Stephen Bråthen (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

I november 1993 vedtok Aust-Agder fylke å nedlegge Kalvild psykiatriske sykehjem i Lillesand. De første pasientene skrives ut over påske og flyttes til institusjoner i hjemkommunene, hvor sosialetatene innrømmer at de får et dårligere tilbud.

Hva kan statsråden gjøre for å sikre at ansvarsstriden mellom fylke og kommuner i saker som dette ikke går ut over pasientene?

Statsråd Werner Christie: Det har i samsvar med Stortingets ønsker skjedd en omfattende desentralisering av helse- og omsorgstjenestene i Norge i løpet av de siste 20 år. Det er kommunene som skal ha det overordnede ansvar for pleie, omsorg, botilbud og allmenne helsetjenester, mens fylkeskommunene har ansvaret for spesialisert behandling og habilitering og rehabilitering.

Når det gjelder utviklingen av det psykiske helsevern, er det behov for bedre samarbeid og samordning med den kommunale helse- og sosialtjeneste. De psykiatriske sykehjemmene skal ikke lenger være et varig omsorgstilbud, men omdannes til eller erstattes av mer aktive bo- og behandlingssentre som kan gi en bedre integrering av psykiatriske pasienter i nærmiljøet, et mer selvstendig liv og en bedre livskvalitet ut fra den enkeltes forutsetninger.

I samarbeid med det tidligere Helsedirektoratet - nå Helsetilsynet - iverksatte jeg ved årsskiftet 1992/93 en to-årig utredning om fylkeskommunale spesialsykehjem, psykiatriske sykehjem og den psykiatriske privatpleien. Hovedmålet med den utredningen er å vurdere behandlingstilbudene ved de fylkeskommunale sykehjemmene som ennå er i drift, og privatpleien i lys av nyere helsepolitiske målsettinger, de grunnleggende prinsipper for ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene og brukernes behov. Denne utredningen vil munne ut i forslag til tiltak som sikrer at ansvarsfordelingen blir klarere og i overensstemmelse med de prinsipper som ellers gjelder for ansvarsfordeling og oppgavefordeling mellom fylker og kommuner, dette for at pasienter og brukere skal få en tilfredsstillende behandling og omsorg på et riktig nivå.

Utredningen har så langt vist at godt over halvparten av de som i dag befinner seg i de psykiatriske sykehjemmene, verken mottar eller har behov for spesialisthelsetjenester av den type som et spesialsykehjem forutsetningsvis skal gi. Etter de ansattes oppfatning kan disse pasientene overføres til egne hjem eller til kommunale institusjoner. Målet er å tilstrebe en så god normalisering som mulig og integrering av disse i et naturlig nærmiljø, på samme måte som andre klienter, det være seg som sagt i egen bolig eller i en institusjon som passer til deres medisinske tilstand.

I den konkrete saken fra Aust-Agder har det vært foretatt en individuell vurdering av hver enkelt pasient med tanke på hva slags type tjeneste den enkelte trenger og vil profittere på. Det overveiende antall pasienter ved institusjonen har primært behov for et bo- og omsorgstilbud. De pasientene som fremdeles har behov for psykiatriske spesialisthelsetjenester, vil få dette, men ved et at de psykiatriske sentra i fylkeskommunen.

Dette mener vi er riktig skjer for at pasientene skal få et bedre tilbud, noe som krever et godt og nært samarbeid mellom de berørte instansene. Jeg forutsetter at tilsynsmyndigheten, altså fylkeslegen, følger med i de prosessene som dette innebærer, og ivaretar pasientenes behov for og krav på et kvalitativt godt helsetjenestetilbud, og fortrinnsvis et bedre etter slike omstillinger.

Stephen Bråthen (Frp): Jeg er selvfølgelig ikke uenig i de målsettingene som statsråden redegjorde for. Men i dette konkrete tilfellet har nedleggelsen av sykehjemmet skjedd relativt raskt, slik at kommunen ikke har fått mulighet til å lage en skikkelig plan for hvordan man skal lage et tilsvarende godt tilbud for disse pasientene i kommunal regi. Det er jo det som er bakgrunnen for at jeg stiller dette spørsmålet. I den prosjektplanen for utredning som helseministeren viste til, som ble utgitt av Sosialdepartementet i april 1993, heter det:

Det er ingen målsetting å legge ned institusjoner og generelt overføre pasienter til kommunene. Hver enkelt institusjon må konkret gjennomgås, slik at man får vurdert beboernes behov for tjenester opp mot de tjenester som institusjonene yter eller kan yte. En slik gjennomgang vil antakelig vise at en del institusjoner har beboere som vil få bedre og riktigere tjenester i kommunene.

Men det er ikke tilfellet i denne saken. Hva kan statsråden gjøre for eventuelt å kompensere noe for kommuner som får dårlig tid til å implementere disse planene?

Statsråd Werner Christie: Jeg vil besvare spørsmålet ved å vise til den undersøkelsen vi foretar, hvor vi går inn for en kartlegging av alle pasienter som er i disse sykehjemmene, og at vi fra lokalt hold av de som kjenner pasientene, får en vurdering av hva som tjener den enkelte pasient best. Det er også vårt formål å legge opp til ryddige omstillingsprosesser i et godt samarbeid mellom fylker og kommuner til pasientenes beste.

Jeg registrerer at det er delte meninger om hvorvidt dette foreligger i den konkrete saken. Det vil vi selvfølgelig sette oss nøye inn i med utgangspunkt i de opplysninger som er kommet frem. Generelt vil jeg si at dette for det første er et ansvar som fylkeslegen løpende har tilsyn med, og for det andre at vi arbeider med å tilrettelegge de mer overordnede prinsippene for dette. Men på tross av det har jeg selv - og kjenner det også fra andre fylker - meget gode erfaringer for at dette skjer uten nødvendig hjelp fra staten, ved et nært samarbeid mellom fylkene og kommunene. Det vil det sikkert være fullt mulig å få til i dette tilfellet også, hvilket jeg vil undersøke om de legger opp til.