Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk til forsknings- og høyere utdanningsminister for hennes gode orientering. Jeg vil gjerne følge opp den orienteringen og si litt mer om arbeidet med forberedelsene knyttet til vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode.

I tillegg vil jeg komme inn på EUs klimamål og siste utvikling i prosessene rundt EUs minstelønnsdirektiv.

Aller først vil jeg si noen ord om den saken som har fått mye oppmerksomhet de siste dagene, om EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer, hvor også Norge og Island omfattes. Slik jeg orienterte grundig om i min redegjørelse i Stortinget på tirsdag, er vi uenige med EU i denne avgjørelsen. Regjeringen har i nært samarbeid med Island, og støttet av Liechtenstein som er det tredje EØS-/EFTA-landet, argumentert med at beskyttelsestiltak i denne saken er uforenlig med EØS-avtalen.

Dette var et sentralt tema på EØS-rådsmøtet forrige torsdag, 20. november. Dette fant sted bare to dager etter at EUs medlemsstater hadde vedtatt globale beskyttelsestiltak på ferrolegeringer som også omfatter Island og Norge.

Beskyttelsestiltakene ble det sentrale temaet på dette møtet. Fra EØS-/EFTA-landenes side uttrykte vi vår tydelige misnøye med vedtaket til våre motparter i møtet. Det var henholdsvis det danske EU-formannskapet ved europaminister Marie Bjerre og Europakommisjonen, som var representert ved kommissær for økonomi og produktivitet, Valdis Dombrovskis. Vi gjentok vår uenighet i tolkningen av EØS-avtalen som EU har lagt til grunn og vår bekymring for at vedtaket kan føre til fragmentering av det indre markedet, særlig hvis dette gjentar seg på nye felt. Vi mener jo at det indre markedet består av 30 land, og at det da ikke kan være et indre indre marked på 27 land innenfor de 30.

Jeg har bare lyst til å gjenta her at det er ingen uenighet mellom oss og EU om hvorvidt EU har rett etter WTO-avtalen til å innføre beskyttelsestiltak. Den situasjonen på markedene i Europa er veldig alvorlig, og man blør industri, og det er overkapasitet i Asia som fører til at ferrolegeringer underbys på det europeiske markedet. Der er vi helt omforent.

Det uenigheten går på, er hvordan man skal tolke det i lys av EØS-avtalens Artikkel 10, om at det skal være fri bevegelse av varer og tjenester på EØS-markedet. Og så er det rekkevidden av Artikkel 112. Jeg vil bare vise til det jeg sa i redegjørelsen. Men det er også rom for «safecard», eller beskyttelsestiltak, også internt i EØS, men vi mener at vilkårene ikke er oppfylt. Det mener de at de er.

For den interesse det måtte ha, var det EFTA-siden som ønsket å få inn denne artikkelen. EU-kommisjonen var den gang imot eller skeptisk, men vi fra vår side insisterte på å få den inn, og nå blir den brukt av EU-kommisjonen. Og etter mye strid innad i EU ble det flertall for den tolkningen.

EU har imidlertid vært svært tydelig på at de på ingen måte ønsker å straffe oss. De mener at dette var eneste mulighet i denne saken til å beskytte egen industri i henhold til WTO-regelverket fordi volumene av norsk og islandsk eksport er så store. Dette er et tidligere utestet felt, fordi dette problemet rett og slett ikke eksisterte da verdens handelspolitikk var i bedre lage. Det er en konsekvens av en mer turbulent verden at dette problemet i det hele tatt er kommet opp, og det illustrerer da at grenseflaten mellom hva vi er med på gjennom EØS og hva våre nærstående i det indre markedet er med på gjennom EU, er økende. – Dette kommer vi tilbake til i debatten i Stortinget i dag.

Kommissær Dombrovskis la vekt på at vedtaket hadde funnet sted som følge av helt spesielle omstendigheter og forsikret oss om at det ikke foreligger planer om lignende vedtak på andre felt. Formannskapet, ved europaminister Bjerre, var tydelig på at EØS-avtalen er viktigere enn noensinne også fra deres side. Kommisjonspresident von der Leyen har gjengitt de samme budskapene til statsminister Støre i flere omganger. EU-siden gjorde heller ingen koblinger til andre saker, f.eks. til EØS-etterslepet, som det har vært spekulert i. De er selvfølgelig opptatt av at etterslepet skal gå ned, men det har ikke vært noen kobling i denne konkrete saken.

Framover vil vi ha flere anledninger til å ta opp EØS, handel og økonomisk sikkerhet med EU, herunder også denne konkrete saken. Dette ble også forsterket i forbindelse med EØS-rådsmøtet for en uke siden i dag. Jeg nevner tre eksempler på det:

For det første følger det av vedtaket om beskyttelsestiltak at vi skal ha konsultasjoner hver tredje måned for å vurdere effekten av tiltakene på markedet, for det går fram av Artikkel 112 at tiltakene skal være så begrenset i omfang og tid som mulig og interferere minst mulig med funksjonen av det indre markedet.

For det andre etablerer vi nå en tettere dialog om handel mellom EØS-/EFTA-landene og EU.

(Her mangler lydopptak. Det som følger under i kursiv, er fra utenriksministerens manus.)

For det tredje vil vi styrke dialogen om økonomisk sikkerhet.

Vi kom også inn på flere andre temaer på møtet, bl.a. viktigheten av at krav om europeisk opprinnelse viser til hele EØS-området, altså 30 land ikke bare 27, og arbeidet som gjøres for å redusere etterslepet av rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen. Her har vi igangsatt et omfattende effektiviseringsarbeid på norsk side, som også framgikk av redegjørelsen.

La meg så gå litt tilbake til det som forsknings- og høyere utdanningsministeren også tok opp, nemlig de største og viktigste programmene, Horisont Europa og Erasmus+. Jeg vil bare supplere det som ble sagt om hvor vi står i arbeidet med programmene generelt og arbeidet som var satt i gang for å vurdere norsk deltakelse.

Departementene jobber med analyser av programutkastene, og UD viderefører sitt koordineringsarbeid. Vår EU-delegasjon i Brussel følger EUs arbeid tett.

Den siste måneden har departementene arbeidet mye med deltakerrettigheter. Og, som det ble nevnt av forsknings- og høyere utdanningsministeren, dette er et tema som går igjen på flere felt. Det er vi i EØS-/EFTA-statene som må passe på at vi blir husket på i disse forskjellige programmene, hvor vi mener vi har ønske om og rett til å delta. Det må vi hele tiden gjennomføre tiltak for å minne om.

For få dager siden overleverte EFTA-sekretariatet en såkalt EFTA-kommentar til EU om EØS-/EFTA-statenes deltakerrettigheter. I denne EFTA-kommentaren uttrykker vi bekymringer over utkast til bestemmelser om EU-preferanse ved tildelinger. I kommentaren ba vi også om klare referanser til rettighetene vi har etter EØS-avtalen.

Fagdepartementene, som vi hørte, arrangerer innspillsmøter, og vi opplever at det er stor interesse. Og, som det ble sagt, programmene berører store deler av vårt samfunn. Møtet 24. november viste stor interesse for aktiv deltakelse når det gjelder det europeiske Konkurranseevnefondet og Horisont Europa, og vi må se alt dette i sammenheng.

Norges deltakelse i EUs programmer er en viktig del av vårt samarbeid under EØS-avtalen. Vi må får mye igjen, og slik jobber vi sammen med EU om samfunnsutfordringer vi vanskelig kan løse alene.

Da vil jeg gå videre til det neste temaet på min liste, som er EUs nye klimamål.

Klima- og naturkrisen er vår tids største samfunnsutfordring. Den kan ikke håndteres uten tett internasjonalt samarbeid og grønn omstilling av det europeiske markedet. EU er en sentral pådriver og premissleverandør også i den globale klimapolitikken. Ingen har som EU – hvori opptatt oss, for vi er med i dette samarbeidet – på samme måte oversatt overordnede FN-mål til konkrete tiltak innenfor hver samfunnssektor. Derfor ligger på en måte gullstandarden for praktisk klimapolitikk i Europa og i den europeiske grønne given, som vi er med i gjennom klimasamarbeidet, gjennom EØS, gjennom at vi er en del av ETS, altså kvotesystemet, og at vi også nå slutter oss til CBAM.

Denne høsten har EU arbeidet med å vedta to ulike klimamål. Det første er EUs klimamål for 2035 under Parisavtalen. Det andre er EUs klimamål for 2040. Dette skal lovfestes i EUs klimalov og danne utgangspunktet for EUs nye klimaregelverk.

Begge målene er viktige for Norge. Regjeringen ønsker å fortsette klimasamarbeidet med EU og arbeider ut fra at Norges klimamål både for 2030 og for 2035 under Parisavtalen skal oppfylles i samarbeid med EU.

EUs nye klimamål under Parisavtalen er å redusere netto klimagassutslipp mellom 66,25 og 72,5 pst. sammenlignet med 1990 innen 2035. Norges mål for 2035 er som kjent å kutte utslippene med 70–75 pst. EUs mål overlapper derved godt med Norges mål for 2035 og gir et godt utgangspunkt for videre samarbeid med EU om en effektiv klimapolitikk. Det er bra for Norge og også for vår konkurransekraft.

Vi vil se nærmere på detaljene før vi kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av konsekvensene av EUs mål. Vi skal samtidig komme tilbake til hvordan regjeringen planlegger å nå Norges Paris-mål for 2035. Det er i tråd med enigheten i Stortinget i vår.

EUs klimalov tilsier at EU vedtar et klimamål også for 2040. Dette er ikke vedtatt ennå. Det gjenstår fortsatt å komme til enighet mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet før målet kan vedtas og lovfestes.

Kommisjonen la i sommer fram sitt forslag, som er at EU reduserer netto klimagassutslipp med 90 pst. sammenlignet med 1990 innen 2040. Lovforslaget fulgte dermed den tidligere anbefalingen om et mål på 90 pst. Samtidig åpner forslaget for samarbeid med land utenfor EU i form av kjøp av internasjonale klimakvoter gjennom Parisavtalens artikkel 6.

I begynnelsen av november landet Rådet sin posisjon etter tøffe forhandlinger. Rådet ønsker også et mål på 90 pst., men der 5 pst. kan nås gjennom kjøp av internasjonale klimakvoter i henhold til Parisavtalen – altså minst 85 pst. oppfyllelse i EU og inntil 5 pst. gjennom internasjonale klimakvoter.

Rådet ønsker også muligheten til å revidere målet senere, dersom nødvendig. Hovedlinjene i Rådets forslag støttes av Europaparlamentet, som vedtok sin posisjon i midten av november. Det er et mål å få på plass politisk enighet gjennom såkalte trilogforhandlinger innen utgangen av året.

Kommisjonen forbereder revisjoner av klimaregelverket for perioden etter 2030, i tråd med det nye 2040-målet. Det er ventet at Kommisjonen vil legge fram forslag til nytt klimaregelverk i løpet av neste år.

Det kan gå flere år før vi vet hvordan det endelige regelverket vil bli. Norge vil på vanlig måte medvirke i utformingen av det nye regelverket, og Norge leverte sommeren 2025 sine innspill til Kommisjonens høring om det nye klimakvotesystemet for perioden etter 2030. Det er regjeringens intensjon å fortsette klimasamarbeidet med EU, også utover deltakelse i kvotesystemet, men det må foretas en konkret vurdering av de nye klimaregelverkene når disse foreligger. Vi følger nøye med på utviklingen av nytt klimaregelverk i EU.

Jeg vil også minne om at for norsk næringsliv og alle andre lands næringsliv er det nesten enda viktigere å vite hva klimamålene, kvotesystemet og regulatoriske tiltak blir i framtiden, for det er nå man tar beslutninger om investeringer og ulike typer valg, og da må man gjøre det med en viss horisont framover. Derfor er det nå på høy tid at vi avklarer hva som vil være forholdet også etter 2030, for så langt har vi jo hatt veldig mye fokus på 2030-målene.

Avslutningsvis vil jeg ta opp hvor vi står med EUs minstelønnsdirektiv.

EUs minstelønnsdirektiv ble vedtatt i oktober 2022. Direktivet skal bl.a. sikre tilstrekkelige lovfestede minstelønninger og fremme kollektive lønnsforhandlinger. Dette har vært et krevende felt for oss fordi vi i likhet med bl.a. andre nordiske land har en annen modell for hvordan lønnsfastsettelse skjer.

Danmark anla 18. januar 2023 søksmål for EU-domstolen om å annullere minstelønnsdirektivet, og den svenske regjeringen støttet søksmålet. Danmark mente at direktivet ikke er i tråd med kompetansefordelingen mellom EU og medlemsstatene. Etter dansk syn griper direktivet direkte inn i lønnsfastsettelse og organisasjonsfriheten. Dette er nasjonal kompetanse etter EUs traktater.

Tidligere i år støttet EU-domstolens generaladvokat i en ikke-bindende uttalelse Danmarks syn, at minstelønnsdirektivet måtte annulleres.

Avgjørelsen fra EU-domstolen kom 11. november. I dommen fastslås det at det kun er direkte innblanding i lønnsfastsettelsen og organisasjonsfriheten som faller utenfor EUs kompetanse. Domstolen annullerte derfor to av bestemmelsene i direktivet som gjelder for medlemsstater med lovfestede minstelønninger, og som omhandler fastsettelsen og oppdateringen av disse. Bortsett fra disse to bestemmelsene avviste altså domstolen Danmarks søksmål, og størstedelen av direktivet opprettholdes.

EU-domstolens avgjørelse er ikke direkte relevant for oss. Norge var som EØS-stat ikke en del av rettsprosessen. Vår vurdering, sammen med de øvrige EØS-/EFTA-statene, er at direktivet ikke er EØS-relevant. Europakommisjonen er informert om vår posisjon, og de har gitt tilbakemelding om at de ikke er enig i vår vurdering. Det må imidlertid være enighet mellom partene for å ta et direktiv inn i EØS-avtalen. Danmarks søksmål var basert på at direktivet bryter med EUs traktat, og den gjelder ikke for EØS-statene. Vi vil se nærmere på EU-domstolens argumentasjon, men vår vurdering av direktivets EØS-relevans baserer seg på andre vurderingstemaer enn annullasjonssøksmålet. Regjeringen står derfor fast ved vurderingen at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, og at det ikke er EØS-relevant.

Da sier jeg takk for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk for det. Da er det åpent for spørsmål. Vi begynner med Astrup.

Nikolai Astrup (H): Takk for redegjørelsen. Jeg starter med ferrolegeringer. Så vidt jeg kan forstå, er det slik at industrien vurderer at konsekvensene antakelig vil være små, men at det er prinsippet om dette todelte indre markedet som er utfordringen. Min bekymring – og jeg vil gjerne høre utenriksministerens syn på det – er at nettopp fordi konsekvensene er små, kan det bety at verktøyet på en måte ikke er spisst nok, og at EU over tid kommer til å få behov for å stramme til. Da er prinsippet om at vi er på utsiden, etablert og konsekvensene mye større. Hvis utenriksministeren kunne si litt om hva han tenker rundt det, hadde det vært nyttig.

Utenriksministeren nevnte også etterslepet som det nå jobbes med å få ned, og det er positivt. Samtidig er det jo slik at regjeringen har fem gjenstående rettsakter på energiområdet fra 2018 som regjeringen har sagt at det ikke er aktuelt å ta inn før tidligst i 2030. Er det en formålstjenlig strategi fortsatt, gitt den situasjonen vi nå står i? Hva tenker Norges partnere i EØS – Island og Liechtenstein, våre viktigste allierte i Europa – om denne strategien, gitt at dette er forordninger som skal tas inn ordrett?

Bård Ludvig Thorheim (H): Jeg har et spørsmål, for jeg skjønte at von der Leyen skal ha sagt i et møte med Støre at dette var et engangstilfelle. Jeg lurte på om von der Leyen har sagt dette offisielt noe sted, og hvis hun ikke har gjort det, hva som er grunnen til at hun kun vil kommunisere det gjennom den norske statsministeren og ikke offentlig.

Marian Hussein (SV): Takk for redegjørelsen. Utenriksministeren sa at man har vært tydelig om at Norge vurderer at minstelønnsdirektivet ikke er EØS-relevant. Det hadde vært ålreit å vite hvordan regjeringen, når de er uenig, vurderer veien videre, for det kan jo ikke være sånn at man står og stamper over tid. Hvordan er det tenkt å følge opp dette etter at Danmark tapte saken?

Aleksander Stokkebø (H): Når ble regjeringen kjent med at det var så stor forskjell eller uenighet i EU-landene om EUs klimamål, og at det ville bli en forskjell mellom Norges og EUs mål? Har det vært et mål for regjeringen at målene til Norge og Europa skulle være samkjørt?

Erling Sande (Sp): Mitt spørsmål handlar også om ferrolegeringssaka. Utover å seie seg ueinig med EU i tolkinga av avtalar og avgjersler, ser jo ikkje regjeringa ut til å ville føreta seg noko substansielt eller ta grep av betydning for å markere posisjonen til norske interesser. Om dette utviklar seg, i tråd med det Astrup beskriv, for nye produkt, skrapaluminium og liknande: Kva er for det fyrste vurderinga av risikoen for det? Og dernest: Vil det framleis vere regjeringa si linje å sitje stille i båten med omsyn til ei slik utvikling?

Guri Melby (V): Mitt første spørsmål er egentlig det samme som Astrups. Hvordan ser man på frykten for innstramminger både av dette spesifikke tiltaket og av eventuelt nye tiltak? Astrup sa at dette tiltaket er vurdert å ha små konsekvenser, men jeg opplever vel at det er litt sprikende beskrivelser av hvor store konsekvensene av tiltaket er, så hvis regjeringen har en vurdering av det, hadde det vært fint å få høre litt mer om det.

Himanshu Gulati (FrP): Jeg ønsker å spørre om hva man anser som sannsynligheten for å kunne snu på dette vedtaket. Er det nå hogd i stein? Hvilke argumenter mener man eventuelt er det sterkeste kortet Norge har?

Møtelederen: Jeg tror ikke jeg nå har oversett noen, og gir da ordet tilbake til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode og viktige spørsmål.

Jeg begynner med Astrup – og det var flere som var inne på dette: Det dønn ærlige svaret er at vi ikke vet helt effekten før vi har sett den i markedet, men det stemmer, som Astrup sier, at vi hører fra industrien at man tror at effekten er begrenset. Steinar Juel har i dag en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han mener at det vil være en fordel for norsk ferrolegeringsindustri fordi vi er en stor eksportør, tett integrert i verdikjeder, og det som nå skjer, er at prisen går opp i Europa, så man vil få mer betalt. Hans argument, som jeg også har hørt fra enkelte i industrien i denne konkrete saken, er at man da kan få mer betalt for litt mindre volum, men til sammen mer penger i kassa.

Det er et mulig utfall, men det er også et problem – vi har fått et stort unntak for 75 pst. av historisk handel, og næringsministeren jobber nå med industrien med hvordan man skal prioritere hvem som er en del av den. Det skaper en del unødvendig byråkrati, og det har vi også gitt veldig tydelig uttrykk for overfor EU, at det skaper den typen følger. Men vi vet altså ikke om det har negativ effekt i det hele tatt, eller om det faktisk kan bety at alle ferrolegeringsprodusenter i Europa, både i EU og i Norge og Island, faktisk kan få en fordel i denne saken.

Derfor har ikke det vært vårt hovedargument. Vårt hovedargument er den prinsipielle siden ved dette, nemlig at enten det går den ene eller den andre veien, er det på akkurat tematikken ferrolegeringer – som er viktig, for vi har en stor del av det markedet – etablert et slags indre marked innenfor det indre markedet. Så vårt hovedargument har vært det prinsipielle mer enn konsekvensen for industrien i denne saken, for å unngå at det sprer seg til andre felt.

Når Sande mener at vi har sittet stille i båten, tror jeg han vil finne få meningsfeller i Europa når det gjelder det. Vi har vært ekstremt høylytte og tydelige. Jeg har sjekket, og jeg tror det er bred enighet om at vi aldri har gått så tungt til verks for å påvirke et vedtak internt i EU som vi gjorde i denne saken, i nært samarbeid med Island. Det har satt mange spor. Jeg opplever at vi har løftet forståelsen av EØS-avtalen på høyeste nivå i en rekke land. Jeg tror vi skal ta inn over oss at ikke alle statsministre og presidenter i Europa nødvendigvis tenker på EØS-avtalens artikkel 10, 112 og 113 når de står opp om morgenen på en vanlig dag. Nå er det en helt annen bevissthet om det. Vår vurdering er at de vil tenke seg om flere ganger før det kommer et nytt tiltak.

Til Thorheims spørsmål: Vi fikk jo forsikringer offentlig – von der Leyen har sagt dette i samtaler, både i fysisk møte i Sør-Afrika og i telefonsamtaler med både Støre og Islands statsminister, men Dombrovskis, på Kommisjonens vegne, sa dette offisielt i EØS-rådsmøte og på pressekonferanse etterpå. Så det er uttrykt fra Kommisjonen at det ikke er planer om nye slike tiltak. De sier at de forstår vår bekymring, at dette ikke er rettet mot oss, og at det var vanskelig å unngå. Men som jeg sa i redegjørelsen: Jeg opplever ikke at vi har en garanti for at ikke noe lignende kan skje. Det er ikke utstedt en formell garanti, det er en forsikring om at ingenting er på trappene. Derfor må vi fortsatt jobbe for dette.

Så er det ikke riktig – og det er vel litt til Sande igjen – at vi ikke gjør noe, for dette er jo bakgrunnen for at vi nå har sagt at vi for det første vil bruke den konsultasjonsmekanismen som vi har rett til hver tredje måned, hvor Kommisjonen i prinsippet må begrunne hvorfor det fortsatt foreligger et tiltak, hvordan det fortsatt er i tråd med EØS-avtalen. Så vi vil bruke den anledningen, som egentlig er det første virkemiddelet vi kan bruke nå. Det skal uansett prøves før man eventuelt bruker andre virkemidler. Dessuten har vi initiert samtaler om både konsekvenser av en urolig handelspolitisk verden der ute og et nærmere samarbeid om økonomisk sikkerhet for å bøte på nettopp dette problemet. Det er klart at tiltak fra vår side også henger sammen med hvilken effekt det faktisk får. Det er jo helt riktig, det Astrup sier. Hvis konsekvensene er små eller ingen, er det i og for seg bra, men det gir også en litt mindre sterk sak å si at vi er forfordelt. Så her må vi puste med magen og tenke prinsipielt og langsiktig.

Når det gjelder etterslepet, er det ingen tvil om at EU-siden gjerne skulle sett at energietterslepet gikk fortere ned. Jeg tror det er dumt å si noe annet. Det har de gitt tydelig uttrykk for, men de har også uttrykt glede over at vi faktisk har begynt å få ned energietterslepet, for det er jo ønsket velkommen at de første tre direktivene kom på plass. De er også opptatt av etterslep som helhet, så det at vi nå i neste komitémøte legger opp til å ha et rekordhøyt antall rettsakter som blir implementert, er også delvis et svar på dette overordnede etterslepsproblemet.

Energiministeren var i Brussel dagen etter EØS-rådsmøtet og hadde møte med Dan Jørgensen, som er energikommissær, for å snakke om arbeidet videre med disse direktivene. Vår bekymring deles av EU-landene Sverige og Finland, og vår energiindustri basert i Brussel er også opptatt av at vi jobber sammen med dem for kanskje å gjøre noe med det som er problematisk med hensyn til styringssystemene. Det gjelder ikke minst spørsmålet om Tyskland, som fortsatt holder seg med én prissone, i motsetning til det langt mer effektive systemet vi har i Norden, med mange prissoner, som får energiinvesteringene til å bli mer logiske i forhold til tilbud og etterspørsel. Så her er det en rekke utestående spørsmål. Jeg er helt sikker på at vi kommer tilbake til dette i opptil flere møter i Europautvalget.

Til Hussein, om minstelønnsdirektivet: Ja, det er riktig, Danmark tapte delvis. De vant på noen punkter, men jeg er enig i at det er riktig å si at de hovedsakelig tapte. Vi er opptatt av at det var som et land innenfor EU. Det er interessant og viktig å vite om dette, det er derfor jeg refererer det her, men det er ikke akkurat det samme som vår sak, for vår sak er at det ikke er EØS-relevant, og det standpunktet kommer vi til å stå på. Det blir altså ikke implementert før det blir enighet om hvorvidt det er EØS-relevant. Nåværende status er at vi mener at det ikke er det. Én ting er etterslep der det er enighet om EØS-relevans. Når det gjelder mange av etterslepene, er man enige om relevansen, men man har ikke implementert det fordi man f.eks. er i dialog. Her er det jo først et spørsmål om EØS-relevans.

Dette spørsmålet er viktig: Hvorfor er det et problem? For mange land sørover i Europa er det bra med et minstelønnsdirektiv. Hvis man har svake fagforeninger og en lite utviklet trepartskultur, vil man gjerne ha det. Problemet er at i land som har en sterkt utviklet kultur for dialog mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, vil man foretrekke, som også Danmark ville, at lønnsfastsettelsen først og fremst skjer i forhandlinger. Det er grunnen til det – at det rett og slett er ulik måte å organisere dette på. Vi skjønner poenget med minstelønnsdirektiv, men for oss passer det dårlig fordi vi har en annen løsning på dette. Dette prioriterer vi høyt fra regjeringens side.

Det var vel et spørsmål til: Hva mener Island? EØS-/EFTA-landene er for det første solidariske om felles utfordringer. Vi mener generelt at vi skal få unna etterslep, men vi har alle hatt en del. Når det gjelder f.eks. GMO, har jo vi ventet på Island. Det har ikke vært uttrykt noe sterkt poeng om dette, og Island er i liten grad berørt av kraftutveksling med EU, av åpenbare geografiske årsaker, så det har ikke vært et like stort tema for dem. Det viktigste er egentlig vår dialog med Kommisjonen og medlemslandene.

Hvis det er noen som føler at jeg ikke har svart, så var ikke det meningen, men jeg tror jeg har vært gjennom alt.

Møtelederen: Da er det åpent for flere spørsmål, hvis det er noen som har det.

Først er det Erling Sande.

Erling Sande (Sp): Eg må ha eit kort tilleggsspørsmål. Det kunne vore spennande å utforske analogien om å sitje i ro i båten. Éin ting er å seie tydeleg ifrå, men ein kan jo likevel bli oppfatta som å sitje ganske i ro i båten ved at ein ikkje tek i bruk eksempelvis dei mottiltaka som EØS-avtalen i utgangspunktet gjev rom for i slike situasjonar, for det er jo moglegheit til å bruke mottiltak. Så seier utanriksministeren at dialog eller konsultasjonar uansett vil vere fyrste steg. Då er oppfølgingsspørsmålet: Betyr det at regjeringa framleis opnar for å kunne bruke ytterlegare grep i denne saka dersom desse konsultasjonane ikkje fører oss nokon veg?

Aleksander Stokkebø (H): Jeg fikk ikke svar på spørsmålet mitt, så jeg kan godt gjenta det: Når ble det kjent at det var så stor ...

Utenriksminister Espen Barth Eide: Ja, jeg husker det.

Møtelederen: Der tegnet også Arild Hermstad seg. Etter ham setter vi strek.

Arild Hermstad (MDG): Jeg lurer på om utenriksministeren kan forklare litt utdypende forskjellen på den avtalen om det indre markedet som vi er med i, og en avtale à la det Tyrkia har om tollunion. Utenriksministeren har uttalt at det er en forskjell, at det at vi ikke er med i tollunionen, gjør at dette kan skje. Så er det litt ulike meninger om det egentlig kan skje. Kunne utenriksministeren si litt om den forskjellen?

Det andre spørsmålet er relatert: Hvor mye arbeid vil det være for Norge å prøve å tilslutte seg EUs tollunion for å unngå at denne typen ting kan skje i framtiden – selvfølgelig da med en rekke unntak, som noen vil sikkert være opptatt av?

Møtelederen: Da er det ikke flere, så da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Først til Stokkebø – jeg følte på meg at det var noe jeg ikke svarte på, og det hadde jeg rett i: Vi var opptatt av å få vårt klimamål på plass i tide, ikke minst fordi det var COP30, og det var frister og slikt. Det endte da på 70–75 pst. for 2035. Så er man jo ikke ferdig med 2040. Men det kom før EUs. Den diskusjonen pågikk i EU, og de landet på noe svært lignende. Mange prosenter er overlappende, men de er ved første øyekast litt under. Det er litt teknisk, for det kommer også an på i hvilken grad man kan bruke eksterne kvoter, som vil påvirke dette, men for alle praktiske formål er det tilnærmet likt, selv om vi for 2035 ligger litt høyere. Man må jo hele tiden styre mot de langsiktige målene, og det virkelig langsiktige målet er 2050, som er netto null, men forstått som et lavutslippssamfunn hvor vi er 90–95 pst. ned fra 1990 og har andre kompenserende tiltak. Så den forskjellen er ikke veldig stor i praksis. Med hensyn til når vi ble kjent med det: Det var for så vidt da EU ble ferdig med sin prosess, og det var etter oss.

Det er slik etter Parisavtalen at man aldri kan gå nedover. Man kan opprettholde eller forsterke mål, og det er et viktig prinsipp. Så man kan altså ikke justere ned norske mål – vi har ikke noe ønske om det, men det er heller ikke mulig. Siden overlappet er så stort, vil vi jo i alle fall i veldig stor grad være i stand til, i den grad vi ønsker det, å oppfylle de målene sammen med EU gjennom deltakelse i klimasamarbeidet – at vi altså fortsetter med det.

Så skal jeg gå til Sande via Hermstad. For det første: Vi valgte jo med viten og vilje og et åpent sinn å bli med i det indre markedet gjennom EØS og eksplisitt ikke å bli med i verken tollunionen eller den felles handelspolitikken. Mange har i hvert fall ment at det har hatt sine fordeler. Vi har kunnet lage andre frihandelsavtaler sammen med EFTA, med andre land. I noen tilfeller har vi klart å få til det før EU, som med India. Vi har altså hatt vår egen tollpolitikk, og det er litt viktig å understreke hva det betyr. Selv om det skal være tollfrihet internt i EØS, har vi altså ulik tollpolitikk mot tredjeland, og det er et ønsket valg.

Spørsmålet om ferrolegeringer har mer å gjøre med EUs felles handelspolitikk enn tollunionen. De er beslektet, men det er teknisk sett i den felles handelspolitikken dette tiltaket gjelder. Det er EU som handelsblokk i WTO som opererer her, så EU-argumentet er at fordi vi er en enhet i WTO, må det, når det innføres beskyttelsestiltak, som EU jo veldig sjelden gjør, gjelde likt for alle land utenfor den handelsblokken. Vårt argument er at vi er så nært integrert at vi kunne vært på innsiden. Det er der striden står. Så tollunion hadde ikke løst akkurat dette spørsmålet.

Det er riktig at Tyrkia har en tollavtale med EU, så det går an. Jeg vil si at det sannsynligvis er teknisk mulig, men da er vi ganske langt inne i medlemskapet. Da er det ikke så veldig mye igjen som vi ikke er med i, for vi er jo helt med i det indre marked. Jeg vet at mange i landbruket har blitt mer og mer begeistret for EØS, for det gjør at nesten hele den norske økonomien er i det indre markedet, mens landbruket er skjermet. Det ville kanskje vært den største diskusjonen vi fikk hvis vi nå skulle søke medlemskap i tollunionen – at man da går tett inn i det som vi faktisk skjermer, for vi er jo veldig glad i toll i Norge når det gjelder å beskytte landbruket vårt, og det er jeg enig i. Så da åpner vi en helt ny diskusjon. Spørsmålet er om det gir mening, for å være ærlig, å ha en selvstendig diskusjon om det med tanke på EU-medlemskap.

Jeg har et åpent sinn. Jeg er for alle debatter om Europa hver eneste dag, men regjeringen har ingen planer om verken å søke medlemskap eller å melde oss inn i tollunionen. Vi tenker at vår standardløsning, som er å gjøre det meste av det EU gjør, så lenge vi slipper å være med og bestemme, fortsatt er en god linje. Den har jo vært gjennomført av alle regjeringer de siste 31 årene. Så går det an å ha andre syn enn det. (Munterhet i rommet)

Jeg sier det som det er, jeg. (Latter i rommet)

Møtelederen: Ja, det er absolutt ikke uvesentlig, det.

Da er det ikke flere som har tegnet seg.