Erling Folkvord (RV):

Bærum kommune har gjennomført en ny form for privatisering av kommunale tjenester. Hjemmebaserte tjenester legges nå ut på anbud til frivillige organisasjoner. Dette er tjenester som tidligere har vært utført av kommunalt ansatte.

Er Bærum kommunes nye praksis overensstemmende med prinsippene i Regjeringas helse- og sosialpolitikk?

Statsråd Werner Christie: Etter de opplysninger jeg har fått fra Bærum kommune, praktiserer de nå en prøveordning ved at enkelte egnede oppgaver legges ut til frivillige organisasjoner mot et økonomisk tilskudd. Dette gjelder transporttjenester, handling av dagligvarer og matombringing. De har til sammen ni avtaler i drift for et samlet beløp i størrelsesorden 300000 kr. Dette representerer ca tre-fire årsverk.

Arbeidstakerorganisasjonene er trukket inn i diskusjonene omkring prøveordningene og avtalene og følger løpende med, slik at arbeidstakernes interesser på denne måten blir tatt vare på. De ansattes organisasjoner deltok ikke i utarbeidelsen av selve ideen og var nok noe skeptiske til denne, men forholder seg til vedtaket og opplever ifølge mine informasjoner i dag dialogen som god.

Opplegget ble politisk vedtatt i kommunestyret i desember 1991 mot én stemme. Ordningen vil også etter en prøvetid bli evaluert.

Ut fra de opplysninger jeg har fått, kan jeg ikke se at opplegget i Bærum bryter med prinsippene for helse- og sosialpolitikken. Bærum kommune har fortsatt det overordnede ansvaret for disse tjenestene og følger opp brukernes interesser.

I tråd med Regjeringens langtidsprogram skal det offentlige ha et overordnet ansvar for omsorg til dem som trenger det. Det betyr et ansvar for at alle som trenger det, får nødvendig omsorg. Det betyr ikke at det kun er det offentlige som skal kunne utføre alle oppgaver. Betydelige omsorgsoppgaver utføres allerede av familien, venner og frivillige organisasjoner. Oppgavene som frivillige organisasjoner påtar seg, har spilt og spiller i samarbeid med det offentlige en svært viktig rolle i helse- og sosialtjenesten. Frivillige organisasjoner har ofte initiert nye typer tiltak, som det offentlige siden har overtatt. Kommunene må kunne gå nye veier med samarbeid om avgrensede oppgaver også andre veien, der fagutdanning ikke er avgjørende.

Den frivillige innsatsen kan på den annen side ikke ta over ansvaret for omsorgstjenestene fra det offentlige. I de fleste tilfeller vil det være snakk om et supplement innen offentlig styring som gir oss et bedre og rikere totaltilbud. Bærum kommunes avtale om overføring av egnede oppgaver til de frivillige organisasjonene har ikke noe med forsøket med frivillighetssentral i samme kommune å gjøre. Det synes jeg er viktig å presisere. I retningslinjene for frivillighetssentralene er det også ellers presisert at virksomheten ved disse skal være et supplement til de offentlige tjenestene. De skal ikke erstatte eksisterende tiltak.

Erling Folkvord (RV): Nå seier statsråden at « i de fleste tilfeller » skal private frivillige vere eit supplement.

På ein KS-konferanse nyleg blei det opplyst frå Bærum kommune at ein av grunnane til at ein innførte tilbodsprinsippet, var at kommunen ikkje hadde råd til å utføre alle lovpålagde oppgåver. Da kan ein spørje: Når Bærum ikkje har råd, kven er det da som har råd?

Så seier statsråden at det gjeld enkelte « egnede oppgaver ». Ser statsråden at han må ta ansvar for å gjere ei undersøking av kva for oppgåver som faktisk er sette ut på tilbod, og gripe inn dersom ikkje kvar enkelt brukar blir verdsett like høgt og får dekt sine eigentlege behov like bra som under den tidlegare offentlege ordninga?

Statsråd Werner Christie: Jeg kan forsikre representanten Folkvord om at Sosial- og helsedepartementet følger nøye med på dette området og er veldig opptatt av disse spørsmålene, både når det gjelder å utnytte de konstruktive mulighetene som ligger her, og å passe seg for de negative følger av et eventuelt økt privat engasjement på disse områdene. Vi vil derfor følge nøye med.

Det som er utslagsgivende, er at man i en del av velferdsstatens ytterkanter kanskje kan få dekket nye behov - behov som tidligere ikke har vært dekket - på en ny måte, som gir et bedre resultat, ved å bringe frivillige inn i tillegg til det offentlige, ikke først og fremst som en erstatning for det offentlige. Den type tjenester det her dreier seg om, er nettopp tjenester som kanskje ikke kunne vært prioritert på samme nivå hvis man ikke hadde gjort det på denne måten.

Erling Folkvord (RV): Eg må verkeleg seie at eg synest hestehoven stikk fram i språkbruken til statsråden.

I St.meld.nr.16 (1993-1994) står det:

Den frivillige innsatsen skal være et supplement til offentlig virksomhet ...

Men nå seier statsråden at frivillig verksemd ikkje først og fremst skal « erstatte » den offentlege. Dette er ei vesentleg gliding i standpunkt, det vil seie at det går i feil retning.

Eg må få lov å stille eit spørsmål til statsråden. Heimehjelparane er ei av dei viktigaste yrkesgruppene i dei heimebaserte tenestene. Deira verksemd blir undergraven gjennom den typen oppsplitting av heimehjelpverksemda i smådelar som kan utlysast på tilbod. Når ein undergrev heimehjelparane sin yrkesstatus, undergrev ein også moglegheita til å ta omsorg for heile mennesket, som dei heimebaserte tenestene skal vere retta inn mot. Ser statsråden at heimehjelparane og brukarane eigentleg har felles interesser? Eller er det statsråden sitt standpunkt at ein skal halde fram med å undergrave heimehjelparane sin yrkesstatus og derigjennom også undergrave moglegheita til å yte heilskapleg hjelp, der det er mottakaren sitt behov som styrer, og ikkje den stadig knappare økonomiske situasjonen som Regjeringa skaper for stadig fleire kommunar?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at han synes man kanskje skulle avstå fra å tillegge noen å bruke hestehoven.

Statsråd Werner Christie: Jeg tror også jeg vil avholde meg fra å gå inn på mikroskopiske og lingvistiske tolkninger av hva som måtte ligge i ulike ord. Det som er avgjørende, er hva som ligger i realitetene i denne saken. Det fremgår først og fremst av virkeligheten, ikke av hvilke formuleringer man eventuelt måtte bruke på denne talerstolen. Det er fullt samsvar i intensjon mellom det jeg sa, og det som tidligere er sagt om dette.

Når det gjelder spørsmålet om å undergrave en gruppes yrkesstatus, er det vel ikke det spørsmålet her først og fremst dreier seg om. Det er som representanten selv var inne på, først og fremst et spørsmål om å dekke brukernes differensierte behov på en hensiktsmessig måte. Det er man i helse- og sosialsektoren vant til å gjøre nettopp gjennom et samarbeid mellom ulike instanser - mellom profesjonelle og pårørende, mellom fagutdannede og frivillige. Det er det som foregår i denne sammenhengen, og det innebærer ikke undergraving av noen gruppes yrkesstatus. Det er enorme oppgaver for hjemmehjelperne i eldreomsorgen, og de vil være meget nødvendige i lang tid fremover også, selv med et samarbeid med frivillige.