Peter Angelsen (Sp): Jeg har da følgende spørsmål til bistandsministeren:

Torskestammen på østkysten av Canada er helt nedfisket, og et hovedproblem har vært det uregulerte fisket utenfor 200-milssonen. Canada har i likhet med Norge sitt « smutthull ».

Hva er grunnen til at Norge ikke støttet Canadas krav om full stopp i det internasjonale torskefisket utenfor 200-milssonen under møtet i Den nordvestatlantiske Fiskeriorganisasjon (NAFO), slik enkelte andre land gjorde?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Fisket i internasjonalt farvann i Nordvest-Atlanteren i området mellom Canadas og Grønlands økonomiske soner reguleres av Den nordvest-atlantiske Fiskeriorganisasjon, som kalles NAFO. NAFOs fiskerikommisjon fastsetter årlige totalkvoter for de mest sentrale fiskebestandene i dette området og fordeler disse på medlemslandene. Reguleringene i NAFO omfatter flere torskebestander.

Fra juli 1992 har man hatt et moratorium - altså en midlertidig fiskestans - for torskebestanden i den nordlige delen av Canadas kyst. Moratoriet ble vedtatt etter anbefaling fra NAFOs vitenskapskomité, og den ble støttet av Norge.

For torskebestanden i det sørlige området som omtales i spørsmålet fra representanten Angelsen, ble det under NAFOs årsmøte i september 1993 fastsatt en totalkvote på 6000 tonn torsk for 1994. Dette innebar mer enn en halvering av totalkvoten i forhold til året før.

Etter kanadisk forslag ble bestandsituasjonen tatt opp til ny vurdering i NAFOs vitenskapskomité på grunnlag av nye forskningsresultater. I det ekstraordinære møtet i fiskerikommisjonen 14.-18. februar i år ble vitenskapskomitéens rapport lagt fram.

Vitenskapskomitéens anbefaling var den samme som i september og gikk ut på at det ikke måtte fiskes utover 6000 tonn. Vitenskapskomiteen har således ikke anbefalt moratorium for torsk i NAFO-området 3 NO. På denne bakgrunn fant da Norge ikke å kunne støtte forslaget om et moratorium.

Peter Angelsen (Sp): Nå er det slik at den torskestammen det her dreier seg om, er felles med den bestanden som fiskes av kanadiske fiskere innenfor 200-mils sonen. Så dette er et prinsippspørsmål om hvorvidt det er kyststaten som har førsterett til å beskatte bestandene. Det er den problemstillingen Norge står overfor i Barentshavet - med Smutthullet - der vi har regulerte bestander, og hvor « inntrengere » kommer inn og fisker uten å ha kvoter tildelt.

Det som har vært reguleringssituasjonen i det området i Canada, er at Canada på grunn av at de har manglet folkerettslig hjemmel for å stoppe internasjonalt fiske, har tildelt kvoter til andre land. Men det er jo det Canada forsøker å stoppe, ved at det for internasjonalt fiske skal være nullkvoter på grunn av at det kanadiske fiske er så strengt regulert at nærmest alle kystdistriktene ligger i ruiner. Her gjelder det et prinsipp og spørsmålet om hvorvidt Norge kunne ha støttet opp under tanken om at kyststaten har førsterett til fiskebestandene, og jeg vil egentlig be statsråden meddele dette synet til fiskeriministeren, slik at vi får fram den tenkningen og kanskje får det spørsmålet drøftet mer i Stortinget.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Dette gjelder det sørlige området, hvor det er åpnet for et svært begrenset fiske. Det er helt riktig som representanten Angelsen påpeker her, at det er en fiskebestand som i stor grad er felles med den som er innenfor Canadas eget nærområde.

Jeg har bare lyst til å nevne at når det gjelder denne reduserte kvoten på 6000 tonn i den sørlige bestanden, er det Canada, Russland, Baltikum og EU som er tildelt kvoter i dette området. Norge har ikke noen kvoter i dette området. Jeg har også lyst til å nevne at Canada, Russland og Baltikum allerede har sagt at de ikke kommer til å fiske torsk på denne bestanden.

Peter Angelsen (Sp): Jeg vet ikke om det er litt eiendommelig når det gjelder denne situasjonen i NAFO at det var Norge, Grønland og EU som gikk imot forslaget om full stopp, mens blant annet Russland, Japan og Polen og de baltiske landene støttet Canadas forslag om full stopp.

Her er det et spørsmål om hvorvidt Norge skal velge side i slike spørsmål, hvorvidt man fullt ut skal støtte opp om prinsippet om at kyststaten skal kunne regulere bestander også utenfor sin 200 mils sone. Derfor synes jeg det standpunktet Norge tok i denne saken er beklagelig.