosjenæringen, tok privatbilen og kjørte hjem, så skulle en ikke bli fordelslignet for bruk av drosjebilen til privat kjøring. Dersom det viser seg at det er ulik praktisering av skatteregler som ellers er like, skal vi selvsagt se på det, for det er også viktig for den enkelte skattyters rettssikkerhet at skattereglene i den grad det er mulig, og det bør det være, blir praktisert likt ved de ulike ligningskontor. Men som sagt, i de konkrete tilfeller er det også viktig dersom en føler urettferdighet, at en tar saken direkte opp med sitt ligningskontor.

Morten Lund (Sp): Først til statsrådens svar: Jeg synes det virker litt komisk at en skal være nødt til å ha en privatbil stående og vente på at en blir ferdig med drosjekjøringen, for så å plombere drosjebilen og bruke privatbilen hjem igjen.

Tilbake til de små drosjeløyvene, der jobben gjøres langt fra sentrum, for eksempel med mye skolekjøring til en grendeskole eller til sykehus. Dette er spesielle jobber. Det gjøres stor samfunnsnytte til en pris som vil bli mye høyere om eieren blir skattet i hjel og er nødt til å slutte med jobben sin. På grunn av lave inntekter kan slike løyver være særlig utsatt om ligningsfolkene er strenge. Det ville være bra om skattemyndighetene hadde lov å tenke på hva som er best for folket, for kommunene og for statens økonomi når de fastsetter skatteligningen i slike tilfeller.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Har ligningsmyndighetene lov til å trekke inn samfunnsnytte og samfunnsøkonomi i sin vurdering av en slik sak? Tillater reglene dem å tenke på denne måten i dag?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Når jeg nevnte det konkrete eksemplet, var det fordi det ble brukt i den forrige runden da en diskuterte dette spørsmålet, ut fra at en den gangen hadde særdeles firkantede regler som gjorde at det nærmest var umulig å unngå fordelsligning selv om en beviselig låste inne drosjebilen etter at en var ferdig med dagens jobb som drosjesjåfør. I det som nå er regelverket, betyr det også, som jeg sa i mitt første svar, at det ligger inne muligheter for bruk av skjønn ved det enkelte ligningskontor. Og som jeg sa: Dersom en føler at en får en urettferdig behandling og en beviselig bruker drosjebilen mindre til privatkjøring enn det som faktisk blir lagt til grunn, kan en ta dette opp med det lokale ligningskontor ut fra den mulighet en har for å bruke skjønn også når det gjelder det konkrete regelverket.