Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

I forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen fikk EF tilsagn om 6.000 tonn torsk for 1993. Denne kvoten skal nå overføres til norske fiskere. Sammen med en tredjelandskvote og en russisk kvote på til sammen 2.200 tonn er det totalt 8.200 tonn til omfordeling.

Vil fiskeriministeren ta initiativ til at disse kvotene som nå blir ledig for 1993, i sin helhet omgående blir overført til kystflåten og fordelt?

Statsråd Jan Henry T. Olsen: Jeg skal være kort.

For tolv dager siden, allerede den 5. november, ble kvoten som representanten her stiller spørsmål om, refordelt til norske fiskere. Kvantumet ble delt mellom den konvensjonelle flåten og trålerflåten etter den fordelingsnøkkel som ligger i trålerstigen og som blant annet norske fiskere har gitt sin aksept til. Fisket på tilleggskvotene ble åpnet fra og med mandag 8. november.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg vil takke for svaret, men det dekker ikke det spørsmålet jeg hadde om fordeling til kystflåten. Spørsmålet ble stilt 4. november 1993, ekstrakvotene ble fordelt 8. november, og i dag er det 17. november. Likevel, datoen er ikke det vesentlige, men at fiskeriministeren fortsatt følger opp fordeling etter trålerstigen og tillater at en stadig større del av torskekvotene går til trålerne.

Som sekretær i Troms Fiskarfylking var Jan Henry T. Olsen opptatt av riktig økologisk høsting av torskeressursene, en høsting av stor fisk som kom inn til kysten for egen spord, og ikke en høsting av småfisk ute i havet med trål. Trålfiske av småfisk ute i havet gir det desidert dårligste utbyttet, og mitt spørsmål er da: Hvorfor tviholder fiskeriministeren på en fordeling etter en trålerstige som gir det desidert dårligste utbyttet både på kort og aller mest på lang sikt?

Statsråd Jan Henry T. Olsen: Fiskeriministeren har et helt annet syn på denne saken enn SV som politisk parti har, fordi jeg føler omsorg for de mange kystsamfunn som er avhengig av å få levert fisken fra trålere, og fordi det faktisk kan vise seg i framtida at vi gjennom bruk av skillerist i trål kanskje får den største selektiviteten av alle redskaper i torskeflåten. Det som er mitt paradoks, er at jeg opplever at noen av de viktigste lokalsamfunn langs kysten, som både jeg og representanten Bjørn kommer fra, faktisk er avhengig av å få tilført helårlig kvantum av fisk for å kunne sysselsette folk på land, mens representanten Bjørn egentlig går inn for å legge ned nesten alle trålere i Norge.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Det er ingen tvil om at det er mange flere kystsamfunn som er avhengig av kystflåten enn av trålerflåten. Jeg er klar over at det er enkelte steder som er avhengig av trålerflåten, og ved hjelp av en mye mindre trålerflåte kunne man opprettholde disse stedene. Men det som er forholdet, er også at med denne trålervennlige politikken er fiskeriministeren fullstendig på kollisjonskurs med store deler av kysten, og også med sitt eget fylkesparti. Styret i Troms Arbeiderparti har nettopp kommet med en lang uttalelse om kystflåten, og de sier: Dette betyr i praksis at trålerstigen må vurderes på nytt.

Jeg vil spørre fiskeriministeren hvorledes han synes det er å være i konflikt med store deler av kysten og nå også sitt eget fylkesparti når det gjelder disse forholdene. Skal man følge trålerstigen når man deler ut 1994-kvotene, vil det - hvis man får en økning på ca. 35 pst., som det har vært hevdet - føre til at trålerne vil få over 50 pst. økning, mens kystflåten bare vil få i underkant av 30 pst. økning. Så skeiv er den fordelingen som fiskeriministeren går inn for.

Statsråd Jan Henry T. Olsen: Hvis jeg hadde presentert den type regnestykker da jeg gikk ut av skolen, ville jeg fått trøbbel med matematikkeksamen.

Det som er et faktum, er at det gjøres en jobb for å få økt selektiviteten i torsketrålerne. Og for å illustrere paradokset til SV, som er partiet som også skal forsøke å bygge kysten for alle samfunn - jeg opplevde det faktisk i valgkampen, og det var så enkelt som så: Da representanten Bjørn ble spurt om hvorfor i all verden han vil legge ned alle trålerne, sa han: Nei, vi skal holde tilbake tre-fem stykker. Og da de spurte i Hammerfest om det er de som skal få beholde dem som er i Hammerfest, som er tre-fem stykker, og alle de andre skal legges ned, ble han altså svar skyldig. Det er dette paradokset som gjør at man gjerne vil bygge landet, men ikke makter å gjøre det i praksis.