Lars Sponheim (V): Jeg skal få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

Gjeldsofre som får hjelp av den nye gjeldsordningsloven, synes ikke å ha tilstrekkelig personvern. Forbrukerrådet har dokumentert at sensitive personopplysninger kan tilfalle alle kreditorer, og anbefaler klarere regler for hvilken informasjon sosialkontorene kan gå ut med.

Vil statsråden stramme inn retningslinjene for hvilke personopplysninger det skal være tillatt å utlevere i forbindelse med gjeldsforhandlinger for klienter?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) av 17. juli 1992 nr. 99 hører under Barne- og familiedepartementet. Jeg oppfatter imidlertid representanten Sponheim dit hen at spørsmålet knytter seg til sosialtjenestens gjeldsrådgivningsvirksomhet mer generelt og ikke spesielt til sosialtjenestens befatning med gjeldsordningsloven. Iallfall gjelder det for den konkrete saken fra Forbrukerrådet som representanten Sponheim henviser til.

I henhold til sosialtjenesteloven § 4-1 er sosialtjenesten pålagt å gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Sosialkontorene driver på denne bakgrunn en omfattende gjeldsrådgivning uavhengig av gjeldsordningsloven.

Sosialtjenestelovens og forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt setter strenge rammer for sosialtjenestens virksomhet, blant annet for når personopplysninger kan avgis til andre under utøvelsen av sosialtjenestens oppgaver. De samme reglene gjelder også når sosialkontoret i medhold av sosialtjenesteloven engasjerer seg i frivillige gjeldsforhandlinger med en klients kreditorer.

Sosial- og helsedepartementet er særdeles aktpågivende når det gjelder regelverket for beskyttelse av sensitive opplysninger i forvaltningen, og har behandlet dette i egne rundskriv. Departementet sendte i april d.å. ut et nyskrevet rundskriv, I-9/94, « Taushetsplikt i sosialforvaltningen ». Dette rundskrivet erstatter tilsvarende rundskriv fra 1989.

Forbrukerrådet kontaktet Sosial- og helsedepartementet i november 1993 med bakgrunn i en sak der personlige opplysninger ble spredt til kreditorer i langt større utstrekning enn formålet med klientens samtykke skulle tilsi.

Spørsmålet om samtykke er behandlet i et eget kapittel i rundskrivet og innebærer en skjerpelse i forhold til tidligere utgaver, som var det Forbrukerrådet baserte seg på. Av rundskrivet følger blant annet at taushetsplikten bare blir opphevet så langt samtykket rekker. Hvor langt samtykket rekker, må bero på en konkret vurdering.

Av rundskrivet følger videre at samtykke må innhentes under omstendigheter som sikrer at det skjer frivillig og etter grundige overveielser hvor klienten har full oversikt over konsekvensene. Klienten må opplyses om hva samtykke innebærer, hvilke opplysninger det gjelder, og hvor stor spredning opplysningene vil få - hvem som skal få opplysningene. Klienten har krav på en forklaring i et språk som han/hun kan forstå.

Som utgangspunkt kreves det skriftlig samtykke fra klienten hvor dette er praktisk mulig. Dermed vil sosialtjenesten ha dokumentasjon for at samtykke er gitt og til hva, samtidig som klienten selv får anledning til å tenke nøye gjennom hva man gir samtykke til.

På denne bakgrunn er jeg av den oppfatning at regelverket og retningslinjene i rundskrivet skulle være tilstrekkelig til å ivareta personvernhensynet også i gjeldssaker. Jeg vil i den forbindelse peke på at behovet for å gi ut opplysninger vil kunne variere fra sak til sak og også overfor de ulike kreditorene. Det er neppe en farbar vei å gi retningslinjer som generelt sier at de og de opplysninger kan gis ut i forbindelse med gjeldsrådgivning. Det avgjørende må være hva saken tilsier, og hva klienten vil være med på, slik det også understrekes i rundskrivet.

Presidenten: Presidenten vil minne om at statsrådane har ei avgrensa tid til å gi svar, og vil be om at ein prøver å halde seg innanfor tidsramma.

Lars Sponheim (V): Jeg takker for svaret, som var utfyllende på viktige punkter.

Statsråden la i sitt svar veldig vekt på den skjerping som er knyttet til samtykke, og hvor langt samtykket rekker. Jeg syns allikevel det er viktig å peke på at et menneske som er i en rådgivningssituasjon, er i en veldig tvangssituasjon, og frivilligheten i denne sammenhengen er det ikke sikkert er så veldig frivillig. Det er ikke så vanskelig å forstå.

Nå er litt av problemet med disse reglene som statsråden refererer til, knyttet til at det i stor grad er skjønn hos den enkelte saksbehandler som er avgjørende for hvilke opplysninger som skal bli gitt. Jeg vil spørre om ikke statsråden er villig til å se på dette spørsmålet en gang til, og se på hva som kan gjøres for at personvernomsyn skal komme sterkere inn i bildet når den enkelte saksbehandler bruker sitt skjønn i hvert enkelt tilfelle. Forbrukerrådet har foreslått at det faktisk bør stå helt konkret i retningslinjene for taushetsplikt, som statsråden viste til, hvilke opplysninger som kan gis videre, og at det bør avgrenses til strengt økonomiske forhold.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg må få lov å understreke igjen at da Forbrukerombudet tok kontakt med departementet i denne saken, var det på bakgrunn av det gamle rundskrivet og før departementet gjorde sin presisering.

Jeg vil likevel når det gjelder tilleggsspørsmålet, si at dersom det også etter de presiseringer som nå er gjort i rundskrivet av april dette året, skulle vise seg at sosialkontorene i sin skjønnsutøvelse kommer til å gå lenger enn nødvendig i å utlevere følsomme personopplysninger, vil jeg måtte vurdere å innskjerpe praksis på området.