Odd Holten (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

PU-reformen er omfattende og i stor grad vellykket, men fortsatt gjenstår en del uløste oppgaver, for eksempel med de svært tungt pleietrengende psykisk utviklingshemmede.

Bør de gis interkommunale tilbud dekket av fylkeskommunen, og hvordan skal « nye » ikke tidligere registrerte psykisk utviklingshemmede komme inn i beregningsgrunnlaget for den enkelte kommune?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming ble iverksatt 1. januar 1991 og er forutsatt å være gjennomført innen utgangen av 1995. Jeg er enig med representanten i at reformen i stor grad har vært vellykket hittil. Undersøkelser indikerer at tilbudet til de tidligere HVPU-brukerne er best utbygd, mens det fortsatt mange steder er behov for en videre utbygging av tilbudet til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede.

Når det gjelder organiseringen og finansieringen av tjenester til psykisk utviklingshemmede og forholdet mellom forvaltningsnivåene, har Stortinget trukket opp de generelle retningslinjene for ansvarsfordelingen mellom kommunene og fylkeskommunene. Fylkeskommunene har ansvar for spesialisttjenester og veiledning, mens kommunene har ansvar for tjenester til psykisk utviklingshemmede på områder som omsorg, opplæring og dagtilbud. Ansvarsdelingen er i utgangspunktet ikke knyttet til hvor økonomisk ressurskrevende en person med for eksempel psykisk utviklingshemming er.

Det foregår arbeid i flere av landets fylker for å finne fram til praktiske samarbeidsmodeller i gråsonespørsmål når det gjelder fordelingen av ansvar mellom kommunene og fylkeskommunene. I Vestfold er dette arbeidet etablert som et eget prosjekt, ledet av fylkesmannen. Vi regner med at dette prosjektet vil danne mønster for løsning av slike problemer også andre steder i landet. Det vil om relativt kort tid bli lagt fram en rapport fra prosjektet i Vestfold.

For øvrig er det opp til kommunene selv hvordan det primære tilbudet til psykisk utviklingshemmede organiseres. Min erfaring er at det er lite formalisert og forpliktende interkommunalt samarbeid når det gjelder gjennomføringen av ansvarsreformen.

En stor del av midlene til gjennomføringen av reformen fordeles i dag gjennom inntektssystemet, blant annet normalsatsene som kommunene ble tildelt ved overtakelse av ansvaret for de tidligere HVPU-brukerne. I tillegg til midlene i rammetilskuddet overføres det et eget øremerket tilskudd, kalt styrkingsmidler, til tiltak for hjemmeboende psykisk utviklingshemmede, dvs. psykisk utviklingshemmede som ikke hadde et dag- eller døgntilbud i det tidligere HVPU. Midlene fordeles til den enkelte kommune i hovedsak etter antall hjemmeboende i kommunen. I 1994 er bevilgningen til styrkingsmidler på 781 mill. kr.

Kommunene har i løpet av reformperioden fått en bedre oversikt over antallet hjemmeboende, ikke minst gjelder det i mange av de større kommunene. Sosial- og helsedepartementets undersøkelse våren 1993 av status for kommunenes gjennomføring av reformen viste at antallet hjemmeboende siden 1990 har økt med ca. 1700 personer, fra ca. 8300 til ca. 10000 hjemmeboende. De oppdaterte tallene fra undersøkelsen er lagt til grunn ved fordelingen av styrkingsmidlene til den enkelte kommune for 1994. Styrkingsmidlene er forutsatt videreført som et øremerket tilskudd også i 1995, og fordelt etter de samme fordelingskriterier som i 1994.

Odd Holten (KrF): Jeg takker statsråden for et omfattende svar, og spesielt påpekingen av at ansvarsdelingen ikke går på økonomi, men på pleiebehovet. Det sier jeg meg fullt ut enig i.

Det er to sentrale områder som reises i mitt spørsmål, nemlig de tungt pleietrengende og de som tidligere ikke var registrert. Mange har vært opptatt av å få utviklet et helhetlig tilbud til psykisk utviklingshemmede. Bort fra sentralinstitusjonene og over til egne boliger i kommunene, har nærmest vært parolen, nesten uansett omsorgsbehovet. Men har ikke pendelen slått for langt ut? Enkelte med store omsorgsbehov har utvilsomt behov for et omfattende institusjonstilbud. Økonomisk og fagmessig er det vel mest hensiktsmessig å lage interkommunale løsninger. Dette synes jeg statsråden unngikk å besvare, og jeg tillater meg å spørre: Kunne det ikke være en tanke at vi nå gradvis vurderer muligheten for å få hensiktsmessige institusjoner på interkommunalt plan for de tunge pleietrengende?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Først vil jeg få si at jeg foreløpig ikke synes jeg har grunnlag for å være enig i eller svare positivt på spørsmålet om hvorvidt pendelen har slått for langt ut.

Som jeg viste til i mitt første svar, foregår det et arbeid i mange fylker nettopp for å finne fram til samarbeidsløsninger i de tilfellene der det blant annet kreves spesialtjenestetilbud til omsorg for tungt pleietrengende. Jeg viste også til det samarbeidsprosjektet som er i gang i Vestfold, og som vi ser fram til å få rapporten fra, som, som jeg antydet, kan komme til å danne mønster for løsninger andre steder der man har samme problematikk. Jeg finner det ikke riktig av meg her å antyde at dette kan ende ut i institusjonsløsninger på regionalt nivå, men det er åpenbart at det i mange kommuner jobbes med å finne samarbeidsløsninger.

Odd Holten (KrF): Statsråden hevder at det ikke er grunnlag for å kunne hevde at pendelen har slått for langt ut i denne reformen når det gjelder de tungt pleietrengende. Det er mulig at statsråden ikke har fått denne type signaler, men i hvert fall er det ikke problemer for oss når vi er på besøk i kommunene, å få denne type signaler. For det er dette som er noe av utfordringen. Kommunene har gjort en kjempegod jobb, men de makter altså ikke de tyngste, og det er dem det er snakk om. Det er kanskje på landsplan noen ganske få, men de er så pleietrengende at de må inn i tunge institusjoner, kanskje sågar inn i fengselsetaten, for å bli tatt hånd om. Det kan ikke være hensikten med omsorgen. I hvert fall er det også flere som må inn i tunge psykiatriske sykehus. Jeg kan ikke forstå at det ikke er mulig å finne fram til en løsning.

For øvrig når det gjelder den økonomiske biten: Jeg forstod statsråden dit hen at økonomien er sikret for nye tilfeller innenfor PU-reformen.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Også jeg er kjent med enkelttilfeller der oppgaven har synes urimelig stor for en enkelt kommune å løse i forhold til spesielt tungt pleietrengende psykisk utviklingshemmede. Men det er etter min oppfatning et stykke derfra til å kunne slå fast at pendelen har slått for langt ut når det gjelder prinsippene i reformen.

Så til siste del av spørsmålet: Hva med dem som kommer til som « nye » innenfor reformen, de som er hjemmeboende? Det er ingen tvil om at det skal betydelig økte ressurser til for at det skal bli gitt et fullverdig og godt tilbud til alle såkalte hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Men jeg vil få lov til å understreke at tilbudet til hjemmeboende også tidligere, før reformen, var et kommunalt ansvar, både med hensyn til utdanning, til avlastning, til arbeids- og aktivitetstilbud. Reformen har synliggjort at mange kommuner hadde et utilfredsstillende tilbud. I så måte har reformen virkelig bidratt til at tilbudet også for de hjemmeboende er blitt betydelig bedre enn det var før reformen.