Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

Kommunal- og arbeidsministeren uttalte til Aftenposten 6. november 1993 at « Nye Fredrikstad » vil spare 30 prosent av administrasjonskostnadene etter sammenslutningen. De som er engasjert i sammenslåingsprosessen, stiller seg uforstående til det høye innsparingspotensialet, og i budsjettforslaget legges det til grunn en innsparing på 17 prosent.

På hvilket grunnlag bygger statsråden sine uttalelser?

Statsråd Gunnar Berge: Grunnlaget for mine uttalelser til Aftenposten er hentet fra den informasjonen som er kommet fram i den lokale sammenslutningsprosessen i Fredrikstad-området. Det er verken hentet ut av løse lufta eller sugd av eget bryst. Når mine uttalelser likevel har vakt reaksjoner, ser jeg det altså som nyttig å forsøke å rydde litt opp i terrenget. Det krever en liten talleksersis:

For det første er ikke tallet 30 pst., slik det kom fram i Aftenposten, helt presist. Innsparingen er 27 pst. Det vi snakker om da, er innsparing i administrasjonen i Nye Fredrikstad i 1994 sammenlignet med summen av administrasjonen i de fem tidligere kommunene i 1993. Men tallene refererer seg ikke til innsparing i administrasjonsutgifter, målt i kroner og øre. Og dette er en viktig presisering. Jeg snakker om innsparing i antall stillinger.

Innsparingen i kroner og øre blir en god del mindre enn 27 pst. Representanten Hedstrøm brukte tallet 17, og refererer meg bekjent til opplysninger som er framkommet i media. Jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å bruke tallet 17 pst. før budsjettbehandlingen for Nye Fredrikstad er avsluttet i kommunestyret. Da kan vi komme tilbake til de endelige tallene i kroner og øre for 1994. Når jeg har holdt meg til tallet for innsparinger i stillinger på 27 pst., er det fordi det har vært brukt av Nye Fredrikstad sjøl i år. Jeg kan nevne at tallet ble brukt så sent som i oktober - i den informasjonsavisen om Nye Fredrikstad som er delt ut til samtlige husstander innenfor grensene til den nye kommunen.

Når det er sagt, vil sikkert mange reagere på forskjellen i innsparing mellom antall stillinger og kroner og øre. Hovedårsaken til forskjellen ligger i de store utgiftene Nye Fredrikstad har i forbindelse med at de etablerer et nytt, felles informasjonsteknologisystem. Dette er kjente og nødvendige investeringskostnader i forbindelse med kommunesammenslutninger som også staten delvis kompenserer for.

Etter denne forhåpentligvis oppklarende runden om de forskjellige tallstørrelser som har vært involvert i saken, vil jeg benytte anledningen til å understreke at hovedpoenget mitt fortsatt står fast: At den innsparingen Nye Fredrikstad oppnår allerede første året, er et eksempel på at det foreligger økonomiske innsparingsmuligheter i kommunal administrasjon, og at disse - gitt visse forutsetninger - kan hentes ut ved sammenslutninger og for eksempel byttes om i mer og bedre tjenesteyting.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det kom en del oppklarende momenter inn nå som jeg håper kan berolige en del av dem som har jobbet i denne prosessen, og som i utgangspunktet var motstandere av kommunesammenslåing, men som har stilt seg lojalt bak det kravet som er kommet fra Stortinget i så henseende.

Det er jo delte meninger om hvor mye man kan spare inn på administrasjon. Nylig ble det publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning en undersøkelse om hvor lite forskjell det er på store og mindre kommuner. Hvis man kommer over 5000 innbyggere, er det nesten ingen forskjell i det hele tatt. En kommune på Fredrikstads størrelse bruker 16,3 pst. til administrasjon, mens kommuner med mellom 11000 og 14000 innbyggere bruker 16,6 pst. Det er altså ingen betydelige besparelser for Fredrikstad.

Hvilke kommentarer har statsråden til tallenes klare tale?

Statsråd Gunnar Berge: Jeg vil først gjenta det jeg sa, at jeg tror vi skal være forsiktige med å bruke tallene før vi ser resultatet av budsjettbehandlingen, og kanskje i enda større grad når vi har regnskapet på bordet. Dessuten må vi huske at ikke bare kommunaløkonomiske innsparinger og stordriftsfordeler var hovedbegrunnelsen for vedtaket om sammenslutning i byområdene. Den viktigste årsak var å legge til rette for mer helhetlig og samordnet arealdisponering i områder med felles bolig- og arbeidsmarked, der kommunegrensene har gått på kryss og tvers og gjort det vanskelig å finne fornuftige og overordnede løsninger. Det var hovedbegrunnelsen også i forbindelse med denne saken. Og så er det selvfølgelig bra det man i tillegg kan spare inn økonomisk for å få mer penger, mer ressurser til andre viktige oppgaver i kommunen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker igjen statsråden for svaret og vil minne om at når det gjelder Fredrikstad, er det han sier ikke helt korrekt, for der hadde man mulighet for ekspansjon og utbygging i mange år fremover. Det var altså ikke trangt i denne regionen, slik det var i mange andre regioner, hvor man brukte det som argument for sammenslutning.

Men det er positivt at statsråden nå legger opp til en debatt om kommunesammenslåinger i forkant av stortingsvalget 1997. Det vil selvfølgelig bli et stridstema hvis man må regne med tvang. Hvis samtlige kommuner som er aktuelle, deltar i en folkeavstemning og sier nei til sammenslåing som i Fredrikstad-distriktet, mener statsråden det da foreligger et reelt grunnlag for bruk av tvang? Bør ikke befolkningen i det tilfellet selv ta konsekvensene av eget valg?

Statsråd Gunnar Berge: Dette er et tilleggsspørsmål som går litt utover Fredrikstad bys grenser - både den gamle og den nye. Det jeg kan si i den forbindelse, er at Regjeringen tidligere har bebudet at det skal legges fram en stortingsmelding blant annet med utgangspunkt i Christiansen-utvalgets utredning. Jeg går ut fra at det kanskje kommer til å skje en gang i løpet av 1994, og da vil Stortinget få et solid grunnlag, tror jeg, til å diskutere og vurdere prinsippene for kommunesammenslåing og i hvilken grad det skal skje, frivillig eller på annen måte.