Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål til helseministeren lyder slik:

Vil statsråden syta for at fleire kvinner som lir av beinskjørheit, får tilvist relevante medisinar på blå resept?

Statsråd Werner Christie: Nye legemidler er en del av de medisinske fremskritt som har ført til langt bedre behandling og pleie for mange pasientgrupper. Det utvikles stadig nye legemidler som representerer økte behandlingsmuligheter for pasientene. Disse er på grunn av forsknings- og utviklingskostnadene og selskapenes inntjeningsbehov ofte svært dyre. Det er min oppgave som helseminister å sørge for at pasientene får tilgang på god behandling, men det er også mitt ansvar å sørge for at effekten av de nye behandlingsmulighetene er grundig evaluert og dokumentert, slik at både pasientene og samfunnet kan skjermes mot unødvendig høye utgifter basert på uriktige forventninger til virkningen av nye medikamenter.

Osteoporose er en lidelse som karakteriseres ved at bentettheten reduseres langt mer enn normalt, slik at benstrukturen og benkvaliteten forringes så mye at risikoen for benbrudd øker betraktelig.

Vi kan inndele osteoporosepasientene - eller benskjørhetspasientene - i to typer:

Den ene er en mindre gruppe pasienter som blir benskjøre i ung alder, som følge av bivirkninger ved relativt sjeldne sykdommer og spesielle behandlingsformer. Den andre typen er det som kalles postmenopausal osteoporose, hvor sykdommen inntrer hos kvinner etter 50-årsalderen. For de fleste av disse pasientene karakteriseres benskjørheten som en normal aldersforandring, mens enkelte kan være betydelig plaget av smerter og andre uspesifikke symptomer som følge av denne.

Over blåreseptordningen betaler folketrygden for viktige legemidler som må brukes over lengre tid ved kroniske tilstander for å være helbredende eller lindrende. For at trygden skal kunne betale, må legemidlet ut fra tilgjengelig forskning være godkjent av Statens legemiddelkontroll som en effektiv og nødvendig behandling ved den aktuelle sykdommen eller i den aktuelle situasjonen.

Utgiftene til medikamentet Miacalcic, som er et middel mot osteoporose, blir i dag refundert for enkelte pasienter etter spesiell søknad. Det er pasienter som lider av sjeldne og alvorlige sykdommer som fører til osteoporose, som får foreskrevet medikamentet på blå resept etter en individuell vurdering.

Det kan videre gis bidrag ved at 2/3 av utgiftene utover 600 kr pr. år blir dekket ved osteoporose som følge av kortisonbehandling ved giktsykdom, astma og organtransplantasjoner. Miacalcic antas å ha en viss effekt der kortisonpreparatene øker nedbrytningen og hemmer bendannelsen.

Spesialitetsnemnda har i vedtak av 17. juni 1993 ikke funnet det medisinsk berettiget å utvide indikasjonen til å gjelde såkalt primær osteoporose eller benskjørhet. Folketrygden kan som alminnelig regel ikke yte refusjon for et legemiddel for en indikasjon som Statens legemiddelkontroll ikke finner medisinsk-faglig grunnlag for å godkjenne.

Statens institutt for folkehelse har nylig foretatt en utredning av helseeffekter og kostnader ved bruk av to alternative medikamenter til behandling av osteoporose i tillegg. Medikamentkostnadene er vurdert i forhold til effektene på helsen, dvs. antall sparte brudd, sparte liv, sparte leveår, livskvalitet og kostnader ved sykehusopphold som kan unngås. Resultatene av denne undersøkelsen viser at Miacalcic gjennomsnittlig er svært mye dyrere og mindre effektivt pr. krone sammenliknet med alternativet Kliogest. For dette preparatet gis det bidrag til dekning av utgifter som overstiger 600 kr pr. år.

Dersom det skulle komme ny dokumentasjon om medikamentet Miacalcic som tilsier en bredere anvendelse, vil refusjonsordningen bli justert i forhold til tilrådning fra fagmyndigheten. Men det kan ikke være helseministerens oppgave som politiker å gå utover de faglige og håndfaste råd han får fra dertil egnet fagmyndighet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er nok slik at spesialistane vurderer medisinen Miacalcic som aktuell også for pasientar utover dei som i dag får denne medisinen på blå resept. Den har for nokre både ein lindrande og ein førebyggjande verknad. Då blir det eit stort problem at medisinen ikkje er tilgjengeleg på blå resept. Det fører til at pasienten - i dette tilfellet ofte ei eldre kvinne - må betala kostnadene sjølv, ei utgift på kanskje 30000 kr. Det seier seg sjølv at det ikkje er enkelt for t.d ein minstepensjonist. Alternativet kan bli uttellingar på andre område innan sosial- og helsetenesta, t.d. auka trong for heimehjelp, sjukeheimsplass eller sjukehusplass.

Mitt spørsmål blir då: Vil helseministeren gjera noko med avansen på legemiddel, som seiest å vera høg i Noreg, slik at medisinen iallfall på den måten kunna bli rimelegare?

Statsråd Werner Christie: Det er helt riktig, slik representanten Kleppa sier, at Miacalcic er et aktuelt preparat for mange pasienter med benskjørhet, hvorav altså noen allerede får dette med refusjon. Men det at en medisin er aktuell og interessant i en viss sammenheng, betyr ikke uten videre at den er effektiv eller kostnadseffektiv. Jeg tror det bør være enighet mellom Stortinget og Helsedepartementet om at særlig de medikamenter vi skal refundere på blå resept, må vi ha full trygghet for er effektive og gode medisiner og også de beste og mest kostnadseffektive alternativer der det finnes likeverdige medisiner som har like god effekt for pasienten. Det er vurdert i dette tilfellet. Man har nettopp trukket inn de samfunnsmessige kostnadene ved ikke å behandle denne sykdommen eller få de virkninger som medikamentet eventuelt kan gi. Uttellingene på andre områder er altså vurdert.

Jeg vil gjerne si at avansene i norsk legemiddelformidling er noe høyere for dyre medisiner enn for billigere, og det gjør vi nå noe med i revidert nasjonalbudsjett. Det andre er at legemiddelindustriens avanser er enormt høye, og dem er det mye vanskeligere å gjøre noe med.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg deler statsråden si vurdering av at Rikstrygdeverket sjølvsagt må halda seg til Statens legemiddelkontroll. No er det likevel slik at medisinen Miacalcic i nokre tilfelle er tilvist på blå resept. Etter det representantar frå Rikstrygdeverket sjølv seier, t.d. i Stavanger Aftenblad den 21. januar i år, kan det sjå ut som om grunngjevinga for ei godkjenning òg kan vera økonomi.

Så er det ei anna side ved saka som eg vil be statsråden kommentera. Det gjeld moglegheita for å omprioritera ved å føra den disponible pengesummen som vi har i dag, over til medisinar på blå resept. Vil han ta eit initiativ der?

I tillegg: Vi ventar med det fyrste ei stortingsmelding som gjeld prioritering og finansiering av helsetenester. Kan statsråden signalisera noko om at kroniske sjukdomar vil bli oppvurderte der?

Statsråd Werner Christie: Når det gjelder økonomiske vurderinger av legemidler, har vi på det området en rekke tiltak på gang, som allerede er iverksatt eller i hvert fall utredet. Vi har for eksempel gjennom referanseprissystemet redusert avansene for kjemisk likeverdige medisiner. Vi er nå i gang med en ny utredning hvor vi også vil vurdere medisiner som har lik virkning uten at de kjemisk er identiske, og se på om vi også på dette området kan innføre et preferanseprissystem for å jevne ut avansene og få alternativer som er mer kostnadseffektive.

Jeg tror man skal være åpen for at det blir foretatt økonomiske vurderinger på legemiddelområdet. Men det er viktig at premissene for disse vurderingene ikke bare er å saldere en post på statsbudsjettet, men nettopp å se den totale samfunnsøkonomiske virkningen og de besparelser som eventuelt også kan oppnås ved bruk av gode medisiner. Det fins en hel rekke eksempler på at meget dyre medisiner gir god besparelse, og det vil vi ta med.

Når det gjelder de kronisk syke, tror jeg jeg allerede har gitt svært klare signaler på at disse skal prioriteres opp, også gjennom de bevilgninger som er gitt i år.

Presidenten: Vi går no til spørsmål 30.