Eva R. Finstad (H): Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til nærings- og energiministeren:

Televerkets forskningsinstitutt brukte mellom 50 - 70 millioner kr på GSM-forskning, likevel klarte ikke norske interesser å etablere industrivirksomhet i tilknytning til GSM-utbyggingen.

Hva vil statsråden gjøre for å bidra til økt industrialisering i Norge av forskningsresultater fra norske FoU-institusjoner?

Statsråd Jens Stoltenberg: Televerkets forskningsinstitutt har siden opprettelsen i 1967 spilt en viktig rolle i oppgraderingen av teletjenestene her i landet. Instituttet har i dag ca. 270 ansatte. Hovedformålet er å utvikle effektive teletjenester for norske brukere, men Televerkets forskningsinstitutt har også som uttalt politikk å bidra til industrialisering. Sammen med Forsvaret har instituttet vært tidlig pioner i å bruke statlige forsknings- og utviklingskontrakter.

Den norskutviklede GSM-teknologien ble i 1987/88 valgt til europeisk standard for mobiltelefoni. Instituttets målbevisste arbeid med GSM har bidratt til at Norge i dag ligger meget langt fremme innen mobile teletjenester. Industrisiden ble også viet mye oppmerksomhet i dette arbeidet.

Tidlig i 1988 forelå det ærgjerrige samordnede planer for norsk industrialisering, både av GSM-basestasjoner og telefoner. Disse planene falt imidlertid bort på grunn av et industrielt eierskifte senere på året. For øvrig er det, ut fra det vi vet om hvordan forskning virker over tid, altfor tidlig å gjøre opp noe regnskap ennå. Uansett har denne satsingen gitt oss en fremragende teletjeneste, og det var et vesentlig poeng med satsingen.

Spørsmålet som reises om hvordan vi skal få industrialisering av forskningsresultatene, er meget sentralt i forsknings- og næringspolitikken. Det er snakk om en rekke forhold - markedsforhold, kapitaltilgang, generelle rammebetingelser, nasjonale virkemidler, internasjonalt samarbeid osv. - som til sammen danner betingelsene for industrialisering. Når det gjelder de generelle rammebetingelsene, som betyr mest, vil jeg tro at de i det store og hele skulle være tilfredsstillende. Av spesielle virkemidler har vi en rekke tiltak innenfor Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND, og Norges forskningsråd, som på ulike måter er innrettet på å øke verdiskapingen. Norges forskningsråds virkemiddel « Brukerstyrte programmer og prosjekter » og « Forsknings- og utviklingskontrakter » i SND er særlig viktige i forhold til spørsmålet. Disse virkemidlene forutsetter både sterk medfinansiering og medstyring fra næringslivet. De bidrar direkte til å øke næringslivets egen forsknings- og utviklingsvirksomhet, og skaper dermed forutsetninger for at forskningen ved instituttene i neste omgang skal føre til industrialisering. I inneværende år har forskningsrådet satt i gang to nye programmer som spesielt har industrialisering av forskningsresultater som siktemål. Det gjelder TEFT og FORNY-programmene. Videre vil jeg nevne EUREKA-samarbeidet, hvor det er muligheter for deltakelse fra institutter og bedrifter. I tillegg har Regjeringen signalisert at spørsmålet om verdiskaping og industrialisering av forskningsinnsatsen skal stå sentralt i politikken overfor forskningsinstituttene. Forskningsrådet holder nå på med å utforme sin instituttpolitikk og vurderer blant annet å stille strengere krav til forskningsinstituttene for å motta offentlig finansiering.

Av nye tiltak ønsker jeg spesielt å se nærmere på mulighetene for å stimulere til personmobilitet mellom forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette er også et område som jeg vet at Norges forskningsråd vil prioritere i tiden framover.

Eva R. Finstad (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Dette rører ved noe av det mest aktuelle, forholdet mellom industriutvikling og forskning. Televerkets Forskningsinstitutt var tidlig ute og hadde bidrag som var annerledes og som teknologisk var langt fremme i forhold til det de hadde i andre land, og vant i konkurranse med høyteknologiland som Tyskland og Frankrike. Det er jo egentlig et eventyr i industrisammenheng, og den nye mobiltelefonen viser seg å være svært vellykket. Derfor er det ekstra synd at det ikke ble industriutvikling i Norge, mens det er blitt det i våre naboland.

Så kan en spørre: Hva var det egentlig som glippet her, for det skulle jo være en link mellom industrien og forskningen i og med at det var en forsknings- og utviklingskontrakt. Selv om det skjedde et eierskifte, vil jeg likevel stille spørsmål ved hvordan noe slikt kunne skje. Dessuten vil jeg stille spørsmålet: Hva mener næringsministeren å oppnå med å stille strengere krav til forskningsinstituttene for å oppnå offentlig finansiering?

Statsråd Jens Stoltenberg: Det eierskiftet som vi snakker om, var at Ericsson overtok eierskapet i norske bedrifter som var involvert i dette utviklingsarbeidet, og dermed anså seg selv som konkurrent, og dermed ikke hadde det samme motiv for å utvikle norsk industri knyttet til dette programmet. Det kan vi selvfølgelig beklage, men det var det lite vi kunne gjøre med.

Når det gjelder strengere krav til forskningsinstituttene, handler det om å forsøke å legge inn sterkere føringer knyttet til at forskningsinstituttene også skal legge vekt på at det arbeid som skjer der, skal bidra til utvikling av industrielle produkter. Vi legger stor vekt på dette allerede i dag, blant annet ved en omfattende satsing på forsknings- og utviklingskontrakter. Det innebærer at bedriftene må medfinansiere og være med på selve prosjektet, og gjennom denne medfinansieringen og ved at bedriftene selv satser penger, sørger vi for at de midlene som staten bidrar med, er med på å utvikle industrielle produkter som gjør nytte av forskningsinnsatsen vår.

Eva R. Finstad (H): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg forstår det slik at det å stille strengere krav til forskningsinstituttene betyr at man skal ha nærmere kontakt med næringslivet som skal utvikle dette, og da er jeg enig i at det bør stilles strengere krav til forskningsinstituttene, for det er den linken mellom de to som kan sikre at det blir utvikling i Norge. Nå ser vi det uheldige i at det ble et eierskifte og at det var vanskelig å styre dette, men jeg tror det er viktig å tenke over hvordan man likevel kan sikre forskningsrettigheter hvis noe slikt skulle skje. Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg vil be statsråden tenke over det, at man kan få en slags sikring her, for man har jo lagt inn offentlige midler i nokså stor grad som kan gjøre det naturlig at man har en slags eierrett. Jeg vil be statsråden om å vurdere det. Dessuten er jeg enig med statsråden i at det selvfølgelig er viktig at man får en god mobiltelefon. Det er et vesentlig punkt i seg selv, men vi skulle også gjerne ha industri ut av det.

Statsråd Jens Stoltenberg: Jeg vil ikke kommentere det konkrete eierskiftet knyttet til mobiltelefonsystemet nærmere enn det jeg har gjort. Men generelt sett kan jeg si at Regjeringen er opptatt av hvordan vi skal kunne sikre oss mot at oppkjøp og eierskifte kan føre til at offentlig brukte forsknings- og utviklingsmidler ikke fører til den industrialiseringen som vi i utgangspunktet hadde håpet på, men at den for eksempel flytter ut av landet. Et av kriteriene i det nye forslaget til lov om erverv som vi nå har ute på høring, som gjør at staten kan gripe inn og nekte et salg eller stille krav til et oppkjøp av en bedrift, er nettopp hvorvidt bedriften har mottatt forsknings- og utviklingsmidler. Hvis bedriften har mottatt offentlige forsknings- og utviklingsmidler, skal myndighetene på det grunnlag enten kunne nekte at den selges til andre eller godkjenne kjøpet, men i tilfelle stille krav. Det vil da være krav om for eksempel bruken av disse midlene.

Presidenten: Presidenten vil anta at den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet vil være omme under behandlingen av neste spørsmål, og presidenten vil derfor foreslå at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet - og anser det for bifalt.