Øystein Djupedal (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

I reviderte forskrifter for « vikarplass for arbeidsledige », tidligere « utdanningsvikariater », er det foretatt en innstramming som innebærer at de arbeidsledige nå bruker av sine dagpengerettigheter mens de er i utdanningsvikariater.

Vil statsråden ta initiativ for å få endret denne urimeligheten?

Statsråd Gunnar Berge: I utviklingen av arbeidsmarkedspolitikken har det i den senere tid vært lagt vekt på å skape samordning og felles prinsipper mellom de ulike arbeidsmarkedstiltakene. Sentrale hensyn her er å skape bevegelse i arbeidsmarkedet, hvor ledige blir stimulert til aktiv jobbsøking og utvikling av såkalte karriereplaner med sikte på å få ordinært arbeid. For å skape et mest mulig rettferdig system, er det viktig at de ulike arbeidsmarkedstiltakene i størst mulig grad bygger på samme prinsipp når det gjelder forholdet til dagpengerettigheter. I ordningene « Arbeid for trygd » og « Utvidet arbeid for trygd » var det forutsetningen at tiltaksdeltakerne brukte dagpengerettighetene. Det samme prinsippet ble ført videre i ordningen med SKAP - som står for: Skap kommunale arbeidsplasser. Det nye tiltaket KAJA - Kompetanse, arbeidstrening og jobbskaping for arbeidsledige - som ble iverksatt 1. november i år, bygger på den samme tankegangen.

Ordningen med utdanningsvikariater var en prøveordning. Gjennom ordningen med vikarplass for arbeidsledige er dette opplegget nå blitt permanent. Hensynet til likebehandling tilsier at tiltaksdeltakeren bruker av dagpengerettighetene på samme måte som i KAJA. På denne bakgrunn er det ikke aktuelt å gjøre noen endringer i de nye forskriftene for « Vikarplass for arbeidsledige » når det gjelder bruk av dagpengerettigheter.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker statsråden for svaret. Svaret var ikke overraskende, men like fullt skuffende.

Ordningen med utdanningsvikariater er en av de mest vellykkede ordninger vi har innenfor tiltaksarbeidsplasser for arbeidsledige. Forskjellen mellom en ordinær tiltaksplass og et utdanningsvikariat er at de som går inn i et utdanningsvikariat, går inn i ordinært arbeid. En skal her ikke skape arbeidsplasser, dette er arbeidsplasser som allerede eksisterer, altså ordinært arbeid. Forskjellen består i at det i de fleste andre tiltaksarbeidsplassene ligger et element av opplæring, et element av kvalifisering. Men her snakker vi altså om ferdig utdannede, velkvalifiserte arbeidsledige som går inn i eksisterende ordinære jobber og driver verdiskaping, for å bruke et moderne ord, på ordinære vilkår.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Ser ikke statsråden at det her ligger en urimelighet, at det er en forskjell mellom utdanningsvikariatenes natur og det å være KAJA- eller SKAP-arbeidsplasser?

Statsråd Gunnar Berge: Det korrekte er at de arbeidsoppgavene som arbeidsledige utfører i den perioden de er i dette vikarforholdet, hvis en kan kalle det det, er ordinært arbeid. Men det er jo av tidsbegrenset karakter, og sånn sett kan en jo si at det ikke er ordinært. Dessuten er ordningen slik at det altså er arbeidsledige med dagpengerettigheter som får dette tilbudet, mens den permanente innehaveren av stillingen, hvis en kan kalle det det, får anledning til å ta tilleggsutdanning. De som rekrutteres til disse stillingene, er altså personer med dagpengerettigheter og sånn sett på linje med dem som deltar i andre typer arbeidsmarkedstiltak, kurs o.l.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Etter mitt skjønn ville det vært en større rimelighet hvis det var likebehandling, at man likebehandlet alle oppover og ikke nedover, hvilket betyr at ingen av dem som er på ulike tiltak, burde spise av sine dagpengerettigheter. Men det innser selvfølgelig jeg også er å lage en umulighet.

Poenget mitt er at utdanningsvikariatene er en svært vellykket ordning, en ordning som vi i større grad bør bygge på nettopp fordi den har begge disse elementer: Det er kvalifiserte arbeidstakere som er arbeidsledige som går inn i ordinære jobber, og de som i utgangspunktet er i de ordinære jobbene, får muligheten til tilleggsutdanning. Det er en svært vellykket ordning som dessverre ikke har fått den utbredelsen som både departementet, Arbeidsdirektoratet og vi som politikere hadde ønsket.

Med den innskjerpelsen som nå skjer i forskriftene, vil ordningen ikke lenger være så god som den har vært. Ordningen har så langt jeg kjenner til, et omfang på ca. 4000 mennesker, hvilket er relativt beskjedent tatt i betraktning av at 65000 i snitt i fjor hadde tiltaksarbeidsplasser.

Jeg tar om igjen det siste spørsmålet til statsråden som han ikke besvarte: Ser ikke statsråden at det her ligger en forskjell fordi det ikke er snakk om kvalifisering i utdanningsvikariatene, mens det ligger i KAJA og SKAP?

Statsråd Gunnar Berge: Jo, representanten Djupedal har rett i at det er en forskjell i den forstand at hvis man går inn på KAJA så skal det ifølge forskriftene inneholde et opplæringselement tilsvarende 15 pst. av den samlede arbeidstid, for å si det på den måten. Men det er også en forskjell, det er tatt høyde for dette i og med at utdanningsvikariatene jo har ordinær lønn, hvilket deltakerne på KAJA ikke har. Det vil si de har ordinær lønn for den del av tiltaket som gjelder arbeid, men for opplæringsdelen har de ikke godtgjørelse i det hele tatt, sånn at det er faktisk en forskjell ved at man har tatt hensyn til at disse to tiltakene er av noe ulik karakter.