Møtelederen: Da gir jeg ordet til statsråd Skjæran.

Statsråd Bjørnar Skjæran: Regjeringen ønsker å bygge en sterk og bærekraftig havøkonomi som baserer seg på rene hav og velfungerende økosystemer. Norge har en lang tradisjon for kunnskapsbasert havforvaltning. Sterk sektorledelse og sektorforvaltning kombineres med integrerte forvaltningsplaner for havet, for våre havområder. Norge samarbeider mye med EU om hav- og fiskeripolitikken. Det handler om å arbeide i lag på områder der vi har felles interesser, og om å fremme norske interesser i sentrale spørsmål som markedsadgang, fiskeriforvaltning og regelverksutforming. Vi skal arbeide for bedre markedsadgang for sjømat i EU.

Norge er en stor produsent og eksportør av sjømat. I fjor ble det eksportert 3,1 millioner tonn sjømat til en verdi av mer enn 120 mrd. kr. Det var ny rekord. Det desidert største markedet for norsk sjømat er EU. Norge er på sin side EUs klart største sjømatleverandør, og sjømathandel bidrar til betydelig verdiskaping for begge parter. Dette gjensidige avhengighetsforholdet gjenspeiles ikke i de vilkårene vi har for markedsadgang på EU-markedet. Vi må dessverre slå fast at Norge har dårligere markedsvilkår i EU enn viktige konkurrentland. Protokoll 9 i EØS-avtalen gir riktignok nulltoll for de fleste produkter, torsk, hyse og sei, men for sild, makrell, laks og reker er det toll, og tollsatsene øker jo mer produktet er bearbeidet.

Gode markedsvilkår er viktig for at norsk sjømat skal opprettholde og utvikle sin posisjon i Europa, og de kommende forhandlingene om EØS-finansieringsordningene er neste anledning til å drøfte dette med EU-siden. Regjeringen vil arbeide for å sikre sjømatnæringen god adgang til de viktigste markedene. Norge har fått gjennomslag for bedre markedsadgang i EU tidligere. Når vi nå på nytt skal sette oss rundt forhandlingsbordet, vil vi kreve ytterligere forbedringer i markedsadgangen.

Norge og EU arbeider i lag for sunne og friske hav. Havdimensjonen er viktig for norsk samarbeid med EU. For det første er internasjonalt havsamarbeid helt nødvendig for å sikre sunne og friske hav. For det andre vil flere av våre havområder tilstøte havområder som er under EU-lands jurisdiksjon.

Norge er en av de største bidragsyterne til FNs tiår for havvitenskap og bærekraftig utvikling. Norsk deltakelse tar form av nasjonale forskningsprogrammer og internasjonalt samarbeid, og dette skjer ikke minst gjennom EU. Norge legger stor vekt på de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene og andre regionale samarbeidsfora.

Så har Norge opprettet høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som består av 16 stats- og regjeringssjefer. Det ledes i dag av statsminister Jonas Gahr Støre og Palaus president. Medlemmene av panelet har forpliktet seg til et mål om å forvalte 100 pst. av havområder under nasjonal jurisdiksjon på en bærekraftig måte. Alle andre øy- og kyststater oppfordres til å følge etter innen 2030. To nasjoner i havpanelet, Frankrike og Portugal, er medlem i EU.

Norge er også full deltaker i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa. Det inneholder bl.a. utlysninger av forskning og sjømatproduksjon, økosystemkunnskap og teknologiutvikling. En viktig oppgave for mitt departement er å arbeide for at havet prioriteres i de årlige arbeidsplanene.

Horisont Europa legger også til rette for samarbeid mellom landene, EU-institusjonene og industrien, og i denne sammenhengen legger jeg vekt på at Norge skal medvirke i partnerskapet for bærekraftig blå økonomi og i partnerskapet for nullutslippstransport til vanns. Norge støtter aktivt det europeiske mellomstatlige havsamarbeidet, bl.a. via det felleseuropeiske samarbeidsprogrammet JPI Oceans. Partnerskapene og JPI Oceans er også en viktig ramme for det norske havforskningssamarbeidet Norge har med Tyskland. Det skal vi fortsatt prioritere, i likhet med samarbeidet i maritim sektor.

Samfunnsoppdrag er et nytt instrument i Horisont Europa. Et av fem samfunnsoppdrag er sunne hav og vann innen 2030. Forskjellige virkemidler skal beskytte hav og elver, bekjempe forurensning og gjøre den blå økonomien utslippsfri. Det skal etableres fyrtårnprosjekter i Nordsjøen, Østersjøen, Atlanterhavet og Arktis. Tilgang til data er en nøkkel til bærekraftig havforvaltning i framtiden. Norge deltar i europeiske havobservasjonsinfrastrukturer. Økt utnyttelse av marine ressurser kan bidra til kutt i klimagassutslippene.

Under EUs Green Deal-paraply har Europakommisjonen ulike prosesser på gang, deriblant oppfølgingen av Farm to Fork-strategien, med tiltak for bærekraftig matproduksjon, sirkulærøkonomistrategien og EUs strategi for biodiversitet. Europakommisjonen har også varslet et eget algeinitiativ i løpet av 2022. Dette skal være en helhetlig politikk for tang- og tareproduksjon. Her har Nærings- og fiskeridepartementet spilt inn tema til disposisjonen.

Sjømat og andre marine ressurser spiller en viktig rolle for å nå målene om grønn – eller skal vi si blå – vekst. Det krever at vi legger til rette for både å utnytte og gjenbruke de marine ressursene bedre enn i dag, og at vi klarer å ta i bruk enda flere nye marine ressurser. Sjømat har et lavt klimaavtrykk sammenlignet med mye annen matproduksjon. Samtidig må vi kutte det vi kan.

I havbruksnæringen bidrar fôret til over 70 pst. av klimagassutslippene. Over 90 pst. av råvarene til fôret blir importert. Regjeringen vil stimulere til økt bærekraft gjennom et eget program for produksjon av bærekraftig fôr basert på norske ressurser. Målet er at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030.

Vi har i dag et felles mat- og fôrregelverk med EU gjennom EØS-avtalen. Skal vi utnytte de marine ressursene godt nok, må vi passe på at EU-regelverket er tilpasset marine ressurser. Det er bl.a. en utfordring at noen regler har blitt utviklet med landbasert produksjon for øye. Derfor blir et godt samarbeid med EU viktig framover. Det vil også kreve at vi kan dokumentere at nye prosesser og produkter er trygge å bruke. Dette gjelder f.eks. bruk av fiskeslam. I dag er det ikke tillatt å bruke dette i oppdrett av insekter som skal brukes til fôr. Vi må derfor gjøre en solid innsats i å bygge opp kunnskap og risikovurderinger. Dette er vi i gang med nå. Innspill fra sjømatnæringen og forskningen blir viktig framover.

Siden starten av 2021 har det vært en pågående uenighet mellom EU og Norge om reguleringen av tredjelands fiske etter torsk i fiskevernsonen ved Svalbard. Bakgrunnen for det er som følger: Norge og Russland setter i fellesskap totalkvoten for torsk. Ved kvotefastsettelsen settes det av en kvote for tredjeland. Resten av totalkvoten blir fordelt mellom Norge og Russland. En del av denne tredjelandskvoten settes av til tredjelands fiske i fiskevernsonen knyttet til Svalbard. Denne delen har vært 4 pst. av et definert beregningsgrunnlag, altså totalkvoten minus fartøyskvoten, og innenfor dette 3,77 pst. til fartøy fra EU, altså 3,77 pst. av de 4 pst.

Prosentsatsen ble beregnet på 1980-tallet på grunnlag av tredjelands fiske i en tidsperiode forut for opprettelsen av fiskevernsonen i et referanseområde som omtrent tilsvarer det som ble vernesonen, som andel av det totale torskefisket. Britiske fartøy sto for en betydelig del av fisket i referanseperioden, og da Storbritannia gikk ut av EU med virkning fra 1. januar 2021, ble denne andelen besluttet trukket ut av kvoten for EU-fartøy. Dette var parallelt, men med motsatt fortegn, til det som ble gjort ved den tyske gjenforeningen og da Polen ble medlem av EU. Siden britiske fartøy i den interne fordelingen i EU hadde fått tildelt en betydelig lavere andel, ble dette fra EUs side oppfattet som en reell reduksjon av kvotene for EU-fartøy.

Bak her ligger også de ulike oppfatningene av den geografiske rekkevidden av Svalbardtraktatens artikkel 2, om likebehandling når det gjelder fiskeri. Vårt syn er at traktatens bestemmelser om likerett til fiske bare gjelder i territorialfarvannet – i samsvar med traktatens klare ordlyd. Svalbardtraktaten gir ingen rettigheter til EU-fartøy i fiskevernsonen ved Svalbard. Uavhengig av vårt syn på Svalbardtraktaten har Norge enekompetanse til å regulere fisket i vernesonen, og all fiskeriaktivitet må foregå innenfor norske reguleringer.

Situasjonen ble tilspisset gjennom utveksling av diplomatiske noter gjennom første halvår 2021, der EU i realiteten stilte spørsmål ved vår enerett til å regulere fiskeriene i vernesonen. EU gikk også til et offentlig angrep på forvaltningsmodellen ved den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen og bærekraften i kommisjonens kvotefastsettelse.

Det ble gjennomført en rekke møter om saken både med EU og med Storbritannia der det fra norsk side ble gitt uttrykk for vilje til å komme fram til en ny stabil sitasjon både for kvotetildelingen i vernesonen og for fisket i internasjonalt farvann i Barentshavet og i Norskehavet. Her har situasjonen vært at særlig EU-fartøy for noen år siden startet et rekefiske i Smutthullet der de benyttet en såkalt oppsamlingspose for å ta vare på bifangsten, særlig av blåkveite, torsk og hyse, som skilles ut ved bruk av en sorteringsrist i reketrålen. Denne fangsten kommer på toppen av det regulerte fisket og innebærer et uttak som ikke inngår i kvoteregnskapet. I Norskehavet har uenigheten stått om hvor stor del av uerkvoten som skal fiskes i internasjonalt farvann der.

Vi kom fram til en forståelse med Storbritannia i desember. I denne forståelsen, som er nedfelt skriftlig, men ikke er en folkerettslig bindende avtale, gir vi fra norsk side uttrykk for at vi vil tildele britiske fartøy en torskekvote i vernesonen basert på en viss prosent av beregningsgrunnlaget, så lenge Storbritannia ikke tillater sine fartøy å fiske i internasjonalt farvann ut over kvote tildelt av kyststatene, altså Norge og Russland, eller for øvrig i forståelse med kyststatene. Denne motytelsen fra Storbritannia er etter mønster av, men ikke parallell med, avtaler som tidligere er inngått med Grønland, Island og Færøyene. Vi vurderer forståelsen som et meget godt resultat for Norge og har arbeidet for det samme resultatet overfor EU.

Overfor EU kom dialogen ikke særlig langt i løpet av 2021. For å skape rom for fortsatt dialog i 2022 ble det i desember fastsatt en midlertidig kvote for EU-fartøy for første kvartal på 4 500 tonn torsk i vernesonen. Så ble dialogen gjenopptatt i 2022, men den har ennå ikke ført fram. Fra vår side er det framført at en tilsvarende forståelse som den Storbritannia har akseptert, vil gi EU den høye og forutsigbare kvoten som de har bedt om. Det har imidlertid hittil ikke vært mulig å få aksept for at EU gir uttrykk for anerkjennelse av den norsk-russiske fellesforvaltningen, og at den har gitt gode og bærekraftige resultater til gunst for alle parter. Det er viktig for oss, gitt de angrepene EU har kommet med på denne forvaltningsmodellen og forvaltningen.

Det har hittil heller ikke vært mulig å få aksept for at de ikke skal fiske i internasjonalt farvann ut over kvote tildelt av kyststatene, eller i forståelse med disse. EU har tvert imot krevd at de i forståelsen, i tillegg til den høye og forutsigbare torskekvoten, skal få løfte om kvoter som dekker deres øvrige fiske i området, særlig av blåkveite og uer. Den gevinsten de peker på for Norge, er at dette fisket da kommer innenfor fastsatte kvoter og bærekraftige rammer. Vår vurdering har vært at det vil være svært vanskelig å få Russland med på å dele reduksjonen av kvotegrunnlaget som dette vil innebære, og at en slik kvotetildeling mest sannsynlig vil måtte dekkes av norske andeler.

Der står saken akkurat nå. Vi har overfor EU gitt uttrykk for at vi fortsatt ønsker en stabil situasjon i disse spørsmålene, og at vi derfor er villig til å fortsette dialogen. Vi kan imidlertid ikke inngå kompromiss om spørsmålene omkring våre suverene rettigheter og jurisdiksjon i vernesonen, da dette er helt grunnleggende for stabiliteten i disse områdene. I dialogen har EU akseptert norske suverene rettigheter og jurisdiksjon og at dette inngår i en mulig forståelse, selv om det altså ikke har kommet til uttrykk offentlig siden vi ikke har nådd fram til en omforent forståelse.

Møtelederen: Da åpnes det for spørsmål og kommentarer til fiskeri- og havministeren. Først er det Elvestuen.

Ola Elvestuen (V): Statsråden nevnte dette med havpanelet og 100 pst. bærekraftig forvaltning av 100 pst. av havområdene. Men vi har også forpliktelser om 30 pst. vern av havområdene. I bl.a. høyambisjonskoalisjonen for natur og folk, som vi er en del av, er det 30 pst. EU har også sluttet seg til 30 pst. vern. Da lurer jeg på: Er det noe samarbeid eller noe kontakt mellom oss og EU om hvordan et slikt vern kan og skal gjennomføres?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg vil tilbake til spørsmålet knytt til tredjelandskvote, EU og Storbritannia. Kor mykje meir fisk som blir gitt frå norsk side, som blir kravd frå tredjeland, snakkar vi om her? Er det gjort nokon berekningar med tanke på det?

Trine Lise Sundnes (A): Takk for en god redegjørelse.

Vi snakker veldig mye om kvoter og fisk og slikt, men statsråden var inne på alger. Norge er en ikke uvesentlig produsent og eksportør av fortykningsmidler til næringsmiddelindustrien i Europa. Kunne statsråden sagt noe mer om hvordan man jobber opp mot EUs initiativ her?

Olve Grotle (H): Statsråden drog opp tematikken knytt til norsk suverenitet og jurisdiksjon. Eg går ut frå at det er ein del av den nesten tradisjonelle debatten ein har hatt om Svalbardtraktaten gjennom mange år, og at det er ei side ved det. Intuitivt tenkjer eg at slik fiskeriministeren tenkjer, må vere rett, at det er spørsmål som eigentleg går ut over dei enkelte kvotane vi snakkar om. Det blir jo mindre betydingsfullt i forhold til dei store linjene. Kan statsråden berre seie litt om eg oppfattar det korrekt, at dette er ein del av den litt større diskusjonen som vi nesten alltid har hatt knytt til Svalbardtraktaten.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for redegjørelsen.

Et spørsmål innledningsvis: Statsråden sa at det vil kreve ytterligere forbedringer i markedsadgang. På hvilket grunnlag vil vi kreve det? Det er greit å gå inn i forhandlinger med et utgangspunkt, men det vil man altså kreve. Kan du forklare hvordan man har tenkt å kreve det, og eventuelle konsekvenser hvis man ikke får til det man krever?

Møtelederen: Kan du gjenta sluttpoenget ditt?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg sa det vel to ganger. Jeg sa i utgangspunktet at statsråden sa at vi skulle kreve bedre markedsadgang, så vidt jeg forsto. Hvordan vil man kreve det, og hva er konsekvensene dersom man ikke får gjennom noe man krever? – Det er mulig jeg har misforstått, men det var i hvert fall det jeg hørte statsråden si.

Møtelederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, og statsråd Skjæran får ordet, vær så god.

Statsråd Bjørnar Skjæran: Først til spørsmålet om 30 pst. vern. Der er det slik at dialogen med EU om konkret vern foregår innenfor rammen av FN-sammenheng. Når det gjelder praktiske løsninger for gjenreising av økosystemet mv., drøftes det innenfor rammen av dialog med Horisont Europa.

Så til spørsmålet fra Fylkesnes om hvor mye torsk det er snakk om. Dersom vi legger samme beregning til grunn som i 2021, er det 14 500 tonn. Hvis vi baserer det på det samme grunnlaget som vi nå har forhandlet fram med Storbritannia, snakker vi om ca. 19 500 tonn. Men vårt utgangspunkt er den rammen som har vært, 4 pst. og 3,77 pst. – nå har jeg ikke tallet helt i hodet. Men i alle fall er vårt utgangspunkt det historiske grunnlaget som har ligget der, og per i dag ligger fordelingen litt under det.

Så til spørsmålet om hvordan vi jobber opp mot EUs initiativ om alger. Vi har regelmessige møter med DG MARE og EU i veterinærsammenheng, og så jobber vi også i departementet med spørsmålet om tang og tare og det initiativet som er tatt knyttet til tang og tare definert som mat.

Til spørsmålet om jurisdiksjon tror jeg jeg vil ordlegge meg sånn at vi har ingen diskusjon om jurisdiksjon. Der har ikke Norge noe å gå på. For oss er det viktig at vi får slått det fast knyttet til andre diskusjoner som vi har om utnyttelse av ressursene i dette området. Jeg tenker at jeg redegjorde vel ganske klart for det.

Så til Tybring-Gjedde: Vi ser det slik at den koblingen vi ønsker å gjøre, er å knytte markedsadgangen til forhandlinger om det som populært kalles EØS-midler. Det er det utgangspunktet vi har når vi går inn i de forhandlingene som forhåpentligvis skal komme i gang i løpet av 2022, hvor vi gjør den koblingen.

Møtelederen: Da åpnes det for en ny runde, og det er Knag Fylkesnes som har tegnet seg.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg takkar for orienteringa.

Grunnen til at eg hengjer meg opp i kor mykje meir fisk vi eventuelt skal gi, er nettopp at det går inn på suverenitetsspørsmålet. Det er eit samla storting som er heilt einig og har gitt full støtte til både denne regjeringa og den tidlegare regjeringa om at det forsøket på å presse meir fisk ut av Noreg med utgangspunkt i brexit bl.a., er heilt uakseptabelt, og at ved å gå inn på å løyse den konflikten ved å gi meir fisk lar ein seg presse i det spørsmålet. Da blir det plutseleg eit suverenitetsspørsmål.

Det gjeld bifangst, uer, blåkveite og alle slike spørsmål, men dersom vi berre held oss til torsk, er det slik at dersom ein tar utgangspunkt i 2021-talet for andelar, går ein frå 18 000 til 19 500 tonn til EU – at ein gir 1 500 tonn for å kome seg ut av denne situasjonen?

Så nemnde du at det var ein midlertidig kvote, for det var litt av ein konflikt i fjor der ein brukte omgrep ein ikkje har vore van med på ei stund i ein note frå EU. Var løysinga på det at ein gav ein mellombels kvote på 4 000 tonn? Da opplever eg at Noreg verkeleg har – korrigere verkegheitsoppfatninga mi dersom eg tar feil her, men dersom vi gir mykje, blir faktisk spørsmålet om suverenitet sett i spel – ikkje i spel, men du skjønar kva eg meiner, og da har vi gitt etter.

Ola Elvestuen (V): Det er mer en kommentar siden det er dette møtet. Det er snakk om mulig forsterkete sanksjoner mot Russland. Vi mener fra Venstres side at vi bør stenge norske havner for russiske skip og russiskeide skip. Jeg vil bare si at dersom det kommer en EU-beslutning om å stenge havnene, er vi for at det vil få betydning også for landing av fisk fra russiske fartøy i norske havner.

Møtelederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, så da får statsråden svare.

Statsråd Bjørnar Skjæran (A): Først til det Fylkesnes er opptatt av: Jeg vil understreke at den kvoten vi har tildelt, er en midlertidig kvote på 4 500 tonn. Den er betydelig under det som var kvoten i 2021, så det er ikke en kvote på toppen av det. Det store bildet her er at Norge har kjørt veldig hardt – jeg tror vi må si det sånn – og så må vi ikke glemme i dette bildet når det er snakk om tildelt kvote, at vi tar utgangpunkt i det som har vært det historiske fisket, og så har vi havområdene som internasjonalt farvann. I det som vi forlanger når vi sier at vi kan tilby kvote for å finne en løsning, ligger det også i det at som en motytelse skal det ikke fiskes i internasjonalt farvann utover det. Jeg tror bildet er betydelig mer nyansert enn sånn som jeg oppfattet Fylkesnes. Vi styrer stramt her og håper vi skal lykkes med å få på plass avtale med det som utgangspunkt.

Når det gjelder spørsmålet fra Elvestuen, er jeg informert om at DUUFK diskuterte det i går, så det er kanskje ikke riktig at jeg svarer på det.

Møtelederen: Da er sak nr. 1 ferdig.

Vi sier takk til statsråd Skjæran og går videre på sakslista.

Møtelederen: Er det noen som ønsker ordet til denne saken? – Det ser det ikke ut som det er. Da er Stortinget konsultert før møtet i EØS-komiteen.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Krigen i Ukraina har sjokkert en hel verden. Vårt kontinent har ikke sett krigshandlinger av et slikt omfang siden annen verdenskrig. Sivilbefolkningens lidelser er vanskelig å beskrive, og de materielle ødeleggelsene er enorme. Jeg er redd for at det verste står foran oss.

Norge fordømmer Russlands uprovoserte og ulovlige angrep på Ukraina på det sterkeste. Det ukrainske folket kjemper heroisk for egne liv og for sin frihet. Deres mot kommer oss nært og rører oss alle. De kjemper for et fritt Ukraina, men de kjemper også for Ukrainas rett til å være en del av Europa. Forsvaret av Ukraina er derfor et forsvar for Europa og for europeiske verdier.

Det russiske regimet har grovt undervurdert det ukrainske folkets evne og vilje til å forsvare landet sitt og sin frihet. Jeg tror vi alle er blitt dypt imponert over motstandskraften i det ukrainske folket, militære styrker og den politiske ledelsen som har vært utvist i møte med materielt overlegne russiske styrker.

To uker inn i krigen har det ikke lyktes Russland å ta kontroll over Kyiv eller Kharkiv. Ukrainske styrker holder også linjen mot utbryterrepublikkene i øst. I møte med ukrainsk motstand har russiske styrker brutalisert sin framferd. Tungt artilleri brukes mot byer med millioner av innbyggere. Ingen ting tyder på at Russland vil avslutte krigen og velge det politiske sporet. Vi må derfor være forberedt på at brutaliteten i kampene og i de menneskelige lidelsene kan komme til å øke.

Krisen i Ukraina i 2014 handlet om det ukrainske folkets rett til selv å bestemme om de skulle knytte seg til Europa. Det er dette Putin nå ønsker å hindre. Russlands angrep på Ukraina er også et angrep på Europa og europeiske verdier. I møte med slik aggresjon kan vi ikke forholde oss passive. Det har heller ikke Europa gjort. I forkant av og særlig etter krigsutbruddet har vi sett bemerkelsesverdig samhold og handlekraft i Europa. EU og NATO og de europeiske landene har sluttet rekkene. Vi har på kort tid samlet oss om tiltak som ville vært utenkelige for noen uker siden. Putin har ikke bare undervurdert Ukraina. Han har også undervurdert samholdet i Europa – et samhold som Norge er en naturlig del av.

Som følge av Russlands aggresjon har EU vedtatt en historisk omfattende sanksjonspakke. Tiltakene treffer bl.a. finanssektoren, energisektoren, transportsektoren og eksportkontroll. Europeisk luftrom er stengt for russiske fly. Svært mange russiske banker er utestengt fra det krypterte meldingssystemet for finansielle transaksjoner – det som heter SWIFT. Det er også innført tiltak mot utvalgte personer, herunder Putin selv. Vi ser allerede betydelige konsekvenser av sanksjonene for russisk økonomi.

Sanksjoner er mest effektivt når mange land står bak dem. Norge er derfor tjent med å stå sammen med våre europeiske partnere i responsen på Russlands handlinger. Vi har sluttet oss til EUs sanksjoner mot Russland som følge av Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina siden 2014. Vi har sluttet opp om sanksjonene som nå er innført av EU, som følge av Russlands uprovoserte og brutale angrep på Ukraina. Vi jobber med å få gjennomført disse sanksjonene i norsk rett så raskt som overhodet mulig.

Russland fører en brutal krig som rammer sivilbefolkningen i Ukraina hardt. Det meldes om store sivile tap og angrep mot sivile bygninger og sivil infrastruktur. Vi fordømmer slike angrep på det sterkeste. Det er enorme behov for humanitær bistand inn i Ukraina, som mat, vann, medisiner og annet livsnødvendig utstyr. Situasjonen blir verre for hver dag som går. Noe nødhjelp kommer inn. FN, Røde Kors og andre humanitære organisasjoner er til stede, og de bidrar, men kamphandlinger, unntakstilstand og logistiske forhold– altså det forhold at det er vanskelig å få nødhjelp inn – gjør det krevende å få tilgang til alle dem som trenger nødhjelp.

Mange mennesker drives på flukt. Ifølge FN har mer enn to millioner ukrainere flyktet landet, de fleste til nabolandene. Jeg besøkte Polen onsdag, og der møtte jeg polske myndigheter, Røde Kors og mennesker på grensen. Jeg fikk et godt innblikk i hvilke enorme utfordringer som vi står overfor. Norge skal bidra. Regjeringa har sagt at vi skal sette av 2 mrd. kr til Ukraina-krisen. Støtten skal gå til Ukraina og nabolandene og dekke livreddende nødhjelp, beskyttelse av flyktninger og sårbare grupper. Vi har allerede delt ut 500 mill. kr.

Norsk støtte går til FNs nødhjelpsarbeid, Røde Kors-bevegelsen og de humanitære organisasjonene. Vi bidrar også betydelig via EUs ordning for sivil beredskap, som vi er tilknyttet. Fleksibel støtte gjennom ulike organisasjoner sikrer et stort handlingsrom, og koordinert innsats gjør at støtten kommer der hvor behovene er størst. Det er der Norge har spesielle tradisjoner som humanitær aktør, dvs. at vi ofte gir mer fleksible midler enn det andre land gjør. EUs senter for koordinering av kriserespons har satt opp en logistikk-hub i Polen. Lignende huber er satt opp i Romania og i Slovakia.

Alle deltakende land er oppfordret å prioritere mat, medisiner, generatorer, bensin og utstyr til husly – dette for å optimalisere bruken av begrenset lagringskapasitet. Når det oppstår slike humanitære kriser, er det vanlig at mange land sender det de har på lager, og ikke nødvendigvis det det er behov for. Derfor skal vi være veldig nøye med å sende det som det er blitt bedt om på bakken, som det er behov for, og ikke ting vi har overskudd av.

Allerede forrige uke ankom de første leveransene av medisinsk forbruksmateriell fra Norge til Polen. Det er kirurgisk materiell tilstrekkelig til å behandle 100 pasienter i ti dager. Søndag 6. mars aksepterte EUs krisekoordineringssystem et betydelig bidrag av nødvendige legemidler fra Norge. Donasjonen har en størrelsesorden på 43 mill. kr.

Som ledd i en europeisk kartlegging har Norge også meldt inn at norske sykehus foreløpig kan ta imot 550 ukrainske pasienter, inkludert barn, brannskadde og kreftsyke. Norge har høy ekspertise i å sende helsepersonell for å bistå i kriser gjennom vårt Emergency Medical Team, som nå står «stand by».

Som en del av Schengen-samarbeidet følger vi strømmen av flyktninger fra Ukraina i tett dialog med EU. Regjeringas holdning har vært tydelig fra krigens begynnelse. Vi er klare, innenfor rammen av det europeiske samarbeidet, til å ta vår andel av en fordeling av flyktninger fra Ukraina. Norge har besluttet å gi midlertidig kollektiv beskyttelse til ukrainske statsborgere, slik EU også har gjort. Det betyr at ukrainere på flukt slipper tidkrevende individuell behandling, og at det derfor går raskere å hjelpe dem. De skal møte et Europa og et Norge som tar godt vare på medmennesker som er på flukt.

Krigen i Europa har også satt Europa på en prøve, kanskje den største siden annen verdenskrig. Selv om situasjonen på bakken ser mørk ut, tillater jeg meg, basert på responsen så langt, å være optimistisk på Europas vegne. EUs beslutningsorganer har arbeidet veldig hurtig og koordinert. EUs normative, økonomiske og lovmessige kraft har vært sterkere enn det vi tidligere har sett. Samhold og handlekraft i de europeiske landene har vist et nytt eksempel på at Europa evner å komme sammen i møte med kriser, slik vi også var under migrasjonskrisen og i møte med pandemien. Vår tilknytning til EUs system for krisehåndtering har vist seg å være robust og fleksibelt. Det er en styrke for oss at vi har et tett og avklart forhold til EU som et grunnlag for samarbeid også i kriser.

Store utfordringer løser vi best sammen. Å være en del av det europeiske fellesskapet i møte med kriser har tjent oss godt. Europeisk koordinering og samhold vil være helt vesentlig, også i møte med krigen i Ukraina og ikke minst konsekvensene av den. Der innebærer også denne krigen et grunnleggende skifte i hvordan Europa forholder seg til Russland.

EU er fast bestemt på å redusere avhengigheten av russisk gass kraftig allerede innen årsskiftet. Vi ser nøye på hvordan Norge kan bidra. Europeisk forsyningssikkerhet er også et spørsmål om Norges sikkerhet. Det er også nært forbundet med regjeringas ønske om å styrke samarbeidet med EU gjennom et grønt industripartnerskap.

Dette var et viktig tema da statsministeren og flere andre representanter for regjeringa besøkte Brussel 23. februar. Der møtte de Europakommisjonens leder og flere kommissærer. Et sentralt budskap i disse samtalene var at Norge berøres dypt av EUs grønne skifte gjennom EØS-avtalen og fordi EU er et viktig marked for våre nærmeste partnere på klima og miljø. Vi har også gjensidig interesse av at Norge ikke faller utenfor når sektorovergripende regelverk og initiativer utformes raskt og i stort omfang, og at norske synspunkter høres. Klar for 55-pakken er et eksempel på det.

Norge har veldig mye å bidra med i det grønne skiftet. Vi er en viktig leverandør av energi til Europa, noe som har fått fornyet aktualitet gjennom Ukraina-krisen. Som følge av Russlands krigføring i Ukraina vil EU være enda mer opptatt av rask omstilling av energisektoren. Vårt næringsliv har kompetanse innenfor karbonfangst og -lagring, hydrogen, grønn skipsfart, batteriproduksjon og havvind. Dette er satsingsområder i vårt grønne industriløft. Norge vil også kunne være en stabil leverandør av viktige råmaterialer som trengs i den grønne industrien. Responsen fra EU var positiv og imøtekommende. EU er lydhør for det som er norske behov, og ønsker å se på muligheten for å styrke dialogen og samarbeidet. Vi vil arbeide videre med å utvikle dette i tida som kommer.

Regjeringa har oversendt norske posisjoner på Europakommisjonens forslag til forordning om en karbongrensejusteringsmekanisme – den heter CBAM – og har lagt ut disse på regjeringen.no. Vi er opptatt av å sikre gode rammevilkår for norsk næringsliv. Hvis ordningen med gratis tildeling av kvoter og CO₂-kompensasjon for industrien fases ut, er det viktig at de globale utslippene reduseres, og ikke bare flyttes til andre land. Vi mener at indirekte utslipp i utgangspunktet ikke bør omfattes av denne mekanismen. Man bør høste erfaringer med mekanismen og evaluere virkningen før man vurderer hvordan den videre skal utvikles og utvides. Regjeringa vil ta stilling til CBAMs EØS-relevans og en eventuell innlemming i EØS-avtalen når innretningen av mekanismen er nærmere avklart.

Forsvaret av demokratiet i Europa står helt sentralt i vår europapolitikk. Et grunnleggende element i demokratiet er gjennomføring av frie og rettferdige valg. Norge bidrar som observatør til OSSEs valgobservasjon i Ungarn i forbindelse med valget der 3. april.

Hurdalsplattformen varsler at regjeringa vil gjennomføre en utredning for å vurdere erfaringer fra EØS-samarbeidet de siste ti årene. Forrige utredning om EØS-samarbeidet ble lagt fram i 2012. Det var en omfattende og grundig utredning av EØS-avtalen og vårt øvrige samarbeid med EU. Mye av innholdet står seg også i dag. Samtidig har det skjedd veldig mye siden 2012. EU- og EØS-samarbeidet har utviklet seg, og det har også Norge. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har også endret seg dramatisk, noe som har stor betydning for det europeiske samarbeidet som vi er en del av. Vi er nå i ferd med å etablere utvalget som skal foreta denne utredningen. Vi legger opp til at arbeidet kan komme i gang denne måneden. Utvalget vil etter planen legge fram sin rapport i form av en NOU i oktober 2023.

Krigen i Ukraina påvirker også hvordan Norge forholder seg til Russland i internasjonale organisasjoner der vi er medlemmer. Det har fått klare konsekvenser i f.eks. Europarådet og Østersjørådet, der Russland er suspendert. Invasjonen medfører naturlig nok også reaksjoner og markeringer overfor Russland i arbeidet i WTO. Dette fokuset dominerer nå samarbeidet i organisasjonen. Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser det vil få for arbeidet i WTO på lengre sikt.

Jeg vil nå komme inn på noen WTO-saker. Etter flere pandemiutsettelser er ny dato for WTOs ministerkonferanse endelig fastsatt til midten av juni. Å opprettholde det regelbaserte multilaterale handelssystemet er Norges viktige handelspolitiske prioritering. Norge ønsker å fokusere på konkrete leveranser fra dette ministermøtet, som enighet om hvordan vi handelsmessig best kan håndtere pandemier, og en avtale om fiskerisubsidier. Reform av WTO er viktig, slik at handelsregelverket er mer relevant for utfordringene i verden.

Sør-Afrika og Indias forslag om en såkalt «TRIPS waiver», altså unntak fra patentrettighetene knyttet til covid-19-vaksiner, har støtte fra veldig mange utviklingsland. EU, Sveits og Storbritannia har motsatt seg dette forslaget. Flere industriland og mellominntektsland har, i likhet med Norge, sagt at de ønsker en begrenset «waiver». Generaldirektøren har siden desember hatt fortrolige samtaler med fire av de mest sentrale medlemmene – India, Sør-Afrika, EU og USA – om denne saken. Det virker imidlertid fortsatt fastlåst. «Waiver»-problemstillingen står sentralt i arbeidet med WTOs respons på pandemien, så vel som det øvrige forhandlingsbildet fram mot denne ministerkonferansen.

Norge er konstruktiv. Vi arbeider for konsensus, for hvis ikke, blir det ikke noen løsning. Det vi ser for oss, er kanskje en smalere definert «waiver» enn det India og Sør-Afrika har foreslått, som en naturlig del av et større kompromiss.

Den økonomiske og geopolitiske rivaliseringen mellom stormaktene og særlig mellom USA og Kina preger arbeidet i WTO. Spesielt USA er tydelig på at Kina har utnyttet svakheter i WTOs regelverk for å skaffe seg urimelige konkurransefordeler, bl.a. gjennom skjult statsstøtte, statseide bedrifter og tyveri av teknologi. De senere årene har Kina i økende grad vært part i WTOs tvistesaker, som også knytter seg til den større politiske dagsordenen. EUs nylige igangsetting av tvistesak grunnet Kinas handelshindringer mot varer fra Litauen har fått stor oppmerksomhet. Canada og Australia har også pågående tvistesaker mot Kina der kinesisk handelspolitikk ses i en politisk sammenheng.

Fra norsk side pleier vi i utgangspunktet å forholde oss nøytrale med hensyn til andre WTO-medlemmers tvistesaker. Når vi deltar som tredjepart – som er en slags observatør med rett til å gi innlegg i WTOs tvistesaker – er det vår praksis at vi uttaler oss om rettslige tolkningsspørsmål uten å ta stilling til faktum i den aktuelle saken. Vi er likevel ikke blinde for de politiske aspektene i tvisteløsningssakene og følger utviklingen nøye.

Møtelederen: Da åpner vi opp for spørsmål og kommentarer på vanlig måte. Jeg gir først ordet til Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup (H): Takk for redegjørelsen. Jeg har noen spørsmål.

Den humanitære situasjonen i Ukraina er svært alvorlig, som utenriksministeren nevnte, og spørsmålet er: Hvor god tilgang har de humanitære organisasjonene nå inne i Ukraina? Den humanitære situasjonen er jo aller verst i områdene hvor det er pågående krigshandlinger, hvor de mangler vann, elektrisitet, medisiner osv. Det er selvfølgelig helt nødvendig å hjelpe i Polen og andre land som nå opplever en helt enorm pågang av flyktninger – hvor god er tilgangen inn i Ukraina? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet gjelder EUs sanksjoner mot Russland som Norge har sagt at vi skal slutte oss til. Der har både Island og Liechtenstein klart å implementere disse sanksjonene i sin egen rett, Norge har ikke gjort det. I Dagens Næringsliv i dag står det at Norge tar sikte på å ta det inn i norsk rett om en drøy uke. Da har det altså gått over tre uker siden EU innførte sine sanksjoner. Hva er grunnen til at dette tar så lang tid, når det er tilstrekkelig med norsk henvisning til EUs tekst for å sette dette ut i livet? Jeg synes ikke UDs forklaring i Dagens Næringsliv holder helt mål, hvis jeg skal være ærlig.

Så til det grønne skiftet, som også er et viktig tema, og Norges bidrag i det. Det er grunn til å spørre – spørsmålet burde kanskje vært stilt til olje- og energiministeren – om dette nå får noen konsekvenser for vår egen energipolitikk i form av å fremskynde f.eks. satsing på havvind – Sørlige Nordsjø II, fase to. Er det nå mer aktuelt å komme i gang, når vi ser at behovet for energi kommer til å være stort fremover?

Til CBAM: De norske posisjonene der er interessante. Er det noen grunn til at vi ennå ikke har avklart om dette er EØS-relevant? For der har klima- og miljøministeren vært veldig tydelig på at dette er EØS-relevant, mens statsministeren sier at det er noe vi skal avklare senere. Kanskje utenriksministeren kan oppklare hva Norge mener om EØS-relevans av CBAM.

Ingjerd Schou (H): Nå tok Nikolai Astrup opp sanksjoner, så det lar jeg ligge – det blir sikkert besvart.

Jeg har et spørsmål og en tilleggskommentar. Til spørsmålet: Vi ser nå i løpet av en–to uker at oppmerksomheten om allianser har endret seg – Ukraina, Georgia, Moldova og flere land er opptatt av EU og EU-tilknytning og Ukraina har allerede søkt. Det er ikke noen enkel farbar vei at man får det medlemskapet.

Til spørsmålet og opplysningene om EØS-utredningen som regjeringen har igangsatt, er utvalget i ferd med å bli etablert og mandatet likeså. I det mandatet – som så langt er opplyst – ligger det ikke inne å speile dette mot et alternativ som går på EU-medlemskap for Norge og hvilke konsekvenser eller ikke det ville hatt. Mitt spørsmål er derfor om regjeringen har gjort noen vurdering av om det er aktuelt nå å innlemme det i lys av den internasjonale situasjonen.

Vi ser også at land som før ikke har snakket om NATO, gjør det – Sverige og Finland, hvor oppslutningen i større grad er over 50 pst. i henhold til målingene.

Så har jeg bare lyst til å si at denne forferdelige situasjonen i Ukraina og Russlands invasjon har konsekvenser også for de internasjonale delegasjonene. Europarådet, hvor jeg leder Stortingets delegasjon, består av 47 land. Der er Ukraina og Russland til stede, og – som utenriksministeren sa – Russland er suspendert. I går var det møte i regjeringslinjen, 47 land i ministerkomiteen, og de har i løpet av i går ettermiddag og kveld sammen med alle de parlamentariske lederne for sosialistgruppen, høyrepartiene osv. besluttet at de i henhold til artikkel 8, som handler om eksklusjon og ikke suspensjon, må gå til de folkevalgte i forsamlingen og be om en «opinion», slik at det ligger en aksept eller ikke for at man enten i dag, i morgen eller om et år har hjemmelen til å ekskludere – ikke bare suspendere, men å gå til eksklusjon. Da må man ha gått innom de folkevalgte. Det er det som kommer til så skje i en ekstraordinær sesjon som er på mandag og tirsdag.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Statsråden sa at vi måtte ta vår andel av flyktningene fra Ukraina. Kunne du utdype litt hvilke kriterier og hvilke alternativer for kriterier som vi her snakker om? Vi har både myndighetsregulert mottak og det vi kaller ikke myndighetsregulert mottak. Det er mange som har biometriske pass i Ukraina, og som kan komme til Norge. Kunne du utdype det, både kriterier og hva som er regulert og hva som ikke er regulert?

Så har jeg spørsmål om denne grønne given og grønt industripartnerskap, som er utrolig viktig. Det er et sentralt spørsmål om hvordan en idé skal sikre Europa en grønn og stabil strømtilførsel. Dagens fornybare strømtilførsel er ikke stabil, den er ustabil. Da er det sentrale spørsmålet: Hvor skal den stabile strømforsyningen komme fra? En ting er å legge inn avgifter og regulere det økonomisk, men dette er mer ingeniørkunst, det er fysiske størrelser. Hvor skal den stabile strømmen komme fra? Hva er planen for det? Har utenriksministeren noen forklaringer på det?

Det neste spørsmålet er i forbindelse med CBAM. Det gjelder karbon, og der har vi karbon i produkter. Hvis en skal skifte ut fossilt karbon i de produktene, som må være meningen, må en ha fornybart karbon og dermed må en ha en plan for hvor en skal få tak i det – både produksjon, foredling, forskning og utdanning, det må være en helt grunnleggende rekke på det. Jeg er opptatt av: Hva er substansen bak en del av disse viktige spørsmålene som blir tatt opp?

Mathilde Tybring-Gjedde (H): Jeg har et spørsmål om CBAM og EØS-relevans. Slik jeg forstår det, mener EU at dette er EØS-relevant, og så har Dagens Næringsliv skrevet om uenighet internt mellom departementene i dette spørsmålet, hvor hovedkjernen er spørsmålet om det anses som et klimatiltak, eller om det er toll, der toll ikke er en del av EØS-avtalen. Så sier utenriksministeren nå at man skal vente på innretningen av CBAM før Norge tar stilling til det.

Hvilke aspekter ved innretningen vil påvirke hvorvidt man anser det som toll eller klimatiltak? Når kan egentlig norsk industri og bedrifter forvente den avklaringen?

Hårek Elvenes (H): Når det gjelder å åpne for muligheten for Georgia og Ukraina til å bli raske medlemmer av EU, kan det gjøre noe med ordenen i søknadskøen til EU? Jeg tenker på landene på Vest-Balkan som har hatt en lang prosess gående. Kan det skape en presedens, og hva slags mulige konsekvenser kan det ha?

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Jeg vil bare si litt om humanitær tilgang først. For det første er de som nå har et nettverk inne i Ukraina, bl.a. hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Caritas. Det er også en del privatpersoner i Ukraina som bidrar med hjelp inn i områdene. Det som er de vanskeligst tilgjengelige områdene, er øst i Ukraina, og der har bl.a. Flyktninghjelpen en del personer som bidrar. De som bidrar i den vestlige delen av landet, er først og fremst frivillige, de som har vært aktive i Røde Kors over lang tid. De utsetter seg selv for en veldig stor personlig fare. Det er vanskelig å få tilgang – det er vanskelig å få drivstoff til å levere og vanskelig å få tilgang inn i landet.

Når det gjelder sanksjonene, er de ganske detaljerte. De er svært omfattende og Norge er en rettsstat som også skal fungere når man implementerer den typen sanksjoner. Det innebærer at individer skal straffes, og derfor er vi grundige, men vi jobber så raskt som overhodet mulig. Vi har en mer omfattende økonomi enn land som Island og Liechtenstein har.

Så til spørsmålet om CBAM, og EØS-relevans er vurderingen. Det er en rettslig vurdering som vi først kan gjøre når regelverket er endelig avklart. Hvorvidt vi ønsker å innlemme regelverket, er et spørsmål vi kommer tilbake til. For som Mathilde Tybring-Gjedde er inne på, er CBAM delvis en toll som er utenfor EØS, men det er også et miljøtiltak innenfor EØS. Det kan komme endringer i dette, og det er derfor det er vanskelig å avklare endelig nå.

Så om havvind og om det vil bli framskyndet. Det er et veldig stort ønske i hele EU om å framskynde alt som handler om det grønne skiftet. Per Olaf Lundteigen er inne på hva som er substansen i dette. I en overgangsperiode, hvor Norge har en viktig rolle, men også på tidspunkter hvor det er mindre tilgang til bl.a. energi som er avhengig av været – enten det er sol eller det er vind – vil gass spille en rolle. Det er det som er den overordnede planen fra EUs side, og vi er veldig tett knyttet til akkurat det. Karbonfangst og -lagring er også noe som flere EU-land er interessert i. Her samarbeider vi tett med EU med tanke på det vi kan tilby. Der vi kanskje kan tilby aller mest, i tillegg til det vi kan delta i med tanke på gass i en overgangsperiode, er når det gjelder kunnskap om utvikling av ny teknologi, og der jobber vi tett med disse.

Så til EØS-utredningen: Ja, der kommer vi tilbake med et mandat med det første, men det er helt åpenbart at EØS-utredningen også vil ta inn over seg den sikkerhetspolitiske situasjonen som vi har vært i den siste tida. Og så får vi komme tilbake til hvordan det eventuelt skal innlemmes i mandatet. Det kommer om ikke lenge.

Til Hårek Elvenes: Når det gjelder Vest-Balkan og EU, er det vanskelig for meg å uttale meg om det, så det blir egentlig på rent analytisk grunnlag. Det er et ønske fra veldig mange land, bl.a. Serbia, å bli medlem av EU, og de ser på det som et nyttig organ for å ta vare på sin egen sikkerhet. Det er en del kriterier som ligger til grunn for EU-medlemskap, så selv om mange har signalisert at de ønsker å bli medlem av EU, er det ikke sikkert at prosessen går raskt. Men det er nå en helt annen situasjon i Europa, så det er for tidlig å si noe om og hvordan det vil påvirke inkludering av land på Vest-Balkan.

Og så biometriske pass, som Per Olaf Lundteigen er inne på, og kriterier for flyktninger. Når det gjelder det som ligger her, og at de skal få kollektiv beskyttelse, ser vi bort fra det med biometriske pass eller ikke. Og så jobber vi nå sammen med EU. Det er ikke en konkret byrdefordeling akkurat nå, men vi koordinerer dette med EU, og så kan det komme en byrdefordeling på et senere tidspunkt. Når det gjelder videre håndtering av dette, er det Justisdepartementet som har ansvaret på dette området.

Møtelederen: Da åpnes det opp for en siste runde, og da er det først Ola Elvestuen.

Ola Elvestuen (V): Det var litt til dette med støtte til Ukraina. Det de først og fremst trenger, er våpen og utstyr, men det trenger ikke utenriksministeren å kommentere. Utenriksministeren nevnte humanitær støtte via Røde Kors og andre organisasjoner, men det må vel også gå via ukrainske myndigheter. Det er fremdeles en fungerende stat som helt sikkert har de største ressursene til å fordele de ressursene som vi kan tilby. En kommentar på det – hvor mye går via ukrainske myndigheter?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det er ikkje sikkert utanriksministeren er den rette til å svare, men det kan jo hende.

Gjeld kollektiv beskyttelse også for folk som bur fast i Ukraina, men som ikkje er ukrainske statsborgarar? Vi har fått melding om usikkerheit knytt til regelverket med utgangspunkt i kva som står på nettsidene til UDI. I EU skil ein, ein inkluderer dei som bur fast. Det kan vere russisk far, ukrainsk mor, bur fast osv. Er dette noko som er ei problemstilling ein har tatt tak i frå norsk side?

Nikolai Astrup (H): Bare for å oppklare dette med sanksjoner: Det er min forståelse at vanligvis er det slik at EU-sanksjoner implementeres med en norsk henvisning til den EU-teksten som ligger til grunn – vanligvis. Jeg forstår det slik at det ikke gjelder i dette tilfellet. Spørsmålet er hvorfor den fremgangsmåten ikke nå kan brukes.

Så er det det med rettsstat: Selv om Island og Liechtenstein er mindre økonomier enn vår, er de også rettsstater. Jeg vil tro at Liechtenstein har relativt mange finansielle interesser knyttet til det sanksjonsregimet som nå rammer Russland. Det er mulig jeg tar feil, men det er mitt inntrykk. Jeg vet ikke, jeg synes ikke helt det holder, utenriksminister, som forklaring på hvorfor det skal ta over tre uker for Norge.

Møtelederen: Da ser det ikke ut som om det er flere som har tegnet seg. Da får utenriksministeren svare.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Jeg kan først svare på det med ukrainske myndigheter. Det er vanskeligere for dem nå å koordinere bistand inn i Ukraina enn det var tidligere. Det er veldig mange som har flyktet. Vi forsøker å koordinere med dem, men de har ikke kapasitet på samme måte som de hadde for et par uker siden. Derfor vurderer vi det slik at vi samarbeider med dem som har best kapasitet i de aktuelle områdene. Det er mange ganger de humanitære organisasjonene.

Men det koordineres uansett med ukrainske myndigheter, og det er det som er det viktige. De peker også mange ganger på de humanitære hjelpeorganisasjonene, men de arbeider helt ned på bakken. De vet hvem som bor hvor. Når det er kvinner som er aktive i f.eks. Røde Kors eller Caritas, kjenner de jo et helt nabolag og vet hvem som har flyktet, og hvem som ikke har flyktet. Det er på den måten hjelpen deles ut i de ulike områdene. Det er koordinert med ukrainske myndigheter, men de har ikke det samme apparatet til å dele ut denne hjelpen, som man deler ut annen type hjelp i en vanlig situasjon.

Så til spørsmålet om sanksjoner: Det er veldig vanskelig å sammenlikne disse sanksjonene med slik det har vært tidligere. 2014-sanksjonene var av en helt annen karakter enn det vi ser akkurat nå. De må oversettes for å bli en del av norsk rett, og det tar tid å oversette alle disse sanksjonene, og det vil ha veldig omfattende betydning for alle sider av norsk næringsliv.

Spørsmålet om kollektiv beskyttelse for ukrainere må vi nesten komme tilbake til. En ting er russere som bor fast i Ukraina, men de fleste av de vil ha ukrainsk statsborgerskap likevel. Så er det en god del utlendinger som bor i Ukraina, og de vil ikke automatisk være omfattet av den kollektive beskyttelsen. Det er litt vanskelig for meg å ta stilling til personer som jeg ikke kjenner den fullstendige statusen til, men det som er viktig, er at det også er veldig mange russere som flykter nå. De vil ikke automatisk være omfattet av kollektiv beskyttelse, men de vil eventuelt få på individuelt grunnlag når de søker.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Spørsmålet er vel eigentleg om Noreg kjem til å leggje seg på det som EU har lagt til grunn. Ein ting er russarar, men det kan vere folk frå andre delar av verda som er gift inn i ein familie som er på flukt. Det er usikkert om ein i det heile kan orientere seg mot Noreg på grunn av dei reglane. Eg ser fram til ei klargjering av det, for det er kritisk.

Nikolai Astrup (H): Til det å oversette: Vanligvis må man ikke det. Vanligvis er det en norsk henvisning til EU-instrumentet, og så sier man at det skal gjelde som norsk forskrift. Det er begrenset med tekst man vanligvis produserer selv. Hvorfor er det annerledes denne gangen? Selv om regelverket er mye mer komplisert, er henvisningen den samme. Det er slik EU-sanksjoner vanligvis implementeres i norsk rett. Da spør jeg: Hvorfor er det slik at man denne gangen må oversette det?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Da vil jeg be en representant for embetsverket orientere Stortinget. Det har jeg anledning til.

Avdelingsdirektør Jørn Gloslie: De restriktive tiltakene som gjennomføres i norsk rett, må foreligge på norsk, og her er det snakk om 600 sider som må oversettes. Dette er tiltak som kan få strafferettslige konsekvenser for enkeltindivider, så derfor må det gjennomgås grundig. Men vi jobber så raskt vi kan for å få det gjennomført i norsk rett.

Nikolai Astrup (H): Så oversettingskapasiteten på Island og i Liechtenstein er langt bedre enn den er i Norge.

Møtelederen: Christian Tybring-Gjedde har bedt om ordet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Spørsmålene blir nesten som høna og egget. Vi har hatt møter i DUUFK flere ganger, og det stilles spørsmål her som kanskje er besvart andre steder. Uansett hvor mange ganger man spør om det samme, er det vanskelig å svare når man ikke kan svare. I hvert fall slik jeg forsto det. Det er utenriksministeren som bestemmer det, men jeg hører spørsmålene, og det er vanskelig å besvare i dette forum, slik jeg ser det.

Møtelederen: Da får utenriksministeren ordet.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Det er mulig at oversettelseskapasiteten er bedre på Island. I Liechtenstein bruker de jo tysk, så da er det ikke noen utfordringer knyttet til det.

Jeg tror vi skal være oppmerksom på at oversettelser av EØS-regelverk har vært tematikk på Stortinget tidligere i en relativt stor sak. Så det er en viktig del av dette arbeidet, helt åpenbart.

Nikolai Astrup (H): Det er jo sånn at de tidligere sanksjonene ikke har blitt oversatt. Det har kun vært en henvisning til EU-instrumentet på norsk, og så har det stått at det gjelder som norsk forskrift. Så oversetter man det etterpå. Jeg vet ikke hva som er grunnen til at man gjør det annerledes i dette tilfellet. Det er litt vanskelig å forstå.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Som jeg sa innledningsvis, er det umulig å sammenlikne de sanksjonene som innføres nå, med det som skjedde i 2014. Listen over personer i denne omgang er omfattende. Det handler om rettssikkerhet, så det må oversettes, og dette er annerledes enn de sanksjonene som ble innført i 2014.

Møtelederen: Da er sak nr. 3 ferdig.

Presidenten: Det er ikke meldt inn saker under Eventuelt.

Da er møtet hevet.