Erling Folkvord (RV): « I juni 1991 ble uførebegrepet strammet inn. I Rikstrygdeverkets rapport nr. 6/93 er vedtak om avslag i uførepensjonssaker for 1992 analysert. Rapporten viser at kvinner gjennomgående får flere avslag enn menn, men at avslagsfrekvensen varierer mye fra fylke til fylke.

Er sosialministeren tilfreds med den kvinnediskriminerende praksisen som Regjeringas innstrammingspolitikk har resultert i? »

Statsråd Hill-Marta Solberg: Først vil jeg si at jeg ikke uten videre kan si meg enig i at innstrammingen av de medisinske vilkår for rett til uførepensjon i 1991 har medført noen kvinnediskriminerende praksis.

Også før innstrammingen fikk kvinner forholdsvis oftere avslag på uførepensjon enn menn. Dette skyldes blant annet at kvinner stort sett søker uførepensjon i yngre alder og ofte med diagnoser som ikke nødvendigvis må medføre varig uførhet.

Et annet problem for kvinner - det vil si aller mest for gifte kvinner - er den såkalte husmorvurdering. Denne innebærer at kvinner som er helt eller delvis hjemmearbeidende, tilsvarende får sin arbeidsevne helt eller delvis vurdert mot arbeid i hjemmet og ikke bare som yrkesaktiv. En slik husmorvurdering er i dag aktuell vesentlig for kvinner i 50- og 60-årene som enten ikke har vært yrkesaktive eller som har vært i deltidsarbeid.

Denne problemstillingen ble senest forelagt Stortinget høsten 1991, da det ble vedtatt å fastsette forskriftsbestemmelser som tillegger yrkesarbeidet større vekt enn husarbeidet for deltidsarbeidende ved en slik kombinert vurdering. Dette omtales nærmere i Ot.prp.nr.5 (1991-1992), punkt 10. Som påpekt i proposisjonen regner departementet av økonomiske grunner med at det vil være vanskelig å få gjennomført en ordning hvor alle helt eller delvis hjemmearbeidende skal vurderes mot yrkeslivet i forhold til uførepensjonering. En betydelig del kvinner og enkelte menn velger å arbeide helt eller delvis i hjemmet istedenfor i yrkeslivet. En vurdering av arbeidsevnen mot yrkeslivet vil da være lite i samsvar med den faktiske situasjonen.

Foreløpig ser departementet gjeldende ordning, med en oppjustering av uføregraden for personer som er dels yrkesaktive og dels hjemmearbeidende, som en tilfredsstillende ordning. Men på sikt regner jeg med at denne husmorvurderingen faller bort. Det har sammenheng med kvinners økende yrkesdeltaking.

Som det går fram at Ot.prp.nr.62 (1990-1991), tok innstrammingene i 1991 særlig sikte på å hindre passiv uførepensjonering av yngre personer med rusmiddelproblemer og yngre og middelaldrende personer med såkalt diffuse muskel- og skjelettlidelser. I den første gruppen finner vi flest menn. I den andre flest kvinner. Dette er grupper som det først og fremst er ønskelig å rehabilitere både medisinsk og yrkesmessig.

Utviklingen er for så vidt i samsvar med intensjonen bak lovendringen som skjedde i 1991.

Som presisert i mitt svar på et tilsvarende spørsmål i Stortinget 16. mars i år, må endringen ses i sammenheng med Regjeringens økte satsing på å få sykmeldte tilbake i arbeid og aktivitet.

Den forholdsvis liberale praksis som var for innvilgelse av uførepensjon i 1980-årene, medførte at mange fikk forventninger om uførepensjonering også ved arbeidsuførhet som ikke var av varig karakter. Denne tendensen var det nødvendig å snu - og snuoperasjonen berører kvinner i særlig grad. Yngre og middelaldrende kvinner var ellers den gruppe som økte mest når det gjaldt tilgangen på uførepensjonister i 1980-årene. På denne bakgrunn er det forståelig at det i dag er flere kvinner enn menn som får avslag på uførepensjon. Vi bør etter min oppfatning være varsom med å bruke ord som « kvinnediskriminering » i denne sammenheng.

Som presisert i mitt svar 16. mars i år, er det viktig å være klar over at både i forhold til diagnose og varighet er vilkårene for å få uførepensjon strengere enn vilkårene for å få rett til sykepenger og rehabiliteringspenger. Det skal mer til for å få en varig trygdeytelse.

De med lidelser uten såkalt objektive diagnostiske funn er ikke utelukket fra å få uførepensjon, men det kreves medisinsk faglig enighet i det enkelte tilfelle. Såkalt diffuse lidelser i muskel- og skjelettsystemet er fortsatt den diagnose som ligger til grunn for flesteparten av de uførepensjonssøknader som innvilges kvinner også etter 1991.

Departementet har ellers igangsatt en nærmere kartlegging av hvilke konsekvenser gjeldende regelverk medfører blant annet for personer med muskel- og skjelettlidelser. Rikstrygdeverket vil følge opp og utrede hva som skjer med dem som får avslag på uførepensjon.

Jeg vil også komme nærmere tilbake til spørsmålet om kvinner og uførepensjonering i den forestående gjennomgang av våre velferdsordninger.

Erling Folkvord (RV): Eg forstår at ordbruk og språk gir makt, og at statsråden misliker ordet « kvinnediskriminering ». På meg gjer det iallfall eit sterkare inntrykk når det er ein statsråd av hokjønn som står og prøver å kamuflere den uendelege rekka av systematiske tilfeldige hendingar som gjer at kvinner kjem dårlegare ut også i saker som gjeld avslag på søknad om uføretrygd. Det stadfester for så vidt det eg har sagt før, at dette landet blir styrt av gamle menn av begge kjønn.

Eg vil ta ei konkret sak som statsråden nemnde, at kvinner ikkje blir vurderte berre som økonomisk sjølvstendige, men i forhold til arbeid i heimen eller i forhold til rolla som forsørgde. Det meiner statsråden vil falle bort av seg sjølv. Kunne ikkje statsråden ta eit initiativ og syte for at det skjer raskt?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Først en kommentar til det med avslag på søknad om uføretrygd. Det er litt slående - jeg må få lov å si det - at i forhold til flere spørsmål som har vært på dette området i Spørretimen, er fokus veldig sterkt rettet mot det faktum at det i noen tilfeller gis avslag på uføretrygd. Det som jeg hadde ønsket at man hadde vært like mye opptatt av, er: Hva gjør man egentlig for å rehabilitere personer som er i ferd med å tape sin arbeidsevne? Hva stiller samfunnet opp med av ressurser for at personer ikke skal komme i den situasjon at de blir erklært varig ufør? Etter min oppfatning er det en dramatisk situasjon i en persons tilværelse når man kommer dit hen at man i ung alder blir erklært varig ufør.

Hva kan så statsråden gjøre for at den såkalte husmorvurderingen i forhold til uføretrygding kan endres dramatisk? Det er kort tid å svare på, og jeg skal derfor gjøre det veldig kort: De vurderingene som er gjort både av departement og storting, har, som jeg sa, også en økonomisk side. Det vil ha en pris på 400 millioner kr å avvikle ordningen i morgen.

Erling Folkvord (RV): Spørsmålet var om statsråden vil gå inn for å gjere dette når prisen allereie er klarlagd.

Eg synest det er litt slåande at statsråden snakkar om kva vi heller burde ha stilt spørsmål om. Ein grunn til at eg stiller spørsmål om korleis det går med dei som får avslag, er situasjonen på arbeidsmarknaden i Noreg i dag. Dette handlar også veldig ofte om menneske som er sjuke, slik at dei ikkje har nokon sjanse på arbeidsmarknaden. Dette handlar om å dytte folk - og særleg kvinner - tilbake til anten å prøve å finne seg ein forsørgjarsituasjon eller ei fattigkasse dei kan leve på.

Det hadde vore greiare om statsråden hadde sagt rett ut at ho synest dei skal gjere det, i staden for å pakke det inn i så mange fine ord. Dette er ei linje for at stadig fleire kvinner som er sjuke og arbeidsuføre, skal bli nekta uførepensjon og dei rettane det medfører, og bli vist til å finne seg ein mann som kan forsørgje dei, eller leve på fattigkassa.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg må først få lov å si at jeg oppfatter det faktisk som gledelig at vi i dag, i 1994, uføretrygder færre personer i Norge enn vi gjorde i 1989. Jeg er ikke i stand til å se at det er noe kvalitetsstempel på et velferdssamfunn at flest mulig ender på varig trygd.

Derimot er jeg opptatt av - til tross for at representanten Folkvord ikke synes det er så veldig interessant - hva samfunnet faktisk kan gjøre på et stadium før man kommer så langt at man må fylle ut en søknad om uføretrygd for en person som ikke har sin fulle arbeidsevne. Jeg skal være enig med Folkvord i at å møte denne utfordringen er vesentlig mye vanskeligere i en tid med stor ledighet enn i en tid der det er stor tilgang på arbeidsplasser. Men fra mitt synspunkt vil jeg poengtere at jeg ikke vil gi opp muligheten for en person mellom 30 og 40 år, som et eksempel, på arbeidsmarkedet fordi vi i dag har stor ledighet. Jeg vil ikke frata vedkommende den mulighet ved å velge uføretrygd som en vei ut av de mange problemene vi har med å rehabilitere, med å tilbakeføre folk til arbeidslivet. Det tror jeg er en bjørnetjeneste både mot enkeltmennesker og mot samfunnet.

Presidenten: Det vert no svara på spørsmål 20, frå representanten Magnhild Meltveit Kleppa til helseministeren. Sosialministeren vil svara som rette vedkomande.