Marit Tingelstad (Sp): Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren:

Sosial- og helsedepartementets beregningsmåte for tilskudd i forbindelse med ventetidsgarantien slår meget uheldig ut for enkelte fylkeskommuner, deriblant Oppland. Andre fylkeskommuner som ikke hadde iverksatt ekstra tiltak for å innfri ventetidsgarantien i 1991, får imidlertid stor uttelling.

Mener statsråden det er riktig at fylkeskommuner som hadde høyt aktivitetsnivå i 1991, ikke skal få like god tildeling som fylkeskommuner der aktivitetsnivået var lavere?

Statsråd Werner Christie: Intensjonen med det statlige tilskuddet til økt pasientbehandling er at et større antall pasienter i prioriterte pasientgrupper skal behandles. Mens rammetilskuddet blant annet har en kostnads- og inntektsutjevnende funksjon, skal det øremerkede toppfinansieringstilskuddet rettes mot fylkeskommuner der behovet for økt behandlingsaktivitet er størst. Utgangspunktet for fylkeskommunenes behovsvurdering er blant annet ventelistetall. Det er med andre ord innbyggernes behov for sykehusbehandling som ligger til grunn for fordelingen av toppfinansieringsmidler og ikke fylkeskommunenes generelle økonomi. Hovedmålet er å øke befolkningens tilgang på sykehusbehandling. Fylkeskommuner med et i utgangspunktet høyt aktivitetsnivå vil følgelig få et relativt lavere tilskudd enn en fylkeskommune med et lavt aktivitetsnivå, gitt at det angitte behandlingsbehov er identisk.

I fordelingen av det ekstraordinære statlige tilskuddet i 1993 tok Sosial- og helsedepartementet utgangspunkt i den enkelte fylkeskommunes egen vurdering av behov og muligheter for kapasitetsøkning, samt dens behandlingsaktivitet i somatiske sykehus i 1991. Da det av de fleste fylkeskommunene ble anført en rekke grunner for at behandlingsaktiviteten ved de fylkeskommunale somatiske sykehusene var uvanlig høy både i 1991 og 1992, ble kravet til aktivitet før tilskudd skulle utløses, redusert med relativt sett like mye for alle fylkeskommuner, nemlig ca. 1,3 pst. Tre fylkeskommuner som var i en spesiell situasjon, Østfold, Rogaland og Sør-Trøndelag, fikk redusert aktivitetskravet ytterligere på grunn av særlige problemer med å opprettholde behandlingstilbudet til sin befolkning.

Når det gjelder Oppland fylkeskommune spesielt, ble det i fordelingen av midler tatt særlig hensyn til at behandlingsaktiviteten i fylket var ekstraordinært høy i 1991, slik som omtalt i spørsmålet.

Resultatene så langt viser at denne finansieringsordningen, som forutsatt og ønsket, har stimulert til en økning i antall behandlede pasienter.

Jeg kan for øvrig nevne at prinsippene for fordeling av tilskudd til økt pasientbehandling i 1994 vil avvike noe fra dem i 1993 på basis av drøftinger med de forskjellige fylkeskommunene i et møte allerede i oktober 1993.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for det fyldige svaret. Jeg er klar over at hovedmålet med toppfinansieringen er å øke befolkningens tilgang på sykehusbehandling. Dette er imidlertid avhengig av fylkeskommunens totale økonomi, inkludert ekstratilskuddet. Vi må ikke glemme at fylkeskommunens berettigelse er i søkelyset hva angår sykehusdriften, og mitt spørsmål må også ses i denne sammenhengen. Derfor tillater jeg meg å stille følgende tilleggsspørsmål: Ser statsråden at den beregningsmåten som nå praktiseres for toppfinansiering, kan bidra til at fylkeskommuner med dårlig økonomistyring faktisk premieres?

Statsråd Werner Christie: Vi har et alvorlig dilemma når det gjelder rammebevilgning som i utgangspunktet sikrer en god fordeling mellom basisressursene til de ulike fylkeskommunene. Vi er enige om i dette hus at fylkeskommunene, som er nær sin egen befolkning, er de som best kan fordele midlene på en slik måte at de blir best mulig utnyttet innenfor de nasjonale mål og rammer.

Imidlertid er det slik at ulike andre økonomiske forhold kan påvirke fylkeskommunenes evne til å oppfylle disse målene. Og det er et viktig spørsmål som stilles, når man har en blandingsmodell basert på noe rammefinansiering og noe øremerket finansiering fra staten. Intensjonen, formålet og det gode potensialet i øremerkingen er nettopp at man kan utjevne uforutsette forskjeller som nødvendigvis vil oppstå innenfor et rammebevilgningssystem ut fra ulike uforskyldte forhold, som for eksempel skatteinngangen, som er ulik i svært mange fylkeskommuner.

På den annen side er det selvfølgelig en fare for, hvis dette brukes på gal måte, at man premierer fylkeskommuner med dårlig økonomistyring. Men dette er ikke intensjonen. Vi har derfor mange mekanismer for å prøve å unngå det.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Toppfinansieringstildelingen til fylkeskommuner med tilnærmet likt innbyggertall og næringsgrunnlag varierer i størrelsesorden 5 til 6 millioner kr. Vil statsråden vurdere andre virkemidler for å kompensere den urettferdighet som man nå føler har oppstått?

Statsråd Werner Christie: Ut fra den hyppige møtevirksomhet vi har hatt med fylkeskommunene om denne saken på eget initiativ i hele dens historie er vi vel kjent med at noen i noen sammenhenger føler at denne finansieringsordningen slår ulikt ut. Men den forskjellsbehandling som angivelig skal foregå, er nettopp basert på å jevne ut de forskjeller det i utgangspunktet er. Det er ikke uten videre gitt at alle fylkeskommuner har et likt grunnlag selv med de objektive tildelingskriterier som nå foreligger, og det kan oppstå kortvarige svingninger i fylkeskommunenes situasjon som det kan være ønskelig av hensyn til pasientene å jevne ut. Derfor må man se på bakgrunnen for opplevelsen av forskjellsbehandling, for det kan være forskjellen i utgangspunktet som er den alvorligste forskjellen fylkeskommunene imellom.

Som svar på spørsmålet vil jeg si at det er helt åpenbart at vi evaluerer denne ordningen løpende, og vi vil gi en fyldig fremstilling og vurdering av mulige blandingsmodeller mellom rammebevilgning og toppfinansiering i den stortingsmeldingen vi har bebudet denne våren.