Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg
vil gjerne informere utvalget om intet mindre enn fem ulike saker,
men vi skal ta hensyn til den tidsrammen som nettopp ble nevnt.
For det første gjelder det utfallet av WTOs
ministermøte som nylig ble avholdt i Abu Dhabi. Så blir det noen ord
om Europaparlamentets resolusjon om havbunnsmineralvirksomhet på
norsk sokkel. For det tredje blir det litt om EUs nye støtteordning
for Ukraina – Ukraine Facility – som ble vedtatt på det ekstraordinære
EU-toppmøtet den 1. februar, og litt om Norges sikkerhetspolitiske
samarbeid med EU i den sammenheng. For det fjerde vil jeg gjerne
gi utvalget en kort status for avtalene om EØS-finansieringsordninger
og markedsadgang for sjømat, ettersom det trolig vil kreve en rask
stortingsbehandling i løpet av våren. Til slutt vil jeg gjerne si
litt om planene for å undertegne en avtale om et industripartnerskap
med EU i Brussel 22. mars i forbindelse med markeringen av at det
er 30 år siden EØS-avtalen ble inngått.
Først til WTOs 13. ministerkonferanse i Abu Dhabi. Her
tror jeg det er riktig å si at det var en kraftig realitetsorientering.
Det er ingen tvil om at det globale multilaterale samarbeidet knaker
i sammenføyningene, og det er få steder det er så åpenbart som i
WTO. Dette er svært alvorlig for Norge. Vi har vært blant de landene
i verden som har tjent mest – i alle mulige betydninger av ordet
– på en åpen verdenshandel. Det er nå kraftig utfordret av økende
geopolitisk konkurranse og mindre oppslutning om et regelbasert
handelssystem, ikke fra flertallet av verdens land, men fra tilstrekkelig
mange til at vi har et problem.
Vi ser ikke minst at USA ikke lenger er den
samme drivkraften for en regelbasert handelspolitisk orden som de
en gang var. Samtidig ser vi at flere store utviklingsland har sterke
ambisjoner om å sette agendaen og i større grad enn før er villig
til å stille ultimatum, også når det fører til at avtaler ikke blir
til, og at samarbeid ikke fører fram.
Det første målet for denne konferansen var
å komme i mål med del to av fiskerisubsidieavtalen om bærekraft
fra 2022, som en oppfølging av den første delen som nylig ble godkjent
av Stortinget, og der jeg overleverte ratifikasjonsinstrumentene
mens jeg var i Abu Dhabi. En ferdigstillelse av del to av avtalen
ville medført begrensninger på subsidier som bidrar til overkapasitet
og overfiske, og er derfor svært viktig både fra et naturbevaringsperspektiv
og fra et solidaritetsperspektiv opp mot land i sør, som opplever
at mye av deres livsgrunnlag blir undergravet.
Her kom man svært nær en avtale, men til slutt
blokkerte India og Brasil likevel konsensus, og de viktigste problemstillingene
var hvor store unntak fra regelverket som kan kunne gis til store
utviklingsland.
Drøftelser om et nytt arbeidsprogram for landbruksforhandlinger
kom heller ikke på plass. Isolert sett er ikke dette nødvendigvis
negativt for Norge, for landbruksforhandlinger ville fra mange land
medført et ønske om kutt i intern støtte og forbedring av markedsadgang,
mens vi fra norsk hold har viktige interesser å ivareta for å sikre
et levedyktig landbruk i hele landet. Sånn sett er det til å leve
med for oss, men det er altså en del av et bilde av at det er lite
framgang i WTO.
Et av de virkelig store spørsmålene i WTO er
spørsmålet om en tvisteløsningsmekanisme. De som kjenner global
handelspolitikk godt, vil vite at da man gikk fra GATT til WTO i
1995, var det å innføre et element av overnasjonalitet, altså en
tvisteløsningsmekanisme med et ankeorgan, en av de sentrale endringene
og gjorde at WTO ble WTO. Der er det slik at siden Trumps dager,
men også fram til nå gjennom Biden, har USA blokkert for nyutnevnelser
av medlemmer til dette ankeorganet, slik at det etter hvert er satt
ut av spill – ikke fordi noen har vedtatt det, men fordi man på
en måte har sabotert den praktiske funksjonen. Derfor har man ikke
et ankeorgan. Det betyr at hvis man nå anker fra førsteinstans,
så anker man inn til ingenting, og saken blir ikke løst. Det er
et veldig alvorlig problem.
Jeg var bedt om å forsøke å bidra til framgang
der, og det var veldig tydelig at tross et ganske massivt press
på USAs handelsutnevning fra omtrent alle land, var de ikke villig
til å gi seg på dette punktet nå. Vi endte likevel opp med å få
en ministererklæring der alle land, USA inkludert, sluttet seg til
en tydelig ambisjon om at dette skal bli løst i løpet av året. Jeg
tror en ærlig lesning av det er at det er nok sent på året, litt
avhengig av utfallet av valget i et større vestlig land – for å
si det sånn. Det er i hvert fall et lite lyspunkt i en ellers litt
mørk situasjon.
Et annet lyspunkt, sett med våre øyne, var
at man videreførte enigheten om ikke å innføre toll på rene elektroniske
overføringer, f.eks. e-bøker. Enkelte land har vært bekymret for
tapte tollinntekter i en digitalisert verden, men de fleste har
ønsket å unngå uforutsigbarhet for næringslivet, og det var det
synet som ble stående.
Så har WTO-medlemmene for første gang på svært lenge
blitt enige om å tilrettelegge ytterligere for utviklingsland som
får særbehandling i handelsregelverket på noen områder. Det var
også gode samtaler, dog uten noe vedtak, om sammenhengen mellom
handel, klimaambisjoner etter COP28 og implikasjoner av naturavtalen,
som jeg fant interessante, for det er klart at man må få de ulike
delene av det internasjonale systemet til å henge bedre sammen.
Det kan love godt for videre samtaler mot nye ministermøter.
Så vil jeg gå videre til spørsmålet om havbunnsmineraler
og Europaparlamentets engasjement her. Som alle vet har det vært
en god del internasjonal oppmerksomhet om Stortingets tilslutning
til en åpning for å vurdere mineralutvinning i et område på norsk
kontinentalsokkel. Jeg tror det er riktig av meg å si at dette nok
er Norges mest krevende omdømmesak akkurat nå.
Vi har fulgt nøye med på ordskiftet i Europa
og holdt tett kontakt med de mest relevante utenriksstasjonene for
å sørge for at de har nødvendig informasjon og budskap som kan forklare
hva som egentlig er norsk posisjon, og hva det egentlig handler
om, for det er skapt et inntrykk av at Norge allerede er i gang
med utvinning, eller her og nå har åpnet for faktisk utvinning.
Det er som utvalget vil vite, ikke riktig. Europaparlamentet besluttet
å debattere saken i februar og vedtok en ikke-bindende resolusjon
hvor parlamentet uttrykte bekymring over det norske vedtaket.
Vi anser det slik at reaksjonene og mediedekningen har
vært preget av unøyaktigheter og misforståelser om hva vedtaket
om åpning innebærer. Vi har vært opptatt av å nyansere og forklare
vedtaket som et nødvendig steg for at også private aktører skal
kunne innhente mer kunnskap om dyphavet gjennom utforsking og leting, men
ikke at man her og nå har åpnet for faktisk utvinning. I den sammenheng
betoner vi at Norge er en ansvarlig havnasjon som tar helhetlig,
kunnskapsbasert og bærekraftig havforvaltning på alvor, og at dette
vedtaket ikke er noe avvik fra denne tilnærmingen, snarere tvert imot.
Og det er viktig å understreke at det er et behov for å diversifisere
forsyningslinjene av mineraler, metaller og sjeldne jordarter, ikke
minst i tilknytning til arbeidet for mer strategisk autonomi. Man
kan ikke a priori si at man vet her og nå om det er bedre eller
verre å utvinne fra havbunnen enn det er fra gruvedrift på land
– noe sted må man finne dette, og derfor trenger vi altså mer kunnskap.
Vi opplever når vi presenterer dette synet
direkte til europeiske ledere, europeiske institusjoner og medlemmer
av parlamentet, at vi får en mye mer åpen og nysgjerrig linje enn
den litt harde stemningen som skapes i det offentlige rom. Dialog
her fungerer, og jeg vil også oppfordre alle andre som er i kontakt
med europeiske partnere, om å bidra til å forklare hva norsk tilnærming egentlig
er og underbygge Norge som en ansvarlig havnasjon. Det er klart
at da er det viktig at vi leverer god havpolitikk nasjonalt og internasjonalt
også utenfor dette spørsmålet, for vi baserer oss på en kunnskapsbasert
forvaltning og et føre var-prinsipp.
For det tredje vil jeg si litt om Ukraina.
Jeg tror det er vel kjent at Russlands angrepskrig mot Ukraina er
og forblir en grunnleggende trussel mot europeisk sikkerhet og normene
vi har bygd europeisk sikkerhet på, og ingenting tyder på at Russland
vil endre kurs. Russland håper at vestlig samhold vil sprekke opp,
og vår jobb i Vesten er å vise at det ikke er tilfellet. Det var
lenge slik at USA ledet an i støtten til Ukraina. Nå har EU og EU-landene
klart gått forbi USA. Det er faktisk nå dobbelt så mye støtte fra
EU og EU-landene til Ukraina, ifølge Kiel-instituttet, enn det er
fra USA. Vi må likevel forberede oss på at Europa, oss inkludert,
vil måtte gjøre stadig mer.
Siden vårt forrige møte har EU vedtatt en ny
langvarig, langsiktig ordning for økonomisk støtte, Ukraine Facility,
på det ekstraordinære EU-toppmøtet den 1. februar. Det skal fordele
50 mrd. euro til Ukraina fram til 2027. At det blir flere slike
langsiktige avtaler, ønsker vi velkommen. Det er veldig mye i tråd
med Nansen-programmet, som hele Stortinget har stilt seg bak. Dette kommer
da i tillegg til allerede gitt militær og humanitær bistand av den
støtten EU-landene gir bilateralt. Det er viktig å understreke at
dette er altså EUs bidrag på toppen av det store og små EU-land
gir hver for seg. Det skal også bidra og gå til de ukrainske statsfinansene
som er hardt presset av krigen, og er et avgjørende bidrag til Ukrainas
motstandskraft. Midlene skal støtte kapasitetsbygging og reformer
knyttet til Ukrainas prosess med å bli medlem i EU. Dette vil bidra
til å styrke Ukrainas evne til å nyttiggjøre seg støtte fra andre
EU-kilder, også Nansen-midlene.
Dette er en aspirasjon som Norge støtter. Vi
støtter jo gjerne alle lands ønske om å bli medlem av EU, så lenge
vi ikke blir medlem selv – og det gjelder også Ukraina og Moldova.
EU inntar en klar rolle som Ukrainas viktigste
støttespiller på det økonomiske området, og medlemskapsforhandlingene
med Ukraina bidrar til å gi dette en trygg og langsiktig forankring.
For Norge er det derfor viktig å arbeide nært med EU-kommisjonen
og EU-landene om støtten til Ukraina. Det er for øvrig nyttig å minne
om at når land blir EU-medlemmer, blir de også EØS-medlemmer, og
derfor angår dette oss ganske direkte.
Det er svært positivt at Norge er blitt invitert
til å delta i styringskomiteen for Multi-agency Donor Coordination
Platform for Ukraine, som altså er G7-landene, Ukraina og EUs plattform
for bedre koordinering – for en ting er hvor mye penger man gir,
noe annet er å passe på at det gir mening sammen. Derfor er det
viktig å samordne også den sivile bistanden til Ukraina i tråd med ukrainske
behov. Som kjent arbeides det med ytterligere militær støtte til
Ukraina.
Det er bred enighet blant vestlige og europeiske
ledere om at dette fordrer en kraftfull og samlet respons, og vi
deltar aktivt i disse samtalene. Det er også grunn til å tro at
møtet i Det europeiske råd neste uke, altså 21. og 22. mars vil
treffe nye beslutninger om felles militær støtte til Ukraina, og
dette vil jeg da komme tilbake til på et framtidig møte i utvalget.
Et hovedspor akkurat nå i den militære støtten
er ammunisjon, hvor det er en stor utfordring å øke produksjonskapasiteten
i Europa som ledd i å få til anskaffelser som gir Ukraina det de
trenger raskt nok. Og som jeg tidligere har vært inne på, deltar
Norge også i de nye EU-programmene EDIRPA og ASAP. Jeg regner jo
med at utvalget husker hva det står for, men hvis noen skulle ha glemt
det, står altså EDIRPA for European Defence Industry Reinforcement
through common Procurement Act, og ASAP for Act in Support of Ammunition
Production, men er egentlig aller best i forkortet form ASAP. Dette
er programmer vi er aktivt med i, og vi regner med at norske bedrifter
kommer til å komme heldig ut av tildelingene rundt ASAP-programmet.
Det venter vi beslutninger på i svært nær framtid.
Det pågår et aktivt arbeid med norsk deltakelse
i romsamarbeidsprogrammet Secure Connectivity. Vi møter en klart
positiv holdning til norsk deltakelse fra EU-kommisjonen, men vi
er ikke i mål. Vi har lenge stått rede til å åpne forhandlinger,
men må fortsatt avvente interne EU-prosesser som tar tid å gjennomføre.
Et gledelig utviklingstrekk her er at vi opplever større gehør for
vårt grunnleggende syn på at norsk deltakelse ikke utelukkende bør
baseres på en bilateral tilknytningsavtale, men også på EØS-avtalen.
Så vi har et noe mer optimistisk syn på dette enn vi hadde før jul.
For det fjerde litt om avtalen om EØS-midler
for handel med sjømat. Dette er jo grundig dekket i tidligere møter,
men det er altså viktig at vi får på plass avtalen om den nye runden
av EØS-midler. Den forrige har jo utløpt, og vi ønsker at det ikke
skal være noe gap. Demokratisk tilbakeslag har preget mange europeiske
land, og EØS-midlene skal bidra til å opprettholde felles europeiske
verdier, bl.a. gjennom direkte støtte til sivilsamfunnene, som tar
10 pst. av midlene, i samarbeid med Europarådet. Ved utforming av
programmene vil perioden 2021–2028 utgjøre Norges største finansielle satsing
på demokratifremme i Europa noen sinne. Dette ble vi enig med Kommisjonen
om før jul i fjor, slik jeg tidligere har opplyst om, men det har
siden vært jobbet med godkjenning av avtalene både i EU og i de
tre EØS/EFTA-statene. I forrige uke sendte Kommisjonen avtalene
til EU-landene og ba om at Rådet godkjenner resultatet og gir fullmakt
til å undertegne, og vi håper at ingen EU-land setter ned foten,
slik at avtalene kan godkjennes raskt i Rådet. Målet er undertegning
i løpet av mars. Samtidig ser vi nå at det kan bli utfordrende på
grunn av stramme tidsfrister og mange saker på EUs egen agenda. Som
kjent stunder det mot valg til Europaparlamentet, og det preger
livet i Brussel stadig mer.
På norsk side har vi fullført vår interne godkjenning og
er klar til å undertegne. Som jeg nevnte i forrige møte vil regjeringen
umiddelbart etter undertegning forelegge en samtykkeproposisjon
for Stortinget Jeg håper det er forståelse for at stortingsbehandlingen
om dette må skje raskt, da det er et sterkt ønske om at avtalene kan
godkjennes i løpet av våren eller forsommeren. De forrige ordningene
med EØS-midler har utløpt, og som nevnt er det viktig å unngå et
gap mellom ordningene, noe som vil medføre tap av kontinuitet og
kompetanse.
Så er avtalen om handel med sjømat viktig for
vår fiskerieksport og arbeidsplasser i fiskerinæringen. Avtalen
inneholder tollfrie kvoter som eksportørene ikke kan benytte før
avtalen er på plass. Derfor er det også viktig for dem at dette
skjer raskest mulig. Noen av disse tollkvotene er helt avgjørende
for muligheten til å eksportere til EU.
På forrige møte i februar nevnte jeg at vi
i forberedelsene til 30-årsjubileet for EØS-avtalen legger opp til en
markering i Brussel – dette er altså siste sak. Det er planlagt
til 22. mars, altså neste uke, i forbindelse med møtet i Det europeiske
råd, der alle statsoverhoder i EU og EØS/EFTA-landene vil være til
stede. Statsministeren tar sikte på å delta, og det legges opp til
møter med Kommisjonen. Besøket er en anledning til å formidle betydningen
av vårt samarbeid til lederne for alle EØS-medlemsland og -institusjoner,
til et internasjonalt publikum og til norsk offentlighet, også gjennom
media.
Vi planlegger å bruke denne anledningen til
å undertegne et industripartnerskap med EU, og dette blir en konkret
leveranse under grønn allianse, som statsministeren og kommisjonspresident
von der Leyen undertegnet den 24. april i fjor. Dette partnerskapet
skal bidra til etablering og utvikling av bærekraftige batteri-,
mineral-, råvare- og verdikjeder i Europa. Dette innebærer alt fra
konkrete samarbeidsprosjekter, finansiering og informasjonsdeling
til dialog om barrierer for verdikjedene. Partnerskapet kan også
inkludere temaer som f.eks. sluttbrukermarkeder for mineraler, som
solindustrien.
Jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg
i går var i Berlin og snakket med den tyske både utenriksminister
i Kanzleramt, utenrikskomiteen og flere andre. Tyskland er altså
vår nærmeste partner i EU og også en veldig god støttespiller for
alle de spørsmålene jeg nå nevnte inn mot prosessene i EU, i tillegg
til kontakten med Kommisjonen. Så vi forsøker å føre en så aktiv
europapolitikk som mulig mot både Brussel og sentrale medlemsland.
Takk for oppmerksomheten.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Kanskje jeg skal begynne
med den siste kommentaren fra Aukrust, for det tror jeg er viktig
her. Det er egentlig også litt svar på spørsmålet fra Schie Schou.
Det er ingen tvil om at det inntrykket som
er skapt i Europaparlamentet, er feilaktig, altså empirisk galt
– det mener vi helt klart. Regjeringen la hele tiden opp til en tostegsprosess
hvor vi først skulle ha kunnskap og deretter åpne. Jeg var i ferd
med å si at det kan også være at kilder i Norge har bidratt til
dette. Vi fikk jo senere bekreftet, i Elvestuens innlegg, at det
faktisk er slik. Da mener jeg, som Åsmund Aukrust sier, at ulike
syn skal vi få fram, men det faktiske forhold er at Norge ikke mener
at vi her og nå har åpnet for utvinning. Det mener jeg er kategorisk
galt, og det finnes ikke noe belegg for det, verken i det som ble
lagt fram fra regjeringen, eller i det som ble vedtatt i Stortinget.
Vi kan godt bidra med talepunkter som man, hvis man vil, kan trekke
på i internasjonale møter, slik at vi i hvert fall oppklarer hva
som er de faktiske forhold.
Her har det vært en NGO-kampanje, som begynte lenge
før Stortinget hadde saken til behandling, som etablerte et inntrykk
av at Norge nå åpner for utvinning. Det gjør vi altså ikke. Det
er riktig at vi har et regelverk som kan føre til at vi åpner for
utvinning, men det er ikke slik at vi herved har gjort det, for
vi har ikke nok kunnskap, og vi har en lang tradisjon, som vi har
dokumentert gjennom mange tiår, for at vi er kunnskapsbaserte i
forvaltningen av naturen, helt i tråd med det vi har gjort i olje-
og gassektoren. Det synes jeg det er viktig å ha nevnt her.
Så til spørsmålet fra Lundteigen, som er viktig:
Jeg mener at det Lundteigen sier, er riktig, og jeg mener også at
det kommer fram – det er altså ingen tvil om at vi nå er i ferd
med å gå inn i en deglobaliseringsfase, men om den nødvendigvis
er rettferdig, er et åpent spørsmål. Veldig mange land i sør opplever
ikke at det som nå skjer, er rettferdig. Mange land i sør ønsker
at vi opprettholder en regelbasert orden, forhandlet, selvfølgelig, med
balanse mellom ulike sektorer og hensyn. Det vi egentlig får, er
mer de sterkestes rett. Store stater tar seg til rette og lager
avtaler med hverandre, man får plurilaterale avtaler, og man får
«friendshoring» og «homeshoring». De som taper mest på dette, er
nok de svakeste. Norge klarer seg nok relativt sett bedre.
Mitt poeng var at overordnet sett har Norge
tjent godt på frihandel, men vi har åpenbart, som alle andre land,
både offensive og defensive interesser. Vi vil selge mest mulig
sjømat, vi vil beskytte landbruket mest mulig. Det er vi ikke alene
om. Det er ganske vanlig å ha både offensive og defensive interesser.
Dem ønsker vi å avbalansere, også i WTO-sammenheng.
Sammenbrudd av en regelbasert handelsordning tror
jeg ikke er noe vi skal ønske oss, men det med rettferdighet, bærekraft,
klima og miljø og selvberging og slikt er selvfølgelig en viktig
del av det vi ønsker å styrke gjennom det samarbeidet.
Elvestuen var inne på Kina og WTO. Det er en
helt riktig og god observasjon at en av grunnene til at USA er blitt
så WTO-kritisk, er at Kina har tjent godt på WTO. Da vil jeg si
at vår og EUs lesning av situasjonen er å opprettholde WTO, men
også minne Kina om de delene av forpliktelsene som de har vært i
brudd med, mens USAs tilnærming er mer å sette hele samarbeidet
i spill. Der tror jeg den europeiske tilnærmingen er å foretrekke framfor
den amerikanske. Jeg tror de langsiktige konsekvensene av et regulært
sammenbrudd er problematiske. Det er klart at det er vanskelig å
definere hva som er statsstøtteregelverket i Kina, det tror jeg
ikke er noen overdrivelse, og det er en del av det underliggende
poenget. For øvrig var Kina meget aktiv når det gjelder å ta vare
på en regelbasert verdensorden, som de mener er veldig klok. Det
er interessant å høre det fra dem og det motsatte fra USA. Det er
jo et tegn på at tidene skifter.
Til Fiskaa: Det var i forbindelse med Ukraina
– vi har et omfattende sikkerhetspolitisk samarbeid med EU, men
det jeg snakket om her, er knyttet til Ukraina-spesifikke tiltak.
Skjer det noe annet, skal vi orientere om det på egnet måte.
Til spørsmålet om beredskapslager: Det som
er utfordringen med Indias posisjon, er at vi har stor sympati for
deres synspunkter på beredskapslager. Det vil jo vi også ha. Det
er mange land som har forståelse for det. Problemet er at India
samtidig mener at når de lagrene blir for store, har de rett til
å dumpe dette billig på verdensmarkedet. Det er kombinasjonen av
retten til en støttepris for lager, men så retten til å dumpe overskuddet
etterpå som har skapt problemene når det gjelder Indias posisjon,
og som bidro til at dette har blitt ekstra vanskelig.
Til sist om sjømat: Sjømat Norge mener jo at
man må prioritere sjømateksport. Det ville jeg også gjort hvis jeg
var Sjømat Norge. Da er man igjen tilbake til at enhver regjering
må finne den rette balansen mellom offensive og defensive interesser.
Vi tror at den bekymringen er litt overdrevet. Vi opplever at vi
nå er på et godt spor med hensyn til nettopp å få EØS-midlene og
adgang for sjømat til å henge sammen, og at dette blir avklart i
løpet av våren.