Møtelederen:Da skal jeg
på vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen få ønske velkommen
til denne kontrollhøringen. Den er et ledd i komiteens behandling
av Riksrevisjonens undersøkelse av anskaffelsen og innfasingen av
maritime helikoptre til Forsvaret, NH90, jf. Dokument 3:3 for 2018–2019,
som ble overlevert Stortinget 25. oktober i fjor.
Målet med Riksrevisjonens
undersøkelse har vært å undersøke årsakene til at NH90-helikoptrene
ikke er levert og innfaset i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger.
Bare deler av rapporten
er offentlig. Riksrevisjonen har utarbeidet et åpent dokument og
en gradert rapport i saken. Rapporten, som er oversendt Stortinget
som utrykt vedlegg, er gradert Begrenset i henhold til tidligere
sikkerhetslov §§ 11 og 12 og Fortrolig i henhold til beskyttelsesinstruksen
§ 4.
Komiteen har besluttet
å avholde en åpen kontrollhøring i saken.
Komiteen er innforstått
med at det kan være utfordrende for deltakerne på høringen å svare
på spørsmålene uten å gjengi graderte opplysninger. Det er derfor viktig
at deltakerne gir klar beskjed hvis de ikke kan besvare spørsmål
fyllestgjørende i en åpen høring uten å gjengi opplysninger som
er taushetsbelagt. Av reglementet for åpne kontrollhøringer § 3 (2)
framgår det at
«Dersom et spørsmål ikke kan besvares
uten å røpe opplysninger undergitt taushetsplikt, bør den innkalte
gjøre komiteen oppmerksom på dette. Den innkalte kan anmode komiteen
om å få avgi forklaring helt eller delvis for lukkete dører.»
Komitéleder vil
samtidig minne alle medlemmene av kontroll- og konstitusjonskomiteen
om at stortingsrepresentanter har taushetsplikt om det som de under utøvelsen
av stortingsvervet får kjennskap til om informasjon som er gradert
i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, jf.
Stortingets forretningsorden § 75 a.
Under høringen
må komiteens medlemmer ikke gjengi eller vise til opplysninger underlagt
den taushetsplikten. Vi må også respektere at deltakerne på høringen
heller ikke kan gjengi slik informasjon.
Komiteen har besluttet
at høringen vil omhandle, men ikke begrense seg til, de problemstillinger
som de innkalte til høringen er gjort kjent med. Jeg refererer derfor
ikke dem i sin helhet nå.
Det er komiteens
håp at denne høringen skal gi nødvendige opplysninger i saken som
bakgrunn for de konklusjoner komiteen skal treffe i sin innstilling
til Stortinget.
Sakskomplekset
gjelder en lang periode, og flere regjeringer har vært involvert.
Komiteen har derfor ønsket å belyse saken på en bred måte og har
invitert følgende til høring: Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen
og de tidligere forsvarsministrene Bjørn Tore Godal, Kristin Krohn
Devold, Anne-Grete Strøm-Erichsen, Grete Faremo, Espen Barth Eide
og Ine M. Eriksen Søreide. I tillegg er forsvarssjef admiral Haakon
Bruun-Hanssen, direktør for Forsvarsmateriell, Mette Sørfonden,
Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon, Petter Jansen, forskningsleder
Alf Christian Hennum og sjefsforsker Bård Eggereide fra Forsvarets
forskningsinstitutt invitert.
Tidligere forsvarsminister
Kristin Krohn Devold måtte melde forfall til høringen på grunn av
en tjenestereise i utlandet. Komiteen vil derfor gjennomføre en egen
åpen høring med henne onsdag den 6. februar.
Det vil bli tatt
stenografisk referat fra høringen, og referatet vil følge som vedlegg
til komiteens innstilling til Stortinget.
De prosedyrer som
er fastsatt i Reglement for åpne kontrollhøringer, vil bli fulgt.
De inviterte får først holde en innledning. For at komitémedlemmene
skal få stilt de spørsmålene som er nødvendige, vil jeg be om at
svarene blir så korte og konsise som mulig. Jeg gjør oppmerksom
på at lampen foran meg her vil lyse rødt når det gjenstår 30 sekunder
av taletida.
Til slutt får komiteen
anledning til å stille noen oppfølgingsspørsmål, og de inviterte
får helt til slutt ordet til en kort oppsummering.
Da er vi klar til
å starte opp. Jeg vil jeg først få ønske velkommen forskningsleder
Alf Christian Hennum og sjefsforsker Bård Eggereide fra Forsvarets
forskningsinstitutt. Dere er invitert til høringen på bakgrunn av
rapporten som er utarbeidet om beslutningsgrunnlag og implementering
når det gjelder NH90-helikoptrene. Administrerende direktør John-Mikal
Størdal er også med – velkommen til deg også.
La meg først ta
noen formaliteter. Dere har til sammen inntil 10 minutter til en
innledning. Etter innledningen starter komiteens utspørring. Det
blir åpen spørsmålsrunde på 25 minutter, og så får dere mulighet til
å gi en kort sammenfatning til slutt.
Jeg sa innledningsvis
noe om håndteringen av taushetsbelagt informasjon og vil bare gjenta
at dette er en åpen høring, og at det derfor er viktig at alle deltakerne unngår
å omtale forhold som er undergitt taushetsplikt. Dersom et spørsmål
ikke kan besvares uten å gi opplysninger som er taushetsbelagt,
må komiteen gjøres oppmerksom på dette.
Jeg ber også om
at alle husker å slå mikrofonen på når man skal snakke, og slå av
når man er ferdig.
Da kan vi begynne.
Dere har 10 minutter til fordeling. Jeg har forstått det slik at
det er John-Mikal Størdal som skal starte – vær så god.
Høring med Forsvarets forskningsinstitutt
v/administrerende direktør John-Mikal Størdal forskningsleder Alf Christian
Hennum og sjefsforsker Bård Eggereide
John-Mikal
Størdal: Takk skal du ha, og god morgen, alle sammen.
Jeg vil gjerne
komme med en kort innledning før jeg gir ordet til medarbeiderne
mine, Bård Eggereide og Alf Christian Hennum.
På FFI, Forsvarets
forskningsinstitutt, er vi ca. 700 medarbeidere som arbeider for
å gjøre kunnskap og ideer til et effektivt forsvar. Oppdraget vårt
er å bidra til å skape et effektivt og relevant forsvar, et sikkert
samfunn og en konkurransedyktig norsk forsvarsindustri. For å kunne
gjøre det har FFI dyptgripende kunnskap om den teknologiske utviklingen
og gir bl.a. råd om muligheter og utfordringer knyttet til framskaffelse
og bruk av militært materiell.
Når det gjelder
NH90, har instituttet imidlertid ikke vært involvert i selve anskaffelsen
i vesentlig grad. Vår rolle har vært begrenset til mindre og avgrensede
oppdrag, men vi vil gjerne få informere komiteen om to av dem og
forsøke å besvare spørsmål etter beste evne.
– Da gir jeg ordet
til Bård Eggereide.
Bård
Eggereide: God morgon.
Me har hatt to
oppdrag om NH90 det siste dryge året. Fyrst gjorde me ein studie
for Forsvarsstaben frå oktober 2017 til januar 2018. Deretter gjorde
me ein studie for Forsvarsdepartementet våren og sommaren 2018, som
omtalt. Me vel å ta med begge her sidan den eine var bakgrunnen
for den andre.
For Forsvarstaben
gjorde me ei vurdering av tiltak for å dekkje opp for underproduksjonen
av operative flytimar for NH90, ein alternativanalyse. For Forsvarsdepartementet
utarbeidde me eit betre underlag for å kunne vedta eit ambisjonsnivå
for produksjonen av flytimar med NH90 i ein normal driftsfase. Denne
studien skulle byggje på resultata frå den fyrste studien. Me vil
kort kome inn på begge desse studiane. Fyrst skal eg presentere
alternativanalysen før Alf Christian Hennum gjer greie for ambisjonsnivåstudien,
som er den det er snakka om.
Så til alternativanalysen
NH90. Eg skal kort fortelje kva me gjorde. Me utførte han frå oktober
2017 til januar 2018, som eg sa. Bakgrunnen for dette oppdraget
var at Forsvarsstaben gjennom ein gapanalyse hadde avdekt eit kritisk
gap mellom det operative behovet og leveransane frå NH90 til Forsvaret.
Forsvarsstabens gapanalyse skulle liggje til grunn for vår analyse.
Denne konkluderte med eit samla behov i Forsvaret for 5 400 flytimar
og ein totalleveranse på 2 100 flytimar. Denne mangelen på operativ
leveranse på 3 300 flytimar frå NH90 til kystvakt og fregatt reiste
to spørsmål: Kva tiltak kan dekkje opp for underproduksjonen av
flytimar, og korleis skal NH90s flytimar nyttast?
For å undersøkje
det fyrste spørsmålet samla FFI inn aktuelle tiltak frå ulike fagmiljø
i Forsvaret, òg frå eige institutt. Desse tiltaka vart deretter
grupperte i ulike strukturar som vart analyserte i ein workshop
i 2017 med representantar frå Forsvarsstaben, Forsvarets operative hovedkvarter,
Sjøforsvarsstaben, Luftforsvarsstaben og Forsvarets forskningsinstitutt.
På grunn av premissane som var lagde til grunn for studien, var
det ikkje vurdert å skaffe fleire NH90 eller eventuelt kjøpe andre
helikopter – det var utanfor studien.
Utfallsrommet for
det andre spørsmålet, om korleis NH90s flytimar skal nyttast, kan
delast i tre. Enten kan alle tilgjengelege flytimar frå NH90 nyttast
av kystvaktfartøy, eller så kan alle nyttast av fregatt, eller ein
kan fordele timar både til kystvaktfartøy og fregatt. Dersom alle timane
blir nytta på kystvaktfartøy eller me deler timetalet mellom kystvaktfartøy
og fregatt, vil ikkje dette dekkje behovet til nokon av systema,
og dermed vil det gje dårleg operativ evne. Dersom alle timane vert
prioriterte til fregatt, vil det dekkje behovet til fregattoperasjonar
samstundes som det eksisterer avbøtande tiltak for Kystvakten. Dette
vil gje betre operativ evne. – Så gitt den låge flytimeproduksjonen
og at undervasskrigføring er ein høgt prioritert oppgåve i Forsvaret,
anbefalte derfor FFI å prioritere NH90 til fregatt og å finne eit
alternativ til Kystvakten. Om det er fornuftig å nytte ekstra driftsmiddel,
som ein treng for å leige helikopter til kystvakt, var det vanskeleg
å gje råd om i denne studien, for det inkluderer ei tverrprioritering
av ressursar, noko som låg utanfor studien.
Den andre studien
som me gjorde, bygde vidare på dette, og den skal Alf Christian
Hennum fortelje dykk om.
Alf
Christian Hennum: God morgen! Denne studien het «Ambisjonsnivå
for flying av NH90». Formålet med denne studien var å fremskaffe
bedre beslutningsunderlag for å kunne si noe om hvilket ambisjonsnivå
man skulle legge til grunn for produksjon av flytimer med NH90 i
en normal driftsfase. Studien vurderte bruk av NH90 både på fregatter
og på kystvaktfartøy. Sentrale spørsmål ved en slik studie er: Hvor
mange flytimer er det mulig å produsere? Hva skal til for å kunne
produsere disse? Hva vil det koste å produsere et slikt ambisjonsnivå?
Hvilke operative leveranser kan man få på hvert ambisjonsnivå?
Det å definere
en slik ambisjon for flytimeuttak på NH90 er viktig av flere grunner.
For det første skal det om ikke lenge bestemmes hvor mye av vedlikeholdet Forsvaret
selv skal gjøre, og hvor stor andel av vedlikeholdet som skal settes
ut til industrien. Hvor mange flytimer NH90 forventes å fly, vil
påvirke denne beslutningen.
I tillegg skal
det anskaffes et initielt reservedelslager. Størrelsen på dette
reservedelslageret påvirkes av antall flytimer som skal tas ut.
Luftforsvaret skal etablere en organisasjon for drift av systemet.
Størrelsen på denne organisasjonen avhenger både av driftskonsept
og av hvor mange flytimer som skal flys. Sjøforsvarets operative
leveranser når det gjelder kystvakt og Marinen, avhenger også av
tilgjengelighet på helikopter. Dersom tilgjengeligheten blir for
lav, må man vurdere om det skal anskaffes noen avbøtende tiltak.
For å etablere
et slikt beslutningsunderlag har FFI gjennomført workshops med Sjøforsvaret
for å kartlegge operativ evne som funksjon av flytimeproduksjonen. Realismen
i flytimeproduksjonen har blitt undersøkt ved å simulere helikoptertilgjengelighet.
I denne simuleringen tar vi hensyn til vedlikeholdsorganisasjonen
og reservedelstilgjengelighet. Disse parameterne gir således grunnlag
for kostnadsberegninger.
Vi ble bedt om
å se på fire ulike ambisjonsnivåer: 2 100 flytimer, 3 450 flytimer,
3 900 flytimer og 5 400 flytimer. Dersom vi legger til grunn forsvarssjefens
prioritering av NH90 til Marinen, altså til fregatter, vil det med en
ambisjon på 2 100 flytimer ikke være flytimer igjen til Kystvakten,
som Bård fortalte om. Med en ambisjon på 3 450 flytimer vil det
være mulig å dekke Marinens behov, og i tillegg vil vi kunne opprettholde
to helikopterbærende kystvaktfartøy. En ambisjon på 3 900 flytimer
vil – i tillegg til fire fregatter – gi to eller tre kystvaktfartøy
med NH90, avhengig av hvordan Kystvakten velger å fordele disse
flytimene mellom fartøyene. Og med 5 400 flytimer som ambisjon dekkes
både Marinens og Kystvaktens beskrevne behov. Det gir, som dere
sikkert vet, fire kystvaktfartøy med et robust antall flytimer.
Resultatene fra
simuleringene viser at det under gitte forutsetninger er mulig å
produsere helt opp til 5 400 flytimer. Disse forutsetningene omfatter
bl.a. tilstrekkelig god tilgang på reservedeler, mange nok vedlikeholdsdokker
og stor nok vedlikeholdsorganisasjon.
Det avslutter vår
innledning.
Møtelederen: Takk
for det. Det var godt innenfor tidsrammen. Da er det naturlig at
de 25 minuttene vi har til disposisjon for spørsmål, startes av
sakens ordfører, som er Hans Fredrik Grøvan – vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det og takk for innledningene.
Dere peker på den
store differansen mellom bestilling og det som nå leveres, og merkostnadene
knyttet til å komme opp på det nivået som lå i forutsetningen. Har dere
regnet på de merkostnadene det vil være for å komme opp på disse
5 400 flytimene? Og – hvis jeg får et spørsmål til med det samme
– har dere funnet noen forklaring på hva som fører til den betydelige
driftskostnaden for nettopp dette helikopteret, NH90?
Alf
Christian Hennum: Vi har regnet på dette, dvs. vi har satt
de forutsetningene som vi legger til grunn for kostnadsberegningene,
som FMA har gjort for oss. De har et såkalt livssyklus-/levetidskostnaderregnestykke som
de kan bruke. Innenfor rammen av disse prosjektene er det helt umulig
å gjøre den slags beregninger, så det har FMA gjort for oss.
Detaljer der er
gradert. Imidlertid kan man vel si at det – som dere vet – har blitt
vesentlig dyrere enn det som lå til grunn. Hovedårsaken er selvfølgelig
vedlikehold, akkurat slik det står i Riksrevisjonens rapport. Vi har
ikke noe grunnlag for å si hvorfor vedlikeholdsestimatene i første
del av anskaffelsesprosjektet var satt så lavt. Det er det ikke
mulig å si noe om.
Bård
Eggereide: Nei, men det er jo det som me har påpeikt …
Alf
Christian Hennum: Ja.
Bård
Eggereide: … med – Alf Christian var inne på det i stad –
auka vedlikehald, altså hyppigare feilrate og slike ting, som gjer
at det blir dyrare.
Alf
Cristian Hennum: Og da trenger man nødvendigvis en større
vedlikeholdsorganisasjon. Større vedlikeholdsorganisasjon gir større
kostnader, så det er …
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Et spørsmål til i forlengelsen
av dette. Har FFI foretatt en vurdering av om den timekostnaden
for NH90 som en nå opererer med, er markedsmessig riktig, eller
vil den timekostnaden være spesiell for nettopp denne type helikopter?
Bård
Eggereide: Nei, me har ikkje gjort ei slik vurdering. Det
er vel det korte svaret på det.
Alf
Christian Hennum: Det er det korte svaret.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Så dere kan ikke si noe om hvorvidt
dette er en normalpris på den type helikopter, eller om dette er
over eller under?
Bård
Eggereide: Nei, det kan me eigentleg ikkje seie noko om.
Alf
Christian Hennum: Men det er mulig å sammenligne kostnaden
for NH90 med f.eks. Sea King, og det er ikke veldig … Dette blir
spekulasjon, men det ligner mer enn det som – det kan vi si.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Jeg fikk ikke helt tak i svaret.
Det ligner …?
(Munterhet fra de utspørrede)
Møtelederen: Ønsker
dere å presisere svaret mer?
Alf
Christian Hennum: Vi har som sagt ikke studert dette veldig
nøye. Hvis man ser på kostnader for Sea King og kostnader for NH90,
er de sammenlignbare, uten at vi husker disse tallene i hodet. Det
var det vi prøvde å få frem.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk.
Møtelederen: Da
tilsier reglementet at i den grad jeg skal stille spørsmål, skal
komiteens nestleder overta møteledelsen. Og det har jeg tenkt –
så Harberg, vær så god.
Svein Harberg overtok her
møteledelsen.
Møtelederen: Da
gir jeg gjerne ordet til komitélederen, Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (A): … som følger opp saksordføreren,
Grøvan:
Noe av det som
framkommer i rapporten, er nettopp en betydelig høyere kostnad for
vedlikehold enn det som var forventet den gangen bestillingen ble
gjort. Men nå oppfattet jeg svaret sånn at det bildet en ser for seg
når det gjelder kostnader nå, er noenlunde – kan man si det sånn
– sammenlignbart med f.eks. Sea King. Betyr det at de opprinnelige
estimatene var meningsløst lave?
Alf
Christian Hennum: Det har vi ikke noe grunnlag for å si noe
om. Vi har ikke studert de dataene som ble lagt til grunn på begynnelsen
av 2000-tallet. Det vet vi ikke.
Dag Terje Andersen (A): Hvis jeg ikke husker feil fra Riksrevisjonens
rapport, er det en kostnadsøkning på 15 ganger eller noe sånt når
det gjelder vedlikehold. I den grad de nå er sammenlignbare med
tilsvarende eller andre helikopter, må jo anslaget den gangen ha
vært veldig lavt, hvis vi kan si det på den måten. – Jeg ser at det
nikkes, og det er kanskje svar nok.
Ok, hvis det er
greit: Riksrevisjonen har pekt på i sin rapport på side 18 at analysen
fra FFI «forutsetter tilstrekkelig tilgang på reservedeler, vedlikeholdsdokker og
stor nok vedlikeholdsorganisasjon». Så sier de videre:
«Usikkerheten blir ikke mindre av
at det ennå ikke er forhandlet fram noen avtale om reservedelsforsyningen
etter at eksisterende avtale utløper i 2019.»
Det må – så vidt
jeg kan forstå det – bety at de faglige, solide vurderingene dere
har gjort, baserer seg på relativt usikre forutsetninger. Er det
riktig?
Bård
Eggereide: Ja, det kan me vel seie – me har ikkje dei endelege
tala der. Dette er ting som vil forandre seg etter kvart som me
får meir erfaring med helikoptera. Dei tala som me har lagt til
grunn, vil endre seg når me får meir erfaringsgrunnlag for faktisk
bruk av helikopter.
Møtelederen: Takk
– Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (A): Hvis jeg kan få et siste spørsmål
til oppfølging av det, for den historien vi nå i løpet av dagen
skal gå gjennom, er full av eksempler på at forutsetningene ikke
ble sånn som man trodde på det tidspunktet beslutningen ble tatt.
Da blir spørsmålet mitt: Er det sånn med de rapportene vi har lest
fra dere, at vi kan risikere at det om noen år sitter en annen kontrollkomité
her og stiller spørsmål om hvorfor det ikke gikk som planlagt? Er
usikkerhetene så store at vi med stor risiko kan oppleve det?
Alf
Christian Hennum: Vi som forskningsinstitutt har ingen erfaring
med eller forskning på den slags kontraktinngåelse som man må gjøre
med industrien. Så vi kan ikke si noe om dette: Hvis vi skal ha
så mye reservedeler, hvor mye det vil koste? Det forsker ikke vi
på.
I tillegg er det
slik at når et slikt helikopter flyr, vil det gå i stykker med mer
eller mindre jevne mellomrom, og hvor ofte det vil skje, er sånt
som kommer med erfaring. Så det kan vi heller ikke si noe om. Vi
begynner å få noe erfaring. Imidlertid har vi ventet på vedlikeholdsdata
fra NHI, NATO Helicopter Industries, som vi ikke vet om er integrert
i simuleringen ennå. Men disse dataene venter vi vel kanskje ennå
på. Når de kommer, bør man gjøre en ny simulering for å få oppdatert
beslutningsgrunnlaget.
Møtelederen: Da
går møteledelsen tilbake til komitélederen.
Dag Terje Andersen overtok
her som møteleder.
Møtelederen: Takk
for det, og da gir jeg ordet til Nils T. Bjørke, vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg oppfattar på ein måte at det er mykje
som er usikkert her. Det som kjem fram i rapporten, er at ein bør
utøva delar av treninga av mannskap med sivile helikopter. Har det
vore nokon diskusjon med Forsvaret, og korleis har Forsvaret teke
imot det? Ut frå den jobben som de har gjort nå: Korleis vurderer
de kompetansen som har vore i prosjektleiinga?
Bård
Eggereide: Til det første spørsmålet – trening med sivile
helikopter: Det er eit innspel som har kome frå Forsvaret, så det
er ting som dei har gjort i dag, og så vurderer me dei kostnadene
opp mot den operative effekten det vil få. Ein trener ofte med det
ein skal bruke seinare, så det beste er å bruke det opphavlege materiellet
sitt, men viss ein må, så kan ein sjå på kostnaden – om det er noko
å spare på det. Det er ting som dei vurderer.
Det andre spørsmålet
har vi ikkje noko grunnlag til å seie noko om.
Møtelederen: Da
er det Torgeir Knag Fylkesnes – vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): De har gjennomført ei simulering
som byggjer på ganske uklare data. Det er mykje her ein ikkje har
oversikt over. Kan de seie noko om kva realismen er? Ein har fått
ei simulering. I møtet med den verkelege verda: Kva er realismen
i desse simuleringane? På kva måte kan dette vere avgjerdsstøtte,
og kva er det de ikkje har kontroll over? Kva er det de eksplisitt
kan seie at de ikkje kan seie noko om? Vi kan ikkje seie noko om
det, vi kan ikkje seie noko om det, og vi kan ikkje seie noko om
det, osv. Kan de berre avgrense det de kan seie noko om, og kva
de ikkje kan seie noko om?
Alf
Christian Hennum: Jeg kan prøve meg. For det første er det
det med kontraktinngåelse med industri som skal levere reservedeler.
Kostnaden for det er det veldig vanskelig å si noe om. Det tør vi
ikke å gjøre. Imidlertid har vi gjort noen sensitivitetsanalyser,
og man kan f.eks. endre de parameterne som fører til det som kalles
«korrektivt vedlikehold», altså når noe går i stykker. Hvis man
endrer den med 20 pst. oppover, vil det føre til en merkostnad på
ca. 500 mill. kr i en nittenårsperiode. Det er ganske mye, det er
en halv milliard kroner i en nittenårsperiode. Det er ganske mye
penger.
Så kan man også
leke med andre ting. Hvis man skrur på vedlikeholdstidene og øker
dem med 20 pst., vil man få en merkostnad på 200 mill. kr – hvis
man tror på den modellen man bruker.
Sånn kan man gjøre
sensitivitetsanalyser med mange forskjellige parametere og få ut
en slags nøyaktighet for kostnaden. Imidlertid er det ikke så godt
å si hvor stor usikkerhet det er i disse parameterne, for det er
også sånt som kommer med erfaring.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Så de er ganske klare på at
det er stor usikkerheit knytt til desse tala. Dei er ut frå best
tilgjengelege kunnskap og i den grad ein har det. Så kjem de også
opp med eit tal på rundt ein halv milliard kroner, som du omtaler
det som. Tid er her eit veldig viktig spørsmål, ikkje sant.
Historikken seier
at vi er langt på overtid allereie, og ein snakkar om 2022. Men
desse pengane er føreslått fasa inn først i 2021. Ut frå dykkar
vurdering: Når må dei pengane på bordet for at ein faktisk skal
klare å rekkje å få på plass alle dei føresetnadene som skal liggje
til grunn for at vi skal få dette systemet opp å gå innan 2022?
Er 2021 nok?
Bård
Eggereide: Me har ikkje studert det, så me kan ikkje seie
noko konkret. Men me veit f.eks. at det tek tid å utdanne teknikarar,
så det å begynne å få ekstra teknikarar, viss ein bestemmer seg
for å ta store delar av vedlikehaldet sjølv, må ein gjere litt tidleg.
La oss seie at det tek tre år å få ein teknikar, då må ein begynne
med det ….
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Så det framstår som knapt –
det er dykkar direkte vurdering? Eller er det langt forbi dykkar
kompetanseområde å kunne seie noko om det?
Bård
Eggereide: Me har ikkje grunnlag til å seie noko om det,
så det er langt utanfor kompetanseområdet vårt.
Møtelederen: Da
går vi videre til Ulf Leirstein, vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det komitéleder, og takk for
innledningen vi fikk. Slike høringer skal prøve å bidra til at vi
blir en smule klokere. Det kan selvfølgelig være krevende, litt
basert på hvem det er av oss som mottar denne informasjonen, men
jeg har jo skjønt nå at det er en betydelig usikkerhet også med
den nye timeprisen som man har regnet på. Det ble bl.a. gjort en sammenligning
med Sea King-en. Det er et helikopter med betydelig alder, så jeg
vil anta at det koster mye når det er såpass gammelt som det er.
Men jeg har skjønt at dette er veldig usikkert, også den nye timeprisen.
Men er vi kommet i den situasjonen, hvis man skal legge til grunn
forsvarssjefens operative behov på enten 3 900 eller 5 400 timer,
og at det skal oppfylles, at det økonomisk sett ville vært bedre
å bruke NH90 kun på fregattene og heller kjøpe inn nye helikoptre
til Kystvakten? Har man sett på noe sånt i det regnestykket?
Bård
Eggereide: Det har me ikkje studert, så det kan me ikkje
seie noko om.
Ulf Leirstein (FrP): Jeg prøver å forstå dette. Jeg synes
dette er en smule vanskelig. Når disse regnestykkene er såpass usikre
som de er – går det an å si noe mer om hvorfor det er så usikkert?
Jeg skjønner at man har et helikopter man skal prøve å få erfaring
med. Men dette må i liten grad ha blitt sett på før, når vi har
en helt annen timepris nå enn vi hadde før. Kan dere si noe mer
rundt denne usikkerheten, for jeg føler at det som henger i luften
her, er at vi mest sannsynlig kommer til å få en helt annen timepris
når vi har fått disse erfaringene?
Alf
Christian Hennum: Du stiller gode, men vanskelige spørsmål.
Vi har ikke studert disse sammenhengene. Det er forholdsvis korte
oppdrag. Hvis man skulle klart å få til noe sånt, hadde vi, som
FFI, måttet være med gjennom hele prosessen og gjort kontinuerlige studier
på disse temaene.
Møtelederen: Nå
ser det ut som Størdal har lyst til å si noe. Vær så god.
John-Mikal
Størdal: På generelt grunnlag er det slik at når vi gjør
den typen analyser og simuleringer, er det helt avhengig av de dataene
en dytter inn. Det er de som i stor grad bestemmer hva en kommer
fram til. Usikkerhet inn betyr usikkerhet ut. Det kan jeg si på
generelt grunnlag.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen. Vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk. Dette er ganske vanskelig
og teknisk, men med en forventet levetid for helikoptrene på ca. 30 år,
anskaffelser til en sum på rundt 8 mrd. kr og store driftskostnader
og vedlikeholdskostnader, er dette en av de dyreste anskaffelsene man
har gjort, kun slått av F-35, jagerflyanskaffelsen. Hva er det som
gjør at dette systemet blir så kostbart? Nå var jo Ulf Leirstein
inne på det, men har FFI fastslått hva timeprisen per flytime for
NH90 da vil være? Det var vel kanskje noe av det dere svarte at
dere ikke kunne si, men at den blir høy, er det vel ingen tvil om?
Møtelederen: Ja,
vær så god.
Bård
Eggereide: Når det gjeld kvifor dette blir dyrt, er det litt
det som Alf Christian Hennum var inne på i innleiinga – at det er
vedlikehaldskrevjande. Det krev mange teknikarar, og det krev fleire
vedlikehaldsdokker og fleire reservedelar enn det som blei anslått
opphavleg. Det er vel det me kan seie om det. Når det gjeld timepris,
har me ikkje anslag for det.
Møtelederen: Da
er det Torgeir Knag Fylkesnes for annen gang. Vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg vil takke for ein klargjerande
runde. Forsvarsministeren har lagt veldig stor vekt på rapporten
dykkar, og tala er blitt førte direkte inn i langtidsplanen. Kjem
det som ei overrasking på dykk at han fikk den typen rolle i langtidsplanen
for Forsvaret, med dei usikkerheitene som de her klart gjer greie
for? Skal ein halde på slik, og planleggje så omfattande investeringar
med utgangspunkt i ein modell som har klare grenser for kva han
faktisk kan seie om verkelegheita?
John-Mikal
Størdal: Generelt vil jeg si at når en skal snakke om framtiden,
er det alltid en usikkerhet knyttet til det. Her har vi benyttet,
så langt vi kjenner til, det beste, tilgjengelige informasjonsmaterialet
som er. Det er jo ikke noe spesielt for NH90 som sådan; det gjelder jo
alle tilsvarende simuleringer og analyser. Sånn sett skiller ikke
dette seg ut når det gjelder underlaget for analyser, også framover.
Da vil jeg gjerne også si: Hva er alternativet? Vi har det beste
dataunderlaget vi tror vi kan få, og så har vi brukt vår beste kunnskap.
Ja, det blir da
en usikkerhet i sluttresultatet, men forhåpentligvis betydelig mindre
usikkerhet enn det ville vært hvis en ikke hadde gjort den typen
studier, analyser og simuleringer.
Møtelederen: Nå
har jeg to til på blokka, så jeg må be om både korte spørsmål og
korte svar. Ulf Leirstein, vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk. Det er en betydelig merkostnad,
og vi skjønner også at den kanskje kan være enda høyere, for alt
vi vet. Det ble jo gjort et arbeid i forkant, da man tok beslutninger
om dette. Hva er FFIs vurdering av det faglige arbeidet som lå til
grunn for den opprinnelige timeprisen?
Alf
Christian Hennum: Vi har ikke studert hva som lå til grunn
for den opprinnelige timeprisen, så det kan vi dessverre ikke si
noe om.
Møtelederen: Nils
T. Bjørke, vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): No er ikkje helikopterbruk i Forsvaret
noko nytt. Ein har jo hatt helikopter i lange tider. Korleis kan
det vera så mykje usikkerheit knytt til både flytimar og vedlikehald?
Er det eit så forskjellig helikopter frå dei andre? Det verkar nesten
som det er spådomar framover, og det har vore endringar heile vegen
på desse tala som kjem fram. Skulle ein ikkje tru at ein har mykje
erfaringsgrunnlag for bruk av helikopter og vedlikehald og for bruk
av teknikarar og slikt, så det burde vera råd å finna ganske tydelege
tal på det?
Bård
Eggereide: Dette er eit heilt nytt helikopter, som me ikkje
har hatt tidlegare. Det har ei heilt ny rolle som fregatthelikopter,
og det har me heller ikkje hatt tidlegare. Ingenting er likt. Det
gjeld for andre system òg – når me får eit nytt system, er det usikkerheit
knytt til bruken. Det er vel det me kan seie utan å spekulere.
Møtelederen: Da
tror jeg vi går inn for landing. Jeg oppfatter at budskapet er at
det er mulig å komme helt opp i 5 400 flytimer hvis en tar de kostnadene
som følger av det, og de kostnadene er store og i tillegg noe usikre.
Jeg går ut fra at det er en riktig konklusjon, både i rapporten
og ut fra de svarene vi har fått her.
Da er det til
slutt anledning for dere – hvis dere ønsker det – å gi tilleggskommentarer
på bakgrunn av det som det er blitt spurt om, eller om det er noe
dere mener vi burde få ytterligere informasjon om. Dere har tiden fram
til kl. 09.40, hvis dere ønsker det. Vær så god.
John-Mikal
Størdal: Bare en kort kommentar: Det er skapt et inntrykk
her av at det er en stor usikkerhet knyttet til dataunderlaget.
Jeg vil bare presisere at vi ikke har gjort noen vurdering eller
forskning på usikkerheten i dataunderlaget. Vi har tatt imot det
vi har fått, gjort de analysene vi mener er de riktige i dette tilfellet,
og kommet med en konklusjon. Vi mener det er det beste vi har akkurat
nå, med den innsatsen vi har lagt inn. I hvilken grad dataunderlaget
er usikkert, har vi fra vår side egentlig ikke forutsetninger for
å uttale oss om.
Møtelederen: Greit.
Ingen ytterligere kommentarer? Da sier vi hjertelig takk til dere.
Takk for deres bidrag. Vi starter opp igjen høringen kl. 09.45.
Høringen ble avbrutt
kl. 09.38.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 09.45.
Høring med direktør for Forsvarsmateriell,
Mette Sørfonden
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen. Jeg vil få ønske velkommen til
Mette Sørfonden, som er direktør for Forsvarsmateriell. Som bisittere
har du med deg kontreadmiral Bjørge Aase, som er nestkommanderende
og investeringsdirektør, og oberstløytnant Ivar Dyrdal, som er prosjektleder
for NH90 Luftkapasiteter. Velkommen til dere også.
La meg først få
gjenta noen formaliteter: Du har inntil 10 minutter til innledning.
Etter innledningen blir det en åpen spørsmålsrunde på 25 minutter.
Helt til slutt får du ordet til en kort oppsummering, dersom du ønsker
det.
Jeg sa innledningsvis
i høringen noe om håndteringen av taushetsbelagt informasjon. Jeg
vil bare gjenta at dette er en åpen høring, og at det derfor er
viktig at alle deltakerne unngår å omtale forhold som er undergitt taushetsplikt.
Dersom et spørsmål ikke kan besvares uten å gi opplysninger som
er taushetsbelagt, må komiteen gjøres oppmerksom på det.
For å unngå problemer
med lydanlegget er det viktig at alle husker på at mikrofonen skal
være på når vi prater, og være av når vi ikke prater.
Da kan vi begynne.
Du har inntil 10 minutter til en innledning – vær så god.
Mette
Sørfonden: Takk for invitasjonen til denne høringen.
NH90 har vært
og vil være et utfordrende prosjekt enda en stund framover. Riksrevisjonen
har gjort et grundig arbeid for å belyse forholdene rundt prosjektet, og
denne innsikten vil vi trekke lærdom av.
Forsvarsmateriell
ble etablert den 1. januar 2016. Målsettingen med etatsetableringen
har vært å legge til rette for en videre effektivisering og kvalitetsforbedring av
investeringsvirksomheten og materiellforvaltningen. Vårt mandat
er eierskapsforvaltning av Forsvarets materiell. Konkret betyr det
å fremskaffe materiell gjennom investeringsprosjektene, sette premissene
for Forsvarets materielldrift, slik at materiellsikkerheten ivaretas,
og når materiellet ikke lenger skal brukes i Forsvaret, har vi ansvaret
for å utfase det. Etaten ble etablert ved å overføre 1 300 medarbeidere
fra Forsvarets logistikkorganisasjon, som tidligere hadde tilsvarende
ansvar. Vi overtok således ansvaret for NH90-anskaffelsen, herunder
kontraktsoppfølgingen, da etaten ble etablert og jeg tiltrådte.
Systemer som ligger
i front teknologisk, vil alltid ha en betydelig gjennomføringsrisiko
på kost, tid og ytelse. Vi kan konstatere at avvikene med rettidig
levering for NH90-helikoptrene ligger langt utenfor det som en normalt
kan forvente. Helikoptrene er mer enn ti år forsinket. Rotårsaken
til dette er etter vår vurdering leverandørens manglende evne til
å levere helikoptrene, inkludert tilhørende reservedeler, i henhold
til kontrakten. Vedvarende manglende leveringsevne har gjort at
Forsvarets rettslige posisjon og alternativvurderinger ble grundig
evaluert i 2012. Deretter ble det gjort en ny vurdering i 2017,
hvor 2012-konklusjonen ble opprettholdt.
Da Forsvarsmateriell
ble etablert, hadde Forsvaret mottatt fem helikoptre i foreløpig
versjon, og nummer seks ble levert i januar 2016. I 2017 fikk Forsvarsmateriell
leverandøren til å forplikte seg til en ny, oppdatert leveranseplan
for endelig versjon, og det er den som nå ligger til grunn.
Vi har mottatt
ni helikoptre, hvorav tre i endelig versjon. De siste fem helikoptrene
er planlagt levert i år. Disse er i produksjon på fabrikken i Italia
og under ferdigstillelse. De seks helikoptrene som tidligere er
levert i foreløpig versjon, oppgraderes til endelig versjon i perioden
2018–2022. Erfaringer tilsier imidlertid at det fortsatt foreligger
risiko for forsinkelser.
NH90 er et avansert
helikopter, som representerer en ny teknologi og kapasitet for Forsvaret.
For å lykkes med implementeringen i Forsvaret fordrer det tett samhandling
med mange aktører, både internt i forsvarssektoren og med leverandøren,
for å skape den operative evnen. I erkjennelsen av at det er og
fortsatt vil være utfordringer med anskaffelsen og implementeringen, ble
det i mars 2018 etablert et felles programstyre, bestående av ledere
i Forsvaret og Forsvarsmateriell, for å få en felles forsterket
styring og koordinering av både anskaffelsen og implementeringen.
Jeg opplever at
det mellom etatene og Forsvarsdepartementet er klare og ryddige
ansvarsforhold, og at det er en profesjonell holdning og samarbeidsvilje
i sektoren.
Forsvarsmateriell
følger prosjektet tett opp på flere nivåer.
Først, på prosjektledernivå:
Her er det en tett dialog mellom aktørene. Basert på erfaringslæring
har vi etablert en liaisonfunksjon med permanent tilstedeværelse
hos leverandør for å ivareta daglig koordinering og oppfølging.
For det andre,
på ledernivå: Her følges kontrakten tett opp gjennom høynivåmøter
med leverandøren. I perioden 2016–2018 har vi gjennomført 13 høynivåmøter
med direktøren for Nato Helicopter Industries. De siste møtene har
også Forsvaret, ved Forsvarsstaben og Forsvarets logistikkorganisasjon,
deltatt på for å styrke fokuset på og oppfølgingen av driftsunderstøttelsen
av helikoptrene.
For det tredje:
I etatsstyringen fra Forsvarsdepartementet har det vært en tett
og systematisk oppfølging gjennom etatsstyringsmøtene, med en særskilt
behandling av NH90. I tillegg har vi hatt særskilte rapporteringsmøter
med departementet.
Jeg er av den
oppfatning at prosjektet blir fulgt godt opp, og at iverksatte tiltak
samlet vil bidra til å redusere risiko for ytterligere forsinkelser
– selv om dette dessverre ikke kan utelukkes. Forsvarsdepartementets
avklaring av ambisjonsnivået for produksjonstimer har vært viktig
for at sektoren som helhet nå har en omforent situasjonsforståelse
av de forutsetninger som skal til for å få etablert den operative
kapasiteten.
Avslutningsvis
vil jeg understreke at vi anser NH90 som et godt helikopter. Det
vil gi en tiltrengt kapasitetsøkning for både fregattene og Kystvaktens
operative evne når vi innfaser det i den endelige versjonen. Det
vil kreve en betydelig innsats fra Forsvaret og Forsvarsmateriell
for at vi sammen skal nå ambisjonen som Forsvarsdepartementet har
fastlagt. Jeg opplever at vi nå er inne på et bedre spor. Vi skal
bidra med vårt. Vårt fokus er å sikre at vi får de avtalte leveransene,
og at Forsvarsmateriell medvirker til at Forsvaret får en understøttelsesløsning
som gir den forventede tilgjengeligheten.
Da er jeg ferdig
med min innledning og vil besvare spørsmål fra komiteen. Takk.
Møtelederen: Takk
for det. De første spørsmålene kommer fra saksordføreren, Hans Fredrik
Grøvan, vær så god.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det og takk for innledningen.
En av problemstillingene
som riksrevisjonsrapporten tar opp, er rolleforståelse. Er rolleforståelsen
mellom FLO og FMA tydelig nok definert, etter din oppfatning?
Mette
Sørfonden: Gjennom endringene som ble gjort ved å etablere
Forsvarsmateriell den 1. januar 2016, opplever jeg at det er veldig
tydelig hva de enkelte etatene er ansvarlig for, og at både det
formelle og rolleforståelsen er til stede.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Et par spørsmål til: Innkjøpet,
eller kontrakten, ble i sin tid basert på det som ble kalt kjent
teknologi. Samtidig er riksrevisjonsrapporten tydelig på at dette
har vært et umodent prosjekt, på den måten at dette aldri har vært
produsert før. Var dette et risikoprosjekt?
Mette
Sørfonden: Jeg har ikke grunnlag for å vurdere forhold som
ligger forut for etatsetableringen.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Men du har vel grunnlag for å
vurdere det ut fra den erfaringen du sitter med i dag – med alle
forsinkelser, alle de komplikasjonene som dette prosjektet har påført,
osv. Hva er din vurdering i forhold til de erfaringene som dere
har gjort dere, i dag?
Mette
Sørfonden: Kunne du være litt tydeligere, for vurderinger
om forhold forut for min tid er ikke jeg den rette til å svare på?
Fakta som gjelder nåtid, kan jeg svare på. Så kunne du være mer
presis i spørsmålet?
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Spørsmålet går på din vurdering
av prosjektet slik det framstår i dag, med forsinkelser, med komplikasjoner
når det gjelder levering, osv. Har dette prosjektet vært inngått
på så trygge kontraktsvilkår at man har hatt full styring med det
fra dag én, eller burde dette vært gjort på et annet grunnlag –
ut fra ditt kjennskap til det i din posisjon som leder av Forsvarsmateriell?
Mette
Sørfonden: Vi må forholde oss til kontrakten slik den foreligger,
og følge den tett og godt opp. Og så avstår jeg fra å gjøre vurderinger
av det som er gjort før min tid.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Et par spørsmål til: Allerede
i 2012, kun ett år etter at tilleggsavtalen med ny leveringsplan
var inngått, gikk man ut og sa at man vurderte andre alternativer.
Hva var grunnlaget for den vurderingen – kun ett år etter at tilleggsavtalen
var inngått?
Mette
Sørfonden: Den delen var vel gjort samtidig, mener jeg å
erindre. Det ble gjort både en vurdering av den juridiske situasjonen
og en alternativ vurdering. Vi gjorde da en tilsvarende vurdering
i 2017. Det som ble konklusjonen som departementet da falt ned på,
var at det var både en betydelig kostnadsmessig risiko og en juridisk
risiko, og i tillegg, dersom vi skulle valgt et annet helikopter,
ville det ta fem–syv år å få et slikt alternativ. I tillegg er det
en lang, krevende nasjonal beslutningsprosess. Så ut fra behovet
til den operative evnen ble det vurdert at det beste – altså det
muliges kunst – var å gå videre med dette prosjektet.
Var det svar på
spørsmålet ditt?
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Ja, det var for så vidt det –
et godt forsøk. Hvis jeg får lov, komitéleder, vil jeg stille to
korte spørsmål til.
I den planen som
ble lagt i 2012, med leverandøren, ble det lagt inn noen milepæler.
Ble det lagt inn noen konsekvenser for leverandøren om ikke disse
milepælene ble nådd?
Og jeg kan ta
det siste spørsmålet med det samme: Hvilke økonomiske sanksjoner
ble det gjort overfor leverandøren når det gjaldt eventuelt fortsatte
forsinkelser?
Mette
Sørfonden: Det som gjelder 2012, har ikke jeg grunnlag for
å vurdere, men jeg kan gi en beskrivelse av kontrakten slik vi forholder
oss til den i dag. Da er det … et lite øyeblikk… Riksrevisjonen
påpeker svakheter ved kontrakten, men at den ikke avviker fra den
anbefalte praksisen på 10 pst. Så den grunnleggende utfordringen
er jo at leverandøren ikke har evnet å levere, men det fritar jo
ikke leverandøren fra å levere i henhold til kontrakten.
Slik kontrakten
nå ligger, etter vår revisjon fra 2017, har vi mulighet til å utøve
betydelig press gjennom både bortfall av priseskalering, altså at
prisen blir fastlåst til dagens prisnivå, og selvfølgelig å holde
tilbake penger dersom vi ikke får helikoptrene. Så de viktigste
sanksjonsmulighetene vi har, er tilbakeholdelse av betaling kombinert
med frosset prisstigning. I tillegg foreligger det en garantiklausul
som går på den yteevnen eller vedlikeholdsvennligheten som blir
opparbeidet etter fire års drift – den ligger i bunnen. Det betyr
at slik vi opplever kontrakten, har for det første leverandøren
forholdt seg til den nye kontrakten fra den foreligger, slik at
det som har skjedd etter den tid, har vært innenfor kontraktens
ramme.
Møtelederen:Da
gir jeg ordet til komiteens nestleder, Svein Harberg.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Det er fordi komiteens leder, Dag Terje Andersen,
er den neste som skal stille spørsmål. Vær så god.
Dag Terje Andersen (A): Takk for det.
Jeg tenkte å følge
opp Grøvans spørsmål. Kontrakten er fra før FMA, men dere praktiserer
i dag kontrakten, og den siste, revurderte, kontrakten, så spørsmålet er:
Er den kontrakten god nok når det gjelder sanksjoner? Du sier at
du kan holde igjen penger, men dagmulkter er noe annet, det er penger
de ikke får. Én ting er at penger blir holdt igjen så lenge en ikke
har levert varen, men en annet ting er: Har dere tilstrekkelige
– synes du – sanksjonsmidler i dag for de forsinkelser som måtte oppstå?
Så nevner Riksrevisjonen
spesielt at det vil gå mange år før vedlikeholdsgarantien kan gjøres
gjeldende. Er det en svakhet ved dagens kontrakt? Vi ber altså ikke
om din vurdering av dem som inngikk kontrakten, men av kontrakten
som verktøy for ditt arbeid i dag.
Mette
Sørfonden: De fakta som Riksrevisjonen har avdekket, kan
jeg bekrefte – altså at det er slik innretningen er – men vurderingen
av effekten deler jeg ikke. Jeg mener at slik kontrakten ligger
i dag, etter at den ble reforhandlet i 2017, har vi de virkemidlene
vi behøver for å sikre leveransene nå, i dette året. Vi opplever
også at vi er så tett på at det er mulig å gjøre justeringer underveis.
Den garantiklausulen
som ble gitt med hensyn til vedlikeholdsvennligheten, er tuftet
på at man skal operere et gitt antall år, altså fire år, før den
eventuelt skal slå ut. Det er en garanti som man kan ha ulike oppfatninger av
om burde slått inn på et tidligere eller på et senere tidspunkt.
Jeg avstår fra å gjøre vurderinger av hvor god den var den gangen
den ble etablert, men vi opplever at vi har de mulighetene vi trenger
for å sikre siste del av anskaffelsen.
Dag Terje Andersen (A): Så et spørsmål til det som er de
særegne norske forhold. For Riksrevisjonen peker på – med rette,
naturlig nok – at det er leverandøren som har problemet at helikoptrene
kommer for sent. Det er det mange av de landene som har bestilt
tilsvarende helikopter, som har opplevd. Men så blir det påpekt
at det også er årsaker i Norge til at prosessen har blitt forsinket.
Så vidt jeg forstår riksrevisor, går det både på spesifikasjonskrav,
altså innflytelse over helikoptrenes utforming, og på planleggingen
av innfasingen her i Norge.
Jeg vil be om
at direktøren kommenterer det – at vi rett og slett har gjort en
for dårlig jobb i Norge, som har bidratt til forsinkelsen, og at
ikke hele årsaken til forsinkelsen kan legges på leverandøren.
Mette
Sørfonden: Jeg har ikke grunnlag for å vurdere de forhold
som ligger forut for etatsetableringen, men fakta, slik som de ligger
nå. Både tidligere og nå leder dette til samtidighetsutfordringer.
Når det gjelder luftkapasiteter, faser vi nå inn F-35, og vi holder
på å anskaffe nye overvåkingsfly og AW101, så vi har et enormt press
på de samme ressursene som både skal fase inn nytt, og vedlikeholde
det eksisterende, som skal være operativt.
Det jeg kan svare,
er at Forsvarsmateriell i min funksjonstid har iverksatt tiltak
som tillater en prioritert styrking, og den er reell både i 2016,
i 2017 og i 2018 – og den videreføres i 2019 – nettopp for å kunne
håndtere dette store volumet. Så vi har videreført en intensiv ledelses-
og bemanningsoppmerksomhet rundt at vi skal evne å klare det.
Dag Terje Andersen (A): Hvis jeg får lov til et siste spørsmål:
Riksrevisjonen peker på nettopp det vi nå er inne på, og at det
er vanskelig å fastsette vedlikeholdsbehov og dimensjonere vedlikeholdsorganisasjonen. Det
er greit at du ikke ønsker å svare for perioden før deg, men...
Mette
Sørfonden: Nei, for det er ikke mitt ansvar. Selve vedlikeholdsorganisasjonen
ligger i Forsvaret, så jeg tror du får et bedre svar ved å rette
spørsmålene dit.
Når det gjelder
alt det tekniske, altså luftdyktigheten og mottak av alt luftmateriell,
er det vårt ansvar.
Dag Terje Andersen (A): Ja, og når det gjelder det ansvaret,
altså å implementere det som skal implementeres, er du enig i kritikken
fra Riksrevisjonen, at det også skyldes norske forhold at vi har
fått de forsinkelsene vi har fått? Det er det sentrale spørsmålet.
Mette
Sørfonden: Jeg er enig i at det har ledet til samtidighetsutfordringer
for Forsvaret, men jeg synes det er riktig at svarene på spørsmålene
utdypes av representanter fra Forsvaret.
Møtelederen: Da går møteledelsen tilbake til komitélederen.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Og ordet går videre til Svein Harberg.
Svein Harberg (H): Takk. Det er krevende å stille spørsmål
i denne saken, fordi det har gått over så lang tid og det er forskjellige
aktører som er inne, og jeg oppfatter også av svarene at det er
krevende. Men én av de viktige tingene er også å ta lærdom her.
Jeg lurer på om
du kan kommentere noe om hva du – da dere overtok dette ansvaret
– har sett som den største utfordringen med å følge opp kontrakten
og leveransen. Er det noen mangler i det du fikk på bordet for å
følge opp, som peker seg ut, og som gjør det vanskelig å følge opp
videre? Det var det ene spørsmålet.
Det andre spørsmålet
går rett og slett på mulighetene for å bygge kompetanse omkring
et slikt innkjøp, for det skjønner vi er krevende. Kunne du også
kommentere det litt?
Mette
Sørfonden: Det var gode spørsmål, for du treffer egentlig
i kjernen av det som skal til for å evne å gjøre en god jobb. Det
ene er innsikt i de kontraktuelle forholdene, altså hvordan dette
fungerer, og det andre er innsikt i teknologien og det praktiske,
hva som skal til for at vi skal kunne operere – altså alt fra teknisk
dokumentasjon og det hele.
Det vi opplever,
er at uten bl.a. prosjektlederen her, som har påtatt seg dette oppdraget
etter at han har gått av med pensjon, hadde vi ikke klart det. Så
her har jeg veldig, veldig mange – som har brukt mye tid og krefter –
å takke for ikke å forlate prosjektet, men faktisk stå i det for
å klare å levere.
Når det gjelder
teknologiinnsikt i luftkapasiteter som vi bruker på alle luftsystemene,
har vi heldigvis klart å opprettholde den kapasiteten vi trenger
for å tåle dette store volumet. Men det er ingen tvil om at også
i dette prosjektet sliter vi med å motivere folk, for jo mer dette
snakkes ned, er det klart: Hvem vil være med på en fiasko? De fleste
ønsker jo å være med på en suksess. Jeg tror det er mekanismer som
i hvert fall vi har prøvd å ta på alvor, ved å skape motivasjon
hos medarbeidere til å stå i et krevende prosjekt som er viktig
for landet, og som har stor samfunnsnytte – skape motivasjon på
den måten.
Svein
Harberg (H): Bare en liten oppfølging, for en del av spørsmålet
mitt gjaldt hva som var den største utfordringen. Det er mulig at
jeg utløste svaret på det med spørsmål nummer to, at nettopp det
å overta en sak som allerede var så komplisert, var utfordrende.
Mette
Sørfonden: Ja, en kan si at vårt resonnement som ledelse
har vært å sørge for å prioritere dette med midler, altså å gjøre
dette. Jeg har tatt midler fra andre deler av min virksomhet og
styrket luftkapasiteter i de tre årene jeg har hatt ansvaret, nettopp
fordi dette var vi nødt til å planlegge godt for. Det har vi i stor
grad lyktes med, men i selve prosjektet som Ivar Dyrdal leder, er det
flere stillinger vi har utlyst gang på gang, og vi får ikke en eneste
søker. Det betyr at det er mitt ansvar å skape motivasjon, attrahere
personell og si at dette er et viktig samfunnsansvar, dette er et
prosjekt som vi må prøve å løse sammen.
Svaret mitt er
at fra etableringen i 2016 har vi både planlagt og prioritert for
å sikre å klare å gjennomføre dette viktige prosjektet.
Møtelederen: Da
ser jeg at vi trenger å ha både korte spørsmål og korte svar.
Neste er Ulf Leirstein,
vær så god.
Ulf
Leirstein (FrP): De fleste av oss sitter vel i dag og lurer
fælt på hvordan vi kunne la dette prosjektet komme så langt uten
at det ble stoppet og vi valgte en annen leverandør.
For å være helt
tydelig: I innledningen din tok du også et forbehold om at det kan
komme ytterligere forsinkelser. Er det korrekt oppfattet?
Ulf
Leirstein (FrP): Ja, så det er ikke sikkert vi er i mål i
2023 heller.
Du er veldig tydelig
på at du og din organisasjon ikke hadde ansvaret før etter 2016,
men i 2017 gjorde dere en vurdering av om man skulle fortsette med
dette eller ikke. Da vil jeg anta at beslutningsgrunnlaget fra 2012
var en del av beslutningen i 2017, at man så på hva man gjorde fem
år tidligere. Dere kom til samme konklusjon som i 2012, at vi fortsetter.
Hva er det som ligger i den vurderingen at man er så trygg på at
dette skal man få i mål, at man i 2017 valgte å konkludere med at
det var naturlig fortsatt å opprettholde disse leveransene og denne
kontrakten?
Så et siste spørsmål,
som gjelder konsekvensene av å si opp kontrakten. Har vi, altså
Norge, en veldig dårlig kontrakt? Når man hører om en leverandør
som overhodet ikke har levert, det er stadig forsinkelser, og vi
har et helt annet kostnadsbilde i dag enn da vi startet, har vi altså
en forferdelig dårlig kontrakt? Det er det spørsmålet jeg lurer
på. Konsekvensene er store for Norge hvis vi sier den opp.
Mette
Sørfonden: Det var mange spørsmål, men jeg skal prøve å sortere
dem, så får du heller fylle inn.
Når det gjelder
den vurderingen som vi gjorde, gjorde vi den på oppdrag fra departementet,
som da ønsket å gjøre opp status. Den inneholdt de operative kravene som
ligger til grunn for anskaffelsen, så alternativvurderingene ble
vurdert opp mot det. Da var konklusjonen at for å skaffe denne kapasiteten
innen rimelig tid var det definitivt dette helikopteret som møtte
de operative kravene. – Det er punkt 1.
Punkt 2: Når det
gjaldt vår rettslige posisjon til å kunne heve kontrakten, var det
betydelig risiko knyttet til det. I en slik type konflikt ville
det ta minst tre år bare å få avklart det i retten. Den samlede
vurderingen av den rettslige posisjonen og beskaffenheten på helikopteret gjorde
at man valgte å gå videre.
Så skal man heller
ikke glemme at når det har blitt så krevende som dette, er det atskillig
kompetanse som er blitt opparbeidet gjennom det. Så vi opplever
nå en leverandør som har en annen sits enn tilbake i tid.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til Nils T. Bjørke.
Jeg har i tillegg
Bente Stein Mathisen og Magne Rommetveit på lista, og vi har veldig
kort tid igjen, så jeg tviler på om vi rekker alle – men korte spørsmål
og korte svar.
Nils
T. Bjørke (Sp): Du seier at du ikkje vil gjera ei vurdering
av før 2016, då du overtok ansvaret. Men eg vil tru at når ein får
ansvaret for ei så krevjande oppgåve, ei oppgåve der ein ligg så
etter skjema, må det første ein gjer, vera å gå gjennom dei kontraktane
som ligg der, og sjå om dei er gode nok til å kunna gjera oppgåvene.
Me fekk høyra
frå dei som var her på høyring før i dag, at det var store kapasitetsutfordringar
med korleis ein skal klara å auka timetalet på desse helikoptera.
Når er de ferdige med å vurdera kva som trengst av mannskap for
å klara å auka timetalet?
Mette
Sørfonden: Det var mange spørsmål, men jeg skal prøve å svare
på det første.
Når vi gjør vurderinger,
er det klart at vi gjør vurderinger av enhver kontrakt, men vi må
forholde oss til den slik den foreligger, og følge den opp. Det
jeg ikke ønsker, er å ha vurderinger knyttet til hva forgjengere
her har gjort, men det er helt korrekt at vi overtar det formelle
ansvaret for kontrakten, og derfor tok vi initiativ til å justere
leveranseplaner i 2017, som vi nå forholder oss til.
Jeg har lyst til
å føye til at risikoen for forsinkelser, som representanten spurte
om nettopp, er betydelig redusert nå, mot før. Så det er det ene.
Når det gjelder
bemanningen og hva som skal til for å få denne operativ, er det
et spørsmål som i hovedsak må rettes til Forsvaret, som har ansvaret
for både å fly disse helikoptrene og å vedlikeholde dem. Da tror
jeg du får et bedre svar enn hos meg, for vi er bemannet til å anskaffe
og implementere vår del av vårt ansvar.
Møtelederen: Da
rekker vi bare ett veldig kort spørsmål og et kort svar.
Vær så god, Bente
Stein Mathisen.
Bente
Stein Mathisen (H): Jeg skal prøve å være kort.
Det står i rapporten
at det har vært utfordringer med personell, som har gjort at mye
av prosessen har stoppet opp. Du svarte Svein Harberg om det å ha
rett personell på plass. Men jeg lurer på: Hvordan har dere håndtert
det, og hvordan har dere rapportert dette videre i systemet? For
det er tydelig at dette er mye av årsaken til at ting har stoppet
opp i prosessen når det gjelder godkjenning etc., i saksbehandlingen.
Mette
Sørfonden: Fra årstallet 2016 og fremover har vi levert det
vi skal, og våre deler av oppgaven. Det er viktig å peke på at det
at man får samtidighetsutfordringer for deler av ressursene i Forsvaret
og Forsvarets logistikkorganisasjon, skyldes forsinkelsene, men
jeg tror det er mest korrekt formelt at du spør Forsvaret om det.
Bente
Stein Mathisen (H): Det sto at det var hos dere.
Mette
Sørfonden: Jeg ser Riksrevisjonen har satt FMA/FLO, men vi
får … Vi vurderer at vi ikke har vært årsak til forsinkelsen, men
vi har hatt samtidighetsutfordringer for enkeltoppgaver som skulle
vært løst. Tvert imot har vi bistått leverandøren med ressurser, bl.a.
med teknisk dokumentasjon, for å unngå forsinkelser. Så vi har egentlig
gjort mange anstrengelser for å sikre at vi ikke bidrar til det.
Møtelederen: Da
er vi på overtid. I den grad dere ønsker det, kan dere få inntil
1 minutt til å gi noen sluttkommentarer – hvis det skulle være mulig
å gi en samlet oversikt på den tida.
Mette
Sørfonden: Ja, takk. Jeg vil først si at Riksrevisjonen har
gjort et veldig grundig arbeid for å belyse forholdene rundt prosjektet,
herunder også utfordringer som vi selv har et ansvar for å løse,
og den innsikten trekker vi lærdom av.
Jeg håper jeg
har fått frem at sektoren under Forsvarsmateriell har iverksatt
flere viktige tiltak for å bedre situasjonen. Vi ser det som positivt
at vi har sett en mer aktiv rolle fra leverandørens side den siste
tiden, som gjør at vi imøteser leveransen av de fem siste helikoptrene,
etter planen, i år.
Erfaringer tilsier
imidlertid at det fortsatt er risiko, men ut fra vår vurdering i
betydelig mindre grad enn det vi har opplevd tidligere. Det er mange
i Forsvaret og i min etat som har brukt en stor del av yrkeskarrieren
sin på NH90. Vi har alle et sterkt ønske om å få dette, slik at Forsvaret
får et maritimt helikopter som møter de strenge kravene som stilles
til materiell som skal anvendes i vårt krevende farvann. De har
vist stor integritet ved ikke å akseptere leveranser som ikke møter
de viktige kravene som er stilt for å kunne operere trygt. Fremover vil
det kreves en mobilisering og en betydelig innsats fra både Forsvaret,
Forsvarsmateriell og industrien for å gjøre dette til en reell operativ
kapasitet som møter den ambisjonen Forsvarsdepartementet har fastlagt.
Vi skal gjøre vårt for å bygge tillit rundt dette materiellet.
Da vil jeg takke
for oppmerksomheten.
Møtelederen: Da
sier vi takk til dere.
Høringen starter
opp igjen kl. 10.25.
Høringen ble avbrutt
kl. 10.21.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 10.25.
Høring med sjef Forsvarets
logistikkorganisasjon Petter Jansen
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen. Jeg vil ønske velkommen til
sjef for Forsvarets logistikkorganisasjon, Petter Jansen. Som bisittere
har du med deg brigader Frode Flølo, som er tidligere sjef FLO Luftkapasiteter,
og juridisk direktør Anne Elisabeth Langfoss – velkommen til dere
også.
Først vil jeg
gjenta noen formaliteter. Du får inntil 10 minutter til en innledning.
Etter innledningen blir det en åpen spørsmålsrunde på 25 minutter,
og til slutt får du ordet til en kort oppsummering, dersom du ønsker
det.
Så vil jeg gjenta
at dette er en åpen høring, og at det derfor er viktig at alle deltakerne
unngår å omtale forhold som er underlagt taushetsplikt. Dersom et
spørsmål ikke kan besvares uten å gi opplysninger som er taushetsbelagt,
må komiteen gjøres oppmerksom på det.
Av praktiske årsaker
må vi huske på lydanlegget, som skal være på når vi snakker og av
når vi ikke snakker.
Da er vi klare
til å begynne. Du har inntil 10 minutter til en innledning – vær
så god.
Petter
Jansen: Takk skal du ha.
Komitéleder og
komitémedlemmer, takk for invitasjonen og muligheten til å utdype
de forhold som berører FLO i Riksrevisjonens undersøkelser angående
anskaffelse og innfasing av maritime helikoptre i Forsvaret.
Jeg ønsker innledningsvis
å si at Riksrevisjonens undersøkelser er en grundig gjennomgang
av de forhold som har påvirket anskaffelsen og innfasingen av NH90-helikoptrene
i Forsvaret. Jeg vil benytte anledningen til å belyse enkelte forhold
som fra FLOs side påvirket helikopteranskaffelsen i min periode
som sjef for FLO.
Jeg tiltrådte
min stilling som sjef FLO den 1. oktober 2011. Den gang lå prosjektansvaret
for den samlede investeringsvirksomheten i Forsvaret i FLO, herunder
også NH90-prosjektet. Som dere har hørt fra direktør for Forsvarsmateriell,
overtok Forsvarsmateriell ansvaret for investeringsvirksomheten
fra 1. januar 2016. FLO har fortsatt ansvaret for forsyninger, mens
Luftforsvaret har ansvaret for vedlikehold av NH90-helikoptrene.
Etter oppdrag
fra Forsvaret har FLO ansvaret for å inngå drifts- og vedlikeholdsavtaler
med leverandører i det åpne markedet. NH90 er i dag delvis idriftsatt,
da prosjektet ikke har fullført anskaffelsene av helikoptrene eller
den initielle reservedelsbeholdningen. Per i dag har 9 av 14 helikoptre
med tilhørende materiell blitt overført til drift.
Forsvarsdepartementet
er prosjekteier og var og er ansvarlig for overordnet planlegging
og gjennomføring av materiellinvesteringsprosjektene i forsvarssektoren. Prosjekteier
godkjenner fremskaffelsesprosessen og har myndighet til å beslutte
endringer, avvik fra godkjent prosess eller terminere. I min tid
som prosjektansvarlig hadde FLO Luftkapasiteter ansvaret for prosjektgjennomføringen
av NH90-prosjektet. Prosjektansvarlig har ansvaret for å planlegge
og å gjennomføre materiellinvesteringsprosjekter etter oppdrag og
retningslinjer fra Forsvarsdepartementet. Luftforsvaret hadde ansvaret for
å koordinere gjennomføringen av helikoptrene i Forsvarets struktur,
altså mottak av helikoptrene i vår struktur.
I perioden 2011–2015
mottok Forsvaret de fem første helikoptrene i foreløpig versjon.
I 2011 startet man mottakskontrollen av det første helikopteret,
en prosess som i henhold til kontrakt skulle ta fire uker, men tok
ni og en halv måned. Ved denne kontrollen ble det avdekket mer enn
800 større og mindre avvik, bl.a. som følge av mangelfull kvalitetskontroll
hos leverandøren. De store forsinkelsene og de betydelige ressursene
som måtte brukes på mottakskontrollen, medførte at helikoptrenes
leveranse falt sammen i tid med de andre store prosjektene som vi
hadde, bl.a. F-35, C-130, altså transport- og lastmaskiner, og AW101,
som er redningshelikoptrene våre. På grunn av de mange samtidige
aktivitetene hadde Luftkapasiteter ressursutfordringer i perioden.
Det var mangel på teknikere med helikopterkompetanse, og F-35-programmet
hadde i hele perioden førsteprioritet.
Da jeg tiltrådte
som sjef FLO, ble investeringsvirksomheten tildelt økte personellrammer.
Denne økningen ble opprettholdt i hele min periode. Tildelingen medførte
at fra 2011 til 2016 kunne rammen for Luftkapasiteter økes med inntil
90 årsverk, ca. 35 pst. økning – fra 2011/2012 til 2016. Til tross
for rekrutteringskampanjer…
Til tross for
rekrutteringskampanjer klarte vi ikke å fylle rammen. Det viste
seg svært krevende å få tak i kvalifisert personell, særlig personell
med helikopterkompetanse. FLO forsøkte bl.a. å rekruttere personell
fra SAS i forbindelse med at deres vedlikeholdsvirksomhet ble flyttet
til Sverige. Vi fikk ikke tak i mye personell, og vi fikk i hvert
fall ikke dekket behovene våre. Cirka 40–45 pst. av behovet klarte
vi å rekruttere inn.
For å få fremdrift
i leveransene ble det avholdt åtte high level-møter med leverandøren
i perioden 2011–2015. Frem til og med 2013 ble disse møtene ledet
av materielldirektøren i Forsvarsdepartementet, mens de i 2014 og
2015 ble ledet av sjef FLO Luftkapasiteter. Det ble i november 2011
signert en endringsavtale knyttet til leveranser av NH90. Her ble
partene enige om en ny leveranseplan. I tillegg ble det fremforhandlet
en kompensasjon for alle forsinkelser frem til dette tidspunkt. Kompensasjonen
tilsvarte 10 pst. av kontraktsverdien til Forsvaret. Dette er i
tråd med bestemmelser i anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren,
utgitt av Forsvarsdepartementet.
Utfordringene
med reservedelssituasjonen i prosjektfasen fortsatte også etter
at materiellet ble satt i drift. Leverandøren hadde ikke et godt
nok forberedt apparat for å vedlikeholde og etterforsyne komponenter
og reservedeler. Riksrevisjonen påpeker riktig i sin rapport at
ressurssituasjonen internt i FLO Forsyning ikke var tilstrekkelig
i 2010.
Vi har i senere
tid bygget opp vår organisasjon til syv årsverk for mottak av materiell
i prosjektfasen, og når vi nå tar materiell i bruk, har vi ytterligere
økt bemanningsrammen med tre årsverk. Så langt har oppbyggingen
av reservedeler i perioden vært langt mindre enn forventet på grunn
av forsinkelsene fra leverandøren. FLO øker og vil fortsette å øke
bemanningen i forkant av oppbyggingen av reservedelsbeholdningen.
Dette henger jo sammen.
Basert på oppdrag
fra Forsvarsdepartementet utredet Luftforsvaret med støtte fra FLO
i 2012/2013 om det fantes alternative helikoptre i markedet som
tilfredsstilte de operative kravene. Som sjef FLO undersøkte jeg derfor
mulighetene for eventuelt å kunne heve kontrakten. Jeg engasjerte
da Kluge Advokatfirma i mai 2012, fem måneder etter at jeg begynte,
for at de skulle vurdere Forsvarets rettslige posisjon. Kluge konkluderte
i rapporten med at Forsvaret ville kunne heve kontrakten i sin helhet
dersom helikopter nummer tre ikke ble levert innen 1. februar 2013.
Hevingsadgangen forelå altså juridisk sett.
Som alternativ
til NH90 vurderte Luftforsvaret Seahawk-helikoptre. Vurderingen
fra Luftforsvaret konkluderte med at Seahawk ikke tilfredsstilte
de operative kravene. Seahawk ville ikke bli levert noe tidligere
enn helikoptrene fra NHI, og det ble antatt at driftskostnadene
for Seahawk ville være tilsvarende som for NH90. På bakgrunn av
denne vurderingen besluttet Forsvarsdepartementet i skriv til FLO
13. mars 2013 at kontrakten med NHI inntil videre skulle opprettholdes.
Vi innrettet oss deretter.
I perioden 2013–2015
mottok Forsvaret tre helikoptre. FLO var da i stor grad engasjert
i arbeid med mottakskontroll. Der var det mye avvik. Leveranseproblemene
fortsatte, og FLO Luftkapasiteter startet derfor forberedelser med
å reforhandle kontrakten med NHI. Det var altså andre gang vi tok
et initiativ mot eksterne for å få en redegjørelse for hvilke krav
– og særlig hvilke erstatningskrav – FLO kunne gjøre gjeldende overfor
NHI. I Wikborg Reins notat, som ble overlevert FLO i oktober 2015,
konkluderes det med at det kan være aktuelt for FLO å fremme en
rekke krav mot NHI, herunder mangelkrav, forsinkelse og erstatning.
Etter dette har FLO arbeidet med å endre de delene av avtalen med
NHI som fortsatt er innenfor mitt ansvarsområde. Det er de driftsrelaterte
avtalene.
Forsvaret ved
Luftforsvaret utfører alt vedlikehold på selve helikopteret, mens
NHI har ansvar for vedlikehold og etterforsyning av komponenter
og reservedeler. Leverandøren påføres økonomiske sanksjoner dersom NHI
ikke møter kravene om tilgjengelige reservedeler. Innkjøpsmiljøet
i FLO har fra 2017 hatt fokus på dette forholdet, noe som har medført
at FLO i 2018 fikk tilbakebetalt 26 mill. kr på grunn av forsinkelser.
Vi har i 2019 fremmet et ytterligere krav på 14 mill. kr.
I tillegg har
vi, for å avhjelpe den økte vedlikeholdsbelastningen i Luftforsvaret,
fått i oppdrag å inngå en avtale om tungt vedlikehold av maskinene.
Denne avtalen er inngått med finske Patria og gir Forsvaret mulighet
til å øke vedlikeholdskapasiteten i Forsvaret med ca. 50 årsverk.
Dette innebærer nær en dobling av Luftforsvarets egen kapasitet
i dag. Leverandørstøtteavtalen med NHI, altså leverandøren, utløper
nå i sommer, 30. juni. FLO fremforhandler i disse dager nye avtaler
for å forbedre også reservedelssituasjonen for NH90-maskinene.
Med dette avslutter
jeg min innledning og er klar for spørsmål.
Møtelederen: Takk
for det. Da går ordet til saksordføreren, Hans Fredrik Grøvan. Vær
så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det. Og takk for innledningen.
Jeg har to–tre kjappe spørsmål. Anskaffelsen av NH90 – har det vært
et risikoprosjekt?
Petter
Jansen: Det har vært en betydelig usikkerhet knyttet til
gjennomføringen av prosjektet. Hvis du definerer det som et risikoprosjekt,
er jeg enig med deg – her ligger det veldig store utfordringer.
De er i hovedsak knyttet til at spekken er krevende, og at leverandøren ikke
har evnet å levere i tråd med det vi har bestilt.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Det er ikke tvil om at Riksrevisjonen
i tillegg til det som du nevner der, peker på forhold knyttet til
kontraktinngåelsen, implementeringen og oppfølgingen, incentiver
osv. To ganger er det blitt laget tilleggsavtaler – i 2012 og 2017.
Forteller ikke det alt om at den kontraktinngåelsen som i sin tid
ble gjort, var gjort på et for dårlig grunnlag – at det rett og slett
ikke var gjort en god nok jobb?
Petter
Jansen: Jeg tror jeg vil tilbake igjen til spesifikasjonene,
altså bestillingen. Hvis bestillingen er krevende og sånn sett ikke
er noe som finnes i markedet og skal utvikles, altså at funksjonaliteten
skal utvikles i prosjektets levetid, så ligger det en usikkerhet
i det. Det vil også tilsi at det kan være behov for å endre en del
av det kontraktuelle forholdet etter hvert som man får erfaring.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Et par spørsmål til hvis jeg får lov,
komitéleder.
Du bestilte en
vurdering hos Kluge Advokatfirma da du hadde tiltrådt, og du refererte
den konklusjonen du fikk fra forsvarspolitisk ledelse. Mener du
selv at den kontrakten burde vært skrotet?
Petter
Jansen: Det var tre forhold som var utslagsgivende for vurderingen.
Jeg så på det med forsinkelsene. Vi hadde mottatt ett fartøy på
dette tidspunktet, og vi hadde en portefølje som sto foran oss.
Da var det naturlig for meg, sammen med mine, å gjøre en vurdering
av om vi kunne heve. Hvis vi gikk videre, ville jo det innebære
at vi på sett og vis forpliktet oss til et lengre løp. Jeg vil svare
så enkelt som at kravene og spesifikasjonene er utslagsgivende for
vår handlemåte. At vi da tok kontakt, var fordi det var syv års
forsinkelse av porteføljen jeg overtok. Jeg så at en fortsatt ville
kunne få forsinkelse, for det var mer enn 800 avvik som Frode Flølo fant
da vi skulle ta mottakskontrollen av det første helikopteret. Mot
den bakgrunnen tok vi dette initiativet.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Så ditt råd, slik jeg oppfatter det,
var egentlig å skrote kontrakten?
Petter
Jansen: Mitt råd var i hvert fall – med tanke på tiden i
prosjektet – at det å gjøre den vurderingen var ganske viktig før
vi mottok mye mer.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Men da du fikk den vurderingen, hva
var ditt råd da?
Petter
Jansen: Jeg tar ikke standpunkt til spesifikasjonen, det
var disse tre forholdene. Det ene er det kommersielle, merkantile,
juridiske – som åpnet for å skrote avtalen eller reforhandle den.
Men først og fremst var vurderingen å heve den. Det andre er – jeg
vil kalle det – spesifikasjonen. Det er ingen som er bedre i Forsvaret til
å kvalifisere et behov, en bestilling, enn Luftforsvaret. Der er
de suverene, så den vurderingen la jeg meg ikke opp i. Som dere
ser av Riksrevisjonens helt riktige beskrivelse, var det en samlet
vurdering av bl.a. de to forholdene som gjorde at man fortsatte.
Det fantes altså ikke relevante alternativer på det tidspunktet
for å tilfredsstille den spesifikasjonen som var utarbeidet.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Får jeg ett spørsmål til, komitéleder?
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Du sa at dere hadde også et ansvar
for anskaffelse og implementering av F-35, samtidig som dere hadde
helikoptrene, og jeg oppfattet at du sa at dette med helikopter
derfor ikke ble prioritert høyt nok. Er det ansvarlig å sette i
gang den type anskaffelser når en vet at en mangler kompetent personell,
muligheter og forutsetninger for oppfølging til en anskaffelsesverdi
på 11 milliarder norske kroner? Hva er din vurdering av det?
Petter
Jansen: Jeg vet ikke, men den vurderingen må ha vært gjort
da prosjektet startet på begynnelsen av 2000-tallet, og forutsetningene
for de vurderingene kjenner jeg ikke.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Men hva er din vurdering i dag,
sett i ettertid, ut fra det som nå har skjedd? Var dette en ansvarlig
måte å skaffe en så stor og viktig investering på, når en visste
at en ikke hadde muligheten til å prioritere dette på den måten
som det helt åpenbart burde vært gjort, og som du også var tydelig på?
Petter
Jansen: Jeg har tillit til bestillingene, fordi dette er
et system som skal operere under særlig krevende forhold. Så det
at Luftforsvaret og den militære biten i bestillingen har gjort
jobben sin, er jeg ikke i tvil om. Når man da skal kvalitetssikre
om leverandøren har evne til å gjennomføre leveransen, er det en
viktig oppgave som må gjøres, det er en kvalitetssikring. Jeg kjenner
ikke godt nok til hvilket arbeid som ble nedlagt ved årtusenskiftet
på det.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Neste
spørsmål er fra komitéleder Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (A): Jeg vil følge opp saksordføreren
når det gjelder kontrakten og den reforhandlede kontrakten. Du var
inne på at det var en reduksjon i pris på 10 pst., for å si det
enkelt, og det var vel i all hovedsak inntreden av dagmulkter etter
den opprinnelige kontrakten, og da er det et sentralt spørsmål:
Har den nye kontrakten, som dere var med på å utforme, tilstrekkelige
sanksjonsmuligheter overfor fortsatt forsinkede leveranser? Det
kan se ut som at handlingsrommet på dagbøter ble brukt opp i 2011,
og at det er få sanksjonsmuligheter igjen. Kan du kommentere det?
Petter
Jansen: Ja, jeg kan det. Det er to elementer, kanskje, som
må komme fram her – og her må jeg muligens få støtte fra Frode Flølo.
Det ene er: Prisene
for leveransene ligger på 2006/2007-nivå, og hvis man ikke leverer,
får man altså ikke en pris- og lønnsjustering inn i det vi betaler
for. Og med en prisjustering på 2–3 pst. i året er det en ganske
krevende mekanisme for å sikre at leverandøren er på tå hev.
Det andre er naturligvis
at vi ikke betaler for varen før vi får den. Det er også en utfordring.
I denne konteksten er det disse to mekanismene som jeg tror har
vært mest virkningsfulle. Jeg vet ikke om jeg kan la min sidemann
få lov til å supplere litt, men det er slik jeg oppfatter det.
Frode
Flølo: Jeg har ingenting å legge til.
Dag Terje Andersen (A): Bare et kort spørsmål: Men har de
egentlig vært virkningsfulle når en ser hvor mye forsinkelser det
har vært også etter den datoen?
Petter
Jansen: Det er ikke sikkert at det er avtalen som sådan som
er årsaken til at vi ikke har fått leveransen; det er altså leverandørens
evne til å gjennomføre.
Dag Terje Andersen (A): Et kort spørsmål til slutt: Er du
enig med Riksrevisjonen i at de store forsinkelser og de store utfordringer
med framtidig drift- og vedlikeholdskostnader i det bildet vi nå
ser, ikke alene skyldes en leverandør som alle er enige om har levert
for sent, men at det også til dels skyldes forhold i Norge, altså den
måten Norge totalt sett har håndtert avtaleforhold, og planlegging
av innfasing?
Petter
Jansen: Vi har helt sikkert ting å lære internt i Forsvaret
og i FLO. Jeg har gått igjennom dette, for jeg regnet med at det
spørsmålet ble stilt. Jeg ser at hos oss selv har vi hatt problemer
med å rekruttere inn folk. Og jeg ser at når man kjøper prosjekter
som ikke er ferdige prosjekter, men som krever tid og utvikling,
må man altså investere i forkant i kompetanse, og beholde en organisasjon,
før man får materiellet. Her vil jeg si at jeg kanskje, i den konteksten,
ikke var våken nok. Men basert på mange andre erfaringer jeg har,
var jeg heller ikke klar over at det var så dramatisk forskjellig
leveranseevne mellom denne leverandøren og de andre jeg har operert
med i markedet i andre deler av samfunnet.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Vi
har tre til på listen, og det er Ulf Leirstein, Torgeir Knag Fylkesnes
og Nils T. Bjørke. Vi starter med Leirstein, vær så god – med korte
spørsmål og svar.
Ulf Leirstein (FrP): Tusen takk for det, komitéleder, og
takk til innlederen for en veldig bra redegjørelse. Jeg lurer litt
på: Hva er din vurdering av hvor i prosjektet det var en slags «point
of no return»? Er det i 2012?
Petter
Jansen: Svaret er etter min vurdering ja. Det var da jeg
tok initiativene for å få belagt mulighetsbildet, og da hadde vi
tatt imot ett fartøy og var på vei til å ta imot de øvrige 13. Det
er min bedømmelse.
Ulf Leirstein (FrP): Vi ser status i dag, i 2019, og vi vet
at vi mest sannsynlig skulle være i mål nå i 2023. Så har vi også
hørt i dag at det er ikke sikkert det holder, heller. Med det du
vet av status i dag, mener du nå og er du tydelig på at man burde
ha stoppet dette i 2012?
Petter
Jansen: Igjen er det tre forhold, og spesifikasjonen er utslagsgivende
ved valget her, for det finnes ikke alternativer på det tidspunktet,
slik de ble beskrevet av Luftforsvaret, og det har jeg respekt for.
Møtelederen: Da
går vi videre til Torgeir Knag Fylkesnes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Ifølgje rammeverket til Forsvaret
skal ein i forbindelse med store innkjøp med éin gong etter kontraktsinngåing
etablere ein driftsplan for materiell, og det skjedde jo ikkje med
éin gong etter denne kontraktsinngåinga her tidleg på 2000-talet,
i 2001, og det skjedde ikkje i 2003 osv. Vi har fortsatt ingen driftsplan
for materiell per i dag. Det var venta i desse tider, men er ikkje
kome på plass enda. Kva er grunnen til at det har tatt nesten to
tiår å få etablert ein plan for drift av desse fartøya?
Petter
Jansen: Det er et veldig godt spørsmål, og svaret er ikke
direkte enkelt å gi deg. Det er helt riktig som du påpeker, regelverket
tilsier at vi skal ha det, men det krever en del grunndata når du
skal lage en vedlikeholdsplan. Når man skal drive en aktivitet,
må man ha en del grunndata. Hvor mange timer utløser følgende reservedelsbehov?
Hvor mye vedlikehold må man ha bak hver time man flyr? Dette er
grunndata som vi må utarbeide basert på innspill fra leverandøren,
og i denne sammenhengen er det en PBL-avtale, og det er altså ikke
noe som Forsvaret utvikler selv. Vi har kjøpt et produkt hvor de
tar garantier for drift og vedlikehold, herunder reservedeler, som
en del av konseptet. Der har vi hatt et problem. Men jeg er enig
med Riksrevisjonen i at vi antageligvis kunne vært mer pågående
her og skapt om ikke en fullgod plan, så kunne vi laget – jeg vil
kalle det – en skisse eller et grunnlag som er bedre enn det vi
har hatt.
Møtelederen: En
veldig kort oppfølging fra Knag Fylkesnes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det er rett og slett det enkle
spørsmålet: Vil NH90-helikoptera kunne fungere godt i dårleg vêr?
Petter
Jansen: Det må du spørre mottakeren om, som er Luftforsvaret,
Sjef Luftforsvaret. Jeg kan ikke uttale meg om det.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke. Vær så god!
Nils T. Bjørke (Sp): Du var inne på at det er krevjande med
spesifikasjonane. Har me her hatt ein ideell tanke om kva ein har
bruk for i systemet, utan å sjekka kva som finst på marknaden? Er
det hovudutfordringa? Det var spørsmål 1.
Spørsmål 2: Du
seier at 2012 var siste frist viss ein skulle stoppa dette. Det
var jo endå meir forseinkingar fram til 2017. Kva var grunnen til
at det ikkje kunne vera aktuelt med heving av kontrakta i 2017?
Petter
Jansen: Hvis jeg tar det siste først. Det er etter min tid,
og sånn sett kan jeg ikke svare for perioden etter 2015, der har
jeg ikke vært involvert. Men jeg kan si som så, kanskje også som
en liten hale til svaret til Knag Fylkesnes: Forsvarssjefen var
veldig direkte da vi skilte ut FMA fra ham. Og så ga han meg en
klar instruks, skriftlig, om at for framtiden ville han ikke akseptere
at vi ikke hadde utarbeidet drifts- og vedlikeholdsplaner. Det var
en del av mitt ansvar. Jeg kunne altså bruke rødt kort – sjefen
ga meg den muligheten – til å stoppe prosjektene for innfasing hvis
forsynings- og vedlikeholdsplanene ikke var på plass.
Så til del to
i spørsmålet, som er om man skal kjøpe hyllevare, eller om man i
større grad skal kjøpe spesifikasjoner som er veldig avanserte,
slik vi nå ser. Det er en policy-sak som jeg på den merkantile siden
ikke tar standpunkt til. Men det er klart, det er mye enklere å kjøpe
hyllevare, hvor man har et logistikksystem, man har reservedeler
og historiske data på vedlikehold som gjør at det er trygt i bruksfasen.
På den annen side vil man da oppleve at man er ikke helt i spiss
på teknologi.
Møtelederen: Da
er det Magne Rommetveit, og hvis det går kjapt, rekker vi et spørsmål
til, fra Ulf Leirstein.
Magne Rommetveit (A): Takk leiar. Det er litt i forlenginga
av Bjørke sitt spørsmål. Viss NH90 framstår i – er det 17 variantar…
Magne Rommetveit (A): 27, ja – endå fleire. Du sa at kommersielt
og juridisk sett kunne kontrakten terminerast, men når det gjaldt
spesifikasjonen, som var temmeleg krevjande, ville du ikkje stilla
spørsmål ved Luftforsvaret sine vurderingar. Det lurar eg litt på,
for du er nokså kontant på alt anna, men stiller ingen spørsmål
ved Luftforsvaret sine vurderingar. Eg har jo lese – eg veit ikkje
om det er rett, men – at dei vil ha problem med å landa på eit dekk
i grov sjø. Då lurar eg på om dei spesifikasjonane er litt for spesifikke.
Kan du seia noko til det?
Petter
Jansen: Jeg skal ikke være kontant på den, og jeg håper ikke
jeg har vært for kontant i de andre svarene, for det finnes alltid
avskygninger. Men det er min beste oppfatning jeg har gitt dere.
På den annen side
har jeg veldig respekt for at den fremste på militær luftfart i
Norge er sjefen for Luftforsvaret, og jeg finner ikke grunnlag for
å utfordre de vurderingene.
Møtelederen: Da
er Leirstein neste – vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det, komitéleder.
Du har vært veldig
tydelig på og vist til spesifikasjonen en rekke ganger. Den er ganske
avgjørende her i det vi sitter og diskuterer. Når du har sett på
den og vurdert den, er det din vurdering at den på mange måter er skreddersydd
for nettopp NH90, altså slik at hvis man leser spesifikasjonen,
er det vel ikke så mange andre helikoptre som ville matchet den
spesifikasjonen. Har du en vurdering på det?
Petter
Jansen: Jeg tør ikke å spekulere i det. Det er svaret mitt.
Møtelederen: Harberg
– vær så god.
Svein Harberg (H): Jeg vil bare litt tilbake til reservedelsproblematikken.
Jeg har drevet en del med handel og litt forskjellig, og det er
ikke unaturlig at man fra starten av tenker på at man også skal
ha reservedeler. Kan du si litt om når dette oppsto som det store
problemet? For nå er det virkelig et stort problem, og en har enda
ikke helt på bordet hvordan en skal løse det. Hvordan i all verden
kunne det unngå oppmerksomhet tidligere i prosessen?
Petter
Jansen: Jeg tror denne kontrakten har i seg det elementet
som heter «performance-based logistics», som man har i f.eks. SAS
eller Norwegian. Der er det på samme måten bygd opp en leveranseavtale
av det man trenger av tekniske håndbøker, kompetanse, reservedeler
og komponenter som en del av flykjøpet eller leasing-kontrakten.
Sånn er det også her.
Man stoler lenge
på leverandøren, og så ser man suksessivt at man ikke evner å håndtere
dette i tråd med forventningene og avtalen. I tiden fra jeg overtok
helt i slutten av 2011 og framover ble dette klarere og klarere, for
da tok vi maskinene i bruk. Vi så vel at behovet for reservedeler
var mye større enn det som var initielt anslått i spekken. Dere
har sett av Riksrevisjonens betraktninger at de har signalisert
inntil 15 ganger så mye behov som det var initielt, og derigjennom
så vi dette akkumulert øke og ble mer og mer klar over det i min
tid fra 2012/2013 og utover.
Møtelederen: Da
rekker vi et siste spørsmål, fra Fylkesnes – vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg vil tilbake til dette med
drift. Her har ein veldig klare kravspesifikasjonar, kva ein vil
ha, og så har ein ikkje klart å lage eit system for korleis ein
skal gjere det, og er framleis ikkje i mål med det i dag. Så har
vi eit fartøy som berre flyg ein tredjedel av tida, og som kostar
fem gongar så mykje å drifte og vedlikehalde. Ein har heller ingen
ordentleg plan på det.
Då er mitt spørsmål
om vurderinga di: Når vi får alle desse fartøya på plass, har vi
kapasitet, ressursar, folk når alt kjem til alt til å drifte dette,
eller har det rett og slett blitt eit fartøy som blir for omfattande
for Noreg å handtere?
Petter
Jansen: Jeg har vel delvis svart på det ved at vi har inngått
avtale med Patria for å doble kapasiteten. Vedlikehold har to elementer
i seg. Det er reservedeler, og så er det timeverk med riktig kompetanse.
Vi har doblet kapasiteten som Luftforsvaret har ved denne avtalen
med finske Patria, finnene opererer det samme helikopteret. Så på
timeverksiden har vi per dags dato en bedre kapasitet enn vi hadde
før 2017, da denne avtalen ble inngått. På reservedelsiden har vi
fortsatt problemer. Som sjef FMA tidligere sa, kunne hun ikke gi noen
garantier, og det er i utgangspunktet hun som har prosjektet her
nå, så jeg må forholde meg til det.
Møtelederen: Til
slutt: Hvis dere har lyst til å gi noen tilleggskommentarer, kommentere
spørsmål som ikke har vært tatt opp, eller på andre måter gi en
sluttkommentar, er det anledning til det – vær så god til dere.
Petter
Jansen: Jeg tror jeg har fått fram budskapet mitt. Jeg ser
på disse stikkordene, og jeg tror jeg har fått dekket det i svarene,
så det var det jeg hadde.
Møtelederen: Da
sier vi hjertelig takk til dere for deres bidrag.
Vi starter opp
igjen kl. 11.10.
Høringen ble avbrutt
kl. 10.56.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 11.10.
Høring med forsvarssjef admiral
Haakon Bruun-Hansen
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte, og jeg ønsker velkommen til forsvarssjef
admiral Haakon Bruun-Hansen, som har med seg bisitter Trond Ragnarsøn Karlsen,
som er generalmajor og kommer fra Forsvarsstaben. Velkommen til
deg.
Da skal jeg først
få opplyse om noen formaliteter. Du får inntil 10 minutter til en
innledning. Etter innledningen starter komiteens utspørring. Da
får saksordfører Hans Fredrik Grøvan først 10 minutter, og de øvrige partiene
får 5 minutter hver. Jeg gjør også oppmerksom på at den enkelte
utspørrer styrer tida si sjøl, derfor er det viktig at både spørsmål
og svar er korte.
Så er det slik
at når lampa lyser, er det 30 sekunder igjen av taletida. Og til
slutt, etter spørsmålsrunden, får vi mulighet til noen oppfølgingsspørsmål
hvis det er tid til det, og helt til slutt får du ordet til en oppsummering om
det skulle være behov for det.
Da gir jeg ordet
til forsvarssjefen for en innledning på inntil 10 minutter – vær
så god.
Haakon
Bruun-Hansen: Takk skal du ha, komitéleder, og takk til komitémedlemmene.
La meg først få
takke for invitasjonen og muligheten til å utdype de forhold som
fremgår av Riksrevisjonens undersøkelse angående både anskaffelsen
og innfasingen av de maritime helikoptrene i Forsvaret, altså NH90.
Jeg ønsker også
innledningsvis å si at Riksrevisjonens undersøkelse, som primært
omfatter perioden 2010–2017, er en meget grundig gjennomgang av
de forhold som har påvirket anskaffelsen og implementeringen av
NH90-helikoptrene. Jeg deler Riksrevisjonens vurderinger og anbefalinger.
Jeg vil likevel benytte anledningen til å belyse enkelte forhold
som jeg anser for å være sentrale for mange av de utfordringene
vi må løse i dag.
La meg innledningsvis
få lov til å peke på at det etter min vurdering er leverandøren,
altså NATO Helicopter Industries, NHI, som er hovedårsaken til utfordringene knyttet
til både anskaffelsen og innfasingen av NH90-helikoptrene. Manglende
evne til å levere på tid og kvalitet i henhold til kontrakt har
vært et tilbakevendende tema siden 2004. Forsinkelsene har skapt
betydelige utfordringer i flere deler av Forsvaret. Disse utfordringene er
konsekvenser av forsinkelsene og ikke i seg selv årsaker til dagens
utfordringsbilde.
I november 2001
inngikk Forsvaret kontrakten med NHI om leveransen av 14 NH90. Helikoptrene
skulle som kjent leveres i tidsrommet 2005–2008. I desember 2004
rapporterte FLO, som var prosjektlederen, at leveransene ville bli
forsinket med vel ett år. Etter dette ble leveranseplanen til NHI
stadig forskjøvet, og i 2008 innrømmet leverandøren at de ikke ville
være i stand til å levere i henhold til gjeldende avtale, og at
det første helikoptret ville bli levert først i 2011.
I mai 2005 ble
det etablert en høynivågruppe under ledelse av materielldirektøren
i Forsvarsdepartementet, hvor også generalinspektøren for Luftforsvaret
og sjef FLO deltok. Hensikten med denne høynivågruppen var å følge
opp fremdriften til Norges bestilling. Gruppen gjennomførte 14 møter
med ledelsen i NHI frem til september 2011.
I september 2011
rapporterte FLO om alvorlige mangler i kvaliteten på det første
helikoptret. Kvalitetskontrollen, som skulle ta fire uker, tok ni
og en halv måned. Mer enn 800 alvorlige avvik ble notert. Systemsvikten
var så omfattende at FLO vurderte at det forelå en betydelig økt
risiko, med tanke på både tid og ytelse for NH90. Videre vurderte
FLO at ytterligere to til tre års forsinkelser var sannsynlig. FLO
ba derfor Forsvarsstaben og Luftforsvaret avklare med Forsvarsdepartementet om
det var ønskelig å revurdere NH90-programmet.
Forsvarsdepartementet
som prosjekteier ga derfor, på bakgrunn av den anbefalingen, FLO,
Sjøforsvaret og Luftforsvaret i oppdrag gjennom to prosesser – først
i juni og så i august 2012 – å vurdere alternativer og fremme en
anbefaling innen 31. desember 2012. Alternativanalysen konkluderte
med at den aktuelle kandidaten, Seahawk, ikke tilfredsstilte kravene
som var stilt, og at konsekvensene av dette hadde direkte innvirkning
på sikkerheten for helikopteroperasjoner i våre havområder. En eventuell
ombygging av Seahawk, samt nødvendige endringer på fartøyene, ble
vurdert til ikke å være en tidsmessig eller kostnadseffektiv løsning
sammenlignet med det å videreføre NH90. Den 13. mars 2013 ga derfor
Forsvarsdepartementet FLO i oppdrag å fortsette med NH90 og skrinlegge
Sikorsky Seahawk som et alternativ.
Gjennomgangen
viser at det ble lagt betydelig press på NHI – altså NATO Helicopter
Industries – for å levere i henhold til kontrakt. Et alternativt
helikopter ble vurdert, men det var ikke tilfredsstillende i en
standardutgave, og en norsktilpasset særløsning ble ikke vurdert som
realistisk ut fra et kost–nytte-forhold den gang.
Forsinkelsene
på NH90 resulterte i en samtidighetsutfordring i fagkontoret i FLO.
Prosjekter som F-35-jagerfly, AW101-redningshelikoptre og NH90 skulle
alle sammen trekke på den samme kompetansen. For NH90s del tok i
tillegg mottakskontrollen svært mye ressurser. FLO var betydelig
underbemannet for disse forholdene, og situasjonen ble kritisk.
Forsvaret ga FLO anledning til å ansette flere fagspesialister,
men denne kompetansen viste seg meget vanskelig å finne i markedet.
FLO ble derfor tvunget til å prioritere beinhardt, og støtten til
design og utvikling av den endelige utgaven av NH90 ble skadelidende
i årene mellom 2012 og 2015.
Luftforsvaret
overtok seks NH90-maskiner i foreløpig utgave mellom 2011 og 2016.
Driftserfaringene er begrenset på dette tidspunktet, men Luftforsvaret
konkluderte allikevel i 2016 med at maskinene hadde en langt større
feilrate enn forventet, og at vedlikeholdsbehovet var skyhøyt. I
2017 ble dette behovet registrert til å være ca. 14 ganger større
enn det kontrakten fastsatte.
Økt vedlikeholdsbehov
er et forhold som går igjen hos alle nasjonene som opererer NH90.
Det økte vedlikeholdsbehovet gir økte driftskostnader, redusert
tilgjengelighet på helikoptre og en underdimensjonert vedlikeholdsorganisasjon.
Konsekvensen er at NH90s tilgjengelighet kun er 20–25 pst. av kravet
og forventningene våre. Forholdet forverres ytterligere gjennom
meget dårlig tilgang på reservedeler, og gjennomføringen av vedlikeholdet
går dessverre ofte i stå. Også dette forholdet går igjen hos alle
nasjonene. I 2017 var den beste nasjonen New Zealand, som klarte
å hente ut 65 pst. av forventet tilgjengelighet.
Forsvarsdepartementet
økte i 2017 bevilgningene til vedlikehold med 51 mill. norske kroner
som et akuttiltak for å bistå og hjelpe til med de utfordringene
vi hadde. I mai 2017 ga jeg i tillegg et oppdrag til alle aktørene
og til FFI om å gjennomføre en grundig gapanalyse og anbefale tiltak
for den videre utviklingen av NH90-driften. I gapanalysen konkluderte
Luftforsvaret med at de kunne klare å produsere maksimum 2 100 flytimer per
år fra midten av 2020. Dette tilsvarer 150 timer per helikopter,
noe som da var 20 timer over snittet blant NAHEMO-nasjonene – NAHEMO
er de nasjonene som har anskaffet NH90.
Også Luftforsvaret
led av personellmangel til støtte for NH90. For å nå 2 100 flytimer
ville de trenge å øke vedlikeholdsorganisasjonen betydelig, i tillegg
til å sette ut det tunge vedlikeholdet. Sjøforsvaret gjennomgikk behovet
for flytimer på nytt og reduserte disse fra 6 000 til 5 400 timer,
uten at dette skulle få operative konsekvenser. Tilgjengelige flytimer
ville da kun kunne dekke halve behovet i Kystvakten, men være tilstrekkelig
til å dekke behovet i Marinen samt nødvendig egentrening i Luftforsvaret.
Den 25. januar
2018 skrev jeg til Forsvarsdepartementet og anbefalte at jeg i lys
av Forsvarets nye oppgaver ville prioritere oppgavene knyttet til
suverenitetshevdelse og allierte forsterkninger. Jeg anbefalte derfor at
hele leveransen av NH90 skulle gå til fregattene.
Forsvarsdepartementet
fastsatte i skriv til Forsvarsstaben av 18. september 2018 en ambisjon
om 3 900 timer for begge fartøysklasser. Inndekning for økte driftsutgifter
skal innarbeides i neste langtidsplan. De økte driftsutgiftene er
i størrelsesorden 470 mill. kr.
I februar 2018
etablerte Forsvaret og FMA i fellesskap et eget programstyre for
å optimalisere driften av NH90. Programstyret ledes av Forsvarsstaben
og omfatter i tillegg Sjef Sjøforsvaret, Sjef Luftforsvaret, Sjef
FLO og nestlederen i FMA. Programstyret har utarbeidet en tiltaksplan
og fordelt ansvar for å nå de første 2 100 flytimene innen 2020
og deretter 3 900 i 2024.
Jeg ser nå lysere
på situasjonen med NH90 enn for bare tolv måneder siden. Dette henger
sammen med at NHI har bedret kvaliteten på maskinene. Forsvarsdepartementet
og Forsvaret har erkjent at vi må ta kraftfulle grep, og at løsningen
vil ha langt høyere driftskostnader enn det som var tidligere antatt.
Det nye programstyret skal sikre en felles situasjonsforståelse
og at alle aktørene prioriterer leveransekrav og tilgjengelighet
på NH90. Det er imidlertid fortsatt betydelig risiko, og vi er avhengige
av at NHI prioriterer produksjon og leveranse av reservedeler.
Med det avslutter
jeg min innledning, og stiller meg tilgjengelig for komiteens spørsmål.
Møtelederen: Takk
for det. Da går ordet til saksordfører Hans Fredrik Grøvan, som
er den første som skal stille spørsmål. Han og dere har totalt 10 minutter
til disposisjon. Vær så god, saksordfører.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det, komitéleder, og
takk for innledningen.
Vi registrerer
at du, Bruun-Hanssen, i din innledning sier at det er leverandøren
som er hovedårsaken til problemene – vi merker oss det. Samtidig
er vi her i dag for også å fokusere på andre sider av det årsaksbildet som
er blitt beskrevet gjennom riksrevisjonsrapporten. Vi la også merke
til at du sa i din innledning at du i all hovedsak deler Riksrevisjonens
vurderinger og anbefalinger.
Det første spørsmålet
mitt går på ansvarslinjene og beslutningssystemet vi har for denne
typen prosjekter, anskaffelser, investeringer og oppfølging: Har
vi, etter din vurdering, ut fra dette konkrete eksemplet, et godt nok
og effektivt overordnet system, som kan samordne og beslutte når
det gjelder den typen anskaffelse, implementering og oppfølging
av anskaffelser som vi har i dette tilfellet med NH90?
Haakon
Bruun-Hanssen: Takk for det. Det er alltid farlig å si at
vi har et godt nok system. Ethvert system kan alltid bli bedre.
Men vi har et godt system. Det er tydelige roller, ansvar og myndighet
som er lagt i dette systemet, hvor Forsvarsdepartementet er prosjekteier. Forsvarets
materiellorganisasjon har prosjektlederen og står ansvarlig for
selve anskaffelsen. Forsvaret har – til nå i alle fall – gjennom
forsvarsgrenene et ansvar for totalen, altså alt det som ligger
utenfor selve prosjektet eller selve anskaffelsen. Dette fungerer
i de aller, aller fleste tilfeller. Så kunne vi helt sikkert ha
gjort det bedre noen ganger, men dette er et godt og veletablert
system som har fungert over lang tid.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): I dette prosjektet har Luftforsvaret
fått en spesiell rolle og et spesielt ansvar. Det stilles spørsmål
i riksrevisjonsrapporten om de var rigget for å kunne ta det beslutningsansvaret
som de eventuelt skulle ha, siden dette var et helikopter som gikk
i flere forsvarsgrener. Hva er din vurdering av det ansvaret som
var lagt på Luftforsvaret når det gjelder dette prosjektet, og det
vi nå ser, med tanke på hvordan dette har utviklet seg?
Haakon
Bruun-Hanssen: I utgangspunktet, da vi startet prosjektet
i 2001, lå veldig mye av den virksomheten som knyttet seg til helikoptre,
anskaffelse, idriftsetting og gjennomføring av hele prosjektet,
i Luftforsvarets organisasjon. Det var helt naturlig at Sjef Luftforsvaret
var den som hadde det totale ansvaret. Vi har omorganisert Forsvaret
en rekke ganger siden da, bl.a. etablert FLO, som i dag har et ansvar
på vedlikeholdssiden. De hadde en periode ansvaret for anskaffelsene.
Vi har opprettet FMA, som nå har ansvaret for anskaffelsene. Da
blir Luftforsvarets rolle mer kompleks, for de sitter med rolleforståelsen
og ansvaret, men de sitter ikke med tilstrekkelig myndighet til
å utøve det. Det er også noe av grunnen til at vi nå har laget et
programstyre, som ledes av Forsvarsstaben og Trond Ragnarsøn Karlsen.
Da kan man bruke min myndighet til å sørge for at vi får tatt beslutninger
og løst de utfordringene som finnes.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Her har en lært noe gjennom dette
prosjektet, så langt, og tydeligvis gjort justeringer ut ifra de
erfaringene en har ervervet seg?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, jeg håper inderlig vi lærer av alle feilene
vi gjør, og prøver å forbedre oss – det er i alle fall målsettingen.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det kan vi vel kanskje gjøre også
på denne siden av bordet.
Det er blitt stilt
spørsmål ved valget av dette helikoptret. En har brukt uttrykket
«kjent teknologi, men umodent som helikoptertype». En helt ny fabrikk
og produsent skulle lage dette, med alle de forskjellige utgavene
som vi har hørt om her. Var det i seg selv – sett i ettertid – et
risikoprosjekt?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, hvis man ser på det i ettertid, kan man
bruke den klokskapen man har fått gjennom årenes løp, og jeg tror
nok at vi i ettertid vurderer det med langt større risiko enn man
nødvendigvis gjorde tilbake i 2001, da beslutningen ble tatt.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Dine forgjengere Harald Sunde
og Sverre Diesen har brukt sterke karakteristikker om satsingen
på denne helikoptertypen. Sunde har brukt ordene «en stor tragedie»,
og Diesen har sagt at en skulle ha valgt noe annet. Hva er din vurdering? Deler
du karakteristikkene fra Sunde og Diesen – at dette er en tragedie,
og at en burde ha valgt noe annet og tenkt på en annen måte når
det gjaldt anskaffelsen av denne typen investering i Forsvaret?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror jeg skal velge å nyansere lite grann.
Da NH90 ble valgt i 2001, var det flere forhold som det er verdt
å ta til etterretning og merke seg.
Punkt 1: Vi stilte
en del krav til et maritimt helikopter på grunn av de særegne forholdene
i nordområdene våre, med et veldig hardt klima, og at vi skulle
operere i kystsonen, noe som krevde radar. Vi hadde behov for en del
spesifikke ting på det maritime helikoptret som ikke alle andre
nødvendigvis ønsker seg. NH90 var nok det helikoptret som tilfredsstilte
våre behov i størst mulig grad. Det var en viktig del av valget.
Det andre var
at man med såpass mange nasjoner får stordriftsfordeler, og vi hadde
også en klar forventning om billigere drift når flere nasjoner valgte
det samme helikoptret. Så det var ikke noe galt, etter min vurdering,
da man inngikk kontrakten og tok valget om NH90.
Det som er skuffende,
og som jeg kan være enig med både Diesen og Sunde i, er at det her
er en leverandør som overhodet ikke følger opp en kontrakt og ikke
leverer i henhold til det som er kontraktfestet. Det er det frustrerende
oppi dette. Hvis jeg spør flygerne om helikoptret som vi nå har
mottatt – nå har vi til og med fått to av dem i endelig utgave –
er de veldig godt fornøyd med det. Det tilfredsstiller de kravene
vi har stilt, og jeg forventer at det, når vi får det i operativ
drift, vil løse de oppgavene det skal løse, på en tilfredsstillende
måte. Men vi må få opp tilgjengeligheten, slik at vi får ut flere flytimer
av det.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Petter Jansen formulerte seg tidligere
i dag omtrent sånn: Han mente at oppfølgingen av denne anskaffelsen
ikke var prioritert høyt nok i Forsvaret, og at det ble en konflikt
når det gjelder prioritering og oppfølging av helikoptret i forhold
til F-35-flyene. Du var selv inne på at det var mangel på kvalifisert
personell, osv. Hva tenker du om at en foretar en investering på
11 mrd. kr uten å sikre at en har en organisasjon som er kompetent
til å kunne ta den oppfølgingen på en god nok måte – med tanke på størrelsen
på investeringen?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg er ganske trygg på at vi hadde en både
kompetent og stor nok organisasjon da vi gikk inn for antall og
anskaffelse av NH90. Den var også strukturert i tid på en slik måte
at den for alle praktiske formål skulle avsluttes før vi begynte
på F-35 og AW101. Problemstillingen med mangler i organisasjonen,
eller for tynn organisasjon, kom som et resultat av forsinkelsene.
Fordi man får forsinkelser på det ene, får man samtidighet med F-35
og AW101. Det var ikke organisasjonen vår dimensjonert for. Så søkte
vi å gjøre noe med det, som jeg sa i åpningsinnlegget, ved å anskaffe
flere teknikere, men dette var på et tidspunkt da hele det norske
markedet hadde utfordringer med å få fatt i teknikere – det var
ikke bare vi i Forsvaret som slet med det. Så vi hadde ingen god
løsning for å skaffe den kompetansen hurtig da utfordringene virkelig
begynte å gjøre seg gjeldende rundt 2011.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Et siste spørsmål: Det har vært
laget to tilleggsavtaler etter kontraktinngåelsen i 2001 – både
i 2012 og 2017. Hva forteller det om den opprinnelige kontrakten
– var den kvalitetssikret godt nok med tanke på å ta høyde for forsinkelser
og andre eventualiteter som kunne gjøre at leveransen ikke ble sånn
som bestilt? Var det etter din vurdering gjort godt nok arbeid i
den opprinnelige kontrakten for å sikre seg mot den typen konsekvenser?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nå stiller du meg et spørsmål om det som ikke
er mitt fagområde. Kontrakter og kontraktforhandlinger tilligger
FMA. Når det gjelder å være klar over at her er det gått såpass
lang tid at det er forhold og forutsetninger som forandrer seg,
og at man revisiterer og gjør justeringer på kontrakten etter hvert som
man vinner erfaringer, det tror jeg skjer i de fleste tilfeller
og sammenhenger. Akkurat hva som har vært grunnlaget denne gangen,
kan jeg dessverre ikke svare på.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Da
går vi over på neste spørsmålsrunde, og det er Arbeiderpartiets
tur. Det er 5 minutter til spørsmål og svar, og det er Dag Terje
Andersen som spør.
Dag Terje Andersen (A): Takk for det. Jeg la merke til at
du sa i innledningen din at de problemene vi nå har, er konsekvenser
av forsinkelser, og at de utfordringene dere har, ikke var årsaken
til forsinkelsene. I Riksrevisjonens rapport pekes det på at mange
land har opplevd forsinkelser når det gjelder leveranser fra NHI, men
at Norge i tillegg selv har bidratt til problemene med noe av det
som dere nå har vært inne på. Du har bl.a. beskrevet utfordringene
med bemanning, så det kan forklares. Er du enig i Riksrevisjonens
konklusjon, at noe av skylda har vi sjøl, for å si det veldig enkelt?
Haakon
Bruun-Hanssen: Som jeg sa i min innledning, er det ingen
tvil om at på grunn av bemanningssituasjonen – og særlig i FLO,
hvor vi prioriterte mottakskontroll av de foreløpige helikoptrene
og hadde flere andre prosjekter gående samtidig – nedprioriterte
vi ferdigstillelsen av design på den endelige versjonen i perioden
mellom 2012 og 2015. Men det er jo en konsekvens av at de er forsinket
og vi får samtidighetsutfordringer.
Dag Terje Andersen (A): Men er det også riktig forstått at
det at vi, som du sier, nedprioriterte design – det er vel da bidrag
til utviklingsprosjektet – var med på å forsinke selve prosjektet?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det blir egentlig å spekulere litt, men det
er fullt mulig å gjøre en vurdering av hvorvidt det har bidratt
til forsinkelsen på leveransen av de endelige helikoptrene – absolutt.
Dag Terje Andersen (A): Så en oppfølging: Saksordføreren
refererte til tidligere forsvarssjefer Sunde og Diesen ved en tidligere
høring, i februar 2017, og jeg oppfatter at det er en forståelse
for det de har sagt. Jeg oppfatter det som at de var relativt tydelige
på at vi kanskje ikke engang burde inngått avtalen, men i hvert
fall på muligheten for å kansellere avtalen i 2011/2012. Så har vi
hatt FLO inne her i dag, som har sannsynliggjort at den juridiske
betenkningen peker i retning av at det ville vært juridisk mulig,
og også at det var andre årsaker til at det ikke ble avlyst. Da
begynner vi her å lure på: Hvem er det egentlig da som til sjuende
og sist gir rådet til politisk ledelse i departementet, som etter
hvert skal fremme sine innstillinger overfor oss, for det virker
som om ganske mange sentrale miljøer, i hvert fall i 2012, var skeptiske
til å fortsette kontrakten?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror mange var skeptiske til det. Hvis
du går inn på kontrakten og de forholdene som ble vurdert – de juridiske
aspektene ble vurdert, som Petter Jansen var inne på – det i seg
selv ga ikke noe grunnlag for å si at vi ikke kunne heve kontrakten.
Et alternativ, altså Seahawk-helikoptret, ble vurdert, men en hyllevare,
altså et standard Seahawk, tilfredsstilte ikke de norske kravene,
og det som var mangelfullt, var nettopp det som var vesentlig for
å operere i nordområdene, altså i værharde områder, både på åpent
hav og i kystsammenheng, hvilket skulle tilsi at skulle man velge
et annet helikopter, måtte vi ha særnorske løsninger også på det
helikoptret. Det krevde en ny design på et annet helikopter, som
ville forlenge tiden før man fikk det. Så det å få tilgang til eller
anskaffe Seahawk, ville kunne ta opp mot fem år – før de første
ble levert. Og så er det selvfølgelig, selv om man kan si opp kontrakten,
alltid en viss prosessrisiko for at det koster. Det er summen av
alle disse forholdene som var grunnlaget for anbefalingen fra Forsvaret
til Forsvarsdepartementet om ikke å gå for et alternativ, men fortsette
med NH90.
Dag Terje Andersen (A): Kort på de sekundene som er igjen:
Du sa under høringen i februar 2017 i tilknytning til fregattene
at du ikke kunne si at du så noe lys i enden av tunnelen. Oppfattet
jeg deg riktig i stad, at du mente å ha sett det lyset nå?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, det ser mye lysere ut når nå vi har kommet
til januar 2019, enn det det gjorde i 2017. Det er, som jeg sa,
fordi kvaliteten er bedre og helikoptrene er i produksjonslinjen.
Så med unntak av reservedeler skal vi kunne rette på det meste fra
Forsvarets side, og derfor ser det lysere ut.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Ordet
går til representanten Bente Stein Mathisen – vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk skal du ha, og takk for innledningen.
Riksrevisjonen
peker i rapporten på at det er uklar styring, og at det også er
svak utøvelse av prosjekteierskap i dette prosjektet. Blant annet
pekes det på at etter Riksrevisjonens vurdering har styringsdialogen
mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret ikke fungert godt nok
med hensyn til å fange opp Forsvarets utfordringer med en så sentral
anskaffelse som NH90, og at det heller ikke ble iverksatt tiltak
i tide som kunne ha bedret fremdriften. I ettertid – man lærer jo
av ting: Hvordan kunne dette ut fra din oppfatning vært håndtert
annerledes?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg mener at styringen mellom Forsvarsdepartementet
og Forsvaret her har fungert. Vi har meldt fra hele tiden i det
som kalles RKR – altså kontrollrapportene til departementet – om
tilstanden, og de har reagert på den. Da vi meldte fra første gang
om betydelige kostnadsøkninger på vedlikehold, fikk de det inn i
budsjettbehandlingen for 2017 ganske så fort, slik at det ble bevilget
ekstra penger, og vi fikk til en kontrakt med Patria om å øke vedlikeholdsomfanget
for å løse på problemene.
Om det er uklart
i ledelsesformen? Nei, det synes jeg egentlig ikke, men jeg tror
erkjennelsen er – vi var vel begynt å få den selv, men Riksrevisjonen
peker jo tydelig på det – at vi må løfte en del av disse utfordringene
til et høyere nivå i organisasjonen. Det hjelper ikke bare å koordinere,
vi må faktisk beslutte litt og gjøre litt, og det har vi gjort.
Det er derfor vi har lagt programstyret til forsvarssjefen, eller
Forsvarsstaben – for å sørge for at vi har tilstrekkelig myndighet
til å få tatt beslutninger. Så ja, vi kan helt sikkert bli bedre
på en rekke av disse områdene, men etter min vurdering har Forsvarsdepartementet tatt
tak i utfordringene når vi har presentert dem, og bidratt til at
vi skulle kunne løse dem. Men så var det ikke alle som kunne løses.
Vi klarte altså ikke å anskaffe tilstrekkelig med mennesker til
FLO tilbake i 2011, fordi det ikke var tilgjengelige teknikere i
markedet for oss.
Bente Stein Mathisen (H): Jeg har et spørsmål til om det
som FLO påpekte her tidligere, alle disse forsinkelsene i 2011 og
2012, da Kluge var inne for å vurdere kontrakten fordi leveransene
ikke kom etter avtale. Som jeg forsto på dem, var deres råd egentlig
å heve kontrakten ut fra det forholdet, men så var det kravspesifikasjonen
fra Luftforsvaret når det gjelder hva man trengte. Er det sånn at
den kravspesifikasjonen var så designet for NH90 at det var nesten
uaktuelt å tenke andre alternativer? Og sett i ettertid: Burde man
ha jenket litt på det for å få helikoptret på plass?
Haakon
Bruun-Hanssen: Vår vurdering er at ja, det er en god del
krav når du bestiller et produkt som et maritimt helikopter, men
at de kravene er nødvendige og riktige. Utfordringene har ligget
i at vi skulle operere helikoptrene i nordområdene, som er klimatisk
krevende. Det krever en del andre ting for et maritimt helikopter
enn det det store flertallet av andre nasjoner vil be om. Vi trenger
en flyteevne, vi trenger en radar, vi skal være i stand til å drive
redning med helikopter også i Kystvakten. Da trenger vi den utrustningen
og det utstyret. Det er de særnorske kravene. De kravene i seg selv
er ikke så vanskelige, men de må designes inn i et helikopter. Det
måtte vi på NH90. Skulle vi valgt Sikorsky Seahawk som et alternativ,
måtte vi ha designet det inn der også.
Bente Stein Mathisen (H): Takk, da er jeg ferdig.
Møtelederen: Da
går vi videre til Ulf Leirstein – vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det, og takk til forsvarssjefen
for en god innledning.
En ting jeg var
veldig opptatt av, og som jeg stilte spørsmål om til sjef for FLO,
var dette «point of no return». Nå har dette vært en lang prosess.
Det er 19 år siden beslutningen ble tatt, og vi er ennå ikke i mål.
Vi er kanskje ikke i mål innen 1. januar 2023 heller, så dette blir
en lang prosess. Hva er din vurdering knyttet til hvis man skulle
gått ut av dette prosjektet – når måtte man ha gjort det?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror det viktigste for i det hele tatt
å vurdere å gå ut av en sånn type prosjekt, er at det finnes et
alternativ. Vi har ment hele veien at det alternativet har eksistert
i Seahawk, men så lenge alternativet også krever både en beslutningsprosess
og en bestillingsprosess, og at det vil ta like lang tid å levere
som det å fortsette med NH90 – og det var situasjonen i 2012–2013
da beslutningene ble tatt – virker ikke det alternativet mer forlokkende.
Da blir det et spørsmål om vi har mistet tilliten til leverandøren
når vi velger å gå for noe annet, selv om vi ikke har noen garanti for
at det blir en bedre løsning. Så er det alltid risiko med nydesign
eller en endring på et annet standardhelikopter også. Jeg tror summen
tilsa at det i 2012–2013 egentlig ikke var et realistisk alternativ,
og det har ikke vært det siden. Men man skal hele tiden ta det opp
til vurdering.
Ulf Leirstein (FrP): Vi kan jo ta den praten i 2023, så får
vi se om vi kanskje hadde hatt et annet helikopter på plass da.
Jeg er veldig
opptatt av hvilke konsekvenser dette vil få for økonomien i Forsvaret.
Den anskaffelsen vi nå driver med, er viktig. Det er klart at når
vi ser de beregningene vi har blitt presentert av timepris og vedlikeholdspris,
er dette store beløp som helt sikkert vil få konsekvenser – ikke
minst for hvordan forsvarssjefen må tenke med tanke på hvordan disse
helikoptrene skal brukes, hvor mange timer det er mulig å få dem
operative. Har du noen betraktninger knyttet til det, hvilke økonomiske
konsekvenser dette kan få i framtiden, om man ser for seg en annen
type bruk av helikoptrene, eller om målet fortsatt er 5 400 timer?
Haakon
Bruun-Hanssen: Kravet er 6 000 timer. Så vet vi fra gapanlysen
i 2017 at vi kan klare oss med 5 400 uten å svekke den operative
evnen eller vår evne til å løse oppgaven. Da ender vi nok fort der,
selv om vi ikke har justert kravet.
Jeg tror det er
viktig at vi har fokus på at de helikoptrene er en viktig og avgjørende
ressurs både for fregattene våre og for Kystvakten. Uten helikoptre
må vi ha flere fartøy for å dekke de samme oppgavene. Fortsatt vil
helikoptre være den rimeligste løsningen for oss. Så vil det koste
oss mer å drifte – der må vi prioritere ressurser til driften av
helikoptrene. Det siste punktet vi kan håpe på, er at vi når vi
vinner mer erfaring med å drifte de endelige versjonene, blir mer
profesjonelle på vedlikeholdet, at vi forhåpentligvis også får endret
noe av vedlikeholdssystemet som det er stilt krav om fra leverandøren, og
at vi vil klare å få ned prisen og opp tilgjengeligheten på helikoptrene.
New Zealand, som ligger først i løypa, har riktignok ikke redusert
kostnadene ennå, men de har klart å øke tilgjengeligheten betydelig
fra 2017 til og med 2018. Vi gjør fremskritt når vi vinner erfaring.
Ulf Leirstein (FrP): Du hørte sikkert også innledningen i
dag fra FFI om de beregningene som er gjort, og som man har lagt
til grunn. Gir det deg en bekymring for hvordan man rett og slett
skal få dette til med tanke på økonomien for å få opp det antall
timer operativt disse helikoptrene trenger? Det er jo heftet ganske stor
usikkerhet også ved de beregningene vi har nå.
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, alle slike beregninger er det betydelig
usikkerhet ved. Nei, det gir meg ikke en bekymring. Det at de vil
koste betydelig mer å drifte enn det vi først antok, er fakta og
forhold som jeg kan forholde meg til. Så må jeg prioritere ressursene
slik at vi løser de oppgavene som vi er blitt pålagt av regjering og
storting – nedprioritere det som har lavest verdi, og opprioritere
det som har høyest verdi. Det er det som blir spørsmålet for meg
i denne sammenhengen.
Møtelederen: Takk
for det. Da går ordet videre til Nils T. Bjørke, som har 5 minutter
– vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Me har høyrt i høyringa i dag at det
er fleire som har hatt ansvar for dette, og det er stadig omorganisering
i Forsvaret. Du sa sjølv at du måtte laga ei programstyring eller
overbygning for å sikra avgjerdene. Har alle omorganiseringane gjort
at det har vore vanskeleg å halda oversikta i heile perioden?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror vi har holdt oversikten. Det er uten
tvil at når man splitter opp organisasjonen og stadig er i omstilling
og endring, gjør det det vanskelig å holde den oversikten. Det tror
jeg er riktig å si.
Nils T. Bjørke (Sp): Du sa at då du begynte å fasa inn desse
helikoptera frå 2012 til 2015, var det 14 gonger så stort vedlikehaldsbehov
som forventa og dårleg tilgang på delar. Likevel var det ikkje grunnlag
då for å vurdera om ein burde sjå på spesifikasjonane på nytt og på
eit anna alternativ. Kva er bakgrunnen for det?
Haakon
Bruun-Hanssen: Når vi kommer til 2017, er det en dialog som
har gått mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsmateriell og ikke
med meg. Meg bekjent ble kontrakten gjennomgått og vurdert, og det
ble også vurdert hva slags muligheter som forelå med tanke på å
kunne heve kontrakten og gå for en annen løsning. Konklusjonen der
var at det ikke var noen bedre alternativer i 2017 enn det det hadde
vært i 2013.
Nils T. Bjørke (Sp): Då seier du at forsvarssjefen ikkje
var inne i den vurderinga?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er mulig Forsvarsstaben var inne i den.
Trond
Ragnarsøn Karlsen: Jeg tror Luftforsvaret ga en anbefaling
rundt dette, hvor man mente at Seahawk kunne være et alternativ,
dog med de tilpasningene som vi har vært inne på tidligere.
Nils T. Bjørke (Sp): Før jul lanserte du ein plan for det
framtidige vedlikehaldet i Forsvaret, der du kutta 317 mill. kr.
Korleis skal du klara det samtidig som du skal fasa inn eit stort
vedlikehaldsbehov på desse helikoptera?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nå er det kravet om 317 mill. kr relatert
til den organisasjonen og strukturen vi hadde ved inngangen av langtidsplanen
i 2016. Hvis vi ser at det er behov for å gjøre ytterligere ting
eller øke vedlikeholdsorganisasjonen et annet sted, kommer det selvfølgelig
utenom de kravene.
Nils
T. Bjørke (Sp): Er Forsvarets evne no svekt med omsyn til
forseinkinga i leveransen av helikopter? Det manglar helikopter
i Kystvakta, bl.a.?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, det er den. Vi har rapportert i resultat-
og kontrollrapporten årlig siden 2011 at vi er svekket på grunn
av at vi mangler helikoptre, både til fregatt og til kystvakt.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk.
Møtelederen: Da
går vi videre til Torgeir Knag Fylkesnes, som nå har 5 minutter
til disposisjon. Vær så god, Knag Fylkesnes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Takk, komitéleder.
I rammeverket
for innkjøp av større anskaffingar står det at ein skal ha ein materielldriftsplan
som skal etablerast rett etter at ein har inngått nye kontraktar
– i dette tilfellet altså rett etter 2001.
Kan forsvarssjefen
først forklare kvifor det er viktig med ein materielldriftsplan?
Haakon
Bruun-Hanssen: Igjen er vi litt på utsiden av fagfeltet mitt,
men Trond Ragnarsøn Karlsen, som tidligere har vært sjef FLO, kan
sikkert støtte meg litt på det området.
En materielldrifts-
og vedlikeholdsplan er viktig for å kunne beregne hvilken organisasjon
vi trenger for å understøtte driften av disse helikoptrene. I alle
større prosjekter får vi grunnlagsinformasjon fra leverandørene
– hva det er som kreves for å holde disse systemene i drift, slik
at vi kan planlegge organisasjon, bygningsmasser etc., utdanning,
trening – alt dette baserer seg på hvordan helikoptrene skal driftes
og vedlikeholdes. Det var jo utfordringen her: Vi fikk aldri grunnlagsdata
fra NHI. Derfor kom den ikke i gang før i 2016–2017.
Torgeir
Knag Fylkesnes (SV): Og det er forsvarssjefen som har ansvar
for å sjå til at ein har ein materielldrifts- og vedlikehaldsplan?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, det er vel prosjektleder, som er i dialog
med NHI, som skal sørge for at det kommer på plass. Men ansvaret
havner hos meg uansett.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Som øvste ansvarlege for alle
dei aktørane som er involverte i det.
Vi nærmar oss
faktisk no to tiår sidan det skulle vore på plass, og det er framleis
ikkje på plass. Og no har allereie dei første fartøya kome. Kva
problem og kostnadar har oppstått som følgje av at ein framleis
står utan ein materielldriftsplan?
Haakon Bruun-Hanssen: Vi
har en materielldrifts- og vedlikeholdsplan nå. Den fikk vi i 2017.
Det er den som er grunnlaget for å si at vi trenger å øke vedlikeholdsorganisasjonen
og strukturen betydelig i Luftforsvaret, eller at vi kjøper tjenesten
fra en sivil leverandør. Den organisasjonen som vi etablerte i Luftforsvaret
for å drifte NH90, er altså altfor liten.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Men det er altså utelukkande
på grunn av NHI at ein ikkje har fått på plass ei organisering for
vedlikehald og drift, ifølgje dokker?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg lar Karlsen, som var sjef FLO den gangen,
svare på det.
Trond
Ragnarsøn Karlsen: Noe av utfordringen innenfor flyvirksomheten
er at man er veldig avhengig av hva leverandøren legger opp til
når det gjelder vedlikehold etc. Det som vi manglet i dette tilfellet,
var akkurat denne informasjonen fra leverandørens side. Dette har
blitt utsatt og utsatt, og det er fortsatt en utfordring i dag fordi
materielldriftsplanen i stor grad er bygget på de foreløpige versjonene
vi har fått. Nå har FMA i oppgave å lage en endelig materielldriftsplan
som skal dekke dette, men det tar altså noe tid. Og igjen: Det er
disse utsettelsene som har skjedd hele tiden, som er noe av utfordringen
for oss, sett på det området.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Veit ein når ein vil få på plass
ein slik plan?
Trond
Ragnarsøn Karlsen: Jeg husker ikke akkurat datoen for det,
men jeg mener at det skal på plass i løpet av inneværende år.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eit siste spørsmål – tilbake
til forsvarsministeren. På eit skriftleg spørsmål frå stortingsrepresentant
Ellingsen i Framstegspartiet svarte forsvarsminister Ine Marie Eriksen
Søreide følgjande om status for leveransen av NH90 i februar 2016:
«Leveransen av de norske helikoptre
er siden blitt betydelig forsinket på grunn av forhold som ligger
i NH90 i NATO-programmet og i produksjonslinjen hos industrien.
Disse forholdene har nå funnet sin tekniske løsning og vi forventer
ikke ytterligere forsinkelser.»
Meiner forsvarssjefen
at det er ei presis beskriving av det forsvarssjefen hadde rapportert
til forsvarsministeren på dette tidspunktet, altså februar 2016?
Her er ikkje nemnt noko om vanskeleg mottaksapparat, personell,
driftsutfordringar, mangel på flytimar, osv.
Haakon Bruun-Hansen: Nå
spør du om noe som ligger under FMA. FMA ble opprettet i 2016, så
der sitter jeg faktisk ikke med faktaene.
Møtelederen: Da
var tiden for den fordelte spørsmålsrunden ute. Det åpnes nå for
en 15 minutters runde med oppklaringsspørsmål. Jeg ber nok en gang
om korte spørsmål og svar.
Vi starter med
saksordføreren. Grøvan, vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det.
Du var inne på,
Bruun-Hanssen, at du så litt lysere på situasjonen nå enn for ett
år siden. Men du nevnte én fortsatt utfordring – dette med reservedeler.
Det er vel sånn for de fleste av oss at når vi kjøper en ny bil,
vil vi gjerne vite at det finnes reservedeler. Kan du si noe om hva
det er som skal til for å få også den delen på plass, sånn at en
kan være trygg på at det kjøpet en gjør, er et sikkert kjøp – en
investering som gjør at også den siden kan fungere slik som det
var tiltenkt?
Haakon Bruun-Hanssen: Det
er to forhold rundt det med å sikre seg når det gjelder reservedeler.
Per dags dato leveres reservedelene av NHI – de skulle i hvert fall ha
vært levert av NHI. Nå går den kontrakten i sin nåværende form ut
sommeren 2019. Logistikkorganisasjonen vår jobber nå med å skille
ut hvilke reservedeler vi kan skaffe fra andre leverandører enn
NHI, og hvilke som er spesifikke og kun kan leveres av NHI. Min
forventning er at en god del av kontraktene om leveranse av reservedeler
i fremtiden vil gå til andre enn NHI på grunn av manglende leveranseevne.
Så risikoen er i ferd med å bli mindre, men vi vil sitte med risiko
på en del områder hvor NHI helt klart vil påberope seg retten som eneleverandør
av sikkerhetsmessige hensyn, og kanskje andre forhold også. Det
gjelder å holde trykket oppe, sammen med de andre nasjonene, mot
NHI for at de skal prioritere produksjon og distribusjon av reservedeler.
Det er der risikoen vår ligger. De har ikke gitt oss noen grunn
til å ha sterk tiltro til dem i fremtiden, med det vi har erfart
i årene som har gått.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Bare ett oppfølgingsspørsmål der.
Er kontrakten utformet på en slik måte at hvis NHI kan levere, så
er man tvunget til å kjøpe fra NHI? Eller står man fritt til å kunne
gjøre de vurderingene ut fra hva vi opplever vi er best tjent med?
Trond Ragnarsøn Karlsen: Kontrakten
vi har i dag, er med NHI, så det er også de som leverer det. Det
er også NHI som bestemmer hvem som kan levere reservedeler, ut fra
en vurdering av kvalitet etc., som har et flysikkerhetsmessig perspektiv.
En av de utfordringene vi ser i dag, og som alle som jobber med
NH90, ser – andre land også – er at mye av kapasiteten innenfor
enkelte av de områdene er for liten. Så det er mange andre land
enn Norge som også har utfordringer rundt dette. Vi jobber for å
løse problemet. Som forsvarssjefen sier, det er noen utfordringer
der. Vi er i ferd med å etablere nye avtaler fra sommeren 2019,
som forhåpentligvis skal forbedre dette.
Møtelederen: Da
er neste Magne Rommetveit – vær så god.
Magne Rommetveit (A): Eg vil gjerne tilbake til valet av
helikoptertype i 2001 – det var vel kanskje ikkje det lykkelegaste
valåret – og krav til maritimt helikopter. Det vart på ein måte
gjenval i 2012 og gjenval i 2017, der ein konkluderte med at NH90
tilfredsstilte krava våre.
Eg var i det danske
folketinget på torsdag og hadde bl.a. samtalar med sentrale forsvarsfolk
der. Dei har kystvakt som patruljerer ved kysten av Grønland, og
ved Færøyane òg, går eg ut frå. Dei går i alle fall til havs. Dei hadde
vel også ein slik avtale. Den vart terminert. Dei har andre helikopter.
Det er vel Sikorsky-helikoptera dei har, dei danske kystvaktfartøya.
Dei sa at dei fungerte veldig greitt, både kystvakta og helikoptera.
Då har eg to spørsmål.
Er norske krav og danske krav i sjø forskjellige? Og veit de noko
om det var kostbart for danskane å gå ut av denne kontrakten?
Haakon
Bruun-Hanssen: Takk for det, Rommetveit. Så vidt vi er kjent
med fra grunnlagsdokumentasjonen, trakk Danmark seg fra det felles
nordiske samarbeidet om NH90 før kontrakten ble inngått, så de har ikke
opphevet noen kontrakt. De trakk seg før de kom så langt. Så gikk
de til anskaffelse av Seahawk-helikoptre. De anskaffet en standardutgave
fra USA. De opererer ut fra Grønland, og det er en av de tingene
de for så vidt har fått kritikk fra sine egne for, for de opererer
et helikopter uten flyteevne. Hvis vi ser på det, har vi, i hvert
fall i min tid, hatt to helikoptre, Sea King, som har landet på
havet. Nettopp fordi de har hatt flyteevne, har de klart å berge
folk. Hvis du ikke har flyteevne og må lande på havet – med vårt
vær og i våre havområder – synker det helikoptret umiddelbart. Så
det er forskjellen. Det har ikke den evnen. Det er noe vi har stilt
krav om. Det hadde vi på Lynx-helikoptret, det har vi på Sea King,
og det ønsker vi å ha på de helikoptrene som opererer i havet.
Møtelederen: Da
er neste spørsmål fra Bjørke, vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil fylgja litt opp det Knag Fylkesnes
tok opp når det gjeld det forsvarsminister Eriksen Søreide snakka
om. Du sa at du ikkje hadde kjennskap til det, for det var FMA som
hadde gjeve den informasjonen. Eg trudde det var forsvarssjefen
som hadde overordna ansvar for alt som gjekk inn til forsvarsministeren.
Kan eg få ei forklaring på det?
Haakon
Bruun-Hanssen: Forsvaret – sektoren – består av flere etater.
Forsvaret er den ene etaten, med en etatssjef som sitter her. Så
har vi Forsvarsmateriell, som er en annen etat med en egen direktør.
Vi har Forsvarets forskningsinstitutt, som er en etat med en egen
direktør. Vi har Forsvarsbygg, som er en egen etat med en egen direktør,
og vi hadde, for inntil et par dager tilbake, også NSM med en egen
direktør. Så hver og en av etatssjefene har altså ikke ansvar utenfor
sin egen etat. Det er det statsråden som har.
Nils T. Bjørke (Sp): Då skjønar eg jo litt av utfordringa
med samordning her.
Møtelederen: Neste
spørsmål er fra Svein Harberg, vær så god.
Svein Harberg (H): Det er innviklet å henge med på dette,
men i et forsøk på å se litt framover var vel egentlig Karlsen inne
på hva en nå gjør for å se framover når det gjelder reservedelssituasjonen
og service. Vi opplever da at en er bundet til å kjøpe reservedeler
via NHI eller dem som de godkjenner. Er det et tema, når en nå skal
finne en ny løsning, å se etter andre leverandører, og er det andre
leverandører? Altså – er noe av dette hyllevare som en kunne fått
enkelt andre steder, eller er alt så spesialisert at de, kanskje
litt tendensiøst sagt, har sikret seg på alle bauger og kanter?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg kan begynne litt, og så kan Trond Karlsen
supplere.
For at alle brukernasjonene
skal kunne løse utfordringsbildet med reservedeler, er det en forutsetning
at flere selskaper kan produsere disse, på lisens eller etter godkjenning
fra NHI, ellers vil NHI knekke nakken. Alle presser på for å få
til det samme. Jeg tror også det er i NHIs interesse at det finnes
en løsning, for det svekker deres omdømme hele tiden at de ikke
klarer å løse det. Så er det noen områder der vi helt klart forventer
at andre leverandører vil kunne begynne å produsere reservedeler,
og at vi får tilgang på dem – forhåpentligvis på en bedre måte enn
vi har gjort til nå – mens noen av reservedelene vil NHI sitte og
holde kontrollen på selv. Forhåpentligvis blir da kapasiteten til
å levere tilstrekkelig en helt annen enn det den har vært. Men det
er her usikkerheten ligger: i hvilken grad vi klarer å presse industrien
til å levere på bedre vilkår og med bedre betingelser enn de har
gjort til nå.
Jeg vet ikke om
du vil supplere litt, Trond.
Trond
Ragnarsøn Karlsen: Jeg synes du sa det veldig bra nå, men
jeg kan si litt mer om det.
Ja, det er riktig
at det er leverandøren som godkjenner dem som kan levere reservedeler.
Det har selvfølgelig noe med flysikkerhet å gjøre, og det er selvfølgelig
andre aspekter ved det med tanke på business osv. Men det er de
som gjør det. Så må jeg også si at når det gjelder helikoptre, er
det selvfølgelig veldig mange forskjellige reservedeler. Noen av
dem er absolutt hyllevare, mens andre, og gjerne de dyre, er det
spesielle produsenter som ser på. For noen av de helikoptertypene
vi har hatt, er det f.eks. norsk industri som har hjulpet oss med
å produsere ting, men da gjerne etter godkjennelse av leverandøren.
Dette driver man, som forsvarssjefen sa, og presser på. Hele NAHEMO-miljøet
presser på for å få flere underleverandører på en del av de områdene
hvor det virkelig er utfordringer.
Møtelederen: Knag
Fylkesnes, vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Vil NH90-helikoptera kunne fungere
godt i dårleg vêr?
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, de fungerer godt, jeg tror jeg vil si
at de fungerer mer enn godt. De fungerer i hvert fall bedre enn
noe annet helikopter vi har hatt som har operert i dårlig vær på
sjøen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Kan eg berre få ei oppfølging
på det?
Det vedkjem spørsmålet
frå Ellingsen, som eg refererte til i stad, der forsvarssjefen sa
at dette var noko som utelukkande blei handtert av Forsvarsmateriell.
Men det opphavlege spørsmålet handla om Kystvakta, som er forsvarssjefens
utgangspunkt. Kystvakta er heilt avhengig av å få helikoptera til
å fungere, og sidan 2014 har dei i realiteten ikkje hatt helikopter.
Dei sivile utfordringane, anten det er ressursoppsyn, eller det
er søk og redning, osv., er betydelege. Da er spørsmålet: På kva måte
var forsvarssjefen involvert i å kvalitetssikre det svaret som dåverande
forsvarsminister gav? Var ikkje forsvarssjefen i det heile involvert
i det – etter mi oppfatning – ganske upresise svaret til Stortinget?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg er ikke hundre prosent sikker på hva du
peker på her, men gjennom utprøvingene, testingene og den tiden
vi nå har operert NH90-helikoptrene om bord på kystvaktfartøy, har
vi begynt med en begrenset operasjonsmulighet under alle mulige
værforhold. Det er normalt når vi anskaffer nye helikoptre. Etter
hvert som vi vinner erfaring med dem, utvider vi rammen for bruk
av helikoptre. Vi er i dag kommet lenger med NH90 og bruksmulighetene for
dem enn vi noen gang var med Lynx-helikoptret, som det har erstattet.
Men det er ikke det samme som at vi har fått den operative effekten,
det er jo den vi nå venter på. Men ut fra det jeg vet, de detaljene
jeg har fått fra alle testene, og det flygerne sier, er dette et
meget godt helikopter. Det er ingen begrensninger eller forventede
begrensninger på operasjoner i dårlig vær utover det vi normalt
har med maritime helikoptre – snarere tvert imot forventer vi at
dette etter hvert vil kunne yte mer enn det den forrige generasjonen
gjorde.
Møtelederen: Da
kommer det siste spørsmålet, fra saksordfører Grøvan. Det må være
kort, og det må svaret også være. Vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk. Det bekreftes at reservedelssituasjonen
fortsatt framstår som uløst, og det jobbes med det. Hvordan er det
mulig kontraktsmessig at dette med reservedeler er blitt et problem
primært for kjøperen, og ikke for leverandøren? Hva slags incitamenter
har en hatt i kontrakten med tanke på å sikre seg at en får levert
de reservedelene som ifølge den opprinnelige avtalen var avtalt?
For meg virker det som at dette har noe med måten kontrakten er
skrevet på, og at en på en måte snur problemet opp ned – sånn at det
er kjøperens problem, ikke leverandørens?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nå er vi inne på spesialfeltet til Jansen,
så jeg må nesten lytte til det han svarte på tilsvarende spørsmål
i sted. Det at vi holder igjen penger, det at vi ikke betaler for
ting vi ikke har tatt imot, er det viktigste pressmidlet vi har
i den sammenheng. Så er det dessverre ikke et ukjent forhold at
enkelte produsenter, særlig i en innledende fase, prioriterer alle
ressursene til leveranse av hovedproduktet og i mindre grad til
reservedeler. Alle som eier en Tesla, er borti noe av det samme
problemet i dag.
Møtelederen: Da
var tiden for den åpne spørsmålsrunden ute. Dere har anledning til
å komme med noen sluttkommentarer dersom det er ønskelig fra forsvarssjefen.
Vær så god.
Hakon
Bruun-Hansen: Jeg tror jeg har fått sagt det jeg ville si.
Takk.
Møtelederen: Da
sier vi hjertelig takk for deres bidrag og de svarene vi har fått.
Vi starter høringen
igjen kl. 12.45.
Høringen ble avbrutt
kl. 12.12.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 12.45.
Høring med tidligere forsvarsministre
Bjørn Tore Godal, Anne-Grete Strøm-Erichsen og Grete Faremo
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen.
Jeg vil ønske
velkommen til Bjørn Tore Godal, som var forsvarsminister fra 17. mars
2000 til 19. oktober 2001, til Anne-Grete Strøm-Erichsen, som var
forsvarsminister fra 17. oktober 2005 til 20. oktober 2009 og fra 21. september
2012 til 16. oktober 2013, og til Grete Faremo, som var forsvarsminister
fra 20. oktober 2009 til 11. november 2011.
I rekken av tidligere
forsvarsministre minner jeg om det jeg sa innledningsvis, at Kristin
Krohn Devold ikke hadde anledning til å møte, men hun vil bli hørt
ved en annen anledning.
Dere kjenner formalitetene
og grunnlaget for høringen. Jeg forstår at dere har fulgt med når
vi har referert dette tidligere i dag, så vi kan egentlig gå rett
på.
Dere har tre minutter
hver til en innledning, og det er naturlig at vi tar det i kronologisk
rekkefølge. Vi starter da med Bjørn Tore Godal – vær så god.
Bjørn
Tore Godal: Komitéleder, det mest nedslående ved å være statsråd
er å falle i dype tanker over alle de problemer du kan bli påført
hver dag uten å kunne gjøre noe særlig med det fra eller til. Men
sånn må det være i et parlamentarisk system: Statsråden har ansvaret
uansett hvor i systemet hans eller hennes det gjøres feil.
Jeg tiltrådte
altså i mars 2000 og ble gjennom møter og notater kjent med planene
om et nordisk enhetshelikopter, formalisert gjennom vedtak på det
nordiske forsvarsministermøtet i 1999, altså lenger tilbake enn
perspektivet i denne høringen. Men det er interessant at det går
enda lenger tilbake enn det. Ettersom alle de fire nordiske nasjoner
i 1996 utredet og/eller planla anskaffelse av nye forsvarshelikoptre,
ble det opprettet en nordisk forundersøkelsesgruppe som hadde i
oppgave å vurdere muligheten for å etablere et felles nordisk anskaffelsesprogram
for militære helikoptre. I 1998 etablerte man for dette formål et
felles programkontor i Stockholm, med representasjon fra alle de
fire nordiske landene. I perioden fra høsten 1998 til våren 1999
ble det utarbeidet et utkast til et felles nordisk kravdokument
basert på de respektive nasjoners krav. Vi satte i gang en prosess,
under en styringsgruppe av spesialister på høyt faglig nivå fra
alle nordiske land. For Norges vedkommende ble denne ledet av sjefen
for Luftforsvarets forsyningskommando, generalmajor Gjetnes, men
det var et kobbel av helikoptereksperter fra både Norge, Stockholm,
Helsinki og Danmark – altså et ganske bredt faglig miljø.
Anbefalingene
fra dette miljøet sto forsvarsministrene – gjennom departementet,
og forsvarssjefen, selvfølgelig – i kontakt med hele veien. Og det
endte på et tidspunkt – tidlig i min periode – med en anbefaling
om å gå videre med fire konsepter: NH90, det franske helikoptret
Cougar, Sikorsky S-92 og EH101. Det varte og rakk, og dette var
oppe i flere nordiske sammenhenger, både på embetsnivå og på minst
to forsvarsministermøter, og det endte med en entydig skriftlig
anbefaling fra denne nordiske gruppen, i brev til de nordiske forsvarsministrene
7. september 2001. Der står det svart på hvitt at man anbefaler
NH90 som det mest kostnadseffektive helikoptret for de nordiske
land basert på forutsetningene fra det nordiske møtet i 1999. Så
føyer man til – jeg tar det på engelsk, for det er formulert på
engelsk, og det var mye att og fram, noe som belyses av formuleringen som
kommer nå:
No new or additional
information during discussions, factfinding, updating proposals
or negotiations have changed this view.
Dette gjelder
altså synet om å anbefale NH90 og ikke noe annet. Med andre ord:
Dette reflekterer en prosess som jeg ble stilt overfor, og som de
nordiske forsvarsministrene gikk inn for i møtet 13. september – men
ikke slik å forstå at det var hæla i taket av begeistring i Forsvarsdepartementet
for dette. Jeg sitter selv med utkast til pressemeldinger hvor FD4
tar kraftige forbehold om fortsatt videre avklaringer når det gjelder kommersielle,
tekniske og merkantile forhold før kontrakten kan undertegnes. Det
forbeholdet er også reflektert i pressemeldingen fra det nordiske
forsvarsministermøtet og i budsjettproposisjonen til Stortinget.
Møtelederen: Mange
takk til deg. Da går vi videre med tidligere statsråd Strøm-Erichsen
– vær så god.
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Komitéleder, ærede komité!
Jeg har først
lyst til å orientere om en sak: For å unngå eventuelle misforståelser
i ettertid vil jeg gjerne opplyse om at jeg i en tid etter min tid
i regjering, da jeg var ansatt i Rud Pedersen, var rådgiver for
Airbus Group. Airbus Group eier Airbus Helicopters, som er ett av
de tre selskapene som eier NHI. Oppdraget har ikke vært for Airbus
Helicopters, men har hatt som formål å overvåke og analysere mediebildet
og den politiske utviklingen i Norge for Airbus Group etter at de
la ned sitt kontor i Norge.
Det andre jeg
ønsker å opplyse om, er at jeg sitter i styret for Kongsberg Gruppen,
som eier 49,9 pst. av det finske selskapet Patria.
Så til saken:
Jeg skal forsøke etter beste evne å svare på de spørsmålene som
er gitt i invitasjonen til høringen. Man blir spurt: Når ble det
oppdaget at det var forsinkelser? Jeg kom inn i departementet i
2005, og det var første gang vi orienterte Stortinget om en forsinkelse. Det
var meningen av helikoptrene skulle leveres i perioden 2005–2008.
Det ble da beregnet en 18 måneders forsinkelse, men hele tiden og
hvert år fremover i orienteringen til Stortinget, som alltid ble
gjort i St.prp. nr. 1, var det også presisert at det kunne bli ytterligere
forsinkelser.
Det sto også forklart
om design, utvikling og sertifisering – det var ord som gikk igjen
som årsak til forsinkelsen. Det var også forhold som jeg ble orientert
om i departementet, og som vi hadde dialog om.
I 2007 ble forsinkelsen
forlenget til fire år, og i 2007–2008 opplevde jeg nok også at departementet
intensiverte veldig kontakten og oppfølgingen av leverandøren, for
det var ennå ikke et endelig design, og det var hele tiden forklaringer
på hvorfor det var forsinkelser.
Jeg har også lyst
til å si at både i 2007 og 2008 hadde jeg selv møter med han som
var daværende sjef for NHI, for å pushe på. Vi ble hele tiden lovet
at helikoptrene skulle bli levert, og alle forhold skulle bli ordnet.
De sa også at forholdene som ga forsinkelsene, ikke var norske.
Det var leverandørens ansvar.
Da jeg i 2012
kom tilbake i departementet, var denne utredningen om et alternativ
satt i gang av min forgjenger, Espen Barth Eide. Den 8. mars 2013
mottok jeg fra departementsråden en anbefaling – som jeg har hørt mye
omtalt i høringen tidligere i dag, også fra forsvarssjefen – om
å gå videre med NH90.
Jeg kan stoppe
her, så kan jeg heller svare på spørsmål.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til tidligere statsråd Grete Faremo –
vær så god.
Grete
Faremo: Takk, komitéleder.
Jeg kan vel hjelpe
med litt tidsbesparing og si at i tillegg til de innledningene som
nå er gitt, har jeg lite å tilføye. I perioden jeg satt i Forsvarsdepartementet,
var det dessverre nødvendig å informere om ytterligere forsinkelser.
Rett før jeg byttet over til Justisdepartementet – eller akkurat
i de dagene – tok man imot det første eksemplaret av den såkalte
IOC-versjonen av NH90. Takk.
Møtelederen: Takk
for det. Da skal vi ha en spørsmålsrunde som kan være til dere alle
tre eller til en og en av dere – begrenset til 45 minutter. Vi starter
med ordfører for saken, Hans Fredrik Grøvan – vær så god.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det, og takk for innledningene.
Jeg har tre spørsmål
– ett til hver av dere. Jeg starter med Godal.
Du sier at du
ble forelagt en anbefaling fra en styringsgruppe, som besto av spesialister,
om NH90. Det var det som departementsråden la til grunn for sin
anbefaling overfor politisk ledelse. I hvilken grad tok en inn over
seg eller vurderte at dette også kunne være et stort risikoprosjekt,
all den tid dette helikoptret eller denne helikoptertypen aldri
hadde vært produsert? Hva slags vurderinger ble gjort knyttet til
å velge en helt ny type framfor å bruke mer kjent hyllevare? Kan
du si noe om de vurderingene som ble gjort i den avveiningen i den
forbindelse?
Bjørn
Tore Godal: Dette er selvfølgelig et relevant spørsmål. Men
departementet på embetsnivå og jeg som statsråd følte at vi måtte
forholde oss til de faglige råd vi fikk fra Luftforsvaret og fra
den nordiske styringsgruppen, som hadde høy helikopterekspertise
på nordisk nivå og var fra samtlige nordiske land – det var før danskene
meldte seg ut. Det følte vi hadde gjennomslagskraft. Det var ikke
slik at teknologien ikke var kjent, men anvendelsen av den i den
nye serien satte vi selvfølgelig et spørsmålstegn ved. Men det var
ikke så stort at det fikk meg eller den nordiske styringsgruppen til
å si at dette går vi ikke for. Tvert imot – dette var det som var
best egnet ikke minst ut fra norske behov – skreddersøm når det
gjaldt fregatter og kystvaktfartøy. Det var utgangspunktet for meg.
Så må jeg tilstå
som amatør: Når det samme helikoptret i basismodell bestilles i
et antall på 300–400 eksemplarer i andre NATO-land, må jo det være
et tegn på at andre også tenker i samme bane. De kan ikke være helt
på jordet, alle sammen. Det fant jeg fortrøstning i, i den grad
jeg kjente på usikkerhet om modellvalget.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Jeg forstår bakgrunnen for det du sier.
Et spørsmål til
Grete Faremo. I Riksrevisjonens rapport – jeg regner med at dere
kjenner den – har det vært pekt på og stilt spørsmål ved om hvor
tett dialog det har vært mellom politisk ledelse og dem som har
fått ansvaret for anskaffelsen og implementeringen i løpet av prosessen.
Jeg har lyst til å stille deg spørsmålet: Hvordan opplevde du samarbeidet
om selve beslutningspunktene underveis i prosessen fra anskaffelsen
ble gjort, det ansvaret som FLO i første omgang fikk i den perioden
du var statsråd? Hvor tett var du på prosessen, hvor informert ble
du med tanke på grunnlag for de beslutninger du måtte ta underveis
i din periode?
Grete
Faremo: Som Anne-Grete Strøm-Erichsen orienterte om, var
det jo gjort et betydelig arbeid rundt vurderingen av framdrift
og forsinkelser et par år før jeg kom inn i departementet. I forbindelse
med budsjettprosessene var det en gjennomgang av også dette prosjektet.
Det var helt klart misnøye med framdriften i prosjektet, og det
er ikke hyggelig å måtte orientere Stortinget løpende år om annet
om ytterligere forsinkelser. Nå sa Bjørn Tore Godal at det ble levert
et stort antall helikoptre til flere land, og det er vel over 20
versjoner av det. Hva det var som i sin tid forårsaket at vi kom
i denne situasjonen, var ikke til diskusjon i detalj i min tid.
Men som jeg nevnte innledningsvis, var det et poeng å få et NH90
på norsk jord – for rett og slett å få i gang en diskusjon hvor
vi baserte oss på at det sto en maskin på norsk jord.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Så et siste spørsmål i denne omgang,
til Strøm-Erichsen.
Du ble forelagt
en ny vurdering av om kontrakten skulle skrotes, eller om en skulle
gå videre. Kan du si noe om hva som ble lagt mest vekt på, med tanke
på det å stå i kontrakten? En hadde tross alt allerede fått fire
års forsinkelse, en var i en fase der en så at problemene ble store,
en hadde startet implementering av F-35, osv., en hadde et stort
kompetanseproblem når det gjaldt personell. Hva var grunnlaget for
at en likevel holdt fast på den opprinnelige kontrakten, og ikke
valgte å ta et leverandørskifte?
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Det var en veldig klar anbefaling fra Forsvaret
– som også departementet støttet i sin innstilling til meg – at
det alternativet som da var mest aktuelt, en Seahawk, ikke tilfredsstilte
kravene til de maritime helikoptrene. Det står til og med i vurderingen
at det ble vurdert som et uakseptabelt alternativ. Grunnen til det
er det som også forsvarssjefen tidligere var inne på, at Seahawk
var et ferdig helikopter, men måtte tilpasses norske krav hvis det
skulle kunne være sammenlignbart med et NH90. Det ville ta lang
tid, og det ville bli i hvert fall like dyrt. Da gjorde man den
vurderingen – og på det tidspunktet trodde man åpenbart at 2017
skulle være leveringstidspunktet for helikoptrene – at vi fortsatte
med NH90.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk.
Møtelederen: Da
overlater jeg ordet til komiteens nestleder, Svein Harberg.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Neste
spørsmål er fra Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (A): Mitt første spørsmål går til Godal.
Riksrevisor har
påpekt i sin rapport – med referanse til Stortingets vedtak – at
en skulle «velge et helikopter som «i størst mulig grad» var basert
på kjent teknologi, og det var «bestemt at materiellet skal være
ferdig utviklet»». Det er det som siteres i riksrevisors rapport.
Så har vi hørt om den nordiske prosessen rundt de fagmilitære anbefalingene.
Men var det elementet i oppfølgingen av Stortingets forutsetninger
et sentralt tema i de vurderingene dere gjorde før dere la fram
konklusjonen, eller var det mer de fagmilitære vurderingene alene
som lå til grunn for konklusjonen?
Bjørn
Tore Godal: Jeg så ikke at dette nødvendigvis skulle lage
et motsetningsforhold. Hva som er kjent teknologi er jo et definisjonsspørsmål,
men jeg hadde ikke inntrykk av at man ikke var kjent med teknologien,
da vi spurte våre helikoptereksperter om det. Det som var problemet,
var anvendelsen av teknologien da den først ble produsert og kom
i store og små serier – for små til å begynne med, det er da problemene
oppstår.
Man kan diskutere
i hvor stor grad et departement skal ha tillit til fagkompetansen
i f.eks. en forsvarsgren som Luftforsvaret. Vi hadde på en måte
ikke noen annen målestokk, det var ikke andre helikoptereksperter
å spørre. Men det er jo én hake ved eksperter. Det er at de er sneversynte
og fokusert på det de helst vil ha. Det hender jo av og til at det
blir galt. Den avveiningen har jeg opplevd som statsråd å stå i
mange ganger, men i dette tilfellet hadde jeg ikke noe valg, slik
saken forelå for meg fra en enstemmig nordisk ekspertgruppe. Det
er det jeg kan si om det.
Det ville vært
oppsiktsvekkende, tror jeg, om jeg hadde gått fra det nordiske forsvarsministermøtet
– etter at de hadde skreddersydd noe som passet for den norske løsningen,
fregatter og kystvaktfartøy – og sagt nei, dette sier vi nei til.
Vi følte at de øvrige nordiske land hadde strukket seg langt i retning
av våre behov.
Dag Terje Andersen (A): Så et spørsmål til Strøm-Erichsen.
En har allerede
vært inne på at det var etter at du overtok det som ble satt i gang
av Espen Barth Eide, en trakk konklusjonen at en ikke skulle kansellere
den avtalen som var inngått. En av de tingene som blir omtalt i Riksrevisjonens
rapport, er at på det tidspunktet var sanksjonsmulighetene i form
av dagmulkter allerede brukt opp, og det ble inngått en tilleggsavtale.
Kan du si noe om vurderingene knyttet til det? Du har allerede nevnt
hvorfor en ikke skulle si opp på faglig grunnlag. Men ut fra den
risikoen som så langt hadde vist seg, og ut fra de manglende leveranser
som allerede da var synlig, kan du si lite grann mer om vurderingene
knyttet til at en ikke kansellerte avtalen?
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Det er jo igjen dette at selv om det er solgt
mange NH90 – og det var mange land som kjøpte NH90 – var det jo
ulike versjoner. Norge hadde sine krav, som var – kan man si – særnorske krav
fordi vi har våre særnorske utfordringer. Jeg tror ikke jeg kan
si det så veldig mye annerledes enn at hvis man skulle tatt et alternativ,
måtte jo også det oppfylle de kravene som Forsvaret hadde stilt.
Man vurderte at jo, det kunne gå med Seahawk, som for så vidt var
et kjent helikopter, men om de skulle bygge det om for å tilfredsstille
de norske kravene, ville det ta så lang tid at man ville skape en
like stor usikkerhet fremover.
Slik opplevde
jeg det, og det er igjen det jeg også leser av det statsrådnotatet
som jeg fikk den 8. mars 2013. Jeg ser jo også av min egen påtegning
at jeg sier at vel, dette ser ut som en riktig konklusjon, ut fra
at alternativet ikke vurderes å være godt nok, men det er likevel
viktig at presset på leverandøren opprettholdes med uforminsket
styrke, og at opsjonen til å bryte kontrakten videreføres.
Møtelederen: Da
går møteledelsen tilbake til komitélederen.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Ordet
går da videre til Ulf Leirstein – vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Tusen takk for det, komitéleder, og
takk for innledningene fra dere som er til stede her.
Først til Godal
– om vurderingene da man diskuterte det nordiske samarbeidet. Var
det også underveis vurderinger knyttet til det europeiske, det å
få noen alternativer, at det var viktig at man også fikk et europeisk
helikopter – for å si det på den måten – framfor andre?
Bjørn
Tore Godal: Det interessante med NH90 var at det sto fire
europeiske NATO-land bak, som også var EU-land. Slik sett slo man
mange fluer i én smekk. Jeg mente rent politisk at det var en fordel
å knytte seg til nettopp den konstellasjonen, ikke at det skulle
være utslagsgivende hvis vi ellers skulle lande på andre alternativer.
For meg var det ganske nærliggende og et tegn på kvalitet at fire
NATO-land gikk sammen om en produksjon av noe som kunne brukes på
denne måten.
Så har det jo
etterpå vist seg at det har vært en stor skuffelse, men jeg hadde
der og da ingen forutsetninger for å skjønne hvor galt dette skulle
gå, det må jeg bare innse. Er det noen som er skuffet over dette,
tror jeg det er vi som så starten på dette, gjennom det nordiske
samarbeidet, som var veldig godt tenkt da det begynte, tilbake i
1995, 1996, 1997 og framover, som jeg gjorde rede for.
Ulf Leirstein (FrP): Et viktig poeng i rapporten fra Riksrevisjonen
er rapporteringen til Stortinget, hvor man fra Riksrevisjonen slår
fast:
«Rapporteringen til Stortinget
har vært begrenset.»
Dette er vel
egentlig et spørsmål til dere alle tre. Kan man si noe om type dialog,
om rapportering til Stortinget i deres statsrådstid om dette prosjektet,
om man hadde orienteringer i den utvidede utenrikskomité? Har dere
– om dere husker det da, noe av dette går jo langt tilbake i tid
– noen kommentarer til at rapporteringen til Stortinget har vært
begrenset?
Bjørn
Tore Godal: Helt generelt vil jeg si at jeg ser at i min
tid er det budsjettproposisjonene som er instrumentet. Det ser ut
til å være tilfellet også for de øvrige. Jeg synes det ofte kan
være litt tynt, og da snakker jeg som vanlig parlamentariker – det
er tynt. Men da er det opp til forsvarskomiteen – den gangen – eller
andre i Stortinget å si: Vi vil ha mer, vi vil ha dette på en annen måte,
vi forlanger noe mer enn dette. Det er fullt mulig å si det til
en statsråd, og det kan jeg ikke huske skjedde i min tid.
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: I den første perioden jeg satt – fra 2005
til 2009 – var det en egen forsvarskomité i Stortinget. Vi kan nok
ha hatt noen uformelle diskusjoner i det forumet, uten at jeg kan
huske det veldig spesifikt akkurat nå. Men som Godal sier, det var St.prp. nr. 1
som ble brukt til å informere, og det ser jeg er brukt. Det kan
nesten virke som litt blåkopi; vi kan ikke utelukke ytterligere
forsinkelser – men de store tingene som skjedde da, ble tatt opp
og referert der. Men om en slik sak kan man jo alltid i ettertid
si at det skulle kanskje vært bedre.
Grete
Faremo: Jeg har ikke noe å legge til til de to foregående
innlegg.
Jeg kan jo si
– etter å ha flyttet over til Justis- og beredskapsdepartementet
– at vi ser en helt annen oppmerksomhet rundt beredskap og operativ
evne etter 22. juli 2011. De spørsmål som kom fra Stortinget ut over
budsjettproposisjonene, som orienterte om manglende framdrift, var
for min del knyttet til lokalisering av et eventuelt nasjonalt kompetansesenter
eller en helikoptersimulator, som var under planlegging sammen med
private aktører.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Torgeir Knag Fylkesnes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det første spørsmålet går til
Godal.
Stortinget fastsette
ei rekkje føresetnader. Nokre av dei har vi vore inne på før: ein
kjend teknologi, osv. Men ein annan viktig føresetnad var at leverandøren
skulle ha dokumentert driftstryggleiken. I dette tilfellet var det null
driftstryggleik å spore, dette var den første leveransen på helikopter
som dei skulle gjennomføre. Kva var grunnen til at ein ikkje retta
seg etter Stortingets føresetnader når det gjaldt driftstryggleik,
noko som vi ser har blitt eit stort problem i kjølvatnet av den
avgjerda?
Bjørn
Tore Godal: Kontrakten, som ble inngitt etter min tid, forutsatte
selvfølgelig driftssikkerhet. Det tar jeg for gitt, selv om ikke
jeg har sett teksten. Problemet har jo ikke vært hva som står i
kontrakten, men at det ikke leveres på driftssikkerhet. Det er der
svikten ligger, og den ligger hos leverandøren, og ikke fordi vi ikke
var oppmerksomme på at det var et sentralt poeng.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det var ein føresetnad at leverandøren
hadde dokumentert driftstryggleiken. I dette tilfellet var ikkje
noko dokumentert.
Bjørn
Tore Godal: Jo, men det kan ikke forstås sånn at de kan drifte
fly, som vi skal bestille, for å se om det er driftssikkerhet, og
så bestiller vi dem. Det er en rekkefølge på tingene, som gjør at
driftssikkerheten kommer når flyene har vært i drift. Så jeg tror
ikke Stortingets eller regjeringens krav kan forstås som om at man
først skal drifte dem, og så bestiller vi dem.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Nei, det var vel ikkje slik
ein forstod det frå Stortingets side heller.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): For eksempel: Ein annan leverandør,
Sikorsky, har kunne dokumentere at dei har ein industriell kompetanse
til å levere det som skal til for å ha eit driftsgrunnlag for fartøyet
seinare. Men her valde ein altså ein aktør som ikkje i det heile kunne
dokumentere den typen industriell kompetanse. Ein valde likevel
å sjå bort frå den føresetnaden frå Stortinget.
Bjørn
Tore Godal: Vi følte oss fri til å velge det beste helikoptret
ut fra det konseptet som den nordiske styringsgruppen la seg på,
og det at noen modeller ikke var gjennomprøvd, var ikke noe som
gjorde at vi ikke skulle vurdere det. Men der baserte vi oss selvfølgelig
på de faglige råd som forelå fra helikopterkyndig hold, om at dette
kan vi håndtere innenfor rammen av kontrakten når den skal opprettes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eit lite spørsmål til akkurat
det: Vi hadde òg ei norsk gruppe – du viser til den nordiske – eit
norsk fagmilitært råd som samrøystes gjekk inn for Sikorsky. Det
nemnde du ikkje i utgreiinga di. Var det òg ein del av vurderinga
– at ein såg bort frå det og la vekt på det nordiske, at det var
mest interessant?
Bjørn
Tore Godal: Jeg fikk ikke noen anbefaling om Sikorsky fra
noe hold. Jeg vet ikke når det kom. Når kom det?
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): 1999 eller 2000 – rundt der.
Bjørn
Tore Godal: Det var ukjent for meg.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke.
Nils T. Bjørke (Sp): Det vart lagt mykje vekt på det nordiske
samarbeidet då dette vart sett i gang. At det var eit utviklingsarbeid,
var det vel ikkje tvil om. Det fyrste spørsmålet går til Godal:
Følte du at du var trygg på at departementet og forsvarsleiinga
hadde godt nok mannskap til å køyra ein slik kontrakt?
Bjørn
Tore Godal: Hvis du spør om jeg følte jeg hadde helikopterfaglig
kompetanse, er svaret nei. Og det tror jeg gjaldt regjeringen og
Stortinget også. Man må betjenes av de fagmiljøene som finnes, og
mitt inntrykk var – gjennom kommunikasjon med departementet og Forsvaret
– at vi ikke lå tilbake for andre nordiske land når det gjaldt helikopterkompetanse,
i vesentlig grad konsentrert om Luftforsvarets forsyningskommando,
som hadde erfaringer med helikoptre i mange sammenhenger. Det er
selvfølgelig også et helikoptermiljø ut over det i Norge og sivil
sektor. Så ja, jeg føler at det var ikke kompetansemangel i utgangspunktet.
Den kompetansemangelen vi har sett etter hvert, og som jeg har hørt
om i høringen før i dag, knytter seg til at andre utfordringer er
blitt så tunge at vi gjennom forsinkelsen av NH90 ikke har kraft
nok til å håndtere NH90 og nye jagerfly og andre bestillinger som
da er kommet på kollisjonskurs med NH90. Så den kompetanseknappheten
er mer påtakelig senere enn den var da – føler jeg.
Nils T. Bjørke (Sp): Det var eit nordisk samarbeid – så gjorde
danskane eit anna val, svenskane gjorde eit anna val. Det er vel
til Faremo: Vart det då ei vurdering frå Noreg, når dei andre nordiske
landa gjorde andre val?
Grete
Faremo: Jeg kan ikke huske at det var en diskusjon i min
tid om at noen hadde valgt vekk denne løsningen, og at vi derfor
burde tenke annerledes. Tvert imot hadde vi en dialog med, og avtalte
etter hvert gjensidig logistikkstøtte med, Sverige, for NH90. Så langt
jeg husker, var ikke det en aktuell problemstilling.
Møtelederen: Da
går vi videre til Svein Harberg.
Svein Harberg (H): Jeg pleier ofte å si at etterpåklokskap
er en faktisk kunnskap. Jeg skjønner at det er krevende å sitte
her og tenke tilbake på hva en tenkte den gangen, når en vet det
en vet i dag. Jeg tror likevel jeg vil bore lite grann mer i de
forutsetningene som var lagt inn for et slikt kjøp. Da er det naturlig
å spørre Godal først, om det også Fylkesnes var inne på: Det var
en forutsetning at en skulle ha dokumentert driftssikkerhet – jeg
skjønner at det kan ikke nødvendigvis være på et nytt, nyutviklet
helikopter, men på drift av helikoptert – og at det var produksjonserfaring
hos dem som skulle levere det. Var det helt utelatt fra den nordiske samtalen
at det var et viktig element?
Og til Strøm-Erichsen:
Du sier at i 2012 var det stor usikkerhet ved f.eks. å bestille
Seahawk med tilleggsutstyr. Men det er vel å anse som en virksomhet
som nettopp har den erfaringen som opprinnelig var en forutsetning.
Ble det tatt med i vurderingene da en skulle vurdere å avslutte
kontrakten og gå i forhandlinger med andre?
Bjørn
Tore Godal: Driftssikkerheten var etter mitt skjønn sannsynliggjort
i så stor grad at det ikke ble reist store spørsmål ved det. Teknologien
var kjent. Kombinasjonen av teknikken var selvfølgelig annerledes
i en ny modell som NH90, men det ble sett på som overveiende sannsynlig
at det ville gå bra, og leverandøren nedfelte det i kontrakten,
i krav med spesifikasjoner fra nordisk side. Det er selvfølgelig
riktig at andre modeller var mer gjennomprøvd, men de var uaktuelle.
De ble sett på som uaktuelle på norsk forsvarsside, av dem som var
satt til å styre med det, nemlig Luftforsvarets forsyningskommando.
Da hadde ikke vi et åpent valg i retning av å gå for noe annet enn
det de som hadde mest helikopterkompetanse i landet, gikk for. Så
det er i grunnen svaret på det spørsmålet.
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Det som det ble bedt om i 2012, rett før
jeg kom tilbake til departementet, var å sette i gang en vurdering
av om det var alternativer som var gode nok, og som ville tilfredsstille
norske krav. Man landet på at Seahawk var et velprøvd helikopter,
men det måtte fremdeles forsterkes eller bygges om med de norske
kravene. Jeg opplever, med all den dokumentasjonen jeg har vært
igjennom nå, og som jeg også husker fra den perioden, min første
periode i departementet, at det var spesielt at Norge skulle ha
spesielle krav. Og vi skulle heller ikke ha mange helikoptre. Vi
skulle ha spesielle krav. Dette ville også gjelde Seahawk. Ved å
veie de to forholdene opp imot hverandre – om vi skulle vi ta et
linjeskifte, selv om det for så vidt er riktig som det ble sagt,
at Seahawk var et velprøvd helikopter – kom man til at tidsaspektet
ville bli så langt at det ikke ville være lønnsomt å gjøre det og
ikke riktig å gjøre det. Men, som jeg nevnte i sted, vi holdt hele
tiden den opsjonen åpen: at man kunne gjøre et valg senere hvis
det skulle vise seg at ikke NH90-leveransen ville bli som forventet.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen – vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Jeg har bare et spørsmål til inngåelse
av kontrakten. Kanskje det er Godal som må svare på det. Det handler
om kvalitetssikring av en slik kontrakt.
Jeg skjønner
at man som politiker og statsråd må følge de faglige råd man får
om hva man går inn på å kjøpe. Men jeg tenker på selve kontrakten
og kvalitetssikringen av kontrakten. Hvordan ble det gjort den gangen?
Når vi nå ser hva som har skjedd med vedlikeholdsprogrammet – og
vedlikeholdet i det hele tatt, som har eskalert – og dette med tidsaspektet,
leveringen som ikke kommer: Hva var det man fokuserte på den gangen, og
hvem hjalp til med det?
Bjørn
Tore Godal: På dette tidspunktet var kvalitetssikring på
dette nivået i slike sammenhenger faktisk en ganske ny ting. Jeg
kjente ikke én statsråd som ikke syntes det var en kjempebra affære
å være for kvalitetssikring. Jeg følte at i de to rundene vi hadde
– den ene, som jeg tror ble avsluttet etter min tid, og før kontraktsinngåelsen,
som var under min forgjenger – var det viktigste å sjekke at selve
forhandlingene, innholdet i forhandlingene, prosjektet slik det
var blitt enighet om, var kvalitetssikret. Kontrakten skulle komme
etterpå og skulle være en refleks av det første. Hadde jeg visst
da at det var en forskjell i ettertid på å sikre kontrakten og sikre
det første, ville jeg sagt: La oss nå sikre kontrakten også. Men
kontrakten er jo bare en refleks av det man er enige om – i alle
detaljer. Jeg syntes det viktigste var ivaretatt, men en ser jo
av Riksrevisjonens rapport at også kontraktspapirene burde vært
kvalitetssikret. Jeg kan ikke tenke meg én statsråd som ville hatt
motforestillinger mot det – om det var blitt en problemstilling
i det hele tatt.
Møtelederen: Da
går vi videre til Hans Fredrik Grøvan igjen – vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Jeg har et par korte spørsmål.
Strøm-Erichsen – du gjorde en vurdering i 2013 av om kontrakten
skulle opprettholdes eller kanselleres. Du har for så vidt svart
på hvorfor du tok den beslutningen du tok. Men for å stille spørsmålet
litt annerledes: Hva skulle til for at du hadde konkludert annerledes
på det tidspunktet ut fra den tilgjengelige informasjonen du hadde?
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Det første som måtte skjedd, var at Forsvaret
hadde hatt en annen innstilling, en annen vurdering. Man kan forvente
mye av en statsråd, men man må til syvende og sist også forholde
seg til teknisk personale og faglig innsikt og vurdering. Det kan,
som Godal nevnte tidligere, være andre forhold som gjør at man gjør
andre valg likevel, men jeg tror at i akkurat dette tilfellet måtte
det vært annerledes. Da måtte det vært helt, helt sikkert at vi
ville fått helikoptrene tidligere, at de ville vært bedre, og at
de ville vært billigere.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Bare et oppfølgingsspørsmål, for
jeg har forståelse for at man er avhengig av faglige råd, men: Var
kontrakten utformet på en slik måte at det var nesten umulig å ta
et annet valg enn det du gjorde – av økonomiske grunner, av juridiske
årsaker – at man nærmest var i en slags tvangssituasjon på grunn
av kontraktens utforming og bindingene som var gjort i den opprinnelige
kontrakten?
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Det vil jeg egentlig si nei til. Jeg er ikke
juridisk ekspert på kontrakter, men i hvert fall da jeg stilte spørsmål
om det – og fremdeles gjør det – var det helt klart at vi kunne
bryte kontrakten. Det står også i innstillingen at vi kan gjøre
andre valg senere. Jeg skriver i hvert fall selv om opsjonen til
å bryte kontrakten, at vi må kunne bryte kontrakten senere hvis
det viser seg nødvendig. Det er ikke mitt inntrykk at vi ikke kunne
bryte kontrakten. Det mener jeg vi kunne gjøre i den første perioden,
og det mener jeg også vi kunne gjøre i 2013, da den vurderingen
ble gjort. Men vi var ikke der fordi dette var helikoptrene som Forsvaret
ønsket. Og det var så entydig – hver gang vi hadde den diskusjonen
oppe, var det så entydig at det var disse kravene de måtte ha, og
gitt de forutsetningene og de realitetene som lå på bordet, var
valget greit.
Bjørn
Tore Godal: Jeg så altså aldri noen kontrakt, for den kom
etter min tid, men det ville vært helt uhørt om ikke den var sikker
nok på dette. Det å bryte en kontrakt av en slik størrelsesorden
hvis leveransen ikke skjer, må jo være helt opplagt. Så begrenset
er ikke Forsvaret eller departementet i oppfatningen av virkeligheten,
at man glemmer et slikt poeng. Det tror jeg at jeg kan garantere
på alle statsråders vegne.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Et kort spørsmål til Grete Faremo:
Du nevnte i ditt svar i den første runden her at du ble informert
i forbindelse med budsjettprosessen når det gjaldt framdriften i
prosjektet. Og du sa noe sånt som at det var ikke en diskusjon i
detalj omkring status. Sett i ettertid, fra dagens perspektiv: Ville du
organisert kontakten mellom deg som statsråd og den innkjøpsorganisasjonen
på en annen måte for å følge opp dette tettere enn det du gjorde
på det tidspunktet da du var statsråd?
Grete
Faremo: Det tror jeg blir å spekulere, men om du går videre
til Justisdepartementet og ser hvordan prosjektet med innkjøp av
redningshelikoptre ble styrt, lærte jeg mye i Forsvarsdepartementet
som kom meg til nytte der.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det var et interessant svar.
Møtelederen: Da
går vi videre til Torgeir Knag Fylkesnes – vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Til Faremo: Du hadde ei interessant
rolle, for du var velkomstkomité for det første helikoptret, kan
ein kanskje seie. Det avdekka, som du også var inne på i ditt innlegg,
at det var viktig å få det på norsk jord for å sjå og for på ein
måte å kome i gang. Men mottakinga som helikoptret fekk, framstår
– etter å ha lese Riksrevisjonens rapport – som ganske kaotisk.
Ein mangla delar, kompetanse, folk osv. Heile systemet rundt mangla,
materiell mangla, driftsplanen var ikkje på plass – og er framleis
ikkje på plass. Gjorde du da som statsråd deg nokre refleksjonar
rundt kvifor det var så dårleg planlagt? Var det eit tema, eller
var det noko som gjekk under radaren din?
Grete
Faremo: Jeg var faktisk, som jeg nevnte, ikke til stede ved
mottaket av det første NH90-helikoptret. Det kom i november, den
måneden jeg flyttet over til Justisdepartementet. Diskusjonen om
levering av det første helikoptret i denne versjonen hadde gått,
og det hadde vært forsinket over en lengre periode. Så for min del
var det viktig at vi kom til en slik konklusjon at det første ble
levert. Men jeg deltok, som sagt, ikke i den etterfølgende prosessen
etter at helikoptret hadde landet, med – tror jeg – ni måneders
klarering på det første helikoptret.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Da er det Barth Eide som eigentleg
er rette instans.
Neste spørsmål,
om eg får lov, går til Strøm-Erichsen. Du har to periodar som forsvarsminister
når det gjeld det som er relevant for komiteen. Det var eit konkret
varsel frå Forsvaret til departementet i 2011. Kva er årsaka, slik
du ser det, til at ein ikkje gjorde tiltak raskare? Etter det ein
kan sjå ut frå dokumentasjonen frå Riksrevisjonen, var det først
i 2014 at ein kom i gang med tiltak. Kva er grunnen til den forskyvinga
i tid frå varsel til tiltak, slik du ser det?
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: Jeg vet ikke helt hvilket varsel du tenker
på.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det gjaldt mangel på framdrift.
Anne-Grete
Strøm-Erichsen: I 2011 … Var det du, Grete, som satt i departementet
eller var det Espen? – Det var Espen Barth Eide. Det kan hende at
Barth Eide kan svare bedre på det med varselet, men når det gjelder
oppfølgingen av det, er det igangsettingen av den vurderingen som
ble gjort for å fremskaffe alternativer til NH90 og vurdere om det
var andre veier å gå – om vi skulle bryte kontrakten. Det er den
prosessen som ble satt i gang, opplever jeg, i august 2012, og som
jeg fikk anbefaling på den 8. mars 2013.
Møtelederen: Da
overtar nestleder Svein Harberg møteledelsen.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Det
gjør jeg gjerne og gir ordet til Dag Terje Andersen for spørsmål.
Dag Terje Andersen (A): (Mikrofonen var avskrudd) … blitt
fulgt, men så opplever jeg også, og vi som sitter her og har lest
gjennom høringen om fregattene, som var i 2017, der NH90 også var
et tema, at de tidligere forsvarssjefene Diesen og Sunde gir inntrykk
av at vi burde stoppet, at skal en fly i lufta, skal en kjøpe noe amerikansk.
Til og med nåværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sa på den
høringen for to år siden:
«du spør meg i 2017 – fem år senere
– og da kan jeg sitte her med etterpåklokskapens visdom og si at vi
definitivt burde ha terminert den» – altså avtalen.
Da lurer jeg
på: Når dere har fått de rådene dere har fått opp gjennom årene,
delvis knyttet direkte til den vurderingen i 2012, hvordan reagerer
dere på at tidligere forsvarssjefer sier det, og det er til dels
også bekreftet av nåværende forsvarssjef, når dere har fått helt
andre råd på de tidspunktene dere har vært statsråder? Og i den grad
også dere kan betjene dere av etterpåklokskapen: Er dere enig i
at det egentlig burde vært stoppet, når vi ser resultatet, og hvor
vi står i dag?
Anne-Grethe
Strøm-Erichsen: Jeg kan begynne å svare, siden jeg har hatt
begge forsvarssjefene. Jeg må si at det var første gangen jeg hørte
det synspunktet. Til og med da denne innstillingen kom til meg i
mars 2013 – og jeg synes det er et veldig alvorlig dokument fordi det
egentlig er et dokument som sier «skal vi gå den ene eller den andre
veien, skal vi bryte kontrakten» – var siste setning i anbefalingen
at anbefalingen er koordinert med forsvarssjefen. Det betyr at forsvarssjefen
er enig i det standpunktet. Så jeg har ikke hørt noen andre synspunkt
på det.
Hva man i ettertid
kan gjøre vurderinger om, blir noe helt annet, men jeg opplever
at vi først og fremst er her for å referere til hva som skjedde
i vår tid, og hvilke valg vi hadde da, og jeg kan i hvert fall forsikre
at dette var en sak vi tok veldig alvorlig. Helikopter har lenge vært
en utfordring for Forsvaret; vi har ikke flere helikoptre enn det
man må ha. Og at det var fullt trykk på saken, er i hvert fall sikkert,
selv om jeg skjønner at når vi ser på tidsaspektet, kan man stille
seg spørsmålet: Ja, var det virkelig det? Men det opplever jeg virkelig
at det var.
Møtelederen: Da
gir jeg møteledelsen til Dag Terje Andersen igjen.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Og
jeg gir ordet til Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Takk skal du ha.
Jeg skal stille
et spørsmål som jeg ber om ikke blir tatt negativt opp. Men det
er litt interessant, for jeg legger merke til at også nå må en sortere
hvem som var når, og det er jo et faktum at i denne stortingsperioden
var det fire statsråder i det departementet, selv om Strøm-Erichsen
var to ganger. Det er også krevende å sette seg inn i disse sakene.
Tenker dere i ettertid at det gjorde det ekstra krevende å følge
opp en sånn sak?
Bjørn
Tore Godal: Alle statsråder vil sitte lengst mulig – det
ville være en løsning på problemet!
Svein Harberg (H): Men det var ikke svar på spørsmålet!
Anne-Grethe
Strøm-Erichsen: Nei, jeg oppfatter det ikke som et uvennlig
spørsmål, men det er et vanskelig spørsmål, for når man sitter som
statsråd, får man noen saker som man synes er veldig kjekke, og som
går veldig greit, og andre saker som er mer krevende. Vi hadde i
min tid mange store innkjøpsprosjekt, både dette, F-35, som var
organisert som et eget prosjekt, og vi kjøpte også nye transportfly.
De tre prosjektene
er egentlig veldig forskjellige. NH90 er et veldig typisk utviklingsprosjekt,
mens F-35 for så vidt delvis er det, men amerikansk, ikke sant.
Så var det disse transportflyene, der vi opplevde noe en forsvarsminister
sjelden opplever, at i løpet av fire år kan man både bestille og
få levert – de fikk ikke levert alle flyene, men flere.
Så det er tre
helt forskjellige prosesser, og alle må man gå inn i med samme engasjement.
Bjørn
Tore Godal: Grete vil sikkert også si noe.
Ikke for å spøke,
men det er selvfølgelig en fordel å kunne sitte over lengre tid
og følge prosjekter. Jeg satt i 18 måneder, som er av de korteste
periodene i dette løpet. Det året var stappfullt av forsvarsreformen,
del én. Det var ikke materielle prosjekter, men forsvarsreformen,
som var en baluba over hele landet og i alle forsvarsgrener, med
masse oppmerksomhet og mye kjør. Så kom valgdagen, og den falt sammen
med 9/11. Mine siste fjorten dager var null helikopter og null annet
enn å forholde seg til 9/11 og muligheten for at et fly kunne bli
skutt ned over Oslo eller lande i Oslo, styrt av en terrorist.
Man vektlegger
selvfølgelig på de tingene som er i fokus, og så blir andre ting
liggende, men jo lenger man sitter, jo større er selvfølgelig sannsynligheten
for at man får kontinuitet i arbeidet politisk.
Grete
Faremo: Nå sa for så vidt Bjørn Tore Godal det jeg også hadde
tenkt å si, at det er klart at dagsordenen preger litt hva man har
størst tidsbruk på, og for min del tror jeg nok F-35 var vel så
tidkrevende i perioden som NH90. Men dette at flere store prosjekter
falt sammen i tid, og de kapasitetsutfordringene det ga, brukte
vi faktisk ganske mye tid på. Det var også en periode hvor det ikke
bare var helikoptre, men også annen form for kompetanse i Forsvaret
som var presset. Så det brukte vi mye tid på.
Møtelederen: Var
det et spørsmål til fra Harberg?
Svein Harberg (H): Det var bare en liten oppfølging. Bakgrunnen
for spørsmålet er at Riksrevisjonen har pekt på manglende styringsdialog
for å følge opp disse tingene, og så tenker jeg at – og vi skal
høre med Barth Eide etterpå – når én statsråd har arbeidet med å
forberede noe, en annen statsråd må ta avgjørelsen, og den tredje
statsråden må følge opp, da blir det mer krevende å gjennomføre
den styringsdialogen. Jeg har full tiltro til at alle statsråder
prøver å gjøre det beste og konsentrere seg om sakene, men det var
bare en refleksjon rundt det.
Møtelederen: Da
sier vi takk for det.
Da tror jeg alle
har fått stilt sine spørsmål, og det passer veldig godt med tida.
Det betyr at dere har anledning til, dersom dere ønsker det, å komme
med ytterligere kommentarer til slutt – hvis det er noe dere ønsker å
legge til – innenfor en total tidsramme på 5 minutter.
Anne-Grethe
Strøm-Erichsen: Jeg tror ikke jeg har noe å tilføye.
Bjørn
Tore Godal: Bare for å få sagt de viktigste tingene: Jeg
har på en måte fulgt dette med et annet utgangspunkt enn mine to
kolleger, og jeg har vært full av irritasjon og forbannelse – unnskyld
uttrykket – i stigende grad hele veien. Hele historien er jo et
prosjekt uten styring fra leverandørens side, og så er det sikkert mulig,
som Riksrevisjonen sier, at det er en del ting vi også kunne gjort
bedre, men det faktum at alle mottakerland har de samme problemene
som vi har, med varierende intensitet, tyder på at det er leverandøren
som har hovedansvaret.
Jeg vil håpe
at lærdommen av dette, ikke bare for Norge, men også for andre NATO-land,
og EU-land for den saks skyld, er mer troverdighet i samarbeidsforholdene
mellom skattebetalere, medlemsland og leverandører gjennom et system
som gjør at man virkelig leverer i samsvar med kontrakt, og at oppfølgingen
i organisasjonen må være så sterk at vi har en garanti for at det kan
skje. Det er ikke spesielt for Norge, det gjelder i grunnen alle
de land som nå er utsatt.
Møtelederen: Og
det var det som skulle sies?
Ønsket du å legge
til noe, Faremo?
Grete
Faremo: Nei, jeg tenkte jeg bare skulle være formelt korrekt
ved å si at jeg ikke hadde noe å tilføye, så tilbake til deg (munterhet
i rommet)!
Bjørn
Tore Godal: Er det korrekt å takke for invitasjonen?
Møtelederen: Det
kan bli oppfattet som at du ønsker å komme tilbake, og det gjør
jo stort sett tidligere forsvarsministre!
Hjertelig takk
skal dere ha!
Høringen ble
avbrutt kl. 13.40.
-----
Høringen ble
gjenopptatt kl. 14.
Høring med tidligere forsvarsministre
Espen Barth Eide og Ine M. Eriksen Søreide
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen.
Jeg har gleden
av å ønske velkommen til Espen Barth Eide, som var forsvarsminister
fra 11. november 2011 til 21. september 2012, og til Ine M. Eriksen
Søreide, som var forsvarsminister fra 16. oktober 2013 til 20. oktober
2017.
Dere får 5 minutter
hver til innledning, og deretter blir det spørsmål, først 10 minutter
til saksordføreren og 5 minutter til hvert av partiene, før vi har
en felles spørsmålsrunde. Dere får ordet til slutt dersom dere ønsker det.
Så minner jeg
om at når det er 30 sekunder igjen, starter denne lampa å lyse.
Da starter vi,
og jeg gir først ordet til Barth Eide, vær så god.
Espen
Barth Eide: Som nevnt var jeg forsvarsminister fra 11. november
2011, og rett etter det, som man var inne på allerede i forrige
runde, skjedde det en rekke ting i dette prosjektet som jeg skal
si litt om.
Men jeg har lyst
til å begynne med en refleksjon rundt det Harberg var inne på om
skiftende statsråder. Jeg hadde i hvert fall den fordelen at jeg
kort tid tidligere hadde vært statssekretær i Forsvarsdepartementet
og jobbet med de samme spørsmålene. Så jeg hadde i fem år fulgt
dette smertens barn, som denne prosessen har vært, og hadde en liten
forberedelse på det som kanskje skulle komme. De første dagene i
min tid som forsvarsminister kom rent fysisk det første helikoptret
til norsk jord. Det ble ikke overtatt – altså ikke akseptert – ennå, men
parkert på norsk jord, og innledende mottaksstudier og sånt ble
gjort. Litt senere, tidlig året etter, annonserte vi formelt at
det første var kommet.
Men da var det
jo slik at i tillegg til mange år med veldig alvorlige forsinkelser
ble man også oppmerksom på kvalitetsproblemer, altså feil og mangler
ved de aller første helikoptrene. Vi visste riktignok at de var
uferdige, og det var en egen avtale om at de skulle ha såkalt initiell operativ
kapasitet. Men det var verre enn det man forventet, og man ble veldig
bekymret både i Forsvaret, Forsvarsdepartementet og politisk ledelse
for statusen på disse. I løpet av våren hadde vi mange og alvorlige samtaler
som pekte i retning av at vi begynte å vurdere helt seriøst om hele
denne anskaffelsen skulle avvikles, altså om vi skulle kansellere
kontrakten, med hjemmel i manglende kontraktsoppfyllelse fra leverandørens
side. Daværende materielldirektør brukte formuleringer – som jeg
fullt ut delte – som at tålmodigheten med og troverdigheten til
leverandøren nå langt på vei var brukt opp.
Vi satte i gang
et arbeid for å studere både mulighetene for kansellering og for
hva slags alternativer vi da sto overfor. For det er vel og bra
å kansellere et prosjekt, men helikopter må man ha, og hva ville
være tilgjengelig på markedet? Man startet da en relativ rask studie
av hvilke alternativer som eksisterte på dette tidspunkt, altså
i 2012. Vi er nå elleve–tolv år fram etter de initielle diskusjonene.
Da så man på AW159 Lynx Wildcat fra AgustaWestland, AS565 Panther
og MH-60R Seahawk fra Sikorsky som mulige alternativer, og man valgte
å innlede en tidlig dialog med Sikorsky om mulig anskaffelse av
Seahawk, mens man selvfølgelig fortsatte prosjektet med NH90 inntil
videre. Som det kom tydelig fram i spørsmål og svar i forrige runde,
begynte det arbeidet for alvor – forpostfektningene var i juni,
men i august ble dette underskrevet av meg som statsråd. Det var først
etter at jeg hadde blitt utenriksminister, at dette kom tilbake
til Strøm-Erichsen, og hun har svart på de vurderingene hun da gjorde.
Det som lå til
grunn for den bekymringen, var forsinkelsen i seg selv, naturligvis.
Den hadde vi vært kjent med en god stund, og det var en forsinkelse
vi delte med mange andre land. Jeg hadde i min forrige jobb, som statssekretær,
veldig ofte hatt samtaler med andre europeiske kjøpere, også nordiske
kjøperland. Det var en bekymring alle delte, men så så vi samtidig
at land etter land begynte å få sine versjoner. Så man hadde en
slags dobbel følelse av at dette var fryktelig forsinket, men at noe
skjer. Så det var hele tiden slik at vi tenkte: Når er da riktig
tidspunkt å bytte? Det var i hvert fall manglende kvalitetssikring
i produksjonslinjen, manglende endringsvilje, tekniske utfordringer,
høyere vedlikeholdsbelastning enn vi først hadde vært forespeilet,
og også en økende bekymring om tilgjengelighet av reservedeler,
som gjorde at vi tok de grepene vi tok. Jeg skal svare bare for
den perioden jeg satt, og det er egentlig det jeg gjorde med dette.
Dette formidlet vi også utad, og til produsenten, selvfølgelig,
for å legge ekstra press på dem.
En helt kort
refleksjon til slutt er at jeg tror det har vært feil i mange ledd,
særlig fra leverandøren. Jeg er enig i den hovedkonklusjonen, men
vi får alle ta inn over oss at dette må vi lære av. Så er det en
avveining man må gjøre mellom det å kjøpe såkalt hyllevare med den
fordelen det innebærer at det er raskt tilgjengelig – ulempen er
at man kjøper gammel teknologi som man skal ha i 40–50 år framover
– versus det å være med på store, kompliserte utviklingsprosjekter.
Den europeiske evnen til å samordne seg… og det er det siste jeg
skal si: Min refleksjon er at svært gode produsenter ikke nødvendigvis
blir bedre av å prøve å lage store, felles prosjekter i Europa.
Møtelederen: Da
er det Eriksen Søreide – i denne sammenheng tidligere statsråd –
vær så god.
Ine
M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.
NH90-prosjektet
er kort fortalt historien om både klare avvik fra de egne kravene
man satte før man inngikk kontrakt om helikopteranskaffelsen, og
en kontrakt som man – gjennom det Riksrevisjonen også har pekt på
– har sett i ettertid at var mangelfull. Det er omfattende og mangeårige
leverandørforsinkelser. Det er følgefeil og utfordringer som følger
av de forsinkelsene. Det ble skapt da helikoptrene skulle innfases,
og det gjaldt i tillegg egenskaper ved helikoptret som ikke levde
opp til forventningene, og jeg vil si – for alle – mange læringspunkter.
I min statsrådstid
informerte jeg Stortinget om forsinkelsene og utfordringene gjennom
en lang rekke dokumenter og orienteringer. Det ene var budsjettproposisjonene
fra 2015 til 2018. Budsjettproposisjonen for 2014 var jo lagt fram
av min forgjenger, Anne-Grete Strøm-Erichsen, men den inneholdt
også informasjon om dette. Langtidsplanen for forsvarssektoren ble
lagt fram i 2016 og hadde også dette som et av temaene.
Så til de årlige
vurderingene av Forsvarets operative evne: Det er graderte orienteringer
som gis utenriks- og forsvarskomiteen av forsvarssjefen og forsvarsministeren
hver høst etter at budsjettet er lagt fram. Det er viktig å være
klar over at de operative konsekvensene av forsinkelsene og utfordringene
med NH90 ikke vil framkomme i de årlige budsjettdokumentene fordi
informasjonen er gradert. I stedet framkommer det i de årlige lukkede
orienteringene, som er et format Stortinget innstiftet ved årtusenskiftet,
og som gir forsvarsministeren og forsvarssjefen en anledning til
å utfylle budsjettdokumentene med informasjon om Forsvarets operative
status. NH90 var tema i alle orienteringene jeg deltok i fra november
2013 til november 2016, og orienteringen i 2017 var da altså etter
statsrådsskiftet.
For å kunne gi
en enda mer dyptgående framstilling av utfordringene ba jeg i tillegg
om å få orientere utenriks- og forsvarskomiteen særskilt om NH90-anskaffelsen.
Den orienteringen fant sted 12. desember 2016 og handlet om bl.a.
vedlikeholdsbehov, helikoptertilgjengelighet og integrasjon og også
knyttet til videre framdrift og implementering.
Så hadde Riksrevisjonen
sin vurdering av fregattvåpenets operative evne. NH90 ble naturlig
nok også der et sentralt tema under behandlingen, fordi 8 av de
gjenstående 13 kravene til fregattenes operative evne var knyttet
til forsinkelsen på helikoptrene. Det var lukket høring 24. februar
2017.
Som flere har
vært inne på, ble det i 2012 fattet en beslutning om å gå videre
med anskaffelsen av NH90 til tross for utfordringene. Dersom man
skulle kansellert kontrakten, var det etter min vurdering siste
mulige tidspunkt. Så vil jeg samtidig påpeke at dersom man i 2012
hadde valgt å gå videre med alternativ løsning, ville det også fått
betydelige konsekvenser, både med hensyn til tid, ressurser og operativ
evne. Så det var altså ca. ett år før jeg tiltrådte, tatt en beslutning
om videreføring. Jeg fulgte NH90-prosjektet tett og stadig tettere
etter hvert som vi måtte håndtere stadig flere følgekonsekvenser
av de store forsinkelsene og etter hvert også av flytimeproduksjon
og vedlikeholdsbehov.
I min periode
gjennomførte jeg følgende hovedgrep: Det ene var intensivert etatsstyring
fra slutten av 2013 med både oppdrag til Forsvaret og tilbakerapportering
i forbindelse med jevnlige etatsstyringsmøter og resultat- og kontrollrapporter.
Det andre var opprettelsen av Forsvarsmateriell, FMA, fra 1. januar
2016. Det ble en egen etat med direkte etatsstyring. Så reetablerte
direktøren i Forsvarsmateriell i 2016 kvartalsvise høynivåmøter
med leverandøren.
Helikopter–skip-integrasjonen
begynte tidlig, men fra mai 2016 var det oppstart av operasjoner
om bord fra KV «Senja», og så gikk man da videre med KV «Nordkapp»
og begynte integreringen på fregatt.
I løpet av 2016
iverksatte FMA også tiltak på kritiske kompetanseområder for å styrke
ressurssituasjonen. Det ble fra 2017 gjennomført felles ekstraordinære
rapporteringsmøter med Forsvaret og FMA for å bidra til felles situasjonsforståelse
av status og prioriteringer. Vi bidro til å styrke reservedeltilgjengeligheten,
og vi ga en budsjettøkning på 51 mill. kr til vedlikehold i 2017-budsjettet
– det var basert på et innmeldt behov fra forsvarssjefen da vi holdt
på å jobbe med budsjettet for 2017 – og det ble inngått en kontrakt
for å sette ut en del av vedlikeholdet, særlig 600-timers-vedlikeholdet.
Så ble en fullstendig
og revidert vedlikeholds- og forsyningsstudie gjennomført våren
2017. En ny gjennomgang av kontrakten ble gjort i 2017. Jeg kan
komme mer tilbake til den i forbindelse med spørsmålsrunden, hvordan
vurderingene da var, og det ble også svart ut i investeringsproposisjonen
som ble lagt fram i mai 2018, der man svarte på det anmodningsvedtaket
fra Stortinget. Takk.
Møtelederen: Takk
for det. Det er for så vidt noe av årsaken til at det er dere to
som sitter her samtidig, at nettopp dere to har hatt etapper. Selv
om konklusjonen på den første etappen var i 2012, etter at Barth
Eide gikk av, så har dere begge to vært involvert i prosesser der
en har vurdert om en skal gå videre. Det er bakgrunnen for at vi
delte det opp sånn.
Da starter vi
med saksordfører Grøvan, som har 10 minutter til spørsmål og svar
– vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det, og takk for orienteringene.
Jeg vil starte
litt med kontakten mellom prosjektansvarlig og politisk ledelse,
altså statsråd, i prosjektets løp. Faremo var her inne tidligere
i dag. Hun sa noe sånt som at det var ikke til diskusjon i detalj,
men det ble gitt en orientering til henne i forbindelse med de årlige
budsjettprosessene. Hun sa også at hun hadde lært mye av denne prosessen
da hun senere kom til Justisdepartementet og det skulle anskaffes
helikopter.
Så mitt spørsmål
– til dere begge to – er: Opplevde dere at det var tilstrekkelige
møtepunkter mellom prosjektansvarlig og dere som statsråder i den
perioden dere satt som politiske ledere i dette departementet? Vi kan
begynne med Barth Eide, og så fortsetter vi med Eriksen Søreide.
Espen Barth Eide: I min periode som statsråd opplevde jeg
at den kontakten var god. Det var også slik at departementets sentrale
embetsledelse og ikke minst materielldirektør hadde gått veldig
tungt inn i den saken på det tidspunktet, fordi det var en ganske
høy kriseforståelse, det var en erkjennelse av at dette måtte håndteres
høyt oppe i systemet og på en samlet og helhetlig måte. Det hadde
det vært en stund, så dette kjente jeg også igjen fra i hvert fall
den siste delen av min statssekretærperiode, altså i Strøm-Erichsens
konstitusjonelle ansvarsperiode, der jeg var statssekretær.
Mitt inntrykk
er at over tid har den kanskje ikke vært så bra som den kunne ha
vært, særlig hvis man sammenligner – som Strøm-Erichsen gjorde,
og som jeg mener er en god sammenligning – med både kampflyprogrammet,
som jeg hadde gleden av å ha ansvaret for, og som jo er tidenes
største forsvarsanskaffelse, og anskaffelsen av nye C-130 Hercules,
som var styrt sentralt, fra departementet, hvor det var én kanal.
Jeg tror – og jeg har reflektert litt rundt det fordi jeg skulle
hit – at det kanskje kan være at måten de organiserte de nyere prosjektene
på, også var inspirert av at det ikke hadde vært helt optimalt organisert
tidligere. Men nå snakker jeg egentlig mer om den arven jeg overtok.
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg er enig i veldig mye av den beskrivelsen.
Den formelle kontakten er jo særlig gjennom etatsstyringsmøter og
resultat- og kontrollrapportering tilbake, og så er det i tillegg
selvfølgelig løpende kontakt dersom det oppstår utfordringer som må
håndteres. En typisk sånn ting var det budsjettbehovet som materialiserte
seg da man så at helikoptrene trengte mer og tyngre vedlikehold
enn det som var forutsatt.
Så tror nok jeg
også at det er viktig å huske på at i perioden før man begynte å
motta helikoptrene for alvor – det første kom jo i 2011 – var det
en leverandørforsinkelse, som på sett og vis bare gjorde at tidspunktet
for innfasing ble forskjøvet. Da man begynte å få helikoptrene, begynte
man også å merke de følgekonsekvensene som da kom, bl.a. fordi vedlikeholdsorganisasjonene
var dimensjonert etter den kravspesifikasjonen som var satt og de
opplysningene som leverandøren hadde gitt. Men det viste seg ikke
å matche, og dermed måtte vi også treffe tiltak etter hvert som
de utfordringene viste seg, og det var det jevn og god dialog om.
Som jeg var inne
på, opprettet vi etaten Forsvarsmateriell fra 1. januar 2016, og
det var jo bl.a. for å sikre bedre styring. Tidligere var alle disse
store prosjektene – bortsett fra kampflyprosjektet, som var et eget
– organisert på den måten at det var to ledd. Det var etatsstyring av
Forsvaret, og så lå Forsvarets logistikkorganisasjon under Forsvaret.
Vi ønsket en tydeligere og kortere ansvarslinje.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Vil du si, Eriksen Søreide, at
det var etablert en kriseforståelse med hensyn til dette prosjektet
i ditt departement mens du styrte, eller var dette noe som ble tydeliggjort
mot slutten av din tid som forsvarsminister?
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vil absolutt si at det var en
forståelse av alvoret i situasjonen. Vi merket det jo på ulike områder.
Det ene var at vi på et tidspunkt måtte levetidsforlenge og etter
hvert fase ut Lynx-helikoptrene som var på Kystvakten. De kunne
til slutt ikke operere lenger, og vi måtte finne løsninger som skulle håndtere
det. Det var veldig klart hele veien også at de store leverandørforsinkelsene
ville få konsekvenser for implementeringen, og det var nesten ikke
til å unngå.
Dette falt jo
i tid dessverre også sammen med andre store prosjekter i Forsvaret
og Luftforsvaret spesielt. Det er noe av det som var bakgrunnen
for tankegangen også i den nye gjennomgangen i 2017, at der det
hadde vært komplisert i 2012, var det jo enda mer komplisert i 2017, av
den enkle årsak at da var mange av helikoptrene – selv om de var
i initiell konfigurasjon – mottatt. Det ville bety at man da ville
drifte fem ulike helikoptertyper samtidig i Forsvaret – samtidig
som man skulle fase ut F-16, fase inn F-35, fase ut Sea King, fase
inn AW101 og også fase ut Orion og fase inn nye P8 maritime overvåkningsfly.
Det er en enorm oppgave.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Barth Eide, du var i din innledning
inne på at dette var jo en forsinkelse og problemer for alle dem
som hadde bestilt denne helikoptertypen, og så ble noe etter hvert
innfaset hos noen. Vil du si at den forsinkelsen som alle disse
kjøperne opplevde, ble en slags sovepute for det å gå inn i kontrakten,
ta i bruk de incentivene og virkemidlene som en hadde for å legge
ytterligere press på leverandøren, sånn at dette på en måte ikke
ble et uttrykk for at en nå ønsket å gå tyngre inn i det, men at
det nærmest ble en forklaring på at situasjonen var sånn for alle
sammen, og at en dermed ikke tok de tidlige grepene som var nødvendig
for å kunne rette opp de problemene som nå holdt på å eskalere?
Espen Barth Eide: Jeg ville kanskje ikke brukt ordet «sovepute»,
men det er jo et poeng. Også mine forgjengere, som var her litt
tidligere, var litt inne på at det at problemet ble delt med mange
land, kunne i hvert fall gi en følelse av at det ikke har oppstått
hos oss, altså at det er et generisk problem med en stor NATO-anskaffelse.
Da har jeg lyst til å minne om at den opprinnelige årsaken til at
NH90 heter NH90, er at det skulle hete «NATO Helicopter for the
1990s», og det var planlagt på 1980-tallet. Sånn sett var dette
nå mer som en allianse, en felles nordisk utfordring, og jeg tror
det er et poeng, det Grøvan er inne på – ikke at man da lot være
å følge opp, men at det skapte litt bakteppet. Men det er klart at
vår forsinkelse var særlig stor, også fordi vi nok hadde mer kompliserte
krav enn f.eks. Sverige og Finland, som hadde en helt annen type
helikopter.
Ideen om felles
standarder ble ganske tidlig forlatt, og det er nok en del av problemet
her. Det er egentlig litt synd, for jeg tror det er ganske bred
politisk enighet om at man i Norge ideelt sett burde kjøpe både
amerikansk og europeisk utstyr. Men det er altså slik at når store
europeiske selskaper, som jo er blant verdens største og mest effektive
selskaper hver for seg, går sammen, oppstår det en del utfordringer,
for da kommer det mye, både industripolitikk og nasjonale hensyn
og at fabrikker skal ligge her og der, og det er veldig mange ting
som man jo unngår i USA. Det er litt av svøpen til europeisk forsvarsindustri,
dessverre. Så mener ikke jeg at svaret på det er å alltid kjøpe
amerikansk, men det er viktig å ta med seg det som en del av lærdommen.
Så dette var
et langt «ja» på Grøvans spørsmål.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Litt tilbake til Eriksen Søreide
og den nye vurderingen som ble gjort i 2017: Du sa vel i din innledning
at hvis en skulle ha kansellert den avtalen, burde en ha gjort det
i 2012. Samtidig var det en diskusjon også i 2017. Da hadde en også
fått ikke bare fire år, men åtte års forsinkelse. Var kontrakten
utformet på en sånn måte at det nærmest ble umuliggjort å kansellere
avtalen i 2017? Var en så bundet opp juridisk, økonomisk osv. at
en ikke hadde det spillerommet for å kunne foreta en sånn beslutning,
hvis en eventuelt ville ha konkludert på den måten?
Ine M. Eriksen Søreide: Det var sider både ved det juridiske
og kontrakten – særlig etter at man i 2008 inngikk en avtale med
NHI om at man skulle ha en totrinnsleveranse, eller egentlig en
tretrinnsleveranse, med først en initiell versjon, så en ferdigversjon,
og så skulle man ta tilbake de initielle for å gjøre dem ferdig. Da
hadde man på sett og vis akseptert både forsinkelsen og at ytelsen
i en periode ville være lavere enn det som var forventet. Den juridiske
vurderingen i 2017 var at det var en betydelig prosessrisiko ved
da å skulle heve kontrakten. Det er også redegjort for i det som
ligger i Prop. 66 S, som kom i mai i fjor. I tillegg til det var det
helt klart operative vurderinger som ble gjort i forbindelse med
diskusjonen i 2017.
Som jeg var litt
inne på, var det å drifte mange ulike helikoptertyper i seg sjøl
krevende, samtidig som man skulle fase inn annet nytt materiell
i Luftforsvaret, men husk også på at vurderingen da var at det antakeligvis ville
tatt fem–sju år å innfase en annen type helikopter, pluss den tida
det ville ta – anslagsvis to år – med kontraktsforhandlinger, ekstern
kvalitetssikring osv. Så det ville jo heller ikke gitt en rask løsning
på utfordringen. Det tror jeg det er viktig ikke å underkommunisere
i denne sammenhengen, at det ville ikke vært noen enkle og raske
løsninger på det problemet vi står i.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Tusen takk.
Svein Harberg overtok her
møteledelsen.
Møtelederen: Da
er det Arbeiderpartiets tur til å stille spørsmål, og jeg gir ordet
til Dag Terje Andersen.
Dag
Terje Andersen (A): Takk for det. For å følge opp det med
kontrakten først. Som vi har vært inne på, går det jo fram av Riksrevisjonens
rapport at sanksjonsmulighetene i form av dagmulkter og økonomi
allerede før begge deres tid var brukt opp, mens i den fornyede kontrakten
hevder Riksrevisjonen at det er for lite sanksjonsmidler, bl.a.
at departementet har akseptert noen utsettelser og senere leveranser.
Jeg lurer på om dere kan si lite grann om hvordan dere vurderer
det i dag – nå er det ganske kort tid siden i hvert fall Eriksen Søreide
var inne i prosessen – om den fornyede, reviderte kontrakten rett
og slett er for svak når det gjelder sanksjonsmuligheter overfor
leverandøren.
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg mener, som jeg var litt inne på innledningsvis,
at det var en utfordring helt fra starten at kontrakten var utformet
på en slik måte at den egentlig ikke ga den sikringen man gjerne
skulle ønske i en så stor kontraktsinngåelse. Det man har sett, er
at når man etter hvert og underveis måtte akseptere – når man skulle
gå videre med kontrakten – at det da ble forsinkelser og ulike faser
i dette, så var på mange måter en stor del av mulighetene brukt
opp, egentlig allerede i 2008, særlig med tanke på dagbøter. Men
så kommer det også til et punkt, som jeg også var litt inne på,
der man – når man har bestemt seg for å gjennomføre anskaffelsen
og leveransen – på sett og vis har akseptert at det blir forsinkelser.
Den aksepten kommer relativt tidlig, og jo lengre tid det går, jo
vanskeligere blir det selvfølgelig både å kansellere og å se for
seg egnede sanksjonsmidler, for nå er man avhengig av, når man først
har bestemt seg, at man faktisk får helikoptrene. Det er egentlig
det aller viktigste når man først har bestemt seg.
Espen
Barth Eide: Jeg vil egentlig slutte meg helt til det svaret,
for det er det reelt eksisterende dilemmaet man står i når man sitter
der som statsråd i departementet, at man jo har vokst seg stadig
mer inn i prosjektet. Dette er veldig viktig, og som komiteen vel
vet, for det er jo ikke bare en maskin, det er et system med veldig
mye rundt – valg av våpensystemer, sensorer, trening, spesialisert
trening, måter å koble dette opp til andre systemer i Forsvaret
på – som gjør at man er mer og mer inne i det jo mer tiden går.
Vi har vel alle egentlig opplevd at man, på ethvert tidspunkt, har
vært både mer og mer irritert over forsinkelser og kvalitetsfeil
og mer og mer involvert i et prosjekt som tross alt så ut til å bære.
Jeg har lurt på, i selvkritikkens lys: Er det ett tidspunkt da man
bare kunne sagt at njet, nå er det nok? Det er ikke så åpenbart
å se akkurat hva punktet var, men vi var vel de nærmeste da ved
faktisk å starte prosesser hvor det – i hvert fall for min del –
var helt åpenbart at det kunne føre til en reell kansellering i
nær framtid.
Dag
Terje Andersen (A): Så til det faktum at vi alle kan være
enige om å være irritert på leverandøren – enten en har vært statsråd,
sittet i kontrollkomiteen eller drevet med riksrevisjon.
Men så påpeker
jo Riksrevisjonen at det også har vært forsinkelser på grunn av
den norske organiseringen av prosjektet. På spørsmål til forsvarssjefen
avviste han i hvert fall ikke at det at vi har hatt en for dårlig
bemanning på vår side, kan ha ført til forsinkelser av leveranser
fordi det tar tid for oss å levere de spesifikasjonene vi skal,
til produsenten, og at vi på den andre siden, når det gjelder å
få helikoptrene i drift i Norge, har mangler i vår driftsorganisasjon.
Jeg lurte på om dere begge kunne si litt kort om det. Vi skal jo
også se på hva vi har bidratt med sjøl, og ikke bare være enige
om at produsenten burde ha levert før.
Espen
Barth Eide: Slik representanten Andersen nå gjengir forsvarssjefen,
høres det ut som om forsvarssjefen har sagt noe riktig, altså at
det har vært noen utfordringer også der, i Forsvaret – kanskje litt
med antall mennesker, litt med spredning i organisasjonen. Så har jeg
lyst til å legge til at det er jo ikke bare et spørsmål om antall
mennesker, det er også et spørsmål om motivasjon i organisasjonen.
Og det er klart at når noen av våre beste hoder er satt til snart
å motta et helikoptersystem og gleder seg med faglig begeistring
til det og det utsettes og utsettes og utsettes, går jo ikke motivasjonen
nødvendigvis opp. Det tror jeg også er en faktor i dette – at det
er en ganske krevende situasjon for alle involverte, som man skal
ta innover seg. Jeg tror i hvert fall – og i det ligger det virkelig
ingen kritikk av noe som har skjedd før – at litt av lærdommen er
å trekke ledelsen av slike store prosjekter veldig nært opp til
politisk ledelse og departementets øverste ledelse. Ikke at man skal
bruke all sin tid på det, men man skal ha en kontroll, et permanent
eierskap. Det hadde vi i kampflyprosjektet, og jeg må bare få lov
til å si at det ble altså levert på pris og på tid – og det er norgeshistoriens
største anskaffelse – så det går med andre ord an.
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg vil få legge til at jeg tror det
ligger viktige læringspunkter også der. Det ene er at man må ha
vedlikeholds- og driftsplanene klare i forbindelse med kontraktsinngåelsen.
Det skulle man hatt, men de var ikke der. Og som jeg var litt inne
på – vedlikeholdsorganisasjonen var dimensjonert for noe annet enn
det som kom. Det fikk som konsekvens at vi bl.a. satte ut en del
av vedlikeholdet til Patria da vi så at det var umulig å kunne håndtere
på kort sikt i egen organisasjon. Dette er jo vurderinger man står
i hele tida, og man må egentlig bare finne gode måter å avhjelpe det
som er problemet, på, for å få idriftsatt helikoptrene så snart
som mulig.
Det siste jeg
vil si, er at akkurat i denne sammenheng handler det også mye om
kompetanse. Men som Riksrevisjonen har pekt på, har også dialogen
med leverandøren vært vanskelig når det gjelder å få ut en del data
som hadde vært helt avgjørende for integrering av helikoptrene på
skip. Det har også vært en utfordring i perioder.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Da
tar jeg ordet tilbake og gir det umiddelbart til Svein Harberg.
Svein
Harberg (H): Takk skal du ha. Og takk til dere for innledningen.
Jeg varslet et spørsmål til Barth Eide, men det svarte han på innledningsvis,
så da går jeg til Eriksen Søreide: Mangel på styringsdialog har
vært påpekt av Riksrevisjonen. I din periode har jo det endret seg,
det har vært gjort endringer i dette. Kan du si litt om hva det
har ført til at man nå har fått FMA på plass og en annen styringsdialog
med slike innkjøp? Og et tilleggsspørsmål i forbindelse med det:
Det er påpekt at noen av de forutsetningene som var for dette innkjøpet,
ikke ble fulgt opp i valget av leverandør. Hvordan håndteres det
i dag – hvis en skulle komme opp i en tilsvarende situasjon?
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg opplever at styringsdialogen er god,
og at den også var det da vi hadde de jevnlige etatsstyringsmøtene
på vanlig måte med Forsvaret, og også resultat- og kontrollrapportering.
Men som Barth Eide også var litt inne på: I den typen store prosjekter
er det viktig å ha styringen så tett på seg som mulig og ikke nødvendigvis
måtte styre gjennom flere ledd. Det var også bakgrunnen for opprettelsen
av Forsvarsmateriell. Vi så – i mange store prosjekter – behovet
for å styrke en del kompetanse i tillegg til den vi allerede hadde
i FLO og i Forsvaret for øvrig, og at vi i tillegg fikk kortere
styringslinjer og kortere ansvarslinjer. Jeg tror det har vært viktig.
Riksrevisjonen peker også på i sin rapport at de så en endring fra
2016, og jeg har redegjort for en del av de tiltakene som Forsvarsmateriell
iverksatte.
Til spørsmålet
om forutsetningene for innkjøpet: Her kan vi kanskje bruke to eksempler.
Det ene er ubåtanskaffelsen. Da vi gjorde vurderinger av det, var
to av de veldig klare kravene at det skulle være et eksisterende design,
altså ikke et utviklingsprosjekt. Selvfølgelig må det alltid være
noen tilpasninger, men det skulle være et eksisterende design. Det
andre var at det skulle være et anerkjent verft som hadde erfaring
med å bygge ubåter. Det betydde at faktisk så mange som fire – hvis
jeg ikke husker feil – av de potensielle leverandørene ikke var med
i konkurransen videre, fordi vi var veldig tydelige på de kravene.
Det var også en viktig årsak til at vi da valgte som vi gjorde;
de operative hensynene og kravene som var satt, kunne da best møtes
av den tyske leverandøren. På samme måte – i forbindelse med forseringen av
anskaffelsen av nye kystfartøy – har Regjeringsadvokaten vært inne
i vurderingen av hele kontraktsgrunnlaget før det ble inngått.
Svein Harberg (H): Det var fristende med et ledende spørsmål:
Hvis en hadde fulgt de kriteriene, hadde det da vært annerledes?
Men vi kan la det ligge.
En annen ting
som Riksrevisjonen påpeker… De bruker vel uttrykket om at informasjonen
til Stortinget til tider har vært «knapp». Så la jeg merke til at
du i din innledning viste til flere kontaktpunkter med Stortinget.
Vi har vel også brakt i erfaring at den utvidede forsvarskomitéen
ikke var vurdert av Riksrevisjonen. Kan du – eller for så vidt begge
to – si litt om den dialogen som har vært der?
Espen
Barth Eide: I min periode var den dialogen mellom oss to
– så det passer for så vidt veldig godt å være her nå – for da var
Eriksen Søreide leder av utenriks- og forsvarskomiteen, og jeg kan
bekrefte at vi hadde en dialog om det, ikke minst i de formater
som ikke Riksrevisjonen følger. Slik jeg husker saken, var det en ganske
stor enighet om at vi hadde en krisesituasjon som måtte håndteres
som sådan mellom Stortinget – på det tidspunktet Eriksen Søreide
– og regjeringen, som på det tidspunktet var meg.
Ine
M. Eriksen Søreide: Det er viktig å understreke nettopp det
poenget om at Stortinget altså har fått betydelig og detaljert informasjon
om de operative konsekvensene av mangel på helikoptre, men da ikke
gjennom budsjettproposisjonene, fordi den er gradert, men gjennom
det instituttet Stortinget selv har formalisert, nemlig de graderte
høringene. Der er det selvfølgelig mulighet til både å stille spørsmål
og kommentere osv., og det ble gjort i Barth Eides tid, og det ble
gjort i min tid. Og det eren viktig del av det, fordi
den såkalte VOE, altså vurdering av operativ evne, som kommer hver høst,
bygger på bl.a. etatsstyringsdialogen gjennom året, de innmeldingene
Forsvaret gjør av status på de forskjellige strukturelementene.
Det betyr også at den informasjonen utgjør et veldig supplement,
som det er avgjørende både for en forsvarsminister og en forsvarssjef
å kunne få gi til Stortinget.
Dag Terje Andersen overtok
her som møteleder.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Ulf Leirstein, som har 5 minutter til disposisjon
– vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det, komitéleder, og takk til
begge innledere for gode innledninger.
Det er slik,
som flere har sagt tidligere i dag, at det er 2012 som på mange
måter er «point of no return», hvor man da måtte egentlig ta en
beslutning om man skulle terminere denne kontrakten og gjøre noe
annet. Og det var du, Barth Eide, som forberedte den beslutningen man
da tok om å fortsette. Kan du bare utdype litt i forhold til de
faglige råd du fikk: Var det veldig entydig hele veien at man burde
stå på den kontrakten man hadde? Kom gjerne også med noen betraktninger
som ble gjort rundt den kontrakten, altså hvilke konsekvenser ville det
ha for oss hvis vi da terminerte den? Jeg antar at det, selvfølgelig,
da var en større risiko ved å terminere enn ved ikke å gjøre det,
men kan du si litt om dine vurderinger rundt det den gangen?
Espen
Barth Eide: Ja, det kan jeg gjøre. Mine vurderinger i 2012
var sammenfallende med vurderingene til mine nærmeste medarbeidere
i Forsvarsdepartementets øverste ledelse, ikke minst daværende materielldirektør
Morten Tiller, som hadde et meget godt grep om disse tingene, og
de relevante avdelingene. Vurderingene var at dette hadde nå gått
så langt at vi måtte veldig seriøst vurdere terminering, og da dukker
det opp to spørsmål: Det ene er selvfølgelig konsekvensene av termineringen
i seg selv, altså kontraktuelle konsekvenser og sånne ting, men
der følte vi oss, som det ble sagt i den forrige runden, relativt
trygge på at det hadde vi god kontroll på, men arbeidet må likevel
gjøres.
Det andre er:
Hva gjør vi da? Altså, hva gjør man hvis man faktisk terminerer?
For det er veldig viktig å formidle at det sto ikke leverandører
klare med helt ferdige helikoptre som ville passe inn på norske
fregatter. Langt ifra, det ville tatt mange år selv å tilpasse et
kjent eksisterende konsept. Jeg var inne på det i stad: Fregattene, f.eks.,
er ett system, og helikoptrene og fregattene utgjør til sammen et
system. Måten de lander på på dekk, måten de kommuniserer på, måten
de fungerer som sensor og våpensystem på for fregattene er ikke
uavhengig av hva flyvemaskinen heter.
Så det jeg følte
at jeg måtte gjøre, var å gå inn i muligheten for faktisk terminering
og se på hva som er alternativet. Det arbeidet satte jeg i gang,
da spesielt essensielt med et dokument underskrevet i august 2012.
Det arbeidet ble da gjort grundig og skikkelig i departementet,
men da hadde jeg blitt utenriksminister før det kom tilbake. Da
må jeg vise til det Strøm-Erichsen sa om hennes vurdering av den
anbefalingen som da kom, men som jeg selvfølgelig også har, og som
anbefaler tydelig at man tross alt – gitt alle de utfordringene
termineringen innebærer i forhold til andre leverandører – blir
stående på NH90. Men det er altså ikke i min tid lenger.
Så svaret på
representanten Leirsteins direkte spørsmål er at jeg nok så det
som mer sannsynlig at vi terminerte enn at vi ikke terminerte da
jeg satte det arbeidet i gang.
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg vil bare legge til et moment der.
Det er at da vi gjorde denne vurderingen igjen i 2017, så hadde
kompleksiteten bare økt ytterligere og det var enda vanskeligere
å terminere, også ut fra operative hensyn og ikke minst ut fra alternativanalysen.
Og som jeg var
litt inne på: Tidsaspektet her var av stor betydning på grunn av
den allerede store forsinkelsen. Så dette blir på mange måter en
litt ond spiral, hvor det beste på et tidspunkt blir å stå fast
på det man har, og søke å få integrert det og få det operativt så
snart som mulig, for det er det som faktisk gir den beste operative ytelsen
der og da.
Espen
Barth Eide: Komitéleder, får jeg lov å…?
Møtelederen: Ja,
bare han får tid til å stille spørsmålene sine.
Ulf Leirstein (FrP): Jeg har et spørsmål til – men fullfør!
Espen
Barth Eide: Jeg vil bare understreke det poenget med at Seahawk
ikke er bygd for det samme formålet som NH90 er, så da måtte en
tenke om systemet, for jeg tror det er skapt et inntrykk… Det er
jo en utmerket flyvemaskin, som flyr, men den gjør altså noe annet enn
det vi opprinnelig hadde bestilt.
Ulf Leirstein (FrP): Forhåpentligvis flyr alle disse helikoptrene
– men det får vi jo se!
Jeg vil litt
tilbake til rapporteringen til Stortinget. Jeg skjønner at man selvfølgelig
har vært på de arenaene hvor en har vært, i forhold til den utvidede
forsvars- og utenrikskomitéen og den årlige rapporteringen til utenriks-
og forsvarskomiteen, men samtidig ligger det en kritikk fra Riksrevisjonen
her om at det har vært en begrenset rapportering til Stortinget.
Ser man nå i ettertid at man også kunne gitt noe mer informasjon
til Stortinget, noe hyppigere, på en eller annen måte? Jeg skjønner at
mye er gradert, men alt er jo ikke gradert. Har man noen betraktninger
rundt det – for å svare på den kritikken som ligger fra Riksrevisjonen
i rapporten?
Ine
M. Eriksen Søreide: Som jeg var litt inne på, har dette vært
gjenstand for både drøftelser og formell informasjon til Stortinget,
og det er viktig å understreke at de rundene med graderte orienteringer
også er tilStortinget,
for det er et organ Stortinget selv har innstiftet.
Så mener nok
jeg at vi i de proposisjonene som har kommet til Stortinget, har
gitt et – vil jeg si – godt bilde av hva situasjonen har vært. Men
samtidig tror jeg – i likhet med på andre områder – at man aldri
kan si at man har gitt nok informasjon til å dekke alle informasjonsbehov.
Men for oss var det viktig, i hvert fall i min periode, å være så
åpen som mulig også om det som var gradert, og det gjorde vi da
i dertil egnede lokaler, på en – vil jeg si – veldig åpen og direkte
måte med komiteen.
Espen
Barth Eide: Jeg er enig i det. Og så vil jeg legge til at
min misnøye med leverandøren var høyst ugradert, for å si det sånn,
og den ble delt med både Stortinget og offentligheten ved enhver
anledning.
Ulf Leirstein (FrP): Det har vi merket! (Munterhet i rommet)
Ine
M. Eriksen Søreide: Det tror jeg er tverrpolitisk og gjaldt
for begge.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil begynna med Eriksen Søreide.
Den 17. oktober 2014 uttalte du til Aftenposten:
«Vi planlegger å bruke NH90 til
å avgrense kystvaktoperasjoner fra land tidlig i 2015, for fra midt
i 2015 operere helikoptrene fra kystvaktfartøy. Parallelt vil vi
starte utprøving av helikopteret på fregattene.»
Kva tenkjer Eriksen
Søreide om at det nesten fem år etter enno ikkje står operative
helikopter på kystvakt eller fregatter?
Ine M. Eriksen Søreide: Som jeg var litt inne på i min innledning,
ble det gjennomført helikopter–skip-integrasjon på et tidspunkt,
som gjorde at man kunne operere fra KV «Senja» i 2016. Man begynte
parallelt også forberedelser for og gjennomføring av integrasjonsmodeller
på andre kystvaktfartøy og begynte forberedelsene på fregatt. Men
vi gjorde en helt klar prioritering av kystvakt framfor fregatt.
Det har selvfølgelig hatt noen operative konsekvenser for fregatt,
men ut fra det behovet som var, og det at vi ikke lenger hadde helikopter
på kystvakt, var det det viktigste. Samtidig ble, så vidt jeg husker,
de første operasjonene med kystvakthelikopter fra land gjennomført
i 2015, altså at man gjennomførte operasjoner, men ikke fra fartøy.
Stortinget har
også vært informert om de forsinkelsene som har vært – og var. Vi
syntes jo det var veldig beklagelig at det ble sånn, men det var
altså det raskeste vi var i stand til å kunne håndtere dette, og
Forsvaret var i stand til å kunne håndtere det. Vårt fokus var på
implementering og integrering og ikke minst iverksettelse av operasjoner
så raskt det lot seg gjøre.
Nils T. Bjørke (Sp): Forsvarssjefen svara på spørsmål – du
var inne på at Forsvarsmateriell har vore ein fordel i denne prosessen
– og peikte på at den store omorganiseringa i Forsvaret nok hadde
teke vekk noko fokus når det gjeld implementering av helikoptret
og å skaffa nok mannskap. Har du nokon kommentarar til det?
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg tenker at det er to litt ulike
problemstillinger. Det ene er den organisatoriske utskillingen av
deler av tidligere FLO til Forsvarsmateriell og opprettelse av egen
etat. Der var, som jeg også var inne på i min innledning, Forsvarsmateriell
opptatt av å styrke kompetansen i sin organisasjon for å kunne håndtere
innfasing og ikke minst det kompetansebehovet som var for å kunne
integrere helikoptrene også på fartøy.
Så var det spørsmålet
om hele resten av kompetanseorganisasjonen som trengs i Forsvaret,
og da er det særlig Sjøforsvaret og Luftforsvaret spesielt. Det
var også Barth Eide inne på, dette store systemet som dette representerer,
hvor man i hele spennet, fra utdanning av den enkelte pilot og tekniker
til en nokså komplisert systemintegrasjon, er avhengig av å ha kompetanse.
Da mener jeg at det var – og er – en utfordring at de drifts- og vedlikeholdsplanene
som skulle vært opprettet samtidig med beslutningen om anskaffelse,
ikke ble det, og at man på sett og vis slepte med seg en vedlikeholdsorganisasjon
som ikke var dimensjonert for det vi da opplevde at var leveransen.
Det var noe vi måtte gjøre noe med og gjennomføre avbøtende tiltak
for å håndtere.
Møtelederen: Da
er det Knag Fylkesnes – vær så god.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Takk for ryddige presentasjonar.
Det er ein gjengangar
for denne komiteen at informasjon frå spesielt Forsvarsdepartementet
ofte er knapp. I dette tilfellet veit vi at i våre naboland, i dei
nordiske landa, har dei i fleire år tilbake hatt ein ganske open
debatt om desse spørsmåla, der dei har vore klar over dei tinga
som vi i dag, gjennom Riksrevisjonen og kontrollhøyring, får meir
innsyn i, sjølv om kravet til informasjon frå regjeringa er det
same i dei same landa.
Eit eksempel
her er det som eg nemnde tidlegare i høyringa, som var eit spørsmål
frå Framstegspartiets dåverande stortingsrepresentant Ellingsen
til forsvarsminister Søreide. På spørsmål om når NH90 ville vere
fullt operativt integrert i det norske systemet, svara forsvarsministeren:
«Norge inngikk NH90-kontrakten
med NATO Helicopter Industries (NHI) i 2001 om kjøp av 14 helikoptre
(…) Leveransen av de norske helikoptre er siden blitt betydelig
forsinket på grunn av forhold som ligger i NH90 NATO-programmet
og i produksjonslinjen hos industrien. Disse forholdene har nå funnet
sin tekniske løsning og vi forventer ikke ytterligere forsinkelser.»
Det blir da lagt
einsidig skuld på at leveransane er forseinka, mens det Riksrevisjonens
rapport her viser, er jo at det også har vore problem frå den norske
sida. Det som blir nemnt også her, er mottaksapparatet, driftsorganisasjonen
som manglar, materialplan har mangla, flytimane har berre vore ein
tredel av det ein har forventa. Burde ein informert Stortinget om
desse tinga her? Det er til Eriksen Søreide.
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg opplever at det også har vært
betydelig debatt om disse spørsmålene i Norge, rett og slett fordi
frustrasjonen over denne forsinkelsen har vært helt enorm, på tvers
av politiske ledelser i departementet og over veldig lang tid.
Så mener jeg
også at det har vært viktig å informere Stortinget om de estimatene
vi har hatt på når vi tror at leveransene kommer til å skje, og
når vi tror at operativiteten kommer til å være til stede. Så er
det også to litt forskjellige diskusjoner, for gjennom budsjettproposisjonene
har det vært sagt noe om hva man tror om leveringstidspunktet, når
man forventer mer forsinkelser, eller når man ikke gjør det. Det
er ikke alltid det slår til, og grunnen til det er nokså åpenbar:
Det er – og har vært – store forsinkelser i systemet.
Vi har også i
de graderte orienteringene brukt mer tid på å forklare de operative
konsekvensene, hvorfor man opplever f.eks. vedlikeholdsproblematikken
som betydelig. Da vi gjennomførte denne store og fullstendige revisjonen
av vedlikeholds- og forsyningsstudien våren 2017, var det bl.a.
for å se hvilke operative konsekvenser vi antok kom til å inntreffe
framover, midt i den kanskje mest intense implementeringsfasen av
de initielt konfigurerte helikoptrene.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Takk for det. Men eg vil fortsatt
seie… Eller la oss byrja frå ein annan inngang: Leverandøren har
innrømt forseinkingar – det er openbert – og har tatt på seg ansvaret
for det. Så kjem Riksrevisjonen og peikar på at det også frå norsk
side har vore store utfordringar, altså uavhengig av forseinkingar
i leveransar har det vore forseinkingar i ansvar, driftstenking,
integrering – dei tinga rundt det.
Eg kan stille
spørsmål til begge to, kanskje Barth Eide fyrst: Er ein einig i
Riksrevisjonens konklusjon om at det også frå norsk side har vore
utfordringar som ein kan ta ansvar for einsidig frå norsk side?
Hovudansvaret ligg sjølvsagt på leverandør, osv., men at ein faktisk
– med din bakgrunn – kan ta skulda?
Espen Barth Eide: Ja, altså, slik jeg oppfatter Riksrevisjonens
konklusjon på dette punktet, er det at hovedansvaret ligger hos
leverandøren, men at det også var norske forhold. Det er jeg enig
i, det er riktig å si, og mange av dem har nå vært belyst. Så er
det selvfølgelig også sånn at det kan ha vært forhold som har ligget
der fra bunnen av, men selve forsinkelsen i seg selv, altså forsinkelsen
fra leverandøren, skaper også nye problemer i den norske administrasjonen,
for det er ikke slik at hele Forsvaret bare bruker all sin tid på
å håndtere denne saken. Det er mange andre ting som også pågår, så
det får altså følgekonsekvenser som gjør at det misforholdet på
en måte utvikler seg videre.
Men så mener
jeg at når vi var kommet til det tidspunktet hvor jeg hadde hovedansvaret,
så var vi altså i en slags krisemodus på dette. Det både formidlet
vi utad og tok konsekvensene av, og det ligger jo litt i kortene når
jeg faktisk vurderte seriøst å kansellere.
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vil bare legge til på det at
både forsinkelsene knyttet til integrering, som var en mer komplisert
prosess enn jeg tror mange hadde sett for seg, å få integrert helikopter
på fartøyene, og en rekke av de andre spørsmålene, jo også har vært
belyst. Jeg tror, som Barth Eide, at det er viktig når man nå ser
tilbake på det, at man også ser at mye av den samtidighetsproblematikken
vi opplevde – eller har opplevd – i perioder, nettopp er en konsekvens
av forsinkelsene, og at veldig mye av dette var ting som måtte håndteres underveis
på best mulig måte, samtidig med veldig mange andre ting. Da mener
jeg at når man først hadde tatt beslutningen om å gå videre med
kontrakten i 2012, så dreide mye seg om egentlig å håndtere følgene av
det og sørge for at helikoptrene ble operative så raskt som mulig.
Så møtte vi på kvist en del steder, det er det ingen som har underslått,
og veldig mye av det som måtte håndteres, mener jeg har blitt håndtert
på en fornuftig måte, men alle problemer er langt fra løst.
Møtelederen: Takk
for det.
Da er vi for
så vidt litt inne i tida som vi skal bruke til felles oppfølgingsspørsmål.
Det blir i overkant av ti minutter til det, og vi starter med sakens
ordfører, Hans Fredrik Grøvan – vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk. Etterpåklokskap er alltid
den mest eksakte vitenskap, så den kan vi få lov til å bedrive i
denne komiteen. Men det har vært to forsvarssjefer som har vært
veldig tydelige i sine uttalelser når det gjelder vurderingen av
prosjektet, og da går jeg ut fra at de har vurdert det helt fra
før kontrakten ble inngått, og fram til situasjonen i dag, både
Sunde og Diesen. Sunde har brukt begrepet «tragedie» om dette valget,
og Diesen har vært tydelig på at en burde ha valgt en annen løsning.
Nå er ingen av
dere forsvarsminister nå, men hvilke tanker gjør dere dere om at
Forsvarets ledelse på så viktige strategiske tidspunkt i dag går
ut og gir såpass tydelige vurderinger av det valget som ble gjort?
Espen
Barth Eide: Jeg viser til det svaret som Strøm-Erichsen ga.
Det er et viktig og godt spørsmål, og Strøm-Erichsen sa at det var
vel første gang hun hørte det så tydelig fra dem. Det tror jeg man
skal legge litt vekt på – jeg er enig i det.
At forsvarssjefene
til enhver tid delte den dype frustrasjonen over forsinkelsene,
er det ingen tvil om. Det var noe vi snakket mye om. Og med integrert
strategisk ledelse ser man jo forsvarssjefen omtrent daglig, i morgenmøter
m.m. At det skal ha vært en konstant anbefaling fra forsvarssjefen
om å kansellere, kjenner jeg meg ikke igjen i, så det tror jeg kanskje
er blitt tydeligere over tid enn da man satt i embetet.
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg tror for så vidt at Grøvan er inne
på noe viktig når han snakker om etterpåklokskap. Med den informasjonen
man har i dag, er det nokså åpenbart at man ikke ville ha inngått
denne kontrakten. Samtidig er en konkret konsekvens av dette at
den opsjonen som lå inne på å benytte NH90 også som redningshelikopter,
nytt redningshelikopter, av naturlige årsaker ikke ble innløst –
nettopp på bakgrunn av den erfaringen og den lærdommen man hadde
trukket. Jeg tror også at når man ser det i ettertid, er det klart
for både tidligere forsvarsministre og tidligere forsvarssjefer
at dette ikke var det optimale.
Samtidig vil
jeg understreke – og jeg vet ikke om det har vært framme så mye
tidligere i dag – at Forsvaret har understreket at NH90 ble ansett
å være det helikoptret som best dekket de norske behovene, som er
tidvis spesielle på grunn av de områdene vi opererer i, og at de operasjonene
som nå gjennomføres med NH90, viser seg å være gode. Men det er
altså vedlikeholdsbehovet, flytimeproduksjonen, som nå er det store
problemet.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Takk.
Møtelederen: Da
går vi videre til Magne Rommetveit, og så har jeg tegnet meg selv
etter det. – Rommetveit.
Magne
Rommetveit (A): Takk, leiar.
Eg vil også gå
litt inn på dei norske behova. Fleire har vist til at den maritime
bruken gjorde det heile spesielt, og Barth Eide sa òg at me hadde
meir kompliserte krav når det gjaldt dei maritime helikoptra. Forsvarssjefen, sjef
FLO med fleire var òg inne på det. Men dei var veldig klare på at
desse norske krava ikkje var noko dei hadde diskutert og stilt spørsmål
ved.
Mitt spørsmål
handlar litt om dette: Er me så spesielle? Det er jo også andre
land som har kyst og hav og helikopterbehov på skip, og det gjeld
både i forsvarssamanheng og i andre samanhengar, og ikkje minst
her til lands har me hatt helikopter over sjø og oppå plattformer
i over 50 år, veldig mykje. Så spørsmålet er: Har ein kanskje stilt
litt for vanskelege og kompliserte krav?
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg tenker at det er vanskelig å svare
på nøyaktig hvilke krav som er stilt operativt, og om noe kunne
ha vært gjort annerledes. Men jeg tror samtidig det er viktig å
være oppmerksom på at når vi skal ha helikopter på norske fartøyer,
enten det er kystvakt eller fregatt – kanskje i særlig grad kystvakt
– så er vi avhengig av særlig to ting. Det ene er rekkevidde, og det
andre er evne til å takle klimatiske forhold. Når vi har søkt å
finne ulike erstatningsløsninger, har et av hindrene vært nettopp
det at man f.eks. er avhengig av visuell kontakt med fartøyet og
ikke kan fly på radar hvis systemene er for gamle.
Derfor – selvfølgelig
av hensyn til sikkerheten, men også fordi kystvakthelikoptrene med
jevne mellomrom også brukes til søk- og redningsoppdrag i tillegg
til de skarpe oppdragene som gjelder antiubåtkrigføring osv. – er
det vanskelig å se for seg at man skulle fire på en del av de kravene
dersom de har klare operative begrunnelser.
Men jeg er enig
med deg i at vi nok i mange sammenhenger antar at vi er noe mer
spesielle enn det vi er. Akkurat når det gjelder helikopteroperasjoner
til havs, er det annerledes for oss enn det er for en del andre
land.
Espen
Barth Eide: Jeg må langt på vei si meg enig i det. La oss
være helt tydelig på at det er ingen tvil om at særnorske krav,
og særfinske krav, og særfranske krav – og hva det måtte være –
gjorde hele prosjektet både dyrere og vanskeligere enn opprinnelig
tenkt. Det er utvilsomt riktig.
Men ja, vi er
ganske spesielle akkurat her. Det er riktig som Eriksen Søreide
sier. Vi har enorme havområder langt mot nord i noen av de vanskeligste
klimatiske forholdene i verden, og vi er førstelinjeforsvar mot
en større stat i øst som driver en del med ubåtvirksomhet. Vi er ikke
Belgia. Sånn sett skjønner jeg at folk var opptatt av disse kravene.
Men jeg vil, igjen i etterpåklokskapens klare lys, si at de i og
for seg fornuftige innspillene om krav bør veies opp mot kostnader
ved de kravene. Fordeler og ulemper må veies mot hverandre. Historisk
– nå snakker jeg helt generelt – har nok veldig mye av kravspesifikasjonen
blitt til hos sluttbrukeren, altså Luftforsvarets helikoptermiljø
og fregattmiljøene, uten nødvendigvis å ha et kryssblikk mot Forsvarets
helhetlige kostnadsbilde og kompetanse.
Så det er et
viktig spørsmål, men det er også noen gode svar på det, mener jeg.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Da
går vi til det som ser ut til å bli siste spørsmål, fra komitéleder
Dag Terje Andersen.
Dag
Terje Andersen (A): Forsvarsspørsmål, og for så vidt også
utenriksspørsmål, er et av de temaene der det ofte er god dialog
mellom regjering og storting. Dere har redegjort for at det delvis
skjer i møter som ikke er helt åpne, i den utvidede utenriks- og
forsvarskomiteen. Da vil jeg tillate meg å bruke den unike muligheten
til å spørre en tidligere leder av utenriks- og forsvarskomiteen,
for du har redegjort for den informasjonen du har gitt – altså ikke
i detalj, men at det har vært gitt informasjon i den typen møter:
Opplevde du det samme da du var leder i utenriks- og forsvarskomiteen?
Har du på noe tidspunkt, etter at du er blitt enda bedre kjent med
denne saken, tenkt som så at her var det noe vi ikke ble informert
om? Eller har du følt at Stortinget, i hvert fall i det organet,
har vært godt nok informert i din tid som mottaker av informasjonen?
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg vil nok si at det var en god informasjonsutveksling
også da. Det var jo på et annet stadium, eller et annet tidspunkt,
i anskaffelsen, men det var også basert på at jeg som komitéleder
også stilte spørsmål. Det var dels informasjon fra regjeringa, og
dels ba jeg om informasjon, for dette gjaldt særlig rundt den kritiske
fasen i 2012, hvor spørsmålet var om man skulle kansellere eller
ikke. Nettopp derfor valgte jeg aktivt også å etterspørre mye informasjon,
for dette var et tidspunkt der man enten kunne komme i en situasjon
hvor man måtte starte en prosess på nytt, eller håndtere konsekvensene
av å ha valgt å fortsette med helikoptrene.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen møteledelsen.
Møtelederen: Da
tror jeg ikke det var flere spørsmål, så da sier vi som vanlig at
dere til slutt kan komme med noen tilleggskommentarer, dersom dere
har ønske om det. Vær så god.
Espen
Barth Eide: Jeg tror jeg vil si at slik jeg har fulgt høringen
så langt og lest rapporten, mener jeg at dette opplyser en sak som
er veldig komplisert, og hvor det nok er vanskelig å finne ett beslutningspunkt
hvor alt gikk galt, men hvor jeg mener det er veldig mye å lære
som helhet. Og det er kanskje noe av det beste en slik komité og
Riksrevisjonen kan gjøre: at man forstår kompleksiteten i det og
ser hvilke lærdommer man kan trekke. Da tenker jeg bl.a. på å se
på variasjonsbredden i spesifikasjoner i internasjonale prosjekter,
og at man kanskje er enda mer kritisk bevisst at noen ganger er det
riktig å velge framtidsprosjekter og legge mye inn i det, og at
andre ganger er såkalt hyllevare – som aldri er hyllevare, men mer
kjente prosjekter – kanskje bedre. Hva som skulle ha vært gjort
her, skal ikke jeg si, men det er den typen lærdom man må trekke
ut av det.
Så har disse
prosessene ført til at vi har fått et forsvar som er et av verdens
beste, men ikke spesielt stort. Det har å gjøre med at man veldig
ofte sikter mot Rolls Royce-løsninger, og det kan man også spørre
om det nødvendigvis – over tid – er den optimale måten å løse denne
typen utfordringer på.
Ine
M. Eriksen Søreide: Jeg er veldig enig i det Barth Eide sier.
Jeg tror også at den prosessen som både har dreid seg om Riksrevisjonens
rapport og høringen her – i tillegg til den informasjonen som tidligere
har vært gitt, og høringen om fregattenes operative evne – har bidratt
til en større forståelse for kompleksiteten i denne typen anskaffelser.
Den er enorm. Hver lille og store del har sin plass, og det har
følgekonsekvenser nær sagt uansett hva man gjør.
En av de tingene
som for meg var overraskende da jeg fikk vite det, var det enorme
antallet varianter NH90 finnes i. Det finnes nå over 20 varianter
av det som skulle være et enhetshelikopter, selvfølgelig med mange
nasjonale kravspesifikasjoner som sikkert for så vidt er godt begrunnet
i hvert enkelt tilfelle. Men da er vi plutselig over i en situasjon
hvor det også er enklere å forstå hvorfor det ble beheftet med så
sterke forsinkelser, hvorfor det har vært utfordrende f.eks. å få
nok informasjon fra leverandøren til at vi kan integrere på skip
i tide, osv. – rett og slett fordi det finnes så mange ulike varianter.
Jeg synes det
er veldig mange gode læringspunkter i det Riksrevisjonen beskriver,
som vi også har implementert. Og jeg tror man også i framtida må
være veldig årvåken når det gjelder denne typen store prosjekter
– ha god styring, men også erkjenne at den kompleksiteten som er,
gjør at man på kritiske beslutningstidspunkter faktisk må gjøre
en alternativ analyse som er god og grundig, og ikke falle for fristelsen
til å tenke at det finnes enkle måter å løse dette raskt på. Det
gjør det veldig, veldig sjelden i denne bransjen.
Møtelederen: Da
sier vi takk til dere og deres bidrag, og så settes høringen igjen
kl. 15.20.
Høringen ble
avbrutt kl. 15.01.
-----
Høringen ble
gjenopptatt kl. 15.20.
Høring med forsvarsminister
Frank Bakke-Jensen
Møtelederen: Velkommen
til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Du har med deg avdelingsdirektør Odin
Standal som bisitter. Velkommen til deg også.
Formalitetene
er dere vel kjent med. Du får 10 minutter til en innledning først,
så blir det spørsmål etterpå. Først har saksordføreren 10 minutter
til disposisjon, og så er det 5 minutter til hver av de andre partiene.
Dere får anledning til å gi en kort sluttkommentar til slutt, hvis
det er nødvendig.
Jeg minner om
at når den lampen lyser, er det et halvt minutt igjen. Hadde vi
ment 45 sekunder, hadde vi sagt 45 sekunder. Vi prøver å holde tida.
Hjertelig velkommen,
nok en gang. Du har nå 10 minutter til en innledning, statsråd –
vær så god.
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Takk skal du ha, komitéleder,
takk, komitémedlemmer, og takk for invitasjonen til denne høringen.
Som vi har hørt
i dag, og som vi vet, har NH90-prosjektet strukket seg over nesten
to hele tiår. For vår del har vi vært opptatt av å gjøre nødvendige
avklaringer og legge forholdene til rette for at NH90 skal fases
inn i Kystvakten og på fregattene i tråd med ambisjonene i langtidsplanen.
Det har vært
mange utfordringer med denne anskaffelsen, men NH90 er et helikopter
som dekker Norges behov, for Kystvakten og fregattene. Norge har
krevende operasjonsområder, med utfordrende klimatiske forhold,
som stiller store krav til både materiell og mannskap.
I likhet med
andre NH90-nasjoner har også vi hatt kraftige forsinkelser. Vi har
nå mottatt tre maskiner i endelig versjon. De fem siste er planlagt
levert i løpet av 2019, og de seks maskinene som er levert i foreløpig
versjon, skal oppgraderes til endelig versjon innen utgangen av
2022. Da skal vi ha oppnådd ambisjonsnivået om operativ kapasitet
til å løse oppdrag fra både kystvakt og fregatt med NH90, slik vi
informerte om i Prop. 1 S for 2018–2019.
Siden 2015 har
NH90 utført begrensede operasjoner fra land til støtte for kystvaktoperasjoner,
og høsten 2017 startet Kystvakten operasjoner med NH90 ombord. I
2018 seilte Kystvakten med NH90 om bord i 128 døgn. Planen er å
trappe opp flytimeproduksjonen til 3 900 flytimer fram mot 2024.
Det er, som vi
har fått godt forklart i dag, leverandøren som i hovedsak har ansvaret
for forsinkelsene. Det registrerer vi at også Riksrevisjonen er
krystallklar på. Forsinkelser og dårlig kvalitet har ført til utfordringer
for Forsvaret og Forsvarsmateriell. Mottaket av NH90 sammenfaller
nå med mottaket av andre flytyper, som F-35, AW101 og P-8A Poseidon.
Dette har blitt en svært ressurskrevende situasjon for både Forsvaret
og Forsvarsmateriell.
Som følge av
Forsvarets rapportering om utviklingen i NH90-anskaffelsen i 2013
anså Forsvarsdepartementet det som nødvendig å iverksette tiltak.
I perioden 2013–2017 har regjeringen fulgt opp anskaffelsen stadig tettere
med etatsstyringstiltak. I mars 2017 så vi behov for å innføre særskilte
rapporteringsmøter for implementeringen. Rapporteringsmøtene er
ekstraordinær oppfølging med ledelsesnivået i Forsvaret og i Forsvarsmateriell.
Jeg har vært
opptatt av å gi god og utfyllende informasjon om NH90-prosjektet.
Forsvarsdepartementet orienterte Stortinget første gang i 2005 og
har hvert år siden, gjennom årlige proposisjoner, orientert Stortinget om
framdriften i prosjektet. Forsinkelsene er beskrevet i prosjektomtalen
i proposisjonene. I tillegg er konsekvensene av forsinkelsene beskrevet
andre steder i proposisjonene, f.eks. i Prop. 1 S for 2015–2016,
der vi orienterte om forsinkelser i implementeringen på Kystvaktens
fartøy, og i Prop. 1 S for 2016–2017, der vi orienterte om uventede
forsinkelser knyttet til test mot fartøy og oppbyggingen av delelager.
Den voksende
kompleksiteten i prosjektet er åpenbar, og jeg tok derfor initiativ
til å utvide prosjektomtalen i Prop. 1 S for 2018–2019 og vil fortsette
å sørge for at Stortinget får mer utfyllende informasjon.
Vi har vurdert
mulighetene for og eventuelle konsekvenser av å avslutte anskaffelsen.
Etter grundige gjennomganger i både 2012 og 2013 og med avgjørelsene
fra 2013 som premiss, nye i 2017, har Forsvarsdepartementet kommet
til at det er NH90 som er best egnet som maritimt helikopter for
Norge. Begrunnelsen for videreføring i 2012/2013 var at aktuelle
alternativ ville føre til høyere kostander, lengre gjennomføringstid
og manglende oppfyllelse av operative krav. I 2017 var begrunnelsen
den samme. I tillegg ble det anslått at det ville ta fem til syv
år fra ny kontrakt til alternativt helikopter kunne være på plass.
I tillegg kommer gjennomføringstida for beslutningsprosess og kontraktinngåelse,
som erfaringsmessig tar anslagsvis to år. Det er også et poeng at
ingen andre land har hevet kontrakten.
NH90 er et helikopter
som etter spesifikasjonene passer godt til vår bruk, men i likhet
med andre NH90-land har vi fremdeles utfordringer med høye driftskostnader
og lav tilgjengelighet. Blant årsakene til de høye driftskostnadene
er mindre internasjonalt samarbeid enn forutsatt.
Forsvarssjefens
anbefaling i 2018 var å prioritere NH90 til fregattene. Dette var
en konsekvens av at Forsvarets økonomiske ramme tillot å produsere
kun 2 100 timer. Jeg ba derfor Forsvarets forskningsinstitutt analysere
om det er mulig å produsere opp til det antallet flytimer langtidsplanen
legger opp til, og hva dette ville koste. Analysen viser at det
er mulig å nå ambisjonen i langtidsplanen og dermed operere NH90
fra både kystvakt og fregattene, men at det vil bli dyrere enn tidligere anslått.
Erfaringer fra
nasjoner som har operert med en mer moden versjon av NH90 lenger
enn oss, viser at vedlikeholdsbelastningen blir noe lavere etter
hvert som kunder og leverandører får mer erfaring med helikoptertypen
i operativ bruk, og at driftskostnadene dermed kan reduseres noe.
Dette er for øvrig en generell erfaring ved innføringen av nye flytyper.
Som jeg var inne
på innledningsvis, har prosjektet gått over svært lang tid. I denne
perioden har organiseringen av investeringsvirksomheten i forsvarssektoren gjennomgått
en betydelig utvikling. Den mest omfattende endringen kom i 2016,
da vi opprettet etaten Forsvarsmateriell for å styrke investeringsvirksomheten. Etableringen
har bidratt til en presisering av ansvar og roller mellom de ulike
aktørene som er involvert i både anskaffelsen og innfasingen av
NH90.
Når vi ser tilbake
på alle utfordringene vi har hatt med denne anskaffelsen, kan det
være vanskelig å være optimistisk. Oppmerksomheten som dette prosjektet har
i departementet, i Forsvaret og i Forsvarsmateriell, gjør likevel
at jeg ser lysere på situasjonen nå enn for ett år siden. Vi er
imidlertid avhengig av at leverandøren leverer til rett tid med
den kvaliteten som er avtalt. Forsvarsmateriell, støttet av Forsvaret,
må derfor opprettholde et høyt press på leverandøren.
Fortsatt er det
mange utfordringer som skal håndteres. Blant disse er mottaket av
de fem siste helikoptrene, innfasingen av helikoptrene på fregattene
og trening og øving for å bli klar til oppdrag. Dette er utfordringer
jeg har grunn til å tro at Forsvaret og Forsvarsmateriell vil håndtere,
slik at NH90 kan fylle de rollene helikoptret er tiltenkt, både
på fregatt og på kystvakt. Vår motivasjon for å gjøre en ekstra
innsats i arbeidet med anskaffelse, innfasing og drift av NH90 er
at vi vet at det er et svært godt helikopter for Norge.
Det er tydelig
at det framover også ligger noen oppgaver for politisk ledelse,
der det kan være mulig å gjøre ting. Når vi sier at det har vært
for lite internasjonalt samarbeid, mener jeg at det er et handlingsrom
ved å jobbe tettere mot de andre NH90-nasjonene. Det er også et
forum som består av de opprinnelige fire industrinasjonene som hadde
industri som deltok i prosjektet. Vi har søkt om medlemskap i det
for å kunne jobbe i et tettere samarbeid med andre nasjoner for
å løse problematikken som jeg har beskrevet nå: dårlig reservedelsleveranse,
få bedre samarbeid for bedre å beskrive vedlikeholdsrutiner, hente
mer kunnskap for å få denne maskinen til å driftes så rasjonelt
og godt som mulig.
Med det avslutter
jeg min innledning og stiller meg til rådighet for komiteen.
Møtelederen: Mange
takk for det. Da starter vi med saksordfører Hans Fredrik Grøvan,
som har inntil 10 minutter til spørsmål og svar.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det, komitéleder, og
takk for innledningen fra deg, Bakke-Jensen. Jeg har lyst å gå rett
på ditt svar til rapporten fra Riksrevisjonen, på den karakteristikken
som Riksrevisjonen bruker om prosjekteier som distansert og utydelig,
særlig fram til 2016. Du svarer at du ikke deler Riksrevisjonens
vurdering fullt ut, og at «NH90-prosjektet følges opp på lik linje
med andre investeringsprosjekter».
Da er mitt spørsmål:
Er det et kvalitetsstempel, en honnør til oppfølgingen av NH90-prosjektet,
eller hvordan vil du forklare den kommentaren?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Det var faktisk et veldig godt
spørsmål. Kommentaren ble ikke gitt for å si meg uenig i Riksrevisjonens
beskrivelse; den er på mange måter riktig. Men hvis man leser hele
korrespondansen, er det tydelige tegn til at departementet og politisk ledelse
har tatt tak i prosjektet. Det har vi også fått beskrevet i dag.
Det har vært
gjort endringer underveis, og jeg mener at opprettelsen av FMA,
Forsvarsmateriell, var viktig for å etablere en tydelig prosjektorganisasjon
for denne typen investeringer. Jeg mener at vi aldri skal slutte
med å stille oss selv spørsmål om vi er riktig organisert og tett nok
på det. Det kan være at rollen til forsvarssjefen kan bli utydeliggjort
i måten vi har organisert det på. Vi ser for oss at det kanskje
kan være en idé å sette forsvarssjefen som prosjekteier og ha FMA
som en uavhengig etat som tar seg av de investeringene. Ved å sette
forsvarssjefen som prosjekteier, får vi i prosjektledelsen umiddelbart
også helhetsbildet av Forsvarets behov.
Så mine kommentarer
til Riksrevisjonen var strengt tatt ikke for å være kraftig uenig,
men det var for å prøve å nyansere det bildet som er. Dette er et
veldig langt prosjekt, 20 år, veldig komplekst, og jeg synes beskrivelsen av
at det hadde vært for liten kontakt eller for fjern kontakt, ikke
passet, i alle fall ikke for alle episodene oppover.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Vi har fått ganske tydelige uttalelser
fra tidligere forsvarssjefer, både Sunde og Diesen, når det gjelder
karakteristikk av prosjektet – «tragedie» er brukt, og uttalelser
om at det skulle aldri vært gjort. Bruun-Hanssen brukte ikke den
typen uttrykk i dag, men vi har fått et klart inntrykk av at leveransen
har vært veldig problematisk. Burde dette ha vært stoppet på et
tidligere tidspunkt, Bakke-Jensen?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Jeg har registrert uttalelsene
fra tidligere forsvarssjefer. I den dokumentasjonen vi har fått
framlagt, i det vi har lett opp, finner vi ingenting skriftlig,
altså at de forsvarssjefene har gjort noe skriftlig for å framstille
sitt syn på den måten. Jeg registrerer at i fregatthøringen sa Bruun-Hanssen
at han som sjef i Sjøforsvaret hadde fremmet sitt syn på det. Det
har heller ikke skjedd i en formell prosess, det er ikke noe, og
det er nok det som gjør at forsvarssjefen i dag er tydelig på at
i de formelle prosessene oppover har ikke noen av forsvarssjefene
kommet med en anbefaling om å terminere prosjektet og gå på noe
annet. Men å si tragedie og katastrofe, det mener jeg er helt riktig.
Det er beskrivende, det er folkelige uttrykk for en 20-årig prosess
der vi ikke har klart å få den helikopterkapasiteten vi skal ha.
Det burde ha vært mulig. Så er det veldig mange grunner til det,
men vi har ingen anbefalinger om å velge noe annet, at Forsvaret
har anbefalt å ta en annen type. Man har gitt disse anbefalingene,
og så har man sagt at ut fra den spekken vi mener vi skal ha, ut
fra den spesifikasjonen og de kravene vi mener vi trenger for denne
kapasiteten i Norge – og dette er altså de fagmilitære som uttaler
seg – er det ikke noe annet alternativ. Derfor er det ingen andre
som har anbefalt å bytte type, men man har beskrevet problemene underveis.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Nå er jo du i den heldige situasjonen
at det er ikke du som har initiert, isteden er det du som har overtatt
en utfordring. Men er du enig i den vurderingen, hvis du nå ser
det i etterpåklokskapens lys, at en egentlig kunne ha klart seg
med en litt annen utgave, at en har bestilt Rolls-Royce og kunne klart
seg med folkevogn, altså en litt rimeligere bil?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Nei, jeg er ikke det, rett og
slett fordi det her er ganske mange krav. Det ene kravet er at man
skal ha et helikopter som flyter hvis det må nødlande på havet.
Det er ganske kritisk i de områdene vi opererer i, og jeg mener
det er et krav det har vært riktig å holde på. Det andre er at dette
er et helikopter som skal kommunisere mot kystvakt og mot fregatt.
Det er også et helikopter som skal kommunisere i de nordlige områdene,
der det er problematisk med kommunikasjon. Det har vært stilt krav
til en helt annen kommunikasjonspakke på dette helikoptret enn det
som er vanlig å levere på en del andre. Det er også et krav jeg
mener vi må opprettholde for et norsk helikopter. Så en del av de
kravene som er satt i spekken, mener jeg faktisk ikke handler om
at vi har bestilt en Rolls-Royce, det handler om at vi har bestilt
et helikopter som skal tjene oss der vi seiler, og der vi flyr.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Men Bakke-Jensen, du sier det
ble vurdert, både i 2012 og 2017, men en konkluderte med at dette
likevel var best egnet – jeg tror det var den formuleringen du brukte
– og du støtter det. Men da må jeg spørre: Til hvilken pris? Når
en samtidig skal få så mange flytimer som det er ønskelig her, og
få en oppgradering fra 2 100 til 3 900 årlige timer, snakker vi
om 400 mill. kr per år – altså nesten en halv milliard kroner –
i økte driftsutgifter. Hvis en tar hele helikoptrets levetid, snakker
vi om 15 mrd. kr ekstra. Er det verdt den prisen som vi nå får på
denne Rolls-Royce-utgaven? Og hvilke konsekvenser får det for resten
av anskaffelsesprogrammet for Forsvaret?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Til det er det å si at det er
ikke min vurdering om det er verdt det, men det vil bli min vurdering
hvordan vi skal prioritere de timene. Da denne vurderingen ble gjort
i 2012, var ikke det prisbildet tilgjengelig rett og slett, man
visste ikke så mye om helikoptrene at man hadde det prisbildet.
Men samtidig er den avgjørelsen som ble tatt i 2012, veldig styrende
for hva slags valg vi får i 2017, og det er litt av problematikken
her.
Så mener jeg
at vi må legge oss i selen for å kunne få ned den prisen på 470 mill. kr
i framtida, men der er det at vi får overtatt de ferdige versjonene,
ganske viktig, for når vi får overtatt dem, vet vi hva det er for
slags helikopter vi arbeider med. Da kan vi gå inn og begynne å
trimme på vedlikeholdsprosedyrer osv. Da kan vi gjøre jobben videre
for å få tilgang på reservedeler – tilgang på billigere reservedeler.
Jeg mener at det er et mulighetsrom her, uten at jeg er villig til
å spå på noe slags vis i dette prosjektet. Men til tidslinjen her:
Etter hvert som man tar noen avgjørelser i sånne prosjekter, endrer
man også premissene for å kunne ta noen nye avgjørelser i framtida,
og der vi står i dag, mener jeg at vi har ikke så mange valg annet
enn å prøve å bli så god som mulig på dette helikoptret.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det er veldig interessant det
du sier, at du ser for deg at en kan få ned prisen. Hva slags mekanismer
ligger det i kontrakten for å kunne få ned prisen på disse helikoptrene?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: I selve kontrakten ligger det
et premiss om vedlikeholdsressurser og priser. Men dette handler
om – og nå blir jeg nødt til å lene meg på det jeg har fått hos
fagmiljøene rundt omkring – at man etter hvert blir bedre på denne
typen fly, at man bygger opp kompetanse på å fly denne typen. Sea
King er vi verdens beste på. Vi flyr flest timer med Sea King, de
er 40 år gamle, og det er fordi vi har etablert et eget miljø i
Norge som kan dette veldig godt. Ambisjonen må være at vi skal bli
god på NH90 også i framtida ved å utvikle kompetanse selv og samtidig
ved å samarbeide med de andre nasjonene om å gjøre dette til et
godt helikopter.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det siste spørsmålet i denne runden:
Det ble tydelig fokusert på utfordringen med reservemateriell opp
mot den situasjonen som vi er i nå. Hvordan ser du for deg at den
kan bli løst, sånn at dette kan bli fullt operative helikoptre?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Det er der jeg mener at den
ene måten vi har å gjøre det på, er å alliere oss med dem som bruker
dette helikoptret, og samarbeide med dem for å få etablert et konsortium
sånn at flere produserer deler, og at det blir større tilgang på
reservedeler. Fra min stol ser ikke jeg noen annen mulighet enn
at vi bruker det politisk, men også bruker departementet og de etatene
vi har, på å utvikle gode samarbeidsmodeller, sånn at vi får tak
i deler. Vi har som sagt søkt medlemskap i det som heter NAHEMO,
som er organisasjonen rundt produksjonen av dette helikoptret. Det
mener jeg kan være en god inngang til det. Da er det mulig å beskrive
vårt problembilde og samtidig finne bedre paralleller med andre
også i samarbeid med andre nasjoner, få skaffet fram de reservedelene
vi trenger, og den kunnskapen vi trenger.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Da vil jeg bare si takk.
Møtelederen: Da
vil jeg anmode Harberg om å overta møteledelsen.
Svein Harberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Det
gjør han gjerne – og gir ordet til Dag Terje Andersen for Arbeiderpartiets
5 minutter med spørsmål og svar.
Dag Terje Andersen (A): Takk for det. Hvis jeg kan starte
her: Med den entusiasmen du beskriver NH90s funksjonalitet i framtida
og betydning for Forsvaret – er du egentlig glad for at det ikke
ble stoppet i 2012?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Nei, jeg har ingen mening om
det burde eller ikke burde ha vært stoppet i 2012. Jeg er forsvarsminister
i dag og jobber med det vi har i dag. Men jeg er ganske tydelig
på at den avgjørelsen som ble tatt i 2012, er styrende for hva slags
handlingsrom vi har i dag, og så ser vi framover.
Så har vi vært
gjennom litt over et år med NH90 nå. Jeg registrerer den debatten
som kom da forsvarssjefen mente at han måtte prioritere bare fregatt.
Da hadde jeg en hel møterekke på mitt kontor, med Fiskarlaget og
andre som bruker sjøen, som der kunne beskrive hvilken viktig kapasitet
dette er, og hvor godt et helikopter det er, fra Mads Gilbert og
nedover. Dette er en maskin vi har inntrykk av at ikke har flydd
i det hele tatt. Jo, den har allerede satt spor etter seg langs
kysten, sist i helga da den kunne levere røykdykkere til en industribrann
på finnmarkskysten fra Kystvakten. Jeg er opptatt av at vi jobber
der vi er nå, og så prøver vi å gjøre det beste ut av det i framtida.
Jeg kan ikke gjøre noe særlig med den avgjørelsen som ble tatt i
2012, og da bruker jeg egentlig ikke så veldig mye energi på det.
Dag Terje Andersen (A): Takk for det. Vi har også vært inne
på alternativer som ble vurdert tidligere. Her ble det brukt begrepet
Rolls-Royce eller folkevogn. Ut ifra svaret ditt så tolker jeg det
sånn at uansett hvilken leverandør vi hadde valgt, måtte vi hatt
de samme spesifikasjonene. Vi måtte bedt alle som skulle levere
til oss, om å levere Rolls-Royce – for å bruke det begrepet – med
tanke på flyteevne og med tanke på andre egenskaper som ikke ligger
inne i de hyllevarene som var alternativet. Er det riktig oppfattet?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Ja, hyllevare var et ønske –
enhetshelikopter og hyllevare lå i spesifikasjonen for lenge siden.
Men det er også en diskusjon. Hvis vi da skulle bedt om en Seahawk
som kunne flyte – det er sikkert mulig å bygge den om sånn at man
får den spesifikasjonen på den – med ny kommunikasjon, blir spørsmålet:
Hvor fort hadde man fått til det, og hva ville det ha kostet? Det
kan godt hende at det ville vært en bedre løsning i 2008 eller i
2012, men som sagt: Da man gjorde valget om å fortsette i 2013,
la det noen premisser for hvilket handlingsrom vi har nå. Jeg kan
ikke så mye om helikopter. Jeg hører alle si at det også er et veldig
godt helikopter, samtidig som man sier at NH90 er et godt helikopter.
Jeg er opptatt av at vi finner så gode løsninger som mulig.
NH90 er antagelig
det ordet jeg har hørt uttalt med dyptfølt sarkasme og forakt på
flest språk når jeg har reist rundt i NATO-sammenheng. Det er veldig
få som sier noe godt om det. Men jeg mener likevel at det er et prosjekt
som vi må jobbe framover.
Dag Terje Andersen (A): Da blir det siste spørsmålet nettopp
om framover. Nå skal vi som kontrollkomité absolutt ikke gå fagkomiteen
i næringen, du må forholde deg til dem når det gjelder framtidige
budsjetter og prioriteringer. Men det er likevel interessant, med bakgrunn
i Riksrevisjonens rapport, om du kan si litt mer om dine tanker
om det. For som det ble sagt fra saksordføreren, er det store kostnader
for å få ut av de helikoptrene det som det var meningen at vi skulle
få ut av dem, altså få nytten av det. Det har blitt redegjort for både
delleveranser, organisasjon vi må ha i Norge, vedlikeholdsfrekvens
osv. Du antyder et sted her at første avklaring på det blir i neste
langtidsplan. Men det er ganske langt fram i tid, det er noen år
til vi går inn i neste langtidsperiode. Kan du likevel si litt om
det du nå ser av muligheter på bakgrunn av analysen til FFI, som sier
at man kan få opp antall flytimer, men det koster? Kan du si litt
mer om det kostnadsbildet og hva det vil bety for andre forsvarsområder,
hvis en tar for gitt at en skal forholde seg til budsjettet?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Ja, vi skal forholde oss til
budsjettet. Det var en viktig avklaring at FFI kom med sin rapport
som sa at det er mulig å hente ut flere timer. For hvis den rapporten
hadde sagt at det ikke er teknisk mulig å hente ut flere timer,
hadde vi stått i det valget at vi måtte finne et alternativ enten
til fregattene eller til Kystvakten. Det var en viktig avklaring.
Så er det et
budsjettspørsmål for neste langtidsplan, for i tid kommer det inn
når vi skal operasjonalisere neste langtidsplan. Derfor tar vi det
med i planleggingen nå, i arbeidet med neste langtidsplan. Det er
det jeg har ment når jeg har sagt at det ligger der.
Det kan godt
hende at det underveis viser seg at vi blir nødt til å gjøre andre
prioriteringer i budsjettet, som vi gjorde i 2017, der vi bevilget
51 mill. kr ekstra til vedlikehold, og det kan godt hende vi må
gjøre det framover nå. Det vil vi da ta i de vanlige budsjettprosessene
som kommer.
Dag Terje Andersen overtok
her igjen som møteleder.
Møtelederen: Da
gir jeg ordet til Bente Stein Mathisen – vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for det og takk for en fin
redegjørelse.
Nå har vi sittet
her i hele dag og fått høre ulike tidligere statsråder fortelle
om denne saken og ting som har gått galt. Det er mye etterpåklokskap,
som vi også har fått høre. Man ser ut til å ha lært mye av dette.
Nå sitter du foran oss som den sittende statsråden. Det er noe med
å tenke fremover, som Dag Terje Andersen var inn på nå, og jeg vil
følge opp litt der. Hva tenker du er viktig å gjøre fremover nå,
og hvilke planer har du for at dette nå skal ende godt til slutt,
at vi får alle de helikoptrene vi venter på, på plass? Jeg tenker
også på noe som har vært det kritiske punktet, dette med reservedelsforsyningen, som
det har vært snakket om i dag, om planer for den fra 2019, så vi
får disse kritiske punktene på plass. Kan du si litt om det?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Nå er det sånn at de fem neste
helikoptrene er i produksjonslinjen, og vi har folk på fabrikken,
så vi mener at vi har god kontroll på det. Det er også sånn at de
maskinene som leveres nå, er av mye bedre kvalitet enn de første
som ble levert, så det har vært en utvikling på den delen. Den vedlikeholdskontrakten
som vi har nå, går ut i sommer, og man er nå i gang med å jobbe
fram en ny, som det ble sagt tidligere. Der mener jeg at vi har
mye å tjene på å søke allianser med andre nasjoner som har like
behov som det vi har. Det må vi gjøre på embetsnivå, men også på
brukerpolitisk nivå, hvis vi trenger det for å beskrive denne delen.
Og så handler det om å rigge oss så bra som mulig. Det er gjort
noen ting, vi bruker bl.a. Patria for å være sikre på at vi har
kompetanse nok i Norge til å ta dette. Dette bygger også nasjonal
kompetanse utenfor Forsvaret. Nasjonal kompetanse på helikopter er
et gode i tida framover. Så jeg mener vi gjør en del grep nå som
skal få oss gjennom den tida som kommer. Det viktigste er at vi
ikke slakker – vi må holde på denne prosessen og være overtydelige
på at dette skal vi få til.
Bente Stein Mathisen (H): Jeg har et lite spørsmål til. Det
står også i rapporten her fra Riksrevisjonen at statsråden refererer
til en fersk studie som er utført av Forsvarets forskningsinstitutt
som viser at det er teknisk mulig å dekke behov for helikopterstøtte
i Kystvakten og Marinen med 14 av disse NH90-helikoptrene, men at
det i stor grad er et budsjettspørsmål. Har du noen antydning om
hva det vil innebære av økte kostnader?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Ja, FFI sier i den rapporten
at økningen fra de 2 100 timene som forsvarssjefen så han fikk innenfor
kostnadsrammen, til 3 900, er anslagsvis 470 mill. kr per år. Så
en økning over det vil da bli dyrere. Vi er helt åpne på at dette
vil koste penger.
Bente Stein Mathisen (H): Takk, da er jeg ferdig.
Møtelederen: Ordet
går til Ulf Leirstein – vær så god.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det, og takk til forsvarsministeren
for en god, klar og konsis innledning.
Det vi har hørt
før i dag, bl.a. fra direktøren i Forsvarsmateriell, er at man ikke
kan garantere at man er i mål fram til 2023. Det vitner om at det
er viktig at man er veldig på i denne saken, og det har forsvarsministeren
sagt han skal være. Det er jeg glad for. Men er det nå slik at man
føler at det er en betryggende dialog med leverandøren, slik at
man forhåpentligvis kommer i mål når man har sagt?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Mitt generelt gode humør lurer
dere til å tro at jeg er skråsikker på at dette skal gå bra. Det
er det ingen grunn til.
Vi har god dialog,
men dette er en leverandør som har feilet gang etter gang. At det
er noen utpreget tillit mellom kunde og leverandør her, vil jeg
ikke påstå. På grunn av det tar vi de grepene vi mener er nødvendig
for å være til stede der vi trenger, og for å være helt sikre på at
vi har folk i departementet og i Forsvaret som er så tett på prosjektet
som mulig. Her handler det om å skaffe seg kunnskap tidlig og være
forberedt tidlig på det vi skal gjøre.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det. Du har vært inne på før
i svar til noen andre her at du føler deg ganske trygg på den organiseringen
vi nå har for å følge opp denne typen prosjekter, men at du også
er villig til å kunne endre prosjektorganisering og annet hvis det
er nødvendig – bare at du er tydelig på det.
Statsråd Frank Bakke-Jensen (H): Det er et godt spørsmål.
Med Forsvarsdepartementet som prosjekteier er det bl.a. et spørsmål
som dukker opp. Det er at vi på mange måter driver og kontrollerer
oss selv.
Det andre dilemmaet
er at forsvarssjefen er satt litt på siden, men samtidig er det
forsvarssjefen som egentlig har den fagmilitære oversikten over,
det kan være samtidighetsproblematikk, eller det kan være problematikk
som går fra Luftforsvaret over til Sjøforsvaret. Derfor mener jeg
det kan være et godt grep å sette forsvarssjefen som prosjekteier
– ikke fordi departementet skal ta avstand, men det gjør rett og
slett at vi fordeler ansvar klarere, og vi lettere tar den tydeligere
kontrolljobben i dette. For jeg mener Riksrevisjonen på mange måter
har rett når de av og til peker på at her kan det være i alle fall
utydelighet med hensyn til hvor tett man har fulgt prosjektet, og
hvordan man har fulgt det.
Ulf Leirstein (FrP): Takk for det. Jeg har ikke ytterligere
spørsmål.
Møtelederen: Da
går ordet til Nils T. Bjørke, som disponerer inntil 5 minutter –
vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg – og mange her – oppfatta at forsvarssjefen
bekrefta at det var ei lita utfordring med alle omorganiseringane
som har vore. Du har jo vore inne på det sjølv, at du kanskje skulle
gjera det litt annleis i og med at Forsvarsmateriell, logistikkorganisasjonen
og forsvarssjefen kanskje er litt på sida av kvarandre.
Når det gjaldt
F-35, vart det ein programdirektør som hadde direkte ansvar for
heile oppfølginga av løpet. Kvifor har ikkje du vurdert ei sånn
organisering i plassen for å byggja opp Forsvarsmateriell?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: F-35 er på mange måter litt
annerledes. Samtidig er det sånn at det er FMA som har ansvaret
for å kjøre det prosjektet hos oss. Nå skal vi være klar over at
når det gjelder F-35, går USA inn som ett land, og så bestiller
de vel 2 000 jagerfly hos sin egen industri. Det er nok et litt
annet prosjekt enn et med de nasjonene som da bestiller noen helikoptre,
og der vi er inne som liten nasjon og ikke bestiller veldig mange.
Så de er ikke direkte sammenlignbare.
Jeg er opptatt
av at det skal være mulig også i departementet og for politisk ledelse
å stille spørsmål: Hva har skjedd her? Og hvem har ansvaret? De
gangene det oppstår utydelighet – eller: det så vi, men vi var ikke
i inngrep med det, f.eks. fra forsvarssjefen – mener jeg at det er
riktig å ta tak i de problemene. Det er det jeg mener å adressere
når jeg sier at det kan være greiere måter å organisere det på,
at forsvarssjefen har direkte prosjekteieransvar. FMA skal være
de som gjør investeringer, men forsvarssjefen har med sitt fagmilitære
en direkte inngripen i det, og så kan vi gjøre den kontrollfunksjonen. Det
er ikke noen stor omorganisering av det, men det er en litt annen
måte å gjøre en prosjektorganisering på for å tydeliggjøre ansvar.
Nils T. Bjørke (Sp): Men denne omorganiseringa som du snakkar
om, og først det nedtaket på 317 millionar av vedlikehaldskostnadene
i Forsvaret – korleis skal ein klara å kopla det opp til ekstrakostnadene
for vedlikehald av desse helikoptera?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Det nedtaket er en omorganisering
av generelt vedlikehold i Forsvaret – Forsvaret er en så stor organisasjon
– det er å se på rasjonalisering og andre måter å gjøre ting på.
Det skal vi holde på med hele tida. Men at ett enkelt prosjekt samtidig
kommer opp og sier at det har utviklet seg sånn at vi nå kan synliggjøre
ekstra vedlikeholdskostnader på vårt prosjekt, det er ikke i motstrid.
Det vil etter min mening kunne tyde på at man styrer ganske godt,
for da evner man å lete etter måter å rasjonalisere driften på samtidig
som man klarer å løfte fram behov for enkelte prosjekt i samfunnet.
Nils T. Bjørke (Sp): Føler du deg trygg på at desse helikoptera
no vil vera operative, at ein klarer å ha nok timar på dei, at ein
ikkje får problem når det gjeld reservedelar og mannskap til vedlikehald?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Der må jeg også lene meg på
dem som i utgangspunktet kan mye om sånt, og det er Luftforsvaret,
det er forsvarssjefen. De sier at dette er en helt annen maskin
nå. Forsvarssjefen er tydelig, han sier at han er mer optimistisk
nå enn han var for et år siden. Hvis vi klarer å løse de åpenbare
problemene vi ser nå, tenker jeg at vi skal klare å få et bedre
resultat enn det vi spådde for ikke lenge siden. Men trygg? Dere må
også ta meg på det at dere ikke nå øyner at jeg nå leverte noen
blanke garantier, for dette prosjektet har skvulpet så lenge at
det er jeg ikke villig til å være med på.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk.
Møtelederen: Da
sier vi takk for det. Da er den fordelte taletida på 5 minutter
fra hvert parti over. Vi har 15 minutter til disposisjon for oppfølgingsspørsmål
for dem som ønsker det. Jeg tror saksordføreren har bedt om å få
et oppfølgingsspørsmål. Grøvan, vær så god.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det.
Et av de punktene
som har vært omtalt i rapporten, og som vi har vært inne på flere
ganger i dag, er at det har vært mangel på tilstrekkelige møtepunkter
mellom prosjektansvarlig og politisk ledelse. Så er det orientert
litt om grep som er tatt, og det gjorde også Eriksen Søreide før
deg. Hva vil du si hvis vi nå ser prosessen ut i fra ståstedet i
dag? Hva er det vi primært har lært av dette som har skjedd i denne
saken, ut fra din vurdering, hvis du skal oppsummere kort i forhold
til den type anskaffelser, kompliserte anskaffelser, og styring
og håndtering og den typen kompliserte saker?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Jeg er ikke så sikker på at
det finnes noen fasit, men erfaringsmessig fra mitt tidligere liv
også, så er det veldig ofte sånn at når man etter hvert begynner
å avdekke problemer, går det gjerne tilbake til dårlige forberedelser.
Veldig ofte har man ikke forberedt seg godt nok. Det går på hva
er det man skal ha? Hva er forutsetningen for å få det? Har man
avklart de forskjellige behovene? Og så tenker jeg også det er litt
viktig ikke å la seg overraske av at ting endrer seg underveis på
såpass store prosjekter. Jeg registrerer – jeg hørte også i dag
– at dere spør veldig ofte etter en vedlikeholdsplan, en materielldrifts-
og vedlikeholdsplan. Det er et åpenbart spørsmål hvis man kjøper
inn 350 lastebiler som man vet hvordan ser ut, og hvordan de kommer.
Men det er en større utfordring å levere det hvis man skal kjøpe
et helikopter som ikke er bygd ennå. Det er ikke spørsmålet som
er dårlig, spørsmålet er veldig godt. For jeg mener at man i begynnelsen
av prosjektet skulle ha vært overtydelig på at det var store usikkerheter
rundt hvor stort vedlikehold, reservedelslager – og dette skulle
ha vært fulgt opp mye bedre underveis. Og at vi i dag lar oss overraske
over at det ikke fantes en sånn plan, er kanskje et tegn på at det
ikke var beskrevet godt nok den gangen. Så jeg tror at den lærdommen
vi tar med oss nå, det aller viktigste vi gjør med den, er å ha
all den lærdommen til stede når vi går i gang med neste store prosjekt
i Forsvaret – og dem blir det flere av, for å si det sånn.
Møtelederen: Magne
Rommetveit – vær så god.
Magne Rommetveit (A): Takk, leiar.
I pressemeldinga
frå Riksrevisjonen står det at NH90-prosjektet har mangla ein aktør,
overordna alle dei andre, som har teke ansvaret for effektiv samordning og
å ta avgjerder, og at Forsvarsdepartementet har vore distansert
og utydeleg som prosjekteigar og ikkje har hatt god nok styring
til å fanga opp utfordringane slik at det vart sett i verk tiltak
i tide.
Det er ikkje
noka særleg flatterande beskriving av det departementet som du leiar.
Spørsmålet mitt er: Vert den etterlyste samordninga no tilstrekkeleg
vareteke ved dette programstyret som me har høyrt om tidlegare i
dag, og sånn som du meiner at du handterer det framover, når me
no skal ha skikkeleg implementering av desse – som skal verta heilt
fantastisk gode helikopter, som ikkje er Rolls-Royce, og dei er
vel heller ikkje folkevogn, eg vil heller kalle det Volvo, det er
gode nordiske greier?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Det er ikke noe jeg ville tort
å hevde hvis jeg kom over til Sverige; de har jo kjøpt dem, de også,
og du sammenligner dem med gullbilen deres. Jeg har registrert –
og som jeg har sagt, jeg er ikke uenig i – kritikken fra Riksrevisjonen
på det feltet, når du ser prosjektet under ett. Men jeg mener vi
har tatt grep generelt i forhold til denne typen investeringer,
spesielt også i forhold til NH90. Jeg mener vi følger prosjektet
bra nå. Vi har klare strategier for hvordan vi skal agere fra politisk
nivå, men også hvordan vi har organisert oss i departementet, i
Forsvaret og i FMA for å ta prosjektet videre. Jeg mener vi har
avdekket de fleste problemene. I kort – dette har hatt én stor mangel,
det er en leverandør som ikke har levert på det man i utgangspunktet
ble enige om, og det har vært et slit, rett og slett.
Møtelederen: Da
kan jeg ikke se at flere har bedt om ordet, så hvis jeg tillater
meg et siste spørsmål: Jeg mener vi hørte tidligere i dag – riktignok
veldig uforpliktende svart, men det gjelder framtidige vedlikeholdskostnader
– at til tross for at vi nå snakker om store beløp i forhold til
det vi trodde skulle bli resultatet med NH90, altså mange ganger
det beløpet vi trodde, ble det antydet at kostnadsbildet på vedlikehold
allikevel lå i det området, eller omtrent på det nivå som en kan
forvente på den type helikopter. Jeg vet ikke om du hørte det tidligere
i høringen i dag, men har dere noen synspunkter på om det høye vedlikeholdsbudsjettet som
vi vil være avhengig av framover, er betydelig større enn det en
kunne forventet seg hvis en hadde valgt et annet alternativ?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Her blir det – jeg holdt på
å si – ren spekulasjon. Med en sak som får så stor omtale i media
og så stor oppmerksomhet, er det jo ikke mangel på alternativ kunnskap
og andre eksperter. Det har vært levert noen alternative tilbud
fra andre leverandører. Jeg har ikke klart å finne noen av fagfolkene
våre som umiddelbart sier at det tilbudet der stemmer, og de kostnadene
på alternative helikoptre stemmer. Tvert imot viser en del av de
vurderingene man har gjort tidligere, at det kan bli dyre helikoptre,
det også. Samtidig er det åpenbart at det store problemet med NH90
er at driftskostnadene er mye, mye høyere enn man hadde antydet
tidligere. Så skal ikke jeg si verken om det var feil budsjettering
tidligere eller om det er rett nå, men jeg holder på at vi har en
klar ambisjon om å få rigget oss sånn at vi skal drifte dette helikoptret
så rasjonelt som mulig. Vi får de endelige versjonene nå. Det vil
gi oss ganske mange svar, og så får vi se hva framtida vil bringe.
Men med et så langt og usikkert prosjekt har jeg veldig liten lyst
til å spå.
Møtelederen: Da
har jeg heller ikke sett flere som har bedt om ordet til spørsmål.
Jeg håper vi kan legge til grunn at forsvarsministeren i tida framover
vil sørge for å orientere Stortinget grundig om det som kan sies
offentlig, og Stortingets utvidete utenriks- og forsvarskomité om
det som kanskje ikke kan sies fullt så offentlig. Det regner jeg
med er en naturlig konklusjon etter den høringen vi har hatt i dag.
Vi sier takk for at du ville komme, men du får anledning til slutt
til å gi noen tilleggskommentarer hvis det er ønskelig.
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Takk. Jeg mener ærlig talt –
jeg mener åpenbart det var behov for å skrive mer i proposisjonen
i år enn det var tidligere, rett og slett fordi vi visste mer, og
jeg mener at vi skal informere så bra som vi kan. Så er det også
riktig, det som har vært sagt fra statsråder tidligere, at vi informerer
Stortinget på mange måter, men i proposisjon har vi altså informert
om forsinkelser, om kostnader og også om operative hensyn for kystvakt
og for fregatt, i rundelige ordelag, og så bruker vi den utvidete
utenriks- og forsvarskomiteen for å ta de tingene som er gradert.
Ellers ser jeg ikke annen mulighet enn at om dere brenner inne med
noe, må dere gjerne spørre, og så skal vi forsøke å svare så godt
vi kan på de tingene som dukker opp.
Møtelederen: Og
det var det du hadde behov for å si til slutt?
Statsråd Frank Bakke-Jensen: Ja.
Møtelederen: Da
tror jeg at jeg har en samlet komité med meg når jeg sier lykke
til! Takk for ditt bidrag til vårt arbeid med Riksrevisjonens rapport.