Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål, som opprinneleg var stilt til helseministeren, lyder slik:

Frå fylkesmannen i Hedmark vert fylgjande sagt om omsorgsløn: « Rettighetspreget er noe svekket i sosialtjenesteloven i forhold til kommunehelseloven ».

Vil helseministeren syta for at omsorgsløn blir praktisert i samsvar med Stortinget sine intensjonar?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Den uttalelsen som refereres, går jeg ut fra sikter til følgende to forskjeller mellom to lover:

For det første er retten til omsorgslønn etter sosialtjenesteloven en tjeneste til personer som har et tungt omsorgsarbeid. Alle kommuner er etter loven forpliktet til å ha en ordning med omsorgslønn. Ifølge kommunehelseloven på den andre siden var omsorgslønn en av flere mulige helsetjenester til den som trengte hjelp, ikke til den som gav hjelpen. Det er en forskjell mellom de to lovene.

For det andre er fylkesmannens rett til å endre et kommunalt vedtak om omsorgslønn etter klage noe begrenset etter sosialtjenesteloven. Fylkeslegens rett til å endre et vedtak var ikke begrenset på samme måte. Når det gjelder kommunens frie skjønn, kan fylkesmannen etter sosialtjenestelovens bestemmelser bare endre et vedtak dersom kommunens frie skjønn er « åpenbart urimelig ». Dette får betydning ved utmåling av omsorgslønn. Denne begrensning gjaldt ikke for fylkeslegen som var klageinstans etter den andre loven.

I praksis blir imidlertid forskjellen liten da retten til nødvendig helsehjelp også er en begrenset rettighet, avhengig av kommunens samlede tilbud og generelle økonomiske ramme for helsetjenesten. Heller ikke etter kommunehelseloven hadde de pårørende en ubetinget rett til omsorgslønn uavhengig av kommunens økonomi. Fylkeslegen var også som klageorgan bundet av denne lovforståelsen.

Etter begge lovene skal kommunen etablere forskjellige tilbud, men ingen av lovene gir rett til bestemte tjenester. Det er en persons behov for omsorg og pleie kommunen plikter å dekke. Innen rimelige grenser er det kommunen som bestemmer hvilke tjenester vedkommende skal få ut fra dennes ønsker og kommunens samlede tilbud og ressurser.

Disse begrensninger ble lagt til grunn da reglene om omsorgslønn ble innført i kommunehelseloven og ble ført videre i sosialtjenesteloven.

Etter sosialtjenesteloven skal for øvrig tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten, og det skal legges stor vekt på hva klienten mener.

Jeg understreker at heller ikke etter sosialtjenesteloven kan kommunen overlate til pårørende, som ikke har omsorgsplikt for vedkommende, å utføre tungt omsorgsarbeid uten at det ytes en rimelig omsorgslønn for arbeidet.

Jeg vil legge vekt på at dette blir helt klart i den informasjon som gis fra departementet til kommunene og fylkesmennene. Følges de regler som jeg har nevnt, vil ordningene fungere i samsvar med Stortingets intensjoner.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet tok i si tid initiativ til å få innført ein lovfesta rett til omsorgslønn for personar med særleg tyngjande pleieoppgåver. Eg er glad for den presiseringa som statsråden her gjev når det gjeld dette at alle kommunar skal ha denne tenesta.

Eg merka meg at statsråden legg veldig stor vekt på kommunane sin økonomi som avgjerande for omfanget av kommunale helsetenester. No har det i denne salen vore usemje mellom Senterpartiet og Regjeringa om kor store overføringane skal vera til kommunane òg på dette feltet. Mitt spørsmål blir då: Vil sosialministeren syta for at kommunane sine økonomiske moglegheiter med omsyn til eit samla helsetilbod blir sterkare understreka i forhold til rammeoverføringane, slik at det vert mogleg å få til meir likeverdige helsetenester over det ganske land?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det ligger ikke til denne statsråden å ta stilling til samlet kommuneøkonomi, og jeg skal heller ikke påta meg å gi et svar på det området. Det har for så vidt heller ikke relasjon til det spørsmålet som var stilt i utgangspunktet.

Men det jeg vil understreke, og som det aldri vil være tvil om, er at en sosialministers arbeidsområde nettopp vedrører det som går på helse- og sosialsiden, og at Kommune-Norge er aktører for å iverksette det meste av det tjenestetilbudet som sosial- og helsedepartementet er ansvarlig for. I så måte er det naturligvis også i en sosialministers sterke interesse at Kommune-Norge har nødvendig tilgang på ressurser for å skape gode tjenester for befolkningen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for svaret.

Eg opplever det som eit paradoks at ein her på den eine sida viser til ein rett som ikkje skal ha vorte svekt, men som på den andre sida er ulik frå kommune til kommune, avhengig av kommunane sin økonomi. I tillegg er det slik at utsegna frå fylkesmannen i Hedmark kan forståast slik at kommunane ikkje har den same plikta som før.

Mitt neste spørsmål blir då: Vil sosialministeren i sin informasjon til kommunane syta for at ei eventuell misforståing på dette punktet vert oppklart?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg har egentlig ikke grunnlag for å mene at det har skjedd en endring i forhold til realitetene når det gjelder omsorgslønn etter at ordningen er flyttet fra kommunehelseloven til sosialtjenesteloven. Det jeg gjorde rede for i mitt første svar, som gikk på fylkesmannens uttalelser, gjelder først og fremst klageinstansen, som også er en annen, og som har en litt annen funksjon. Jeg vil for så vidt ikke ta opp igjen det jeg sa i mitt første svar. Jeg gjorde rede for hva som er bestemmelsene, og hva som var Stortingets intensjoner da sosialtjenesteloven ble behandlet. Det ligger selvfølgelig til mitt ansvar å sørge for at den informasjonen som går ut, er klar og utvetydig på dette området.

Presidenten: Då er sak nr. 1 ferdighandsama.