Møtelederen: Jeg gir ordet til justis- og beredskapsministeren for hennes redegjørelse.

Statsråd Emilie Mehl: Jeg setter pris på at jeg får komme og orientere om viktige prosesser på mitt område, ettersom det har gått et helt år siden forrige orientering. I forkant har jeg varslet at jeg ønsker å snakke om:

• de tverrsektorielle direktivene om fysisk og digital sikkerhet, CER-direktivet og NIS2-direktivet

• regelverkspakken som setter rammene for asyl- og migrasjonshåndtering i EU

• screeningforordningen og grenseforordningen som Schengen-relevante rettsakter

• diskusjonen på europeisk nivå om mulige overgangsløsninger fra midlertidig kollektiv beskyttelse for fordrevne fra Ukraina

• UCPM-ordningen og Medevac

Jeg vil starte med CER-direktivet og NIS2-direktivet. Justis- og beredskapsdepartementet jobber med å utrede hvordan nytt direktiv om sikkerhet i nettverk og informasjonssystemer, NIS2-direktivet, og direktiv om kritiske enheters motstandsdyktighet, CER-direktivet, kan og bør gjennomføres i norsk rett.

Begge direktivene ble vedtatt 14. desember 2022. De stiller krav til fysisk og digital sikring av offentlige og private virksomheter innenfor sektorene energi, transport, bankvesen, finansmarkedsinfrastruktur, helse, drikkevann, spillvann, digital infrastruktur, deler av offentlig administrasjon, det ytre rom og matforsyning. NIS2-direktivet gjelder i tillegg ytterligere sektorer. NIS2-direktivet erstatter NIS1-direktivet, som gjennomføres i lov om digital sikkerhet, mens CER-direktivet skal erstatte EPCIP-direktivet, om identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur i sektorene energi og transport.

Det overordnete formålet med direktivene er å sikre henholdsvis digital og fysisk motstandsdyktighet i private og offentlige virksomheter som anses kritiske for samfunnets funksjon. Virksomhetene skal sikres mot både tilsiktede og utilsiktede hendelser og skal etablere sikkerhetstiltak, varslingssystemer og utarbeide risikovurderinger. Samlet sett stiller direktivene krav om å etablere et omfattende system for identifisering og «grunnsikring» av sentrale funksjoner i samfunnet. Begge direktivene forutsetter en koordinert nasjonal gjennomføring, noe regjeringen legger opp til.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Nasjonal sikkerhetsmyndighet utarbeider på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet forslag til nasjonal gjennomføring med nødvendige forslag til lovendringer. Alle departementene er involvert i arbeidet og har blitt bedt om å gjennomføre en innledende kartlegging for egne sektorer.

Jeg mener det er viktig at vi ser arbeidet i lys av våre nasjonale behov og eksisterende mekanismer. Direktivene foranlediger en bredere og mer helhetlig tilnærming til samfunnssikkerhet og vil være et viktig utgangspunkt for en videreutvikling av det norske arbeidet på området. Direktivene skal implementeres i EU innen 17. oktober 2024. For Norge er fristen for gjennomføring knyttet til når direktivene innlemmes i EØS-avtalen.

Jeg går nå videre til pakten for migrasjon og asyl. Det er positivt at EU har lykkes å komme til enighet om pakten for migrasjon og asyl, og at den formelle vedtakelsesprosessen er i gang. Det er en historisk milepæl i samarbeidet på feltet. Vi har sett gjennom ulike kriser at det er nødvendig at de europeiske landene samarbeider om håndtering av migrasjon. Pakten er helt sentral for at Europa skal lykkes med å møte migrasjonsutfordringene framover. De nye reglene vil gjøre EUs asylsystem mer effektivt samlet sett og styrke kontrollen med yttergrensene. Dette er Norge tjent med.

Norge omfattes kun av deler av reglene, spesielt de som bygger på dagens system for å avgjøre hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad – det såkalte Dublin-systemet. Samlet sett er reglene i tråd med Norges ønske om å redusere sekundærbevegelser og misbruk av asylsystemet, samt at vi får en mer effektiv saksbehandling i Europa. Det er viktig for oss at også resten av Europa har god yttergrensekontroll, effektive asylprosedyrer og gode returordninger, bl.a. for å forebygge sekundærbevegelser og trusler mot indre sikkerhet.

Det har vært mulig å oppnå enighet fordi regelverkene i pakten skal bidra til en bedre balanse mellom ansvar og solidaritet. Hvis et land opplever migrasjonspress fordi det er ansvarlig for mange asylsøkere, må andre land bidra solidarisk. I det nye regelverket kan dette gjøres enten ved å relokalisere asylsøkere eller å gi finansielle eller materielle bidrag for å bedre situasjonen. I tillegg til dette utvider pakten rettighetene til asylsøkere, spesielt retten til juridisk bistand og retten til familiegjenforening. Dette medfører at asylsøkere har en større mulighet til å bli gjenforent med familiemedlemmer i andre land enn der de kommer inn i Europa.

Norge bindes ikke av den obligatoriske solidaritetsmekanismen, men det er lagt opp til at vi skal kunne delta frivillig. Vi har tidligere bidratt solidarisk ved å relokalisere. Vi kan komme til å vurdere å bidra frivillig i en solidaritetsmekanisme igjen, men det er noe vi må komme tilbake til hvis det blir aktuelt.

Da går jeg over til screeningforordningen. Screeningforordningen er en del av pakten og omfattes av Norges Schengen-samarbeid. Rettsakten innfører felles regler for undersøkelser av personer som pågripes etter å ha unndratt seg grensekontroll, eller som søker asyl ved yttergrensen, samt ankomster etter søk- og redningsoperasjoner.

Undersøkelsene vil bestå av identitetsavklaring, registrering og undersøkelse av sikkerhetsrisiko og innledende sjekk av helse og sårbarhet. Screeningen skal fullføres så raskt som mulig etter pågripelse eller ankomst, og senest innen enten syv eller tre dager.

Vi forventer at reglene vil være effektiviserende for arbeidet med retur og behandlingen av søknader om beskyttelse. Pålegg om opphold på screeninglokasjonen så lenge undersøkelsene pågår, vil kunne hindre sekundærmigrasjon innad i Europa. Det vil være en uavhengig tilsynsordning for å ivareta rettssikkerheten.

Da går jeg over til grenseforordningen. Det er i tillegg oppnådd enighet om endringer i grenseforordningen, som omfattes av Schengen-avtalen. De nye reglene for grensekontroll gir nasjonalt handlingsrom i ivaretakelsen av sikkerhet, offentlig orden og folkehelsen i Norge.

Det kan trekkes fram fire hovedtema:

1. Norge vil fortsatt kunne beslutte å gjeninnføre og forlenge indre grensekontroll i møte med alvorlige trusler. Indre grensekontroll vil som tidligere kun benyttes som siste utvei, og tiltaket må være strengt nødvendig og forholdsmessig. Med endringene utvides den lengste varigheten av tiltaket til opptil tre år i eksepsjonelle situasjoner. Samtidig blir det stilt noe strengere krav til begrunnelsen for indre grensekontroll, som skjerpes jo lenger tiltaket er satt i verk.

2. Endringene anerkjenner behovet for å kunne reagere og i ytterste konsekvens stenge grensepasseringssteder ved alvorlige situasjoner på yttergrensen, særlig dersom andre land – eller ikke-statlige aktører – bruker migranter som middel for å destabilisere et land eller Schengen-området som helhet, såkalt instrumentalisering av migranter.

3. Basert på erfaringene fra pandemien vil det i en framtidig storskala helsekrise kunne fastsettes felles innreiserestriksjoner overfor tredjelandsborgere som ønsker å reise inn i Schengen-området, samt smitteverntiltak ved innreise. Norge vil delta i utformingen av innreiserestriksjoner og unntak dersom situasjonen oppstår, og vi vil fortsatt kunne fastsette strengere nasjonale restriksjoner dersom hensynet til folkehelsen tilsier det.

4. Det innføres en ny overføringsprosedyre for personer som i tråd med bilaterale avtaler pågripes ved grensen uten lovlig innreise eller opphold. Med mindre personen søker beskyttelse, kan vedkommende raskt etter avtale transporteres tilbake til et annet Schengen-land.

Så vil jeg si litt om fordrevne fra Ukraina. Ved inngangen til det tredje året i Russlands angrepskrig mot Ukraina har millioner av fordrevne fra Ukraina fått beskyttelse i europeiske land. Norge er en del av dette. I løpet av de siste to årene har vi mottatt nær 75 000 fordrevne fra Ukraina.

Norge deltar i europeiske tiltak for å avlaste naboland. Ved utgangen av februar har vi overført nær 350 fordrevne ukrainere fra Moldova til Norge. Vi har også gitt betydelige bidrag til medisinsk evakuering gjennom den felleseuropeiske ordningen Medevac. Norge har mottatt om lag 600 pasienter med familie og bistått med pasienttransport av nær 1 700 pasienter med familie til andre europeiske land.

Kommuner og lokalsamfunn i Norge har vist en imponerende evne til å stille opp. Det er likevel krevende når befolkningen vår har økt med mer enn 1 pst. i løpet av kort tid, tilsvarende hele Finnmarks befolkning. Det merkes i boligmarkedet og i offentlige tjenester. Siden sommeren har Norge vært på topp i ankomster i Norden. Vi skal fortsatt støtte Ukraina og holde dørene åpne for fordrevne, men ankomstnivået har ikke vært bærekraftig over tid. Derfor har regjeringen innført tiltak for å unngå at Norge framstår som mer attraktivt enn våre nordiske naboland. De siste månedene ser vi at ankomstene har gått ned, og det kan være en sammenheng med de tiltakene vi har innført.

2024 blir året hvor overgangsløsninger fra kollektiv midlertidig beskyttelse for fordrevne fra Ukraina for alvor kommer på agendaen i EU. Det pågår diskusjoner i EU og blant europeiske land om veien videre når EUs direktiv for midlertidig beskyttelse utløper i mars 2025. Kommisjonen, med støtte fra medlemslandene, har gitt tydelig uttrykk for at de ønsker en felles og enhetlig tilnærming til håndteringen av fordrevne ukrainere blant medlemslandene. Det er også en diskusjon om forberedelser til tilbakevending og retur, når situasjonen tillater det. Ukrainske myndigheter er opptatt av at ukrainere på et tidspunkt skal returnere for å bidra i gjenoppbyggingen av landet.

Norges rammer for midlertidig beskyttelse er mer fleksible enn EUs direktiv. Samtidig er det viktig for regjeringen å følge tett med på hvilken tilnærming EU og Norden har når det gjelder den videre håndteringen av fordrevne fra Ukraina, og vurderingen av eventuelle endringer i innretningen på vår ordning.

Jeg vil nå si litt om UCPM og Medevac. Koronapandemien avdekket sårbarheter i vår nasjonale beredskap som kun lot seg løse gjennom internasjonalt samarbeid. Norge deltar som kjent i EUs ordning for sivil beredskap – UCPM. Ordningen representerer først og fremst et viktig sikkerhetsnett for norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Dersom det skjer en hendelse i Norge som ikke kan håndteres tilstrekkelig nasjonalt, kan norske myndigheter be om bistand gjennom ordningen.

Med krigen i Ukraina oppsto behovet for koordinering av donasjon av varebistand, en oppgave UCPM tok ansvar for. Per 27. februar var det levert om lag 145 000 tonn materiellbistand til Ukraina, hvorav Norge sto for nærmere 5 400 tonn.

Siden august 2022 har Norge i tillegg tilbudt faste flyvninger til andre europeiske land for medisinsk evakuering av ukrainske pasienter – Medevac. Avtalen er forlenget med EU, slik at vi kan fortsette flyvningene ut november i år. Transportkostnader ved bistand til Ukraina gjennom UCPM dekkes i hovedsak av EU.

De siste årenes kriser har medført at det er initiativer innenfor EU-samarbeidet om utvikling av EUs krisehåndteringsordninger. Det pågår diskusjoner innenfor UCPM om hvordan ordningen skal se ut i framtiden.

Som ledd i å sikre vår nasjonale beredskap er det etter mitt syn viktig at Norge som medlem av ordningen følger de pågående diskusjonene for å sikre at vi har mulighet til eventuell påvirkning og innflytelse der det vurderes som viktig for nasjonal beredskap.

Jeg takker for oppmerksomheten og er åpen for eventuelle spørsmål.

Møtelederen: Takk for det. Da åpner vi for spørsmål – først Ingunn Foss.

Ingunn Foss (H): Takk for fin orientering. Jeg har et spørsmål om fysisk og digital sikkerhet med tanke på de direktivene som kommer. Privat næringsliv har fått mye større betydning for den nasjonale sikkerheten, spesielt med tanke på den teknologiske utviklingen. Det har fra næringslivet blitt etterlyst et tettere og mer likeverdig samarbeid når det gjelder å bygge opp kompetanse, men ikke minst når det gjelder å dele situasjonsbildet. Så jeg lurer på om du kunne sagt noe mer om det samarbeidet og hva status er på det.

Ingrid Fiskaa (SV): Eg har eit spørsmål til EUs asylpakt, eller regelverkspakka som set rammene for asyl- og migrasjonshandtering. Det har kome ein del kritikk frå europeiske menneskerettsorganisasjonar om at dette i praksis betyr ei innskrenking av retten til å søkja asyl og kan føra til både meir bruk av internering og ulovlege returar. Kva er regjeringa sitt syn på det?

Mari Holm Lønseth (H): Takk for gjennomgangen. Jeg har to spørsmål. Det ene er knyttet til asyl- og migrasjonspakten. Jeg deler justisministerens beskrivelse av at det er veldig viktig at EU kommer til enighet om dette feltet, og at det også er i vår interesse for å begrense sekundærbevegelse og å ha bedre yttergrensekontroll. Jeg mener også at Norge bør bidra til at vi har god yttergrensekontroll. Vi har, som justisministeren også peker på, muligheten til å delta frivillig i denne solidaritetsmekanismen. Slik jeg forstår justisministeren, vil hun vurdere det hvis det blir aktuelt. Dette er, slik jeg forstår, måten pakten er lagt opp på, at det kan komme ganske raskt dersom det viser seg at det er noen land som plutselig får en stor tilstrømming og får behov for bistand. Hvordan vil regjeringen da håndtere det? Slik som det står nå, er det i statsbudsjettet vi vedtar at det relokaliseres. Hvordan vil regjeringen ta stilling til det? Har man egentlig noen formening om man vil bidra økonomisk, eller ved å relokalisere migranter?

Det andre knytter seg til overgangsløsningene for ukrainere. Det er over 4 millioner ukrainske flyktninger i ulike europeiske land. Hvis europeiske land nå skal behandle disse søknadene individuelt, kommer det til å bety et stort press på mottaksapparatet i alle de landene. Kunne justisministeren sagt litt mer om det går videre mot en slags forlengelse i EU, slik jeg forstår regjeringen har sendt ut på høring i Norge, eller om man der legger opp til at det skal behandles individuelt nå?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk for orienteringen. Det gjelder beskyttelse av fordrevne fra Ukraina. Det står at det er behov for harmoniserte rettigheter for fordrevne fra Ukraina etter mars 2025. Kunne justisministeren orientere noe om hva som er forskjellen når det gjelder rettigheter for fordrevne, slik at vi har det klarere for oss?

Spørsmål to er: Hva vil kunne være alternativet til midlertidig kollektiv beskyttelse?

Så det tredje spørsmålet: Det ble sagt at Norge har et system som er mer fleksibelt enn EUs direktiv. Jeg forsto at det hadde sammenheng med tilbakevending. Kunne du utdype hva som ligger i det?

Møtelederen: Da er det Ingjerd Schie Schou til slutt.

Ingjerd Schie Schou (H): Takk for redegjørelsen. Spørsmålet gjelder asyl. Du sa at Norge følger med på den utviklingen som er i EU og Norden. Og så ser vi at EU og Norden hele tiden har fortløpende tiltak, de er dynamiske. Vi har vært mer attraktive enn våre naboland, og regjeringen har innført tiltak. Mitt spørsmål er om det er ytterligere tiltak som gjenstår å gjennomføre hvis nødvendig, med tanke på det EU og de andre nordiske landene har gjort.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da skal justisministeren få muligheten til å svare – vær så god.

Statsråd Emilie Mehl: Da starter jeg fra toppen, og først til Ingunn Foss. Jeg forstår spørsmålet slik at du spør om hva man kan gjøre for å få tettere samarbeid, og at bedrifter har etterlyst det. For det første har vi en ny lov om digital sikkerhet som pålegger en del virksomheter flere tiltak enn det de har hatt før, som allerede er virksom. Dette er en forlengelse og videreutvikling av det regelverket.

Når det gjelder det med å dele situasjonsforståelse, er det slik at PST og Etterretningstjenesten bl.a. deler sine åpne trusselvurderinger, som nettopp er ment for at befolkningen, inkludert virksomheter og næringsliv, skal kunne få gode beslutningsgrunnlag og god innsikt i hva som er mulige sikkerhetsutfordringer man må forholde seg til. I tillegg vurderes det om det er enkelte som trenger konkret oppfølging, særlig virksomheter eller sektorer som må ilegges spesielle tiltak. Et eksempel på det er Equinor, som er underlagt deler av sikkerhetsloven som de ikke var tidligere. Det er på generelt grunnlag noe som det jobbes kontinuerlig med. Så får du stille spørsmålet igjen hvis jeg har misforstått hva du spurte om.

Når det gjelder spørsmålet om de nye reglene innebærer en innskrenkning av retten til å søke asyl – denne menneskerettighetskritikken – og at det kan føre til flere ulovlige returer, har jeg tillit til at det regelverket som blir gjeldende, kommer til å bli overholdt, og at det som ligger i pakten, er et regelverk som ivaretar menneskerettslige forpliktelser, slik det også har vært gjort før. Så jeg har ikke noen grunn til å tro at det vil bli gjennomført noen ulovlige returer nå kontra hva det har vært tidligere. Det er jo nye regler, så det kan være andre regler som gjelder for enkelte grupper nå, enn det det var tidligere.

Så var spørsmålet til Mari Holm Lønseth hvordan vi ville forholde oss til en eventuell henvendelse om dette med solidaritet. Vi har gjort det en gang før, vi ble spurt – jeg mener det var våren 2022, eller i 2022 – om vi kunne relokalisere gjennom en frivillig solidaritetsmekanisme. Vi valgte å stille opp med 200 plasser. Det ble tatt av kvoten som vi allerede hadde. Så ble den fordelt på tre land som vi skulle hente personer fra. Det viste seg mot slutten av den perioden vi hadde åpnet for å motta, at Italia egentlig hadde mulighet til å sende oss 75 stykker, men hadde sendt 2. Da gikk de overskytende plassene tilbake i kvoten. Det er vanskelig å forskuttere hvordan en eventuell framtidig henvendelse vil se ut, men dette er én tenkbar måte å gjøre det på, og så vil vi komme til Stortinget hvis det er behov for det. Vi har ikke tatt stilling til om det er mer eller mindre aktuelt å bidra med relokalisering eller eventuelt finansielle bidrag. Vi er ikke bundet av noen av delene, så det er et frivillig spørsmål.

Så til de tre spørsmålene fra Per Olaf Lundteigen. Hvis jeg forstår deg rett når det gjelder hva som er spesielt med beskyttelsesordningen i dag kontra andre asylsøkere – det forsto jeg som det første spørsmålet – er hele denne midlertidige beskyttelsesordningen veldig spesiell i det at personer kan komme hit så lenge de kan dokumentere at de er fra Ukraina og oppfyller nærmere angitte vilkår. De får beskyttelse i Norge og rett til å arbeide, f.eks., uten nærmere individuell behandling av søknaden. Det som hypotetisk er aktuelle endringer, er at man f.eks. kan oppheve hele ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse. Det vil være krevende å håndtere fordi vi nå har nærmere 75 000 personer som har midlertidig kollektiv beskyttelse, uten at man har hatt en individuell søknadsbehandling. Da måtte man gått inn og behandlet alle de søknadene individuelt, noe som krever veldig stor saksbehandlingskapasitet. En annen mulighet er at man ser for seg å avgrense ordningen helt eller delvis med tanke på geografi hvis det etter hvert blir slik at noen områder i Ukraina er tryggere enn andre. Og man kan forlenge ordningen og la den virke lenger enn de tre årene som ligger i loven i dag, og utsette retten til å få en individuell vurdering som de personene som har hatt midlertidig kollektiv beskyttelse, får, når perioden utløper.

Det at vi har et mer fleksibelt rammeverk handler om at vi ikke er bundet av det EU vedtar, når det gjelder deres midlertidige kollektive beskyttelse. Vi har vårt eget regelverk når det gjelder asyl, og vi kan derfor gjøre tilpasninger som vi mener er riktige.

Til det siste spørsmålet om det er flere tiltak som gjenstår å gjennomføre for å dempe tilstrømmingen, vurderer vi hele tiden om det er behov for å stramme enda mer til. Vi ser nå antydninger til at de innstrammingene vi har gjort, har fått en effekt. Det har vært en nedgang i ankomster til Norge etter nyttår. Nå har den nedgangen vart såpass lenge at vi tror det har en sammenheng. Jeg ønsker ikke å forskuttere hva som eventuelt vil komme av ytterligere innstramminger. Det er også ting som kan endre seg raskt. Selv om man har en nedgang nå, vet vi av erfaring at det kan snu. Vi følger med.

Møtelederen: Takk for det. Da var det et raskt oppfølgingsspørsmål fra Ingunn Foss, og så må vi lukke talerlisten, slik at vi også kommer til utenriksministerens saker.

Ingunn Foss (H): Jeg skal være veldig kort. Jeg kan presisere spørsmålet: Riksrevisjonen gjorde en gjennomgang av dette feltet i 2023 da rapporten ble lagt fram, Dokument 3:7 for 2022–2023. Konklusjonen der er:

«Svak samordning av roller, ansvar og krav gjør arbeidet med digital sikkerhet krevende for virksomhetene. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke sørget for god nok informasjon om den nasjonale digitale sikkerhetstilstanden. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke sørget for god nok oppfølging av Nasjonal strategi for digital sikkerhet. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke lagt godt nok til rette for tverrsektoriell hendelseshåndtering.»

Dette får vi meldinger om i forskjellige debatter om sikkerhet. Jeg lurer på status og om den rapporten er fulgt opp på noen måte. Det var det jeg tenkte på.

Møtelederen: Da skal justisministeren få svare.

Statsråd Emilie Mehl: Så lenge vi har sektorprinsippet i Norge, tror jeg samordningen kommer til å ha en utfordring vi må jobbe med hele tiden. Det har de siste årene – for så vidt både før og særlig etter krigen i Ukraina – vært gjort veldig mye for å bedre sikkerhetsarbeidet i hver enkelt sektor, men også å koble sektorene mer sammen. Der opplever jeg det er gjort mye arbeid. Og så må jeg komme tilbake til det du helt konkret spør om i akkurat den rapporten.

Møtelederen: Da sier vi takk til justisministeren. De fra justiskomiteen som ønsker å være igjen, må gjerne være det, men stortingsmøtet begynner kl. 9 i dag, og det kan hende det er mange som ikke har utbytting. Vi skal forsøke å komme oss gjennom utenriksministerens saker på den tiden som er til rådighet.