Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren via sosialministeren:

I sosialkomiteens budsjettinnstilling høsten 1993 bad flertallet departementet vurdere forskriftsendring som kunne sikre at hjemkommunen betalte opphold i alders- og sykehjem for eldre fra enkelte trossamfunn som ønsket opphold i institusjoner basert på eget livssyn.

Hva har departementet gjort for å følge opp denne saken?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Departementet har på bakgrunn av komiteens merknader vurdert denne saken på nytt.

De institusjoner det her dreier seg om, er alders- og sykehjem som reguleres av henholdsvis sosialtjenesteloven og kommunehelseloven. Felles for disse lovene er at det er kommunen selv som innenfor visse rammer er gitt myndighet til å bestemme på hvilke måter den skal oppfylle de plikter loven pålegger.

Komiteen forutsatte selv i sin merknad at en løsning ikke skulle bli dyrere enn i hjemkommunen, og at antall institusjonsplasser ikke økes utover det den enkelte kommune selv ser som sitt behov.

Departementet finner det vanskelig å ta initiativ til eventuelt å lovfeste en særskilt rettighet for enkelte grupper til plass i institusjon. En slik rett kan slik vi ser det, ikke reguleres gjennom forskriftsendring.

Departementet vil likevel vise til det brevet som ble sendt ut til alle landets kommuner og fylkesmenn i juli 1993, der kommunenes ansvar for å sikre personer med særlige behov, ble presisert.

I sosialtjenesteloven er det forutsatt at kommunen utviser rimelig skjønn ved vurderingen av hvilke tjenester som skal tilbys. I loven fastslås at det skal legges stor vekt på klientens mening. Videre har fylkesmannen kompetanse til å omgjøre vedtak der kommunens skjønnsutøvelse må anses som åpenbart urimelig. Under de forutsetninger som komiteen trekker fram i budsjettinnstillingen, kan en slik omgjøring være aktuell.

Etter kommunehelseloven § 2-3 annet ledd kan det klages til fylkeslegen over manglende rett til helsehjelp. Dersom en person med behov for sykehjemsplass har tungtveiende personlige grunner av religiøs/livssynsmessig art for annen institusjonsplass enn det som kan tilbys fra kommunen, vil avslag også etter denne loven kunne gi grunnlag for omgjøring av fylkeslegen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Dette er noe sosialkomiteen har pekt på som et stort problem i flere budsjettinnstillinger. Jeg viser til Innst.O.nr.131 (1992-1993) der en også kommenterer det brevet som er sendt ut til kommunene, og som statsråden kommenterte. Men det har jo vist seg at dette brevet ikke har hjulpet i forhold til de få institusjonene som vil dekke dette behovet. Vi har kun to institusjoner igjen. En institusjon er allerede nedlagt, og de to som er igjen, sliter veldig hardt økonomisk. Det er ikke mangel på søkere, men det er mangel på vilje fra hjemstedkommunen til å betale for oppholdet.

En kan ikke forvente at det på et vanlig sykehjem i en kommune kan gis et variert tilbud når det gjelder kosthold, spesielle helligdager og leveregler, slik som disse brukerne ønsker seg. Men en kan forvente at vårt samfunn skal ha råd til å støtte opp om et slikt tilbud til de gruppene det gjelder, slik at de kan få et tilfredsstillende tilbud for sine behov på dette området. Det blir ikke dyrere enn kommunens egne institusjonsplasser. Mange steder er det i tillegg stor mangel på institusjonsplasser.

Statsråden sier at det ikke er snakk om forskriftsendring. Vi vet at de i Danmark har en lov som ivaretar dette. Kan vi også i Norge gå inn for et lovverk som ivaretar behovene til disse brukerne?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som jeg sa i mitt første svar, er det min vurdering at det vil være vanskelig for statlige myndigheter å lovfeste en rettighet til spesielle institusjoner. Først og fremt fordi en slik rettighet vil være særdeles vanskelig å avgrense i forhold til hvilke grupper det er snakk om som faktisk skal ha rett til institusjonsplass ut fra et spesielt livssyn eller religiøs bakgrunn.

Et annet forhold som jeg har lyst til å trekke fram i forhold til en slik rettighetsfesting av et spesialtilbud, er at dette, slik jeg ser det, også vil stride imot det som har vært utviklingen på andre områder innen helse- og velferdstilbudssektoren i Norge, der man faktisk har villet legge til rette for integrering framfor spesialtilbud til enkelte grupper. Dette forhindrer dog ikke at grupper kan etablere egne tilbud på sykehjemsiden basert på livssyn. Men samtidig å gi en forsikring om at dette ikke skal medføre merkostnader for kommunene, ser jeg som vanskelig i forhold til rettighetsfesting.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg takker for svaret.

Det er faktisk ikke så mange grupper dette gjelder, og jeg syns redselen for at dette skal ese ut i omfang er litt panisk. Det gjelder adventistene og jødene. Det er de som har institusjoner i dag, og det er disse institusjonene som nå holder på å gå dukken fordi kommunene ikke stiller opp.

Statsråden sier at de ikke vil lovfeste dette. Men hvordan i all verden skal vi klare å forhindre at disse to tilbudene til de grupperingene det gjelder, skal gå konkurs og ikke kunne klare å drive videre etter sine forutsetninger dersom vi verken kan lovfeste det eller slå det fast ved forskrifter.

Det er for lite med gode ord og fine meninger når det ikke blir fulgt opp konkret med økonomi til å klare å holde disse tilbudene ved like.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg opplever det ikke slik som Valgerd Svarstad Haugland, at denne saken er preget av paniske holdninger eller oppfatninger. Men jeg må få lov å peke på at også hos oss er vi i ferd med å få etablert det vi på mange måter kan kalle et flerkulturelt samfunn, slik at jeg ikke synes det ligger til rette for å gjøre den klare og sterke avgrensingen som spørreren gjør i forhold til hvilke grupper som må kunne ha en rett til å kreve en spesiell institusjonsplass.

Det som det ligger til nasjonale myndigheter og Sosialdepartementet å gjøre, er - slik vi allerede har gjort - også i fortsettelsen å understreke at kommunene skal, slik sosialtjenesteloven beskriver det, strekke seg langt for å imøtekomme personlige ønsker og behov, særlig knyttet til livssynsmessige eller familiære forhold. Dette er noe vi også i fortsettelsen skal understreke overfor det nivået som faktisk er ansvarlig for sykehjemstilretteleggingen.