Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål til kulturministeren lyder slik:

Mange lokalsamfunn opplever at dei vert umyndiggjorde av statlege styresmakter i spørsmål som gjeld korleis stadnamn skal skrivast.

Vil statsråden gripa inn slik at dagens praksis vert endra?

Statsråd Åse Kleveland: Lov om stadnamn ble vedtatt den 18. mai 1990 og trådte i kraft den 1. juli 1991. Bakgrunnen for loven var at det gamle regelverket, som sist var nedfelt i Forskrift om skrivemåten av stadnamn av 31. mars 1957, var utilfredsstillende, blant annet ved at lokalsamfunnet hadde liten mulighet til å påvirke prosessen fram til skrivemåten av et stedsnavn ble vedtatt. Et viktig formål med loven var derfor å gi lokalsamfunnet denne muligheten, samtidig med at navnene skal tas vare på som kulturminner og til sammen utgjøre et enhetlig navneverk.

Loven med forskrifter gir nærmere regler for hvilke skrivemåter som skal, bør eller kan brukes. Hovedregelen er at en skal ta utgangspunkt i den tradisjonelle dialektuttalen og følge gjeldende rettskrivningsprinsipper og rettskrivningsformer med visse dialektale tilpasninger. Men selv om dialektuttalen er grunnlaget, blir stedsnavn normert som alt annet skriftspråk. En skal også holde seg til visse hovedtyper i lydverk og formverk og legge større vekt på regionale enn på lokale målmerker.

I motsetning til i det tidligere regelverket er det i lov om stadnamn åpnet for omfattende lokal medvirkning ved fastsettelse av skrivemåten. Før det blir fattet endelig vedtak, blir navnene sendt til kommunene til lokal høring etter at navnekonsulentene har kommet med en foreløpig tilråding. I denne høringsrunden skal kommunen selv, lokale organisasjoner og lag som har tilknytning til navnene, få anledning til å uttale seg. Dreier det seg om bruksnavn, har også eier eller fester uttalerett. Gjennom høringen får altså konsulentene ofte inn verdifulle opplysninger om navnet og navnebruken, og det blir tatt hensyn til lokale merknader så langt en mener at loven gir grunnlag for det. Konsulentene avgir så en endelig tilråding, som blir sendt vedtaksorganet sammen med alle uttalelsene.

Nå viser det seg ofte at de lokale ønsker kan være sprikende. Av og til er det tale om dialektformer som ikke lar seg forene med rettskrivningsprinsippene. Andre ganger kan det være skrivemåter som går tilbake på dansk skrivepraksis. Enkelte kommuner eller lokalsamfunn ønsker mer dialektnære skriftformer, mens andre vil ha mer normerte former. Et eksempel på dette er bruken av de såkalte « bløde » konsonanter, som er et kjennetegn for dialektene på Sørlandet og Sørvestlandet. Etter et sterkt ønske, blant annet fra flere kommuner i dette området, ble reglene endret på dette punkt, slik at en nå som hovedregel skal bruke bløte konsonanter i dette dialektområdet, for eksempel vig istedenfor vik. Nå viser det seg imidlertid at ikke alle kommuner ønsker å bruke bløte konsonanter, selv om det er dialektgrunnlag for det.

Alle vedtak om skrivemåten av stedsnavn kan påklages med mindre vedtaket er gjort av Kongen eller Stortinget. Det betyr at dersom en kommune, lokal organisasjon eller en grunneier er misfornøyd med et vedtak som for eksempel Statens kartverk har gjort, kan det klages til Klagenemnda for stedsnavnsaker. Det er viktig å notere seg at i de 210 enkeltsaker der nemnda til nå har fattet vedtak, har klager fått medhold i omtrent halvparten av disse sakene. Det er altså en reell klagebehandling som foregår.

Skrivemåten av stedsnavn blir så fastsatt av det offentlige organet som har ansvaret for navneobjektet. Kommunene fastsetter således skrivemåten for navn på kommunale veier, gater, torg, bydeler, tettsteder, boligfelt o.l. Fylkeskommunene fastsetter skrivemåten for navn på fylkeskommunale veier, anlegg o.l., mens vedkommende statsorgan fastsetter skrivemåten for navn på administrative områder og anlegg. Statens kartverk fastsetter skrivemåten for andre stedsnavn i offentlig bruk, som bruksnavn og naturnavn. Statens kartverk har delegert vedtaksretten til sine fylkeskartkontorer. Hovedgrunnen til dette er at vedtaket skal fattes så nær de lokale navnebrukerne som mulig.

Etter denne ordningen er det Statens kartverk og kommunene som fastsetter skrivemåten for de fleste stedsnavn i offentlig bruk. Det kan i den forbindelse nevnes at Bergen kommune i fjor behandlet alle gatenavn i Bergen sentrum etter lov om stadnamn og fattet vedtak om mer enn 600 gatenavn. Gjøvik kommune behandlet alle sine adressenavn før OL, ca. 140 navn.

Derfor mener departementet at lokalsamfunn og lokale styresmakter har stor innvirkning på fastsettelsen av skrivemåten av stedsnavn, både ved at kommunene selv fastsetter skrivemåten for mange navn, og ved at kommunene har uttalerett i alle saker der vedtaksretten er lagt til et annet offentlig organ.

Det er nå 3 1/2 år siden loven med forskrifter trådte i kraft. Fordi sluttbehandling av navnesaker tar lang tid, har vi foreløpig et begrenset grunnlag for å gjøre en fullgod evaluering av gjeldende regelverk.

Vi planlegger å vurdere viktige sider ved hvordan lov og forskrifter har virket etter 5 år, dvs. i 1996-97. Når dette er gjort, vil vi så vurdere behovet for endringer.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for svaret og vil gjerne understreka behovet for ei god stadnamnlov som varetek bruk av namn i ulik samanheng.

Eg vil ta utgangspunkt i § 4 i lova, som legg vekt på nedervd lokal uttale, men òg seier at skrivemåten skal fylgja gjeldande rettskrivingsprinsipp, og når særlege grunnar talar for det, kan skrivemåten avvika frå gjeldande rettskriving.

No opplever mange kommunar at Statens kartverk etter råd frå stadnamnkonsulenten varetek lokal skrivemåte på eit vis som både kan synast tilfeldig, og som òg har si spesielle tolking av lokal uttale. Eg bur sjølv i eit område der kommunen og lokalbefolkninga har kome til ei felles forståing om å fylgja gjeldande rettskrivingsprinsipp. Det blir då opplevd som formynderi at ein instans langt borte kan gjera vedtak som går på tvers av ei omforeint haldning internt i kommunen. Eg vil be statsråden sjå nøyare på desse forskriftene før det har gått fem år for å unngå mykje lokal frustrasjon.

Statsråd Åse Kleveland: Som jeg understreket i mitt innlegg, er debattene omkring dette med stadnamn ofte en ganske sår og komplisert prosess, som representanten her påpeker, er det noen steder enighet i lokalsamfunnet om hvilken holdning man skal ha, mens det ikke gjelder andre steder. Men jeg har lyst til å si at i forhold til de tusener på tusener av navn som blir behandlet, har det blitt innklaget 210 navn, hvorav halvparten har fått medhold. Det vil altså si at man for 100 av de navnene som har vært behandlet, har gått imot ønsket på det lokale stedet.

Dette tyder etter min mening på at det likevel er et begrenset problem, og jeg tror den ordningen vi har i dag som er hjemlet i stadnamnloven, gir en helt annerledes og mye sterkere mulighet for medvirkning av lokalsamfunnene enn vi hadde tidligere. Det er dog bare 1 1/2 år igjen til vi er gjennom disse fem årene, og mitt syn er at vi bør satse på å få noe mer erfaring før vi går inn på en revurdering.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I den delen av Rogaland som eg kjem frå, brukar vi i vår dialekt, som alle kan høyra, mykje b, d og g i staden for p, t og k. Kommunen og lokalbefolkninga er einige om at for å ha ei ryddig haldning i forhold til rettskrivinga, skriv vi vik, tveit osv., sjølv om vi uttalar det vig og tveid. Eg har eit eksempel frå nabokommunen. Der er det ein stad som alltid har vore kalla Eidsund. Stadnamnkonsulenten kjem no og seier at her skal det brukast bunden form. Og frå Hjelmeland, heimkommunen min: Ein poststad, båtstoppestad, ei grend som frå 1600-talet har hatt nemninga Skår, fyrst med aa og så med å, skal no skrivast med o.

Dette handlar om identitet og tilhøyring, det handlar om lokalsamfunnet sitt høve til samspel med det offentlege. Eg ber igjen statsråden om å sjå nøye på dette så fort som mogleg.