Paul Chaffey (SV): Jeg vil be miljøvernministeren besvare følgende spørsmål:

I et oppslag i Arbeiderbladet 5. januar 1995 uttaler statsråden om Stortingets vedtak om stabilisering av CO2 -utslippene og Norges målsetting om reduserte NOx -utslipp: « Vi klarer ikke å nå målene vi har satt oss ».

Hvilke tiltak mener statsråden det er behov for innen samferdsels- og energisektoren for å sikre at målsettingene om stabilisering av CO2 -utslippene og reduksjon av NOx -utslippene kan oppfylles?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Regjeringen vil om kort tid legge fram en melding for Stortinget om klima- og NOx -politikken. Det vil i denne bli nærmere redegjort for vår oppfølging av de forpliktelser vi er bundet av gjennom internasjonale avtaler, de nasjonale målene Stortinget har fastlagt og virkemiddelbruken på klima- og NOx -området. De globale og regionale miljøutfordringene vi her står overfor, kan bare løses på internasjonalt nivå. Nasjonal oppfølging er imidlertid en viktig forutsetning for at Norge skal kunne spille en aktiv og troverdig rolle i videre internasjonale forhandlinger.

På klimaområdet har Norge allerede innført CO2 -avgifter som er høyere enn i andre land. Vi skal også være klar over at om lag 85 pst. av den forventede økningen i CO2 -utslippene fra 1989 til år 2000 antas å komme fra økt produksjon og transport av gass. Vår nasjonale politikk må sees i lys av at norsk gasseksport globalt sett kan medføre betydelige miljøforbedringer dersom den erstatter bruk av energikilder som kull eller kjernekraft.

Som Regjeringen vil gjøre nærmere rede for i meldingen, er det ikke nå aktuelt å legge opp til en virkemiddelbruk som fullt ut kan sikre at vi når målet som er satt. Regjeringen ønsker imidlertid å signalisere en vilje til å strekke seg langt, samtidig som det også må tas hensyn til andre viktige samfunnsøkonomiske mål.

I månedsskiftet mars/april er det første partsmøtet under Klimakonvensjonen. Det forventes at det i kjølvannet av dette møtet kan startes opp forhandlinger om en protokoll med nye og mer forpliktende bestemmelser enn det som ligger i dagens konvensjon. I forhold til klimaproblemet er det nødvendig at perspektivet går langt utover år 2000. Norge vil arbeide for at det etableres kvantitative utslippsforpliktelser for grupper av land basert på kostnadseffektive løsninger og en rimelig byrdefordeling mellom landene.

For nitrogenoksider er Norge, gjennom NOx -protokollen, forpliktet til å stabilisere utslippene på 1987-nivå innen 1994. Norge har i tillegg, sammen med 11 andre land, undertegnet en intensjonserklæring om å redusere utslippene med i størrelsesorden 30 pst. innen 1998 sammenliknet med utslippene i 1986.

Med en utslippsreduksjon på 5 pst. fra 1987 til 1993 har vi mer enn oppfylt vår forpliktelse i NOx -protokollen. Med de virkemidler som alt er vedtatt, ser det ut til at vi vil få en utslippsreduksjon i tillegg til dette på om lag 10 pst. i perioden 1986 til 1998.

Det er en kjensgjerning at over 90 pst. av nitrogennedfallet i Norge kommer fra utslipp i andre land. Det forestående arbeidet med å reforhandle NOx -protokollen er derfor av avgjørende betydning for å løse våre forsuringsproblemer. I arbeidet med å legge grunnlaget for en ny avtale er det bred enighet om å ta utgangspunkt i naturens tålegrenser og å forsøke å se under ett flere av de miljøproblemene NOx -utslippene forårsaker. Målet er å komme fram til en mer helhetlig og kostnadseffektiv tilnærming til utslippsreduksjonene. En ambisiøs protokoll, basert på denne tilnærmingen, er i Norges interesse.

Hensyn tatt til reforhandling av NOx -protokollen og andre samfunnsøkonomiske mål Norge har, må Norge være rede til å ta et realt tak for å redusere våre egne utslipp. Våre lokale luftforurensningsproblemer tilsier også at utslippene bør reduseres, særlig i byene. Men som jeg har uttalt i Arbeiderbladet, regner vi ikke med å nå målet i intensjonserklæringen fullt ut.

Paul Chaffey (SV): Jeg får vel takke for svaret.

Nå er det ført en del debatter i Stortinget om disse miljøpolitiske målsettingene, og jeg har flere ganger opplevd at Regjeringen har beveget seg bort fra målet om reduserte utslipp. Men dagen i dag, den 11. januar 1995, er jo en merkedag, fordi nå blir det slått fast helt entydig og klart av miljøvernministeren fra Stortingets talerstol at man ikke vil legge opp til en virkemiddelbruk som kan sikre at de målene man tidligere har satt, blir nådd. Grunnen til det er jo at norsk samferdselspolitikk og norsk oljepolitikk strider mot det som er god miljøpolitikk, og det som hele tiden har vært målsettingen for blant annet miljøvernministeren.

Jeg har lyst til i oppfølgingsspørsmålet å spørre miljøvernministeren om Regjeringen nå vil legge fram en endret målsetting for CO2 -utslipp, der det for eksempel heter at CO2 -utslippene i år 2000 ikke skal øke med mer enn 10 pst., eller om det nå skal hete at utslippene blir så store som de blir, på grunn av den politikken Opseth og Stoltenberg fører i sine departementer?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det er nyttig, som spørreren også antydet, at vi nå tar hoveddebatten rundt disse problemstillingene når vi får lagt fram stortingsmeldingen, og den kommer som sagt om ikke så veldig mange uker. Da får vi gå veldig grundig inn på de forskjellige forholdene som det her dreier seg om, analysere dem og se hvilke muligheter vi faktisk har i praksis til å nå disse målene, og da i noenlunde rimelig takt med andre. Og vi er, som jeg også nevnte i mitt svar her, nødt til å se på byrdefordelingen mellom landene - iallfall for å nå CO2 -målene. Det er klart det er et tankekors at vi med verdens høyeste CO2 -avgift, for eksempel som et viktig CO2 -virkemiddel skal øke den for på en måte å vanskeliggjøre bruk av norsk gass, når man andre steder i Europa subsidierer kull. Utgangen på det blir jo ikke noe annet enn at vi knekker - jeg hadde nær sagt - den energibæreren som iallfall pr. dags dato kan redusere CO2 -utslippene i Europa. Det er derfor veldig mange problemstillinger vi får sjansen til å diskutere, og som jeg tror vi kommer til å komme ut av på en litt mer bevisst måte enn det vi har gjort hittil når vi har diskutert disse spørsmålene tidligere.

Paul Chaffey (SV): Denne målsettingen dukket blant annet opp i St.meld.nr.46 (1988-1989), om Norges oppfølging av Brundtland-kommisjonens rapport. Der het det:

« Regjeringens mål er å: - Redusere veksten i CO2 -utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene og senest i år 2000.

Regjeringen regner med at utslippene deretter vil kunne reduseres. »

Det er det man nå har løpt helt bort fra, og det skyldes et frislipp i flytrafikken, det skyldes at Opseth har fått altfor mye penger til diverse veiprosjekter, det skyldes at vi bygger en rekke kjøpesentre som forutsetter bruk av bil, og som går veldig godt for tiden, og det skyldes et ekstremt høyt tempo i oljevirksomheten, der Norge nå er i ferd med å bli verdens nest største nettoeksportør av råolje. Det er derfor ikke så rart at utslippene øker, men spørsmålene er: Hvorfor satte man seg dette målet på 1980-tallet som Regjeringen ikke har vilje til å følge opp? Var det fordi det i 1986 var så lenge til år 2000 at man tenkte at dette er det ingen som kommer til å huske når det har gått noen år? Eller var det fordi det før var mer vilje i Regjeringen til å føre miljøpolitikk enn det er i dag?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Når det gjelder veitrafikken, kan jeg si at den reduksjon som vi får i NOx -utslippene, skyldes reduksjon av utslippene i veitrafikken. Det skyldes i stor grad at det har kommet et betydelig innslag av nye biler med katalysatorer o.a., så akkurat det utsagnet fra Chaffey var faktisk ikke helt korrekt. Det er et lite bevis på at det her er nødvendig å gå litt nøyere inn i de forskjellige sakene for på den måte å få en viss orden på faktorene.

Ellers er det det å si at det ser ut som noen land kan greie disse målsettingene, fordi de har helt andre forutsetninger enn oss. Men EU sett under ett får antakelig den samme økningen i CO2 -utslipp som Norge. Denne målsettingen når det gjelder CO2 , er jo slått fast i Klimakonvensjonen. Det viser seg dessverre at man ikke greier å nå disse målene, og det har sammenheng med at konvensjonen ikke er god nok, og at det internasjonale samarbeidet for å nå praktiske resultater er for dårlig organisert. Det er det vi må videreføre for på en måte å få realiteter inn i dette, ellers kommer vi til å stå her til evig tid med en målsettingsdiskusjon som er parallell med nøyaktig samme diskusjon i andre parlamenter.