Lisbeth Holand (SV): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

I februar 1993 uttalte helseministeren i Stortinget at han vil følge situasjonen til fengselsinnsatte med psykiske plager nøye og vil ta initiativ til et tett samarbeid med justisministeren om dette.

Mener helseministeren at situasjonen i dag er tilfredsstillende, og hvis ikke, hva vil statsråden gjøre for å bedre forholdene for innsatte med alvorlige psykiske problemer?

Statsråd Werner Christie: Sosial- og helsedepartementet har i lengre tid arbeidet med å få etablert et tilfredsstillende helsetilbud til behandlingstrengende innsatte med psykiske lidelser. Fengselshelsetjenesten er i dag som kjent en faglig integrert del av den ordinære helsetjenesten.

Fylkeskommunen har i dag ansvaret for å gi annenlinjehelsetjenesten til innsatte i fengslene. Akutthjelp og poliklinisk behandling ytes av vertsfylket der fengselet ligger. Innleggelse i psykiatrisk institusjon for øvrig skjer ved den psykiatriske institusjonen der den innsatte bostedsmessig hører til.

Behandlingen av de innsatte følger de vanlige behandlingsprinsipper som gjelder for befolkningen for øvrig. Dette innebærer at opphold i psykiatrisk institusjon ikke varer lenger enn nødvendig for å dempe psykiatriske symptomer til et slikt nivå at man kan fungere utenfor sykehuset, og det vil vanligvis si i egen bolig eller i en familie, som vil være det ønskede sted å være, så langt man kan klare det.

Spesielle forhold gjør seg gjeldende i Oslo og Akershus fylke, hvor det er flere store anstalter med innsatte fra hele landet. Her finner man blant de innsatte langtidssonere med omfattende psykiske problemer. Staten har tilført begge fylkeskommuner betydelige tilskudd for å styrke psykiatritjenesten til disse innsatte. I 1993 ble for eksempel 79 personer ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt vurdert og/eller behandlet ved den psykiatriske poliklinikken, og det ble gitt i alt 765 konsultasjoner. Det er også etablert en egen avdeling med 16 plasser på Dikemark sykehus som i hovedsak behandler alvorlig sinnslidende fra fengslene.

Behovet for behandlingsplasser for de vanskeligste alvorlige sinnslidende har vært utredet to ganger de senere år, og det er bygd opp regionale sikkerhetsavdelinger på Dikemark og Gaustad sykehus ved Oslo, på Brøset psykiatriske avdeling i Trondheim og på Sandviken sykehus i Bergen. Staten vil bidra med tilskudd til driften på samme måte som for somatiske regionsykehus.

Ifølge opplysninger fra Statens helsetilsyn er det nå lettere enn før å få innlagt alvorlig sinnslidende i de psykiatriske institusjoner de fleste steder. Det er imidlertid et problem at disse oppholdene ofte blir av kort varighet, slik at en ny psykose kan blusse opp etter tilbakeføring til fengsel. Dette er uheldig fra et faglig synspunkt. De vanlige fylkeskommunale avdelingene må med andre ord også styrkes, slik at de kan overta pasienter som ikke lenger trenger å være på de regionale sikkerhetsavdelingene.

Ifølge fylkeslegenes tilsynsrapporter er det psykiatriske helsetilbudet til innsatte tilfredsstillende i halvparten av fylkeskommunene. I de øvrige fylker oppgis psykiatritilbudet å ikke være optimalt, men fylkeslegen legger til at det ikke er noen grunn til å anta at behandlingstilbudet til innsatte er dårligere enn til befolkningen for øvrig.

Etter Helse- og sosialdepartementets oppfatning er det imidlertid urealistisk å satse på det psykiske helsevern som eneste problemløser i den utstrekning et fengselsforhold utløser eller forsterker en psykisk lidelse. Helse- og justismyndighetene må i framtiden videreutvikle samarbeidet om tiltak innen fengselsmiljøet av forebyggende art. De umiddelbare skadevirkningene som henger sammen med frihetsberøvelsen, knytter seg særlig til selve isolasjonen. Det må derfor satses på egne avdelinger i fengslene med kvalifisert personale, som for eksempel det såkalte « annekset » på Ila, slik at isolasjonens skadelige virkninger kan reduseres mest mulig.

Som kjent behandlet Stortinget høsten 1992 en melding om opprettelse av en ny fengselsinstitusjon for innsatte med store atferdsavvik. Stortinget vedtok bygging av et fengsel i Trøndelag-regionen. Prosjekteringen er i gang, og det er meningen at fengselet skal få en bemanning og et soningsinnhold som er innrettet på å takle de problemer som klientellet i gråsonen mellom rent atferdsavvik, psykisk utviklingshemming og psykiatrisk sykdom kan ha. Etablering av fengselet vil skje i nært samarbeid mellom helsemyndighetene og justismyndighetene.

Lisbeth Holand (SV): Jeg takker for den generelle orienteringa om utbygging av psykiatriske tilbud til blant annet innsatte i fengslene - forhold som jeg er godt kjent med. Men spørsmålet mitt gikk ikke på det. Spørsmålet mitt gikk på at helseministeren for ett år siden sa at han ville følge situasjonen til de innsatte med psykiske plager nøye og ta initiativ til et tett samarbeid med justisministeren om dette. Så spør jeg: Hva har skjedd, og er han fornøyd med situasjonen som den er pr i dag, når de for eksempel på Ila sier at etter at de slo alarm om psykisk syke i fengsel for snart sju år siden, ble det litt bedre en stund, men at Ila nå er i ferd med å bli en dårlig lagringsplass for behandlingstrengende fanger.

Jeg må gjenta spørsmålet: Er helseministeren fornøyd med situasjonen?

Statsråd Werner Christie: En helseminister kan aldri tillate seg å være fornøyd med situasjonen verken i fengslene eller utenfor fengslene. Da hadde han ikke lenger noen funksjon som sådan, så det er jeg selvfølgelig ikke uten videre. Men vi er fornøyd med at vi er kommet et langt skritt videre, og at vi nå har planer for å etablere en egen institusjon som kan bidra til en ytterligere avhjelping av de problemer som her er tatt opp.

Jeg finner for øvrig bare grunn til å henvise til første del av mitt svar, hvor det tydelig går fram hva som er skjedd på dette området de senere årene, og det er ikke så veldig lite i forhold til hva som ellers er skjedd i helsevesenet.

Lisbeth Holand (SV): Min melding til Ila skal altså være at det planlegges bygd en gråsoneanstalt som vil være ferdig tidligst i slutten av 1998. Fram til da må en bare la situasjonen være som den er.

Når det for eksempel i Dagbladet er slått opp at to dager etter at « Roy » hadde forsøkt å begå selvmord - « Roy » er en innsatt - rev han opp stingene ved håndleddet og smurte avføring i såret. Dette har gjentatt seg gang på gang. Det er ett eksempel på forholdene for innsatte i norske fengsler i dag. Da syns jeg det er grunn til å svare noe annet enn at situasjonen har blitt bedre, vi gjør noe, og i 1998 er det mulig at vi vil gjøre enda mer.

Statsråd Werner Christie: Hadde det vært min oppgave å være lege for enkeltpasienter på Ila, skulle jeg gjerne gått inn i den problemstillingen. Men jeg føler ikke at dette er stedet og anledningen for å diskutere enkeltpasienters problemer, særlig når man heller ikke kjenner bakgrunnen for dem. Det har jeg ingen mulighet til.

Det jeg vil vise til, er at vi har et poliklinisk tilbud på Ila som er fullt beredt til å ta seg av slike problemer. Det forhindrer ikke, verken på Ila eller andre steder, at det vil skje ting som vil oppleves som tragedier både av pasientene og de andre. Det kan ikke den psykiatriske helsetjenesten forhindre i resten av landet heller. Helsetjenesten er som sagt ikke noen garanti for at ikke helseproblemer oppstår, men den er en garanti for at man kan få hjelp for dem når de har oppstått. Det at man har et psykiatrisk tilbud er dessverre heller ikke noen garanti for at man kan fjerne alle psykiatriske lidelser. Poenget er til enhver tid å kunne gi pasientene den behandling som er mulig, og den omsorg de trenger. Og vi har tilbud på Ila som kan ta seg av slike problemer som her er nevnt.