Marit Arnstad (Sp): « Regjeringen går i langtidsprogrammet inn for en betydelig vekst i forbruket. Miljøvernministeren har nå tatt til orde for et oppgjør med denne forbruksveksten.

Vil Regjeringen vurdere å legge fram et revidert langtidsprogram for perioden 1994-97 som tar hensyn til miljøvernministerens synspunkter og med forslag til tiltak som vil være nødvendige i denne sammenheng? »

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Regjeringens mål er å være en pådriver for en omlegging av produksjons- og forbruksmønstre i bærekraftig retning og for en utvikling i verdensøkonomien som reduserer avstanden mellom fattige og rike land, avskaffer fattigdommen og bidrar til at utviklingslandene kan løse sine egne miljø- og fattigdomsproblemer. Framskrivningene av forbruket i langtidsprogrammet beskriver ikke mål vi skal arbeide for å realisere, men mulige utviklingsforløp basert på dagens kunnskap.

Dagens forbruksmønstre kan ikke fortsette. Å endre vekstens innhold er et av de viktigste budskapene i Regjeringens langtidsprogram. Vi må øke velferden uten å ødelegge miljøet. Vi som bor i den rike del av verden, kan gjøre mye i hvert enkelt land. I Norge har vi fått til mye. Norge er for eksempel et foregangsland når det gjelder å bruke miljøavgifter. Dette har bidratt til å endre sammensetningen av forbruket. Men om Norge går langt helt alene, er det stor fare for at bedrifter legges ned og produksjonen flyttes til andre land, mens de internasjonale miljøproblemene ikke blir mindre.

For å komme videre er det derfor nødvendig at vi samordner innsatsen med andre land. Riktigere priser vil redusere belastningen på miljøet, samtidig som det oppmuntrer til en bedre og mer miljøvennlig arbeidsdeling mellom landene og en bedre ressursbruk innenfor det enkelte land. Vi ønsker å gå videre i denne retningen. Men vi må erkjenne at ensidig bruk av tiltak i Norge ikke vil ha den ønskede virkningen, verken i arbeidet for et bedre miljø eller i arbeidet for å utjevne forskjeller mellom rike og fattige land. Dette var et viktig punkt i det foredraget miljøvernministeren holdt den 18. januar.

I langtidsprogrammets tallmessige framskrivninger ligger det inne en årlig volumvekst i det private forbruk på snaut 2 pst. fram til år 1997. Mesteparten av veksten skyldes at flere kommer i arbeid, og at verdiskapingen i samfunnet dermed styrkes, og at pensjonistenes inntekter øker. Denne framskrivningen bygger for øvrig på Sysselsettingsutvalgets solidaritetsalternativ.

Det er også viktig å være klar over at økt forbruk i langtidsprogramperioden og senere ikke først og fremst vil bety mer varer. Fra 1980 til i dag har det private tjenesteforbruket økt med 40 pst., mens det private vareforbruket bare har økt med 7 pst. Slike utviklingstrekk vil vi også se framover. Det illustrerer at vekstens innhold kan endres. De viktigste utfordringene for den økonomiske politikken i årene framover er nettopp å få til det. Som jeg var inne på i mitt svar på spørsmålet fra representanten Solheim, må vi ikke glemme at økt innsats på eldreomsorg og til helsepleie, bedre skoler, bedre utdanning og forsterket innsats på kultursektoren, som også regnes som forbruk - offentlig eller privat - vil være en vesentlig del av innholdet i den økonomiske veksten. Denne veksten er ikke noe mål i seg selv, men en konsekvens av andre mål vi setter oss, om trygghet, arbeid og velferd.

Marit Arnstad (Sp): Jeg er enig i at den debatten om forbruksvekst som miljøvernministeren har bidratt til å reise, er veldig viktig. Hvis vi skal fortsette å bygge videre på stadig økende forbruksvekst, vil det være både kortsiktig og uholdbart i forhold til globale miljø- og fordelingsproblemer. Men det er slik at det er altfor lett å føre en verbal debatt om vekst på den ene sida og på den andre sida fastlegge en politisk kurs som står i strid med de ønskene det verbalt gis uttrykk for.

Spørsmålet om forbruksvekst er ikke enkelt for noe parti, men samtidig er det kanskje en av de viktigste politiske debattene vi står overfor i tida framover. Derfor synes jeg det er litt skuffende at Regjeringen ikke tar miljøvernministerens holdning så alvorlig at den vil legge fram noe revidert langtidsprogram. Jeg blir litt usikker på hva som egentlig er Regjeringens mål når det gjelder disse spørsmålene. Jeg er klar over at langtidsprogrammets beregninger er en analyse av hvordan økonomien vil utvikle seg, men samtidig er ingen alternative analyser gjennomført, så vi har ingen alternativer å skulle ta politisk stilling eller foreta politiske valg ut fra. Derfor må jeg spørre om Regjeringen har noen mål når det gjelder forbruksveksten, og om det er aktuelt å utarbeide noen alternative analyser for våre framtidige beslutninger angående denne saken?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg vil si det slik at det foregår løpende analyser av hvordan virkninger av politiske tiltak kan endre produksjons- og forbruksmønstre. Det har det gjort hele tiden, og det har skjedd en endring i politikken over tid som har gått i den retningen. Så jeg vil svare ja på det spørsmålet som representanten Arnstad nå stilte. Vi vil hele tiden se hva vi kan gjøre nasjonalt og internasjonalt, hvilken politikk vi kan stimulere til å få til som endrer produksjons- og forbruksmønstrene i den retningen vi ønsker. Det gjør vi hele tiden. Disse tingene kommer vi tilbake til i stortingsmeldingene, i de årlige nasjonalbudsjettene og selvfølgelig i forbindelse med slike dokumenter som miljøvernministerens redegjørelser, i det hele tatt meldinger om politikken på ulike områder, så der er altså mitt svar ja. Men det som er lagt fram i langtidsprogrammet, er uttrykk for de analysene som vi så grunnlag for den gangen det ble lagt fram, men det foregår som sagt et løpende politisk arbeid. Og selv om vi er misfornøyd med at andre land er for langsomme med radikale tiltak i det økonomiske området, har jeg håp om at vi for hvert år skal komme et skritt lenger også i den sammenhengen.

Marit Arnstad (Sp): Jeg vil først få lov å si at jeg syns det er positivt dersom en vil foreta løpende analyser, fordi det vil være helt nødvendig.

Det er slik at kritikken fra økonomen Stein Hansen, som har vurdert langtidsprogrammet ut fra hensynet til en bærekraftig utvikling, nettopp har gått på at det er mangelen på alternative analyser i et langtidsprogram som gjør at vi ikke har muligheten til å foreta ulike politiske valg. Vi har ikke muligheten til å se de ulike konsekvensene for nettopp velferd, sysselsetting, fordeling og miljø ut fra forskjellige alternativer når det gjelder forbruksvekst. Jeg syns det er positivt hvis det blir foretatt en løpende vurdering, men jeg syns også det burde være grunn til å ta opp spørsmålet om et revidert langtidsprogram.

Det er ganske sterkt når miljøvernministeren går ut i Aftenposten og sier: « Målsetningen om doblet norsk forbruk innen år 2030 er helt vilt. » Det er ganske sterkt når miljøvernministeren sier det, og det er ingen tvil om at han refererer til langtidsprogrammet. Jeg vil derfor stille spørsmålet en gang til: Mener Regjeringen det er grunn til å sette seg mål for forbruksveksten som går i en annen retning enn den fordoblingen som framskrives i langtidsprogrammet, og vil en eventuelt kunne revidere langtidsprogrammet ut fra det?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg vil bare vise til de svar jeg har gitt på spørsmålene fra representantene Erik Solheim og Marit Arnstad, at det faktisk er slik at det dreier seg om framskrivninger ut fra dagens kunnskap, at tallene dessuten ligger lavere enn de historiske veksttall, og at hvor raskt vi kan endre produksjons- og forbruksmønsteret og dermed få til en annen utvikling avhenger av hvor langt vi får til politiske endringer i et samspill mellom landene. Men det går ikke nødvendigvis på den samlede økonomiske veksten - det er et komplisert regnestykke - det går på innholdet i den veksten, og det er det vi har vært opptatt av hele tiden.

Jeg skal til slutt bare nevne et tall som jeg tror kan interessere Stortinget, for det viser noe om norsk politikk i forhold til andre lands. Vi har en avgift på 1122 NOK på 1 tonn fyringsolje, mens avgiften gjennomgående ligger på mellom 100 og 300 NOK i land vi kan sammenlikne oss med. Dette er bare et lite bilde av hva vi står overfor på en del områder, og det gapet det er mellom de ambisjonene vi har lagt oss på på en del områder, og det vi klarer å få andre land til å følge opp på.