Are Næss (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

På grunn av ulik varighet av førstegangstjenesten vil mannskaper som overføres til Heimevernet, få varierende total tjenestetid, fra anslagsvis under 12 måneder til 19 måneder som er vernepliktlovens maksimum.

Kan statsråden gjøre noe for å redusere denne forskjellsbehandlingen?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg forstår selvsagt at variasjonene i tjenestetidens lengde for noen kan virke urimelig og som et brudd på likhetsprinsippet. Det viktige er imidlertid at alle i utgangspunktet behandles likt, og at de fordeles etter de ulike troppelister etter objektive kriterier.

Verneplikten omfatter ikke bare førstegangstjenesten. Senere tjenesteforpliktelser må også tas i betraktning. Mange innkalles ikke til videre tjeneste, mens andre får belastninger i form av repetisjonsøvelser. Dette er en ordning som har vært gjeldende i mange år.

Dagens førstegangstjeneste er differensiert på 6, 9 og 12 måneder i samsvar med forsvarsgrenenes behov og etter et mønster som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av Innst.S.nr.222 til St.prp.nr.98 (1991-1992). Jeg mener at dette tjenestemønsteret gir en rimelig balanse mellom forsvarsgrenene og ivaretar de overordnede hensyn til kvalitetsnivå innenfor ulike kategorier.

Visse ulikheter som kan fortone seg som forskjellsbehandling, vil vi fortsatt måtte regne med. Dette henger sammen med den tjenestestilling vedkommende skal dekke og hvordan Forsvaret vurderer behovet for å utdanne og trene soldatene, både under førstegangstjenesten og under senere repetisjons- og heimevernsøvelser. Her vil behovene også innenfor Heimevernet være forskjellige. Å stille et absolutt likhetskrav til tjenestetidens lengde vil komplisere anvendelsen av personellet, spesielt i forbindelse med disponering i krigsstrukturen.

Vi må også være klar over de regler for fritak og utsettelse som finnes både for førstegangstjenesten og repetisjons- og HV-øvelser. Personellet bør ikke pålegges ekstra forpliktelser dersom de er i en vanskelig yrkes- eller omsorgssituasjon. Reglene ivaretar dette hensynet, men gjør også at det ikke vil være umulig å oppnå en tilnærmet lik fordeling av tjenestebelastning på alt vernepliktig personell.

Jeg ser således ikke noe behov for å gjøre endringer i måten Forsvaret fordeler mannskaper til Heimevernet på. Derimot er jeg sterkt opptatt av å finne en løsning på urettferdigheten som ligger i at enkelte ikke avtjener noen form for militær eller sivil tjenesteplikt. Jeg har derfor nedsatt et statssekretærutvalg som vurderer mulighetene for å utjevne denne byrdebelastning ved å etablere en ordning for samfunnsnyttige tjenester.

Are Næss (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Det er klart at det på dette området ikke er mulig å oppnå noen form for matematisk rettferdighet når en skal ta hensyn til både Forsvarets behov og samtidig en rimelig grad av rettferdighet overfor den enkelte vernepliktige. Men i en situasjon med rimelig store årskull av vernepliktige vil jeg gjerne stille statsråden følgende tilleggsspørsmål: Vil det kunne bli aktuelt med en revisjon av den øvre grense for total tjenestetid i vernepliktsloven, noe som i noen grad vil kunne utjevne den forskjellen som er følbar fordi det gjør seg gjeldende i en periode av livet da en skal etablere seg yrkesmessig og på andre områder?

Statsråd Jørgen Kosmo: Vi vil også i fortsettelsen søke å prioritere utdanning ved førstegangstjenesten. På den måten vil det være en prioritet både i forhold til utdanningskapasitet og økonomi å gi så mange som mulig så god grunnutdanning som mulig. I den grad det fremtidige øvelsesmønster legger opp til hvordan vi skal prioritere de enkelte tropper og de som inngår i troppelistene i et repetisjonsøvelsesmønster, vil det være det som fastsetter den totale tjenestetid. Jeg ser ikke bort fra at det kan være aktuelt at vi avkorter den maksimale tjenestetiden for å prioritere en bredere førstegangstjeneste.