Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille finansministeren følgende spørsmål:

Hvilken hjemmel har Finansdepartementet til å gripe inn overfor skatteetaten i saker som gjelder enkeltskattytere?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg ber om presidentens tillatelse til å gå litt utover den reglementsmessige tid; det ser ut som svaret er litt i lengste laget. - Takk for det!

Skatteforvaltningen er en del av den utøvende makt som etter Grunnloven § 3 tilligger Kongen, dvs. regjeringen. Videre bestemmer Grunnloven § 18 følgende:

Kongen lader i Almindelighed indkræve de Skatter, og Afgifter, som Storthinget paalægger.

Finansministeren har det konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for skatteforvaltningen, og Finansdepartementets instruksjonsmyndighet henger nøye sammen med dette.

Instruksjonsmyndigheten i ligningsforvaltningen er ikke særskilt regulert i ligningsloven, men følger av det vanlige overhøyhetsprinsipp i forvaltningen. En statlig forvaltningsetat vil alltid sortere under vedkommende departement, og dette underordningsforhold gir normalt full instruksjonsmyndighet. Skatteetaten er bygd opp på lokalt, regionalt og sentralt nivå, altså med ligningskontorene, fylkesskattekontorene, sentralskattekontorene og Skattedirektoratet. Departementets instruksjonsmyndighet omfatter alle nivåer.

Instruksjonsmyndigheten omfatter tjenestemennene i etaten, altså det administrative apparat. De folkevalgte ligningsnemndene kan imidlertid ikke instrueres, verken i forhold til lovtolkningen, bevisbedømmelsen eller skjønnet i sine ligningsvedtak. Dette gjelder også overligningsnemndene, fylkesskattenemndene og Riksskattenemnda.

Instruksjonsmyndigheten omfatter i prinsippet alle spørsmål som ikke er klart løst ved lovgivning og andre bindende vedtak. Det er prinsipielt uten betydning om spørsmålet gjelder mange skattytere eller bare en enkelt. Men departementets utøvelse av sin instruksjonsmyndighet er naturligvis i det alt vesentlige av generell karakter. Det gjelder både personalforvaltning, budsjettstyring, prioriteringer, lovtolkninger osv. Departementets virksomhet av generell karakter på dette området kan ha stor betydning for hver enkelt skattyter som spørsmålet angår. For eksempel må det regnes med at departementets generelle anmodning i brev av 21. desember 1989 til Skattedirektoratet om å prioritere kontrollen av blant annet kjøp og salg av andeler i kommandittselskap har medført skjerpet kontroll overfor enkeltpersoner som har gjort slike investeringer.

Det kan tales om instruksjon i enkeltsak når departementet gir uttalelse om et lovtolkningsspørsmål i en konkret skattesak med en navngitt skattyter. Departementets svar blir som regel avgjørende for utfallet av den konkrete saken - samt for senere parallelle saker i etaten. I stor grad er det etaten selv som tar initiativet til at tolkningsspørsmål forelegges. Det har lang tradisjon at departementet gjennom tolkningsuttalelser bidrar til avklaring og rettsutvikling på skatteområdet. Skatteetaten har et klart behov for den bistand som dette innebærer - ikke minst gjelder det ved ny lovgivning.

Departementet har en avgjørende rolle når det gjelder det offentliges syn i mange av de skattesaker som kommer for domstolene. Dette gjelder alltid enkeltsaker. Departementet er også i skatteavtalene med andre stater gitt særskilt myndighet til å treffe avgjørelser gjennom gjensidige avtaler som avverger konkret dobbeltbeskatning i enkelttilfeller eller avklarer fortolkningstvil. Slike gjensidige avtaler er bindende for ligningsmyndighetene. Videre nevner jeg departementets myndighet etter skattebetalingsloven §41 når det gjelder billighetsnedsettelse av skatter etter søknad fra enkeltpersoner.

Enkeltskattytere henvender seg nå og da til departementet med opplysninger som kan tyde på for streng behandling i skatteetaten. Dette skjer gjerne etter forgjeves bruk av klagemulighetene i etaten selv. Departementet er ingen klageinstans over skatteetatens avgjørelser, men departementet har et tilsynsansvar for virksomheten. Dette tilsynsansvaret leder noen ganger til en henstilling til skatteetaten om å se på saken en gang til, på grunnlag av departementets påpekning av mulige svake punkter. Ligningsloven gir forholdsvis vid adgang til å endre ligningsvedtak til skattyters gunst, uten hensyn til klageadgang, hvis en kommer til at urimelige feil er gjort overfor ham eller henne.

Enkelte skattesaker og sakskomplekser er av stor offentlig og politisk interesse. Departementet kan ut fra samfunnsmessige hensyn se fordeler ved en raskere avklaring av slike saker enn det etaten selv legger opp til - i konkurranse med alle de øvrige gjøremål som etaten har. Departementet vil da kunne sondere om saksbehandlingen er raskest mulig, og om etaten ser påskynding som et forsvarlig alternativ. Det ville imidlertid aldri komme på tale å be skatteetaten om en påskynding som etaten selv fant betenkelig i et slikt tilfelle. Selv om etaten fant en påskynding faglig forsvarlig og uten betydning for utfallet av saken, ville departementet heller ikke uten videre følge opp en anmodning, men vurdere de mer politiske betenkeligheter ved å påvirke tempoet.

I forbindelse med det såkalte Airbus-komplekset har det hele tiden vært min konklusjon at en verken skulle påvirke tempoet i selve skattesaken eller skille ut enkeltsaker, selv om det skulle framgå av det jeg har sagt foran, at departementet har en slik instruksjonsmulighet.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker finansministeren for denne prinsipielle gjennomgangen av Finansdepartementets rolle i forhold til skattemyndighetene, Skattedirektoratet og ligningskontorene, og i forhold til de folkevalgte organene som er klage- og ankeinstans.

Det som gjennomsyrer finansministerens korte redegjørelse, er at etaten har mulighet til å be Finansdepartementet om råd, og at enkeltskattytere har mulighet til å henvende seg til Finansdepartementet. Det sentrale i denne saken er om Finansdepartementet selv har rett til å ta initiativ i forhold til framdrift, inngripen, tempoinngripen i en skattesak som gjelder en enkeltskattyter.

Jeg har følgende spørsmål til finansministeren: Har det i andre skattesaker som gjelder enkeltskattytere, vært slik at Finansdepartementet på egen kjøl har vurdert en inngripen i saken?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Som jeg sa i mitt første svar, er det etter mitt syn ingen tvil om at Finansdepartementet både har rett og mulighet til å gripe inn når det gjelder tempoet i skattemyndighetenes behandling av skattesaker. En annen sak er om en vil benytte seg av en slik mulighet. I den aktuelle saken, som jeg går ut fra er utgangspunktet for representanten Halvorsens spørsmål, har det altså ikke vært aktuelt for finansministeren å benytte seg av en slik mulighet. Nå ser jeg at representanten Folkvord er kommet på plass, og som jeg også kommer til å referere til i mitt svar til representanten Folkvord, har det utgangspunkt i det innlegg jeg holdt i Stortinget den 24. mai i fjor om også prinsipielle sider ved hvilke muligheter blant annet departementet har i slike sammenhenger.

Kristin Halvorsen (SV): Først må jeg konstatere at finansministeren ikke svarte på mitt spørsmål om Finansdepartementet i andre saker som gjelder enkeltskattytere, har grepet inn i tempoet og framdriften i saken. Dette er jo egentlig sakens kjerne, for etter som jeg kan forstå, er det høyst uvanlig og brudd på all sedvane at Finansdepartementet i det hele tatt overveier å kontakte skattemyndighetene i en sak som gjelder en enkelt skattyter. I tillegg er denne saken meget delikat fordi finansministeren og statsministeren, ja kan hende til og med embetsmenn i Finansdepartementet, har en egeninteresse i utfallet av skattesaken som gjelder sentralbanksjefen. I tillegg er dette en sak som føyer seg inn i en rekke saker som Stortinget har hatt til behandling, der det har vist seg at embetsmenn på øverste nivå i Finansdepartementet har ringt litt rundt. Det gjelder UNI Storebrand-saken, det gjelder utnevnelsen av Moland til sentralbanksjef, og det gjelder nå.

Mitt tilleggsspørsmål - i tillegg til at jeg håper å få svar på mitt forrige spørsmål - er hva finansministeren vil gjøre i forhold til departementets kultur når det gjelder den slags type henvendelser på kryss og tvers i systemet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg går ut fra at representanten Halvorsen er klar over hvordan kompetanseforholdene er mellom Finansdepartementet og skatteetaten. Skatteetaten, Skattedirektoratet, er en underordnet etat av Finansdepartementet. I det ligger det at Finansdepartementet og finansministeren har instruksjonsmyndighet i blant annet administrative saker og spørsmål som for eksempel vedrører tempoet i behandlingen av skattesaker. Det er punkt 1.

Punkt 2: Jeg vil faktisk be om at representanten Halvorsen beklager den insinuasjon som lå i hennes tilleggsmerknad om at statsministeren og finansministeren skulle ha personlige interesser i denne saken, for det er et grovt overtramp å komme med en slik insinuasjon fra Stortingets talerstol, ærede president!

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 11 frå representanten Erling Folkvord til finansministeren.