Presidenten: Då ønskjer vi Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag velkommen til høyring om stortingsproposisjonen om veterinæravtalen, og eg føreslår at når ein kjem over på spørsmåla, rettar ein dei til ein av dei to organisasjonane, og så får organisasjonen finne ut kven som skal svare på spørsmålet.

Vi har også sagt at dersom organisasjonane ønskjer ei kort innleiing, på inntil fem minutt, om avtalen til å begynne med, er dei velkomne til det. Og når det er over, startar vi på spørsmåla. Ver så god!

Norges Bondelag står først på lista mi, eg veit ikkje kven det er som har sett den opp, men vi begynner med Bondelaget.

Kirsten Indgjerd Værdal: Leder, gode forsamling! Vi har lyst til å bruke de fem minuttene våre først, men først vil vi takke for muligheten til å komme hit for å snakke til dere i dag.

Når det gjelder veterinæravtalen, vil vi ta utgangspunkt i St. prp. nr. 100 for 1991-92 der det kjente sitatet – for dere også – står nedfelt:

«All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten til å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse.»

Jeg viser også til Innst. S. nr. 248 for 1991-92, hvor «Flertallet merker seg at Norge her har oppnådd et varig unntak fra EØS-reglene».

Vi i Norges Bondelag kan ikke se at forutsetningene for disse vurderingene er endret, og veterinær grensekontroll, herunder bestemmelse om karantene, må derfor opprettholdes.

Vi konstaterer også at forhandlingene om endring til vedlegg I har vært et ensidig norsk initiativ og ikke følger av EØS-avtalen for øvrig eller er initiert av EU. Norges Bondelag hadde derfor forventet at proposisjonen grundig skulle redegjøre for bakgrunnen for et slikt initiativ fra norsk side.

I St. prp. nr. 6 for 1998-99 vises det til at forutsetningene som har endret seg er at EU har harmonisert sitt regelverk for fysisk kontroll ved grensepassering inn til EU, og at dette vil innebære en skjerping av kontrollen overfor varer fra Norge og andre tredjeland. Men fra vår side konstaterer vi at det i proposisjonen ikke er redegjort for hvilke problemer og kostnader som eventuelt vil oppstå for norsk fiskeeksport.

Det er ikke bare Norge, men også EU som er forpliktet av avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak i GATT/WTO. Hovedprinsippene i SPS-avtalen er at tiltak for å forebygge eller bekjempe sykdom og smitte skal være basert på risikoanalyser, og at dette igjen må være basert på vitenskapelig dokumentasjon og/eller internasjonale standarder.

EU har ikke lagt fram risikoanalyser som grunnlag for at kontrollene av norsk fisk bør økes. Og norske myndigheter har heller ikke krevd at EU skal legge fram en slik analyse, jf. artikkel 5 punkt 8 i SPS-avtalen. Så vi konstaterer fra Bondelagets side at EU i henhold til EØS-avtalen og SPS-avtalen i WTO ikke uten videre kan øke kontrollen av norsk fiskeeksport. Norges Bondelag konstaterer videre at norske myndigheter ikke på noe tidspunkt synes å ha tatt dette som et formelt utgangspunkt eller forsøkt å bruke bestemmelsene i disse avtalene for å løse eventuelle problemer for norsk fiskeeksport.

Nytt regelverk i WTO, altså SPS-avtalen, anføres som en endret forutsetning. Som følge av SPS-avtalen må Norge legge om fra et generelt innførselsforbud på veterinært grunnlag til et system med vilkår for innførsel. Som det også framgår av proposisjonen, er SPS-avtalen ikke til hinder for opprettholdelsen av veterinær grensekontroll overfor EU-land og andre land. Så vi konstaterer på denne bakgrunn at St. prp. nr. 6 ikke anfører tilfredsstillende begrunnelser for å endre eksisterende EØS-avtale.

Vi konstaterer også at EUs regelverk på det veterinære området heller ikke av norske myndigheter anses tilstrekkelig for å sikre hensynet til folke- og dyrehelsa i Norge. Det er et grunnleggende forhold at man i EU-land – med unntak for Sverige og Finland – strir med en rekke sykdommer og smittestoffer vi ikke har i Norge, og vi vet at overføring av mat og levende dyr fra et område med større forekomst av smitte til et område med mindre forekomst innebærer en betydelig risiko for økt smittepress. Og ved å overta EUs regelverk for importkontroll med levende dyr, sæd, embryo og øvrige animalske produkt mister Norge en nødvendig fleksibilitet og handlefrihet til å tilpasse kontroll og tiltak til smittestatus i Norge og det smittepress som oppstår ved import fra andre land.

Norges Bondelag vil konstatere at det er igangsatt og planlagt en rekke nasjonale kompenserende tiltak for å hindre økt smittepress for både levende dyr og næringsmidler. Vi konstaterer også at den norske veterinærforening i en rapport av oktober 1998 vurderer de kompenserende tiltakene på næringsmiddelområdet til ikke å være tilstrekkelige til å hindre et uakseptabelt økt smittepress mot forbrukere i Norge.

Landbrukets faglige vurderinger er også at EUs regler og de kompenserende nasjonale tiltakene ikke er tilstrekkelige til å hindre økt smittepress, og vi vil understreke at de tilleggskravene som næringen nå har jobbet med for å hindre økt smittepress, ikke vil være tilstrekkelige i så måte.

Vi vil også fra Bondelagets side vise til en rapport fra FAO, FNs matvare- og landbruksorganisasjon, som i februar i år advarte om at Europa er svært sårbar for spredning av smittsomme sykdommer som følge av økende transport av dyr og animalske produkt over større avstander, og av økende dyretetthet i enkelte regioner. Vi mener at det er viktig at Norge tar advarslene fra FAO på alvor.

Vi viser også – og det syns vi er veldig viktig – til at norske myndigheter ikke har utført noen konsekvens- eller risikoanalyse i forhold til de foreslåtte endringene, og viser også i den sammenheng til brev fra Statens helsetilsyn av 14. oktober 1998.

Helt til slutt. Vi konstaterer at – og jeg siterer:

«Norge kan dersom folke- eller dyrehelsen er satt i fare ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen og gjøre ensidig vedtak som kan medføre stans i handelen når dette vurderes som nødvendig.»

Som formuleringen understreker, er det ikke anledning til å ta i bruk sikkerhetsklausulen som et føre var-tiltak. Så vi i Bondelaget finner også grunn til å understreke at EØS-avtalen ikke gir anledning til å ta i bruk sikkerhetsklausulen dersom vedtaket strir mot vedtatte EU-regler, uten at EU har anledning til å treffe mottiltak.

Summen av de forholdene jeg har anført – fem minutter går veldig fort, leder – er at på denne bakgrunn vil vi be utenrikskomiteen om å avvise de foreslåtte endringene i EØS-avtalens vedlegg I.

Presidenten: For Norsk Bonde- og Småbrukarlag er det Svein Kostveit som vil starte. Ver så god!

Svein Kostveit: Leiar, vyrde forsamling! Eg sluttar meg til det som sidedama mi her har gjeve uttrykk for, men ynskjer å utdjupe litt kring to-tre element i dette avtaleutkastet.

Fyrst litt kring dyrehelse, som er eit område som me som gardbrukarar, bønder og småbrukarar naturleg er opptekne av. Norsk dyrehelse har vore god. Den har vore god i internasjonal samanheng. Det har sine årsaker i at landet vårt ligg langt mot nord, me har naturen på vår side, og me har Skagerrak som ei sperre mot Europa. Det har òg si årsak i strukturen i norsk landbruk, som er spesiell i forhold til mange me kan samanlikne oss med, og det har kanskje sitt utgangspunkt i haldningar til etikk og dyrevelferd, som er djupt i den norske folkesjela, hjå den norske gardbrukaren.

Det er interessant, tykkjer eg, og tankevekkjande at styresmaktene så tidleg som i 1844 vedtok lovverk som regulerer forholda me snakkar om her i dag, nemleg importrestriksjonar på husdyr. Desse tankane som blei nedfelte den gongen, har blitt stadfesta fleire gonger og blei på nytt og sist understreka i husdyrlova i 1962 – den gongen med brei fagleg og politisk semje.

Dispensasjon frå lovene har likevel ført til vanskar, som f.eks. furunkulose på laks, som me kjenner til, mædi på sau osv. Det har ikkje vore problemfritt i norsk landbruk heller. Men det er òg døme på at handheving av lovverket har halde landet og norske husdyr utafor sjukdomsspreiing, og eit illustrerande døme på det er kugalskap. Dette blei aldri noko problem her i landet, fordi ein vaken veterinærdirektør stoppa fôrimporten før nokon i det heile hadde høyrt om BSE. Han gjorde det ut frå fornuftige biologiske resonnement. Dette viser, tykkjer eg, at både WTO-avtala, noverande EØS-avtale og ei utvida EØS-avtale er tilbakesteg i forhold til tidlegare regime.

Det at tiltak, som det er gjentatt fleire gonger i meldinga, må vere tufta på vitskaplege bevis, høyrest forlokkande ut, det høyrest fornuftig ut, men det utelukkar i praksis eit føre var-prinsipp som har vore svært avgjerande.

Frå EØS-avtala blei vedteken og forhandlingane om tillegg I blei starta, har det skjedd endringar som gjer at me heller bør leggje opp til eit strengare kontrollregime enn før. Det gjeld f.eks. ny kunnskap om smittsame sjukdommar med lang inkubasjonstid hjå dyr, og det gjeld problema med antibiotikaresistens, som på ein måte er ei tikkande bombe.

Me har fått eit auka smittepress både på folk og dyr i den siste tida, m.a. gjennom auka omfang av handel med mat og levande vesen og ei industrialisering av husdyrhaldet, og i staden for å skjerpe kontrollen legg altså no Regjeringa opp til å svekkje kontrollen som ei fylgje av veterinæravtala. Me er ikkje i stand til å tolke det på anna vis.

Kostnadene for norsk landbruk ved innføring av stadig nye kontroll- og overvakingsprogram aukar risikoen for innslepp av smittsame sjukdomar, og tiltak for bekjemping av dette er ikkje godt nok vurdert. Særleg kan kostnadene til bekjemping bli store. Seinast i dag fekk me tal på bordet om kva kostnaden for bekjemping av skrapesjuken kosta – 200 mill. kr. Me etterlyser ei vurdering av husdyrlova sine reglar om erstatning i samband med at styresmaktene no legg opp til eit meir liberalt importvern. Ansvaret for å halde smittsame sjukdommar borte vert i større grad næringa sitt ansvar, utan at me rår over effektive sanksjonsvedtak.

Så litt om dyrevern. Det er me sjølvsagt opptekne av.

Etter at Sverige tapa den berømte saka om kjøtferasen Belgisk blå, er det ikkje urimeleg å tru at norsk dyrevernlov blir utsett for press i same retning. Denne saka syner iallfall ein ting, nemleg kor langt EU er villig til å gå. Den spanske landbruksministeren fortvilar, og dei svenske gardbrukarane fortvilar.

Så til slutt eit par moment kring miljø. Kva med risiko for spreiing av sjukdomar til ville dyr? Det er ikkje problematisert i det heile. Det er eit reelt trugsmål. Kva vil t.d. avtala innebere med omsyn til auka smitterisiko for nye fiskesjukdomar? Korleis kan eventuelt nye sjukdomar hjå oppdrettsfisk bli overførte til vår atlantiske villaksstamme? Det er ikkje problematisert. Regjeringa seier lite om dette, og i Stortinget sin spørjetime 28. oktober dette året stadfester fiskeriministeren at departementet ikkje ser noko behov for å konkretisere eller talfeste verken fordelar eller ulemper knytte til EØS-utvidinga på dette området. Fiskeriministeren nøyer seg med å seie:

«vi» – altså Regjeringa – «antar at det vil være en betydelig fordel for fiskerinæringen at Norge slutter seg til avtalen.»

Den lette tilgangen for norsk fisk til den europeiske marknaden må betalast med tilsvarande tilgang for europeiske matvarer og dyr til den norske marknaden. Fjerning av grensekontrollen skal erstattast med kompenserande tiltak. Desse tiltaka har det til felles at dei er både dyrare, meir byråkratiske og mindre sikre enn den noverande grensekontrollen. Det er lagt inn svært lite nytt frå den noverande regjeringa i forhold til det som allereie var foreslege av Dag Terje Andersen. Denne avtala er komen i stand etter einsidig initiativ frå Noreg si side, grunngjeve med den vanskelege situasjonen for norsk fiskeeksport dersom EU skulle handtere norsk fiskeeksport på same måte som handel med tredjeland. Desse problema er mest sannsynleg svært overdrivne – iallfall har me ikkje fått dokumentasjon på det motsette.

Stortingsproposisjonen inneheld inga utgreiing verken om kostnadene eller andre konsekvensar for fiskerinæringa. På dette viset manglar, slik me ser det, heile grunngjevinga for denne avtala. Norsk Bonde- og Småbrukarlag rår Stortinget til å stemme nei til ei utviding av EØS-avtala, eller i det minste sende ho tilbake for grundigare utgreiing i Regjeringa.

Presidenten: Då kan vi gå laus på spørsmål. Det er meir truleg at det kjem fram noko nytt og interessant her enn i finansdebatten. Likevel må vi slutte etter det som er sett opp i køyreplanen, og eg foreslår derfor at vi køyrer hovudspørsmål og så oppfølging frå den som spør, og ikkje har ein meir omfattande runde slik som i førre høyringa. Eg nemner berre namn og ikkje parti eller komite.

Kjell Engebretsen (A): Kostveit nevnte at tall viser at skrapesyken vil koste oss 200 mill. kr. Jeg tror han var beskjeden, for jeg tror det er statens andel. Totalt er kostnaden for denne sykdommen nærmere 400 mill. kr, og det viser at dyrehelsen er noe som ikke bare er et spørsmål om helse og slike ting. Det er også en voldsom økonomisk interesse som ligger i dette – altså må alle være interessert i å finne fram til ordninger som gjør at dette fungerer best mulig. Vi som sitter og jobber med denne saken nå, forsøker å finne ut av ting, og på visse områder ser vi sammenhenger, på andre områder blir det vanskelig. Den grensekontrollen som eventuelt forsvinner, skal erstattes med kontroll av veterinær på avsenderstedet. Så sendes det en melding, og så skal den kontrolleres av veterinær på mottakerstedet – nå snakker jeg altså om levende dyr. Og så foreligger det naturligvis muligheter for isolasjon osv. her. Hvorfor er dette systemet et svakere system når man snakker om dyrehelse? Hvorfor er denne ordningen, med denne typen kontroll, svakere enn dagens ordning med kontroll på grensen?

Svein Kostveit: Eg lèt ein av våre rådgjevarar, veterinær og gardbrukar Kristin Sørheim, svare.

Kristin Sørheim: Jeg kan først svare når det gjelder sau. Sau har vi nemlig unntak for i dagens EØS-avtale, så det er klart at for sau, og særlig for sykdommer med lang inkubasjonstid og som det er vanskelig å påvise, er det en stor svekkelse. Når det gjelder andre dyrearter, er det med en veterinær grensekontroll ikke så forferdelig mye mer en kan dokumentere av sykdom enn det en kan se gjennom de attestene som medfølger. Men det som har vært en styrke med den nåværende ordning, er at en har kunnet ha ei karantenetid, mens den isolasjonstida som nå er foreslått, er altså for storfe seks måneder og for gris tre måneder, og veldig kort tid for fjørfe. Den isolasjonstiden er så kort at en har på en måte ikke mulighet til å påvise de sykdommene som vi er ute etter. Skulle det være paratuberkulose, ville vi ha trengt to år med de metodene vi har i dag, for å være sikker på at en ikke har smitte.

Kirsten Indgjerd Værdal: Jeg kan tenke meg å legge til en liten ting: Systemet vil være slik som Engebretsen sier. Men det vil jo bety at en må ha tillit og stole helt og fullt på avsenderveterinær, for det er der helsesertifikatene blir utstedt. Og man skal være veldig forsiktig med å kaste «skit» på naboen sin, men det er likevel slik at det har vært en del eksempler som har vist at det har vært svindlet med det. Så det er klart det vil være kompliserende.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil gjerne ha et spørsmål til Kirsten Værdal. Forstod jeg henne rett, mener hun at det ikke er grundig nok redegjort for i proposisjonen hvorfor det er nødvendig å vedta veterinæravtalen fra norsk side. Men det må da vel være slik at det er en fordel å få harmonisert regelverket i Europa. Jeg tenker da f.eks. på å gi forutsigbare rammebetingelser og likeverdige konkurranseforhold for vår næringsmiddelindustri. Jeg vil gjerne ha det utdypet litt.

Og så nevnte hun at dette med tilleggstiltakene ikke var tilstrekkelig. Jeg vet ikke om det er dette zoonoselaboratoriet og ytterligere ressurser til stikkprøvekontroller – det er, så vidt jeg vet, avsatt 2 mill. kr til det. Så det vil jeg også ha noe mer dyptgående kommentarer på.

Og så til slutt: Hvis nå denne avtalen blir vedtatt til tross for at Bondelaget ikke ønsker det, hvilke tiltak må vi prioritere? Selv om man ikke oppnår det primære resultatet som Bondelaget ønsker, kan man kanskje få et resultat som ligger nest inntil. Hvordan skal man gjøre det, og hvilke ressurser må man sette inn for å kunne oppnå det?

Presidenten: Det var Bondelaget som fekk spørsmålet direkte.

Kirsten Indgjerd Værdal: Leif Forsell kan starte med å svare.

Leif Forsell: Hedstrøm spør hvorfor det ikke kunne være en fordel å få et harmonisert regelverk i og med en utvidelse av veterinæravtalen. Det som er vårt naturlige utgangspunkt som et svar på spørsmålet fra Hedstrøm, er å etterlyse hvilke fordeler Norge kan ha ved å utvide EØS-avtalen på dette området. De fordelene man kunne tenkes å ha, måtte i så fall være på fiskesiden, der man har en stor og svært betydningsfull eksport, som alle er kjent med. De fordeler som potensielt måtte være til stede her, er det ikke redegjort for i proposisjonen, til tross for at man i realiteten har hatt tre år på å forberede en slik dokumentasjon.

Fra vår side er det klart at det er potensielle ulemper i forhold til levende dyr, og det er også potensielle ulemper for norske forbrukere når det gjelder import av matvarer, som åpenbart vil medføre kostnader som etter vår vurdering vil overstige de mulige kostnader som man ville kunne hatt på fiskesiden.

Presidenten: Vil Hedstrøm følgje opp?

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg syns ikke jeg fikk grundig nok svar på f.eks. tilleggstiltakene og vurderingen av det, og de midlene som er satset på økt stikkprøvekontroll for å få et tross alt akseptabelt resultat. Selv om Bondelaget ikke er enig i denne utvidelsen av veterinæravtalen, hva bør prioriteres? Jeg vet at Bondelaget sitter inne med mye kunnskaper og ekspertise, og har vel sikkert også en oppfatning av hvordan man bør og skal prioritere hvis denne veterinæravtalen blir inngått.

Eli Reistad: Det ble henvist til at tilleggstiltakene ikke var tilstrekkelige. Når det gjelder næringsmidler, støtter vi oss på en rapport Veterinærforeningen har laget på næringsmiddelområdet. Det er vårt faglige grunnlag for vurderingen på næringsmiddelområdet.

Når det gjelder levende dyr, har landbruksnæringen selv gjennom koordineringsenheten for smittebeskyttelse ved import vedtatt såkalte tilleggskrav som næringen selv vil stille. Det er ut fra faglige vurderinger av hva som kunne tenkes å være noenlunde tilfredsstillende ekstrakrav i tillegg til de offentlige kravene som vi nå ser blir nedfelt. Men selv disse tilleggskravene vil ikke være nok. Både avhenger det selvsagt av importvolum, og dernest er det på ingen måte gitt at landbruksnæringen selv er i stand til å få hånd om alt og få alle inn under det tilleggssystemet som næringen selv legger opp til. Men det offentlige systemet er etter vår faglige vurdering for dårlig. Derfor håper vi å kunne fange opp det aller meste ved våre egne tilleggskrav i næringen. Men heller ikke vi har kontroll på alle som vil foreta import, og det har vi ingen mulighet til.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak som skal prioriteres hvis denne avtalen likevel går igjennom, er det slik at det er noe helt fundamentalt ved denne avtalen og det en går inn på – det på en måte å flytte biologisk materiale og levende dyr fra et område med en større sykdomsforekomst og over i et område, altså Norge, med lavere forekomster, og det er dokumentert, som en er kjent med. Det er der hovedproblemet oppstår. Og det å kunne anvise såkalt kompenserende tiltak som fullt ut dekker opp for en slik biologisk grunnleggende faktor, er ikke enkelt.

Kristin Sørheim: Vi har valgt å konsentrere oss om husdyrhelse og dyrevern, så jeg skal ikke si så mye om matvarekvalitet. Men det forslaget til økt stikkprøvekontroll som er fremmet av Regjeringen, oppfatter vi nærmest som det samme som man fikk avslag på da reforhandling ble forsøkt gjennomført. Da ble det sagt nei til å ta flere vareparti i arrest og økt stikkprøvekontroll.

Når det gjelder tiltak som må prioriteres på nasjonal basis, mener vi at en bør vurdere om en kan ha lengre isolasjonstid. Metodeutvikling, diagnostikk og risikovurdering er helt klart ting som må prioriteres framover.

Jeg har en liste her over hva som er næringens krav, næringens råd og det offentliges krav. Det som er et problem for næringen, er at vi ikke har sanksjonsmuligheter. Markedsregulatoren Norsk Kjøtt eller Norske Meierier kan f.eks. ikke nekte å ta imot produkter fra dyr som er importert i strid med næringens råd eller næringens krav, bare hvis det er brudd på offentlige krav. Det er også en ting vi fra Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget har bedt om ble avklart tidligere.

Ansgar Gabrielsen (H): Værdal sa innledningsvis litt om begrunnelsen for hele reforhandlingen, og det hun sa om dette – og kanskje særlig det hun ikke sa, men som lå mellom linjene – kunne jeg ha tenkt meg å få en vurdering av. Hva oppfatter Bondelaget som den egentlige begrunnelsen hvis dokumentasjonen og det som fremkommer som begrunnelse, ikke skulle være gjeldende?

Dernest kunne jeg tenke meg å spørre: Er det ikke slik at for så vidt både Bondelaget og Norsk Bonde- og Småbrukarlag er prinsipielle motstandere av i det hele tatt å tilrettelegge for økt mulighet for import, uavhengig av hvor sikker man måtte være på smitteområdet? Den jobben man har gjort i fortid i forhold til å sikre seg at så nærmest ikke blir mulig, er kanskje også relativt tunge argumenter i den argumentasjonen man kjører nå. Dernest kunne jeg tenke meg å få, i tillegg til det som ble sagt om lengre isolasjonstid som ett mulig virkemiddel – forutsatt at dette nå blir vedtatt – helt konkret to-tre punkter som kunne være med på å dempe den negative effekten av at vi gjennomfører avtalen.

Presidenten: Kven vil svare frå Bondelaget?

Kirsten Indgjerd Værdal: Leif Forsell skal få svare, men jeg har bare lyst til å komme med noen få setninger først. Gabrielsen får det til å høres ut som om vi av prinsipp – du antydet jo på grunn av EU-motstand og en del sånne ting – er uhyre skeptiske her. Men jeg tror nok man skal ha en ydmykhet, for tross alt, når vi handler med biologisk materiale, handler med levende dyr, handler med mat, er det helt åpenbart at det fører til økt smitte. Jeg tror også det er veldig viktig å ha en ydmykhet i forhold til det at vi som bønder vet at dette handler veldig fort om vår hverdag. I det øyeblikket vi har handlet på oss smittsomme sykdommer som er vanskelige å håndtere, vet vi at vi har et kjempeproblem som næring. Man skal ha ganske stor respekt, for det som man legger opp til nå, er en type gambling med noe av det som er norsk landbruks sterkeste konkurransefortrinn, nemlig dyrehelsen i tillegg til matkvaliteten. Vi nærmer oss i hvert fall problemstillingene ut fra det at vi ikke ønsker noe gambling om det, fordi vi vet at det er dyrebart for oss, og vi vet at den berømmelige priskonkurransen makter vi aldri med, men det er her vi har vårt fortrinn.

Leif Forsell: Som det framgikk av Kirsten Værdals innlegg, er ikke Norges Bondelag prinsipielt mot å handle med næringsmidler. Det er ikke på det planet det går. Men jeg tror man gjør klokt i å ha veldig stor respekt for at det å handle med biologisk materiale, som næringsmidler faktisk er, er mer problematisk enn å handle med stål og spiker. Det fører en del andre ting med seg, og det tror jeg alle bør ta innover seg.

For eksempel er kanskje 60 år et forholdsvis langt tidsperspektiv for oss, men for 60 år siden var dyrehelsesituasjonen i Norge omtrent den samme som det den er i flertallet av EUs medlemsland i dag. Så har man gjennom et møysommelig arbeid i regi av den norske veterinærhelsen i etterkrigstiden bygd opp en situasjon som er forholdsvis unik i Norge, ved siden av Island og i noen grad Sverige og Finland. Det bør ikke overraske noen at vi etter det arbeid som er gjort i hele etterkrigstiden, kommer her og uttrykker en smule bekymring over at det, som lederen i Forbrukerrådet var inne på, kan gjennomføres tiltak som etter vår oppfatning kan likne på gambling med det arbeidet som er gjort.

Så til hva Norges Bondelag oppfatter som den egentlige begrunnelsen, gitt at vi ikke kan se at man har dokumentert at det er en konkret nytteverdi for fiskeeksporten, men det er i hvert fall ikke noen særlig stor konkret nytteverdi for fiskeeksporten. Det er mulig at det er andre som må svare på det. Vi kan konstatere at dette spørsmålet kom opp i 1995. Vi må også konstatere at man tilsynelatende aldri på noe tidspunkt har vurdert, heller ikke ut fra de svar som har kommet på spørsmål fra komiteen til Utenriksdepartementet, hvorvidt EU har anledning til å gjennomføre den eventuelle økte kontroll vis-à-vis norsk eksport av fisk som man fra norsk side har ment at man ville gjøre. Det er overhodet ikke åpenbart at EU engang har anledning til det i henhold til WTO/SPS-avtalen. Det sporet har, så vidt jeg har oppfattet, og da i medhold av Utenriksdepartementets brev, overhodet ikke vært vurdert fra norsk side i denne prosessen som har pågått over tre år.

Når det gjelder de mer detaljerte spørsmål om tilleggskrav, vet jeg ikke om andre skulle ta det.

Eli Reistad: Bare helt kort til det med tilleggskrav, som for så vidt Hedstrøm spurte om i stad. Vi kan selvsagt gjerne sørge for at komiteen får det som er næringens tilleggskrav, og der vil det framgå mer detaljert hva som er vurdert faglig fra næringen, som man i hvert fall må forsøke å få på plass. Det skal vi selvsagt bidra til at komiteen får.

Presidenten: Ei kort oppfølging – Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg sier takk for å få det oversendt. Det brevet som jeg sitter med, som er kommet fra Norges Bondelag, viser til en MMI-undersøkelse som er gjort på oppdrag av Norges Bondelag, og så støtter man seg på Den Norske Veterinærforening som for så vidt har en grundig analyse av dette, og det innledende brev fra Helsetilsynet til Landbruksdepartementet. Jeg tror for så vidt det ville være nyttig å få direkte innspill på akkurat de tingene, for det er klart at en meningsmåling jo gir en pekepinn på hva folket mener, men det kunne være greit å ha noe i tillegg.

Et lite tilleggsspørsmål når man bruker ordet gambling. Man tar ikke ubetydelig risiko når man gambler, og det er ikke gitt at man vinner. Så vidt jeg har skjønt, er det sånn at importen av kjøtt fra EU dreier seg om ca. 150 tonn i året. Det er syv-åtte trailerlass i året med kjøtt fra EU, mens vi eksporterer ca. ti trailerlass i timen med fisk fra Norge. Synes bondeorganisasjonene, når man tenker på disse proporsjonene og den debatten vi har gående, at dette står i rimelig forhold til hverandre?

Presidenten: Eg har fleire på lista til spørsmål no enn eg hadde då vi hadde mykje lengre tid, så det er ikkje alle som slepp til, men vi gjer så godt vi kan. Alle som har spørsmål og svar, brukar no tida til andre. Kven vil no starte?

Leif Forsell: Importen av kjøtt til Norge varierer svært mye. Den har også vært oppe i 10-15 000 tonn i de senere år. I perioden 1994-97 var den jevnt over godt over 10 000 tonn. Vi oppfatter nok at det at gamblingen ikke er større enn det den faktisk er, i veldig stor grad avhenger av at vi har tollsatser som ikke er berørt av veterinæravtalen. Det er klart at med de importbegrensninger som følger av tollsatsene, vil ikke importen kunne bli svært stor eller svært mye større i første omgang. Men alle vet jo at hvis man fjerner det veterinære regelverket i forhold til EU, kan det etableres en ny dynamikk, og den nye dynamikken kan jo også forseres med eventuelt nye WTO-forhandlinger i løpet av forholdsvis kort tid. Vi ser noe mer langsiktig på det enn fra dag til dag, år til år.

Presidenten: Ein kommentar – Kristin Sørheim.

Kristin Sørheim: Dette er jo ikke først og fremst et økonomisk regnestykke for oljelandet Norge. I Småbrukarlaget er det klart at vi prinsipielt mener at det er galt med økt handel med biologisk materiale. Det er ikke bare fordi vi blir påført sykdommer. Det er i like stor grad fordi EU kan bli påført sykdommer eller andre bli påført sykdommer. Vi har basert oss på råd fra Den Norske Veterinærforening og andre som ikke har noen egeninteresse og ikke noen økonomisk interesse i dette, og vi har også basert oss på tidligere veterinærdirektør Olav Sandvik, som var en ganske frittstående og faglig sterk person. Så dette er en biologisk sak, ikke en økonomisk sak. Det bør dere ta innover dere.

Odd Roger Enoksen (Sp): Til et par stikkord som ble sagt i innledningen, og som jeg hadde lyst til å henge meg litt på. Det ene går på spørsmålet om dyrevern, og jeg har lyst til å la spørsmålet gå til veterinæren i panelet. Hva slags betydning vil tilslutning til veterinæravtalen ha for dyrevern? Det var nevnt spesielt fra deres side.

Det andre gjelder antibiotikaresistens, som også var nevnt. Hva slags sammenheng ser man mellom økt risiko for antibiotikaresistens og tilslutning til veterinæravtalen?

Kristin Sørheim: Var det jeg som skulle prøve å svare på det?

I den norske dyrevernloven § 5 sies det at det er forbudt å endre dyrs arveanlegg ved genteknologiske metoder eller ved tradisjonelt avlsarbeid hvis dette gjør dyret uskikket til å utøve normal atferd osv. Det er forbudt å avle dyr slik. Vi og Landbruksdepartementets etikkutvalg har henvendt oss til departementet for å få laget forskrifter som på en måte kan sette en stopper for slik avl. Det har vi ikke lykkes med å få gjennom ennå. Det er det svenskene har gjort, og det er deres forskrifter som på en måte har tapt gjennom denne EU-dommen. Det er knyttet til avl og ikke generelt dyrevern, men det viser iallfall at det vil bli vanskelig for oss å innføre forskrifter som kan stoppe en slik avl og produksjon av dyr som er nevnt her først. Noe annet er jo at EUs dyrevernbestemmelser nå er tatt inn gjennom tillegget til EØS-avtalen. Den har vært unntatt fra dette før. Det er minimumsbestemmelser EU har for dyrevern. Blant annet er det tillatt med halekupering på gris og nebbklipping på høner, og de har mindre burhønsareal og slike ting. Jeg kan ikke skjønne at vi nå gjennom å vedta denne avtalen f.eks. kan nekte import av produkt som er framstilt på en slik måte. Altså vil denne avtalen på en måte gå ut over vår dyrevernlovgivning og kan da føre til at forbrukerne er nødt til å kjøpe produkter som er framstilt på en måte vi absolutt ikke ønsker her i landet.

Når det gjelder antibiotikaresistens, vet vi jo at det er et mye større problem i EU-land enn hos oss, og gjennom økt import og dårligere kontroll er det klart at vi kan risikere å dra med oss dette. Vi er i ferd med å etablere overvåkingsprogram for dette, så det kan jo hende at vi med metoder og litt mer utvikling på den siden kan greie å sikre oss mot det. Men vi er ikke så langt.

Presidenten: Eg føreslår at vi då berre går over til spørsmål og svar så langt vi kommer på lista.

Modulf Aukan (A): Det er bl.a. blitt snakka om mengda av importert kjøtt her i dag. Tal som eg sit med frå Næringsmiddeltilsynet i Oslo viser at i 1997 åt kvar nordmann 1,5 kilo importert kjøtt. Til samanlikning åt vi 58 kilo norskprodusert kjøtt. Veterinæravtalen vil ikkje verka direkte inn på det med tollvernet og dermed på importnivået. Tollsatsane vert avgjorde i samband med WTO-avtalen, og i løpet av 1999 er det som kjent nye forhandlingar om ny WTO-avtale. Sist tok det sju år å forhandla fram ein ny avtale. Med andre ord: Nivået på norsk import av kjøttprodukt vil sannsynlegvis vera fast i den tida framover . Spørsmålet blir då: Med dei kontrollrutinane og det regimet som det no vert lagt opp til, vil man klare å handtere den mengda med import som ein har allereie i dag? Det er det som er det aktuelle spørsmålet no i 1998 – altså om ein ikkje legg andre føresetnader i det enn dagens importnivå.

Svein Kostveit: For det fyrste ynskjer eg vel å understreke her at ein bør ha eit noko lengre tidsperspektiv i dette ordskiftet enn sju år, og det er heilt naturleg å knyte WTO-forhandlingane opp til det som her skjer. Får me auka import, som ligg i korta i dei forhandlingane som startar i 1999, blir utfordringane endå større, presset blir endå kraftigare, og sju år i denne samanheng er småtteri. Her er det kanskje snakk om biologisk forureining som er det ein kallar irreversibel. Det er tungt og kostbart å rette opp att feil som skjer, slik at eg vil absolutt rå dei som skal votere over dette, til å ha eit tidsperspektiv langt over sju år i ei sak som dette.

Leif Forsell: For meg framstår vel kanskje problemstillingen som motsatt av det Aukan tar opp her. Det vi må se i øynene, er at vi framover kan få et svekket tollmessig importvern. Nettopp derfor er det desto viktigere å ha en solid og fornuftig veterinær grensekontroll. Det er vårt utgangspunkt.

Presidenten: Erik Solheim, deretter Leif Helge Kongshaug, og så ser vi kor mykje klokka er når vi er der.

Erik Solheim (SV): Tilsynelatende dreier denne høringen seg om hvorvidt Stortinget skal vedta veterinæravtalen. Men i alle realiteter ble den godkjent av Regjeringen for langt over et år siden, og det samme var det et overveldende flertall for i Stortinget. Det er veldig vanskelig å tro at dere eller noen andre kan si noe som kommer til å snu akkurat det. Med andre ord: Det reelle spørsmålet som står på dagsordenen, er gitt denne rammen: Hvilke tiltak kan dere foreslå som kan sørge for at resultatet blir minst dårlig eller best mulig? Jeg har lyst til å spørre om særlig en ting. Det er jo innenfor den rammen som nå ligger, anledning til å føre kontroll på basis av mistanke. Hvordan kan en slik anledning bli brukt på en aktiv, pågående og kreativ måte av norske myndigheter? Hvordan oppfatter dere den bestemmelsen? Hvor langt kan den tøyes i retning av å foreta en reell kontroll når det først er noe som er skadelig og vi ikke er interessert i å få det inn i landet?

Kristin Sørheim: Jeg vil ikke ta opp mat, for det kan jeg minst om.

Men når det gjelder husdyrsykdommer, ser jeg ikke at det lar seg gjøre med den korte isolasjonstiden som vi har fått i dag. Om en har mistanke i form av mistenkelige attester eller andre ting, gir ikke det oss mulighet til å få konstatert om det er sykdom til stede eller ikke – ikke når det gjelder de sykdommene som har lang inkubasjonstid, og som er vanskelige å påvise i dag. Så jeg tror at den muligheten til aktiv, kreativ bruk av dette, som du sier, er liten når det gjelder husdyr.

Presidenten: Vi tar her det siste spørsmålet, frå Leif Helge Kongshaug, så begge kan bli svara på i siste runden.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er slik at hvis grensekontrollen forsvinner, er det forslag om å sette ned en god del kompenserende tiltak. Det er økte bevilgninger, slik at totalt sett skal kontrollen bli større. Nå kan vi diskutere prinsipp her, hva som er best av føre var-prinsippet og skadebegrensende tiltak osv. Men for den enkelte forbruker er det den praktiske hverdagen som er viktig.

Hvorfor mener dere at den nye ordningen med stikkprøvekontroll er dårligere for den enkelte forbruker og gir større utrygghet enn den gamle ordningen, når det nå blir satt inn totalt sett større ressurser nettopp til kontroll?

Presidenten: Vil Reistad svare på begge desse to?

Eli Reistad: Ja takk! Først til Solheim. Vi er vel faktisk invitert til høring for å uttale oss om St.prp. nr. 6 og spørsmålet om Stortinget skal godkjenne EØS-avtalen.

Erik Solheim (SV): Dere har også litt politisk teft!

Eli Reistad: Men dernest forstår vi for så vidt at det spørsmålet dukker opp, gitt det Stortinget ligger an til så langt. Men vi forutsetter jo at Stortinget har en åpen og ryddig behandling av dette her, og Stortinget har jo strengt tatt ikke tatt stilling til alle deler tidligere, så vi går ut fra at det blir en solid stortingsbehandling.

Så spør du om det med – skal vi si –å utnytte regelverket for kontroll på basis av mistanke. Det er klart at en sikkert kan sette inn en hel uendelighet av ressurser i forhold til kontroller og stikkprøvekontroller, men det er et par viktige forutsetninger. Den ene er at hvis en begynner å kontrollere utenlandske varer mer enn norske varer, og handelspartneren skulle begynne å bry seg med det, så har en ikke uten videre anledning til det. Og så: Kontroll på basis av mistanke er selvsagt et spørsmål som ikke er prøvd ut enda, verken i forhold til overvåkingsorgan eller for den saks skyld EU-kommisjonen – hvordan reaksjonene ville bli. Og vi kan jo for så vidt sånn sett si at siden SNT sier at det er ti ganger så stor sjanse for å finne salmonella i et parti framstilt for importkontroll som for norsk kontroll, så vil alle partier være under mistanke. Men jeg tror nok ikke det uten videre betyr at vi kan kontrollere alle partier med importvarer. Det ville jeg nok bli forundret over. Men det er klart at dette er spørsmål om å tøye og strekke, og det får vi ikke vite før vi får prøvd oss fram.

Så til spørsmålet fra Kongshaug om hvorfor dagens stikkprøvekontroll er dårligere enn den foreslåtte stikkprøvekontrollen. I dag blir altså alle partier kjøtt framstilt for importkontroll tatt salmonellaprøver av på grensen, bortsett fra fra de nordiske landene. Grensekontrollen vet jeg foregår ikke nødvendigvis fysisk på grensen, men det er en grensekontroll, og partiene slipper ikke nødvendigvis ut i handelen før resultatene er kjent. Det som vil bli det nye systemet, er at partiene med kjøtt kan være ute i butikkene og oppett lenge før resultatene av stikkprøvekontrollene er klare. Dessuten er det selvsagt veldig kostnadseffektivt å kontrollere der som faren for f.eks. salmonella er størst, altså ved partier som er framstilt for importkontroll, i forhold til å skulle kontrollere norske partier like hyppig, hvor det ikke er så høy forekomst av f.eks. salmonella.

Presidenten: Då må vi dessverre stoppe. Det som ikkje er sagt, må vi få skriftleg frå dei to organisasjonane. Det er visstnok tekniske grunnar til at vi må sette strek absolutt på tida. Men tusen takk skal de ha!