Marit Tingelstad (Sp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Via oppslag i media er jeg kjent med at det er stor pågang av utenlandske leger som ønsker å arbeide i Norge. EØS-avtalen gjør at det ikke kan stilles krav om norskkunnskaper.

Mener helseministeren dette er forsvarlig?

Statsråd Werner Christie: Det er lang tradisjon for at utenlandske leger og annet helsepersonell søker seg til Norge for å arbeide. Vi har også behov for og nytte av dette tilskuddet i vårt helsevesen.

For å lette adgangen til å utøve et yrke på tvers av landegrensene, inneholder EUs regelverk og EØS-avtalen en rekke direktiver om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis. Fagfolk som oppfyller bestemte minimumskrav, skal kunne utøve sitt yrke innen EØS-området på linje med vertslandets egne borgere, uten diskriminering på grunn av nasjonalitet.

I dette EØS-regelverket er det også innebygd forutsetninger om at det kan være nødvendig å beherske vertslandets språk. Den faglige godkjenning eller autorisasjon som helsemyndighetene gir, kan imidlertid ikke gjøres avhengig av spesielle norskkurs eller andre såkalte nasjonale tillegg som ikke går på den rent faglige godkjenningen. Ansvaret for å påse at helsepersonell har nødvendige norskkunnskaper, fjernes således ikke, men flyttes til arbeidsgiveren istedenfor å beholdes i helsetilsynet, som til nå har vært normen. I tillegg kommer yrkesutøverens ansvar for faglig egenkontroll og statens tilsyn med at helsepersonellet og helsetjenesten tilfredsstiller faglige og juridiske krav.

EØS-avtalen harmoniserer vilkårene for godkjenning av helsepersonell, noe det har vært behov for lenge. Intern norsk helsepersonellovgivning gjelder fortsatt som før med hensyn til yrkesutøvelse i Norge. Det anses som grunnleggende i de fleste stillinger i helsetjenesten at helsepersonell kan kommunisere tilfredsstillende med pasienter, pårørende og medarbeidere.

Tilstrekkelige språkkunnskaper inngår dermed i kravet til faglig forsvarlig virksomhet, som etter norsk lovgivning påhviler alle som utøver legevirksomhet eller andre helseprofesjoner her i landet. Både helsepersonellet selv og arbeidsgiver kan komme i erstatningsansvar ved svikt på grunn av for eksempel mangelfulle språkkunnskaper. Sentrale helsemyndigheter kan også gripe inn med administrative reaksjoner. Fratakelse av autorisasjon kan være aktuelt i alvorlige tilfeller.

Jeg forutsetter derfor at både private og offentlige arbeidsgivere, som kommuner og sykehuseiere, er seg sitt ansvar bevisst også hva gjelder de språklige kvalifikasjoner ved ansettelse av utenlandsk helsepersonell.

De tradisjoner vi har for videre opplæring i norsk og annen supplerende undervisning, må selvfølgelig videreføres. Helsemyndighetene vil nøye følge utviklingen videre på dette området.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Distriktskommuner som har erfaring med utenlandske leger, endog danske, opplyser at det er problemer for pasientene, spesielt de eldre. Det hender at kontorassistenter må være med inn til legen for å hjelpe til med kommunikasjonen.

Fungerende fylkeslege i hjemfylket mitt uttalte til NRK lokalsendingen at arbeidsgiver må forlange at språkkunnskapene er i orden, og han fortsatte omtrent slik: En kan ikke gjøre en god legetjeneste uten å kommunisere med pasientene. Og det var nettopp det statsråden her bekreftet. Dette er helt nødvendig for tillitsforholdet mellom lege og pasient.

Jeg vil stille følgende tilleggsspørsmål: Hva vil statsråden foreta seg for å hindre at kommuner kommer i den tvangssituasjon at de må ansette leger uten norskkunnskaper?

Statsråd Werner Christie: Det er viktig å være klar over at den tilstrømning av utenlandske leger vi har hatt hittil, selv etter åpning av grensene, har vært svært konsentrert om nordiske leger. Med andre ord er søkere fra andre språkgrupper svært sjeldne foreløpig. Det man kan gjøre for å påse at dette problemet ikke får uakseptable dimensjoner, er først og fremst å sørge for at stillingene blir dekket med leger som kan språket. De problemene vi har hatt, har ikke i særlig grad knyttet seg til nordiske leger, hvor det vanligvis går greit etter en viss tilpasning. Problemet har først og fremst oppstått i forhold til leger fra andre språkgrupper, og en økt tilstrømning av nordiske leger vil kunne dempe behovet for leger fra andre språkgrupper.

Det som vi i tillegg vil gjøre, er det som ble referert i tilleggsspørsmålet, nemlig at det statlige helsetilsyn griper inn og gir klare pålegg om hvordan man skal forholde seg, og at man viderefører ordningen med gode undervisningsopplegg.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker for svaret. Jeg registrerte at helseministeren ikke kunne love kommunene noen spesiell hjelp på dette problemområdet. Dette ble blant annet påpekt i debatten om Innst.O.nr.8 (1992-1993) og Innst.O.nr.9 (1992-1993). Jeg vil understreke at Senterpartiet ikke er imot utenlandske leger. Jeg har selv blitt behandlet av utenlandske leger med veldig bra resultat, for å si det slik. Men det som er viktig her, er at vi sikrer den tryggheten som er en forutsetning for god legetjeneste. Det er også mangel på leger i Norge i dag, og jeg kunne tenke meg å spørre om statsråden kunne være med og medvirke til at det kunne opprettes flere medisinstudentplasser. Da ville vi iallfall kunne bøte på noe av dette problemet.

Statsråd Werner Christie: Til det tilleggsspørsmålet kan jeg glede representanten Tingelstad med at det kan statsråden gjøre. Jeg kan ytterligere glede representanten med at det har statsråden allerede gjort. Siden 1988 har vi utvidet opptaket ved medisinstudiene med nesten 30 prosent, fra størrelsesorden 300 til 400 studenter. Disse tar det som kjent en fem-seks år å utdanne, så de første vil være på markedet i løpet av et par-tre år. Vi håper at dette vil lette forholdene for norske kommuner, i tillegg til det bidraget som utenlandske leger kan gi i en overgangsperiode.