Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

I forskrifter av 1. januar 1991 ble det innført en bestemmelse som hindrer utenlandske studenter i Norge å få arbeidstillatelse etter avsluttet utdanning her før etter fem års opphold utenfor riket. Unntak fra denne bestemmelsen vil først kunne skje når Utlendingsdirektoratet har gitt nærmere retningslinjer. Nåværende praksis gir enkelte uheldige konsekvenser.

Vil det, og i tilfelle når, bli utarbeidet unntaksbestemmelser ved forskrifter?

Statsråd Grete Faremo: Den nye utlendingsloven og tilhørende forskrift trådte i kraft 1. januar 1991. Etter regelverket er det en forutsetning at en utlending som utdanner seg i Norge, skal returnere til sitt hjemland etter endt utdanning. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utdanning her i landet skal bidra til kompetansebygging i hjemlandet - ikke være en vei til innvandring.

Til tross for at den samme forutsetning gjaldt også etter det tidligere regelverket, viste det seg at svært mange utlendinger fortsatte å være i Norge etter endt utdanning. Lånekassens støtteordning for studenter fra utviklingsland, den såkalte u-landsparagrafen, som ble iverksatt fra 1977, var også begrunnet ut fra ønsket om å bidra til en utviklingseffekt i studentenes hjemland. Bekymringsfullt få har returnert til sine hjemland etter endt utdannelse i vestlige land. Av det såkalte Flatin-utvalgets utredning fremgår det at under 10 pst. reiste fra Norge igjen.

For at den såkalte returforutsetningen skal være effektiv, er det i dag tatt inn en bestemmelse om at arbeidstillatelse til en utlending som har tatt utdanning i Norge, som hovedregel ikke skal gis før etter fem års opphold utenfor landet og uavhengig av om støtte er gitt gjennom Statens lånekasse. En utlending som har tatt utdanning i Norge, kan imidlertid umiddelbart etterpå få arbeidstillatelse for inntil ett år dersom « arbeidet er av vesentlig betydning for utøvelsen av yrket i søkerens hjemland ».

Noen som søker arbeidstillatelse etter endt utdanning, hevder at de ikke får arbeid i hjemlandet med den utdanningen de har tatt, mens det derimot er god bruk for dem her. Ønsket om å bidra til økt kompetanse i hjemlandet tilsier at slike argument ikke bør tillegges vekt. I tilfeller der det er behov for personer med en bestemt utdanning i Norge, er det oftest enda bedre bruk for utdanningen i utlendingens hjemland. Uansett er returforutsetningen gjort kjent for søkeren i forbindelse med innvilgelsen av første gangs søknad, og det er for så vidt vedkommendes eget ansvar å ta en utdanning som kan komme til nytte i hjemlandet etterpå.

Som nevnt skal arbeidstillatelse som hovedregel ikke gis før etter fem års opphold utenfor riket. Det heter i bestemmelsen at « Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer ». Dette er ikke gjort, men den mulighet til å gjøre unntak som ligger i ordene « som hovedregel », er ikke avhengig av at det er gitt slike retningslinjer. Det er meningen at unntak bare kan gjøres etter en konkret vurdering i den enkelte sak. I denne forbindelse vil det for eksempel ha betydning om utdanningen her i landet bare utgjør en liten del av søkerens utdanning.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg har forståelse for hovedhensynet bak den nåværende bestemmelsen i utlendingsforskriftene. Men jeg håper likevel at justisministeren også innser at bestemmelsen i sin nåværende form gir sterkt uheldige utslag, og at det ikke minst er betenkelig å legge seg på praksis der en skiller mellom studenter fra i-land og u-land.

Når utenlandske studenter som har avlagt eksamen i Norge, som har betalt utdanningen sin selv, og som har utdanning for et yrke som vi har bruk for her i Norge, ikke får innvilget arbeidstillatelse, mener jeg det er uheldige utslag. Jeg vil be justisministeren vurdere forskriftene på nytt, og kanskje legge inn i forskriftene formuleringer som gjør at en unngår slike uheldige utslag som vi av og til er vitne til.

Statsråd Grete Faremo: Jeg tror det er veldig viktig for meg å gjenta at reglene allerede i dag gir mulighet for unntak. Retningslinjer er altså ikke en nødvendig forutsetning for å kunne gjøre unntak i enkelttilfeller, det vil være helt avhengig av en konkret vurdering av den enkelte sak. Men det er ikke Norges behov som må settes i forgrunnen. Utgangspunktet for våre ordninger er å bidra til kompetanseheving i u-land, og det er derfor viktig å ha dette som utgangspunkt også når en vurderer konkrete unntak.

Jeg synes fra min side at det ikke er grunnlag for generelt å si at dette er en ordning som gir « sterkt uheldige utslag ». Det regelverket vi har, gir en konkret mulighet til å gjøre unntak i enkelttilfeller.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg takker for svaret igjen, men jeg kunne godt tenkt meg at vi ikke bare så på Norges behov og kanskje heller ikke bare alltid så på søkerens hjemlands behov, men at vi så mer på den enkelte søkers behov for å ønske å være her i Norge og jobbe. Jeg vil faktisk etterlyse retningslinjer, for slik som jeg vurderer det, har det nok vært uheldige utslag til at vi kan trenge bedre retningslinjer slik at vi unngår slike saker som flere av oss er blitt vitne til.

Statsråd Grete Faremo: Jeg synes det er et utrolig uheldig resultat av de støtteordninger vi har hatt, hvis man mener det er sammenheng mellom utdanning og det faktum at 90 pst. av studentene har blitt værende i Vesten. Det var noe som både Norge og andre land måtte ta tak i. Den form for « brain drain » som Vesten faktisk systematisk har medvirket til i forhold til land i den tredje verden, måtte reverseres om man skal ha håp om å bidra til utvikling i den tredje verden.

Det er slik at dagens regelverk gjør det mulig med unntak etter en konkret vurdering av den enkelte sak - jeg vil avslutte med å si det - men det viser seg likevel at vi her står overfor et så vidt generelt problem at det å plukke ut enkeltsaker svært ofte i stedet kan bli forskjellsbehandling.